tirsdag 1. juni 2010

"Fedrenes løgner" hovedbok i Bokklubben Nye Bøker

Det skjer mye spennende med  Fedrenes løgner i disse dager. Lanseringsdatoen var opprinnelig 9. september, men ble så forskjøvet til primo august og nå inn i juli. Grunnen er hyggelig nok: Bokklubben Nye Bøker har antatt romanen som hovedbok og har satt 31. juli som dato.

Dermed får Fedrenes løgner på sett og vis æren av å åpne årets bokhøst. Jeg har aldri vært utgitt i Nye Bøker før, så derfor er det ekstra stas.

Nyheten presenteres i dagens VG:



Også Bestselgerklubben - Tanum-bokklubber - har antatt boken som hovedbok i oktober.

Lydbokforlaget går i disse dager i gang med innspillingen av lydboken. Hilde Nyeggen Martinsen blir produsent. Christoffer Staib blir hovedinnleser (på grunn av romanens ulike tidsplan blir det flere innlesere).

Libris-kjeden har boken som såkalt hovedbok i august, hvilket blant annet betyr at boken tilbys alle deres medlemmer med rabatt og at den får prominent plassering i 123 butikker. En egen bokfilm vil bli vist på flatskjerm i 85 butikker, samt på nett, og en reklamefilm for boken vil bli vist på TV 2, TvNorge, TV3, TV 2 Zebra, Fem og Viasat i to uker

Også forlaget mitt, Aschehoug, slår på stortrommen. De lanserer boken blant annet med tv-reklamer på TV 2.

En kan bli mo i knærne av mindre ...

Men alt dette handler i bunn og grunn om salg, lansering, distribusjon, markedsføring. Viktig nok. Men mitt hovedfokus er og blir innhold.  

De siste ukene har jeg lest korrektur. En blir litt sånn i øya av å lese korrektur:


Strengt tatt er det en profesjonell korrekturleser som har ansvaret for korrekturen. Men også forfatteren må gjennomgå teksten. Og jeg leter ikke bare etter trykkfeil, men også etter logiske feil og stilistiske svakheter. Og typografiske underfundigheter. Her er ett eksempel - av en eller annen grunn har ordet "jeg" forsvunnet og neste linje oppfattes som nytt avsnitt:

 
Under ser du et typisk eksempel på en stilistisk endring. En skulle tro at en har "sett alt" når en har gjennomgått teksten hundrevis av ganger på pc og deretter som utskrift. Men når en leser teksten som bok - slik den vil fremstå typografisk i den trykte boken - oppdager man en uendelighet av detaljer som man vil rette på. Et ord som klinger bedre. En replikk som mangler. For ikke å snakke om en replikk for mye.

Og ikke minst: En svakhet i språkets rytme og musikalitet.

Prologen føres i pennen av en døende, gammel mann som minnes sommeren 1970 og kvinnen som forlot ham. Opprinnelig lød en av setningene slik:
Jeg ser for meg at døren går opp og at det er du som står der, i lysskjæret fra vinduet. Du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og du henger kåpen fra deg og setter deg på stolen og tar hånden din i min. 


Ved å stryke litt i teksten, blir den nye setningen seende slik ut - som jeg synes flyter bedre:

Jeg ser for meg at døren går opp og at du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og henger kåpen fra deg og setter deg på stolen og tar hånden din i min. 

Når du sitter slik og leser - nitid, ikke nitidig - er det ikke grenser for hvor mye du stusser på. Jeg fører lister som jeg i ettertid sammenholder med manus og oppslagsverk. Dette er én av flere lister:  

Noen eksempler: Jeg har en tendens til å skrive "han satt og ---". Veldig ofte kan jeg stryke "satt og" og nøye meg med det han, eh, satt og gjorde. Hva med ord som smilte, humret, skakket på hodet, stanset, nølte og så videre. Alle har vi ord, fraser og formuleringer som blir usynlige for oss, men som kan lyse opp på siden fordi de gjentas til det kjedsommelige. (Karl Ove Knausgård skriver "likesom" på annenhver side - et ord jeg er overbevist om både gode Knaus og hans redaktør er blitt blinde for).

Hvor konsekvent skriver jeg? Blander jeg lagde/laget, bukten/bukta, hugge/hogge, vevde/vevet, skadd/skadet, deltager/deltaker? Skriver jeg "cognac", men "sjampagne"? (Svar: Nei). Ja, skal punktumet på utsiden eller innsiden av parentesen i forrige setning? Vil et navn som slutter på x ha s eller apostrof i genitiv? (Svar: Apostrof). Jeg skriver "i grunn" - korrekturleseren vil at det skal hete "i grunnen" (som er riktig).

Basert på listene jeg skriver for meg selv, søker jeg gjennom manus på jakt etter inkonsekvent eller feil ordbruk.

Og så er det alle de logiske tingene. Var det i 1877 eller 1878 at oldefar seilte avgård med "Isaac Newton" av Southampton? Hvor gammel var han i 1900? Hvis oldemor Isabelle ble født i 1861 og giftet seg i 1877 - hvor gammel var hun egentlig da bryllupet sto? Når på året ble hun født? Når på året sto bryllupet? Når het Oslo Christiania og Kristiania?

Og når romanens forteller - Victor Scott (30) - skriver på reiseskrivemaskin, hvilke modeller hadde han til rådighet i 1970? Fantes mikrobølgeovner i 1970? (Svar: Ja). Hvilke hitlåter lyttet man til sommeren 1970? Mungo Jerrys "In the Summertime", selvsagt. Men mange flere også.

Victor er en svoren tilbeder av hasj. Rev. Joint. Bønne. Men kunne han omtale hasj som tjall i 1970? Nei, svarer de fleste, tjall kom først i bruk et godt stykke ut på 70-tallet (som forøvrig skal skrives slik - ikke '70-tallet eller -70-tallet). Men stopp en hal (ikke "stopp en halv"). Takket være gode hjelpere - blant annet min danske oversetter - fikk jeg oppsporet en henvisning til tjall i København allerede i 1967. Så ved å legge inn en bisetning om at Victor liker seg i Køben, har jeg sannsynliggjort hvorfor han i 1970 kan omtale hasj som tjall. (Jeg gjetter likevel at en eller annen ekshasjrøykende anmelder vil innvende at tjall er en anakronisme).  

I en scene lar jeg 15 år gamle Victor lytte til "Mannish Boy" med Muddy Waters. Året var 1955. Jeg trodde jeg var på trygg grunn. Låten ble innspilt samme år. Men dette var lenge før fildelingens tid. Min årvåkne redaktør, Øyvind Pharo, forøvrig en av landets fremste blueseksperter, innvendte at det var lite sannsynlig at Victor hadde fått tak i akkurat denne platen så tidlig som 1955. Den var rett og slett ikke i salg i Norge. Så da valgte vi "Rock Around the Clock" i stedet.


En roman som Fedrenes løgner - 500 sider lang og inneholdende fire livshistorier som spenner over hundre år - er full av slike fallgruber. Mange, mange har vi oppdaget. Det skumle er å tenke over hva vi ikke har oppdaget ... I Lucifers evangelium rettet jeg korrekturfeil helt inn i 5.-opplaget!

Mer forhåndsstoff om boken i blogginnlegg om ikke så lenge!

Bli gjerne med i romanens Facebookgruppe:
http://www.facebook.com/group.php?gid=300475761243&ref=mf

8 kommentarer:

Kaja Marie sa...

Gratulerer med så stor satsning Tom. Det må jeg si. Lykke til med siste innspurt!

Tom Egeland sa...

Takk skal du ha!

Azimut sa...

Min gamle læremester, forfatteren Torfinn Haukås (utga en del krimbøker og andre bøker på Aschehoug, og oversatte også 10-20 bøker før han døde i 1993), fortalte meg allerede da jeg var i tenårene at forskjellen på en god og en dårlig skribent var blant annet at den dårlige brukte ordet "liksom" eller "likesom" (fatter ikke hva den e-en har å gjøre i dette ordet; det er jo bare en skrivefeil). "En god forfatter sørger for å skrive slik at han ALDRI trenger å ty til et slikt daft og patetisk ord," sa han.

Og jeg mener han hadde rett.

Derfor bruker jeg heller aldri dette ordet. Jeg betrakter det fremdeles som et klart, stilistisk svakhetstegn hos enhver forfatter. :-)

Azimut sa...

Men det er klart - tilstreber man et ekstremt gammelmodig språk, så er det vel fremdeles mulig å skrive "likesom", akkurat som man kan skrive "nu", "grube", "efter", "lebestift" osv.

Poenget er at det nesten alltid er mulig å stryke "liksom" (uten at meningen endres; ja, ofte blir teksten sterkere, klarere og bedre når ordet utelates). "Liksom" virker rett og slett barnslig og amatørmessig, et ord sjetteklassinger griper til når de ikke helt greier å forklare noe.

At Knaus bruker det ofte, tror jeg skyldes at han har forlest seg på gamle utgaver av Bibelen. I disse utgavene er nemlig "likesom" hyppig brukt. Mulig Hamsun og de gutta der også brukte det hyppig.

Men for meg er altså ordet nærmest en anakronisme i en moderne tekst.

:-)

Tom Egeland sa...

Hei Roar. Her er jeg ikke enig med deg og din læremester.

For det første: "Likesom" er ikke en skrivefeil for "liksom". "Likesom" er ifølge ordbøkene en fullverdig konjunksjon. Det virker som om du kun tenker på ordet i sammenhenger som "han var liksom bare såååå tøff" eller "det er bare på liksom". Men det er bare én nyanse av ordet. Hvis du ser på eksempelet i teksten -

"Jeg ser for meg at døren går opp og at du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og henger kåpen fra deg og setter deg på stolen og tar hånden din i min."

- så ser du at teksten blir langt mer konkret hvis ordet strykes. For meg er det en klar stilistisk forskjell på å se for seg noen som "kommer svevende" og noen som "likesom kommer svevende".

Jeg er enig i at ordet har en lett anakronistisk valør. Nettopp derfor egner seg det også utmerket i sammenhenger der man tilstreber en viss tone.

Så får hr. Haukås og Azimut mene akkurat hva de vil om den saken ... ;-)

Azimut sa...

Jo, jeg er selvfølgelig klar over denne nyanseforskjellen, men jeg står likevel på mitt. Jeg mener også at "likesom" er et ord som er på vei ut av det norske språket. Personlig har jeg som sagt aldri brukt det.

Jeg mener også at "likesom svevende" ikke er spesielt bra. Grunn? Tenk over det... Enten svever man eller så gjør man det ikke. Jeg skjønner godt hva du mener, at du vil ha fram at det bare oppfattes som om personen svever, og at h*n kanskje egentlig ikke gjør det, men "likesom" blir uansett et "nødord", et ord man bruker når man ikke greier å uttrykke det som skjer bedre, kort og godt en lettvint løsning.

Kanskje enda en grunn til at Knausgård bruker det så ofte. Når man raser av sted med ti sider om dagen, er det sikkert fristende å ty til ord som "likesom" - det er uforpliktende og virker samtidig litt gammeldags og litterært.

Men vi blir sikkert ikke enige, og det trenger vi heller ikke være! Og nå skal jeg likesom danse inn på badet og ta meg en dusj og starte nattens arbeidsøkt!

Azimut sa...

Interessant er det forresten også å google disse ordene. "Liksom" får ca. 6 millioner treff (og det gis ingen alternative stavemåter), mens "likesom" får bare 400 000 treff, men de fleste treffene er alternativet "like som" - altså to ord, f. eks. like som to dråper vann. Det er uhyre få eksempler på bruk av ordet "likesom", og de aller fleste av dem er hentet fra Bibelen.

Jeg synes derfor det er veldig rart, og anakronistisk, å finne et slikt ord brukt i en moderne tekst/bok.

Men... nå har jeg ikke lest den nye boken din (som virker veldig spennende!), og tilstreber man en gammeldags stil, er det SELVFØLGELIG helt kurant å bruke et slikt ord. Men spesielt vanlig er det ikke i dagens norsk.

KEE sa...

Dette med ord som gjentas til det kjedsommelige: Jeg har ennå ikke klart å ta opp igjen Pamuk's Istanbul. Det kom til et punkt der jeg sa til meg selv at om jeg i løpet av den neste siden nok en gang kommer over en utgave av ordet "melankolsk" så orker jeg ikke mer av denne Nobelvinneren. Det tok hele to setninger, om lag en kvart side. Nå har jeg tilogmed glemt hvilken bokhylle jeg stappet tøyset inn i.