onsdag 15. desember 2010

De magiske maskinene



Jeg elsker skrivemaskiner. 

Helt siden jeg var en guttunge og fikk leke meg med de tunge kontorskrivemaskinene til besteforeldrene mine, har jeg hatt et kjærlighetsforhold til disse gamle, mekaniske innretningene.




Som alle andre skriver jeg på pc. Til gjengjeld samler jeg på gamle skrivemaskiner. Jeg elsker dem.


En sortlakkert Remington kan fylle meg med like mye affeksjon som en frimerkesamler som kommer over en godbit uten tagger. 


Her er en av maskinene mine, som står på hederplass på en hylle i biblioteket - en Remington Special 20: 



Pussig nok er Remington de samme som produserte skytevåpen ... 



Her er en annen godbit:


Nydelig, hva? En Remington Noiseless number seven. Skjønt noiseless og noiseless ....


Da jeg var tenåring, brukte jeg tusenvis av lommepengekroner på skrivemaskiner. Først et par manuelle - før jeg oppgraderte til noen elektriske vidundere. 


Til slutt fikk jeg råd til en elektronisk variant med utskriftbare fonter og rettebånd. 


IBMs legendariske kulehodemaskin var altfor dyr for meg, men jeg fikk låne en slik da jeg redigerte et tidsskrift for en ungdomsorganisasjon. O'hellige makter for en maskin!
 
Fremdeles kan jeg, i tankene, gjenskape følelsen i fingertuppene av tastene på de ulike skrivemaskinene. Den harde motstanden fra en manuell maskin. Bjelleplinget før linjeslutt. Klikkelydene fra valsen ved ny linje. Det spretne kickback-et fra IBMs kulehodemaskin. Den knasende følelsen fra en elektronisk lekkerbisken som sågar kunne brukes som pc-printer. Lukten av de røde og sorte fargebåndene - og synet av den lodne skriften når det var på tide å bytte fargebånd ... 

Siden midten av 80-tallet har jeg skrevet på pc. Men den dag i dag husker jeg følelsen - og lydene - av å skrive på den siste generasjon av manuelle, elektriske og elektroniske skrivemaskiner - før de ble innhentet av teknologien og forvist til museene. 


Jeg undres: Hvordan påvirkes selve skriveprosessen av hva vi skriver med? Blir vi - automatisk - mer ordrike av å skrive på pc? Hva med blyant eller penn? Å skrive på manuelle skrivemaskiner var langt mer fysisk krevende enn nå. Hvordan påvirket de fysiske skriveredskapene litteraturens tilblivelse? 
En kollega i Aftenposten nektet i lange tider å gå over til avisens nye datasystem. Hans gamle, manuelle skrivemaskin hadde sjel, påsto han. 

Jeg lurer fremdeles på om han kanskje kan ha hatt rett.

11 kommentarer:

Yngve Brox sa...

Dessverre har du nok rett i at man blir mer ordrik av PC. Det er bare å se på offentlige saksdokumenter, de er mer omfangsrike enn noen gang før. I litteraturen er det kanskje bra, nå er man muligens mindre begrenset av den fysiske sperren som selve skrivingen tidligere utgjorde. Men kvalitet og kvantitet henger ikke nødvendigvis sammen, noen forfattere burde kanskje prøve å skrive bøkene sine med blyant.

Tom Egeland sa...

Kvalitet henger ikke sammen med kvalitet. Men for å snu på problemstillingen: Hva om tekster blir bedre på pc rett og slett fordi det er så mye enklere å endre, file, rette, stryke? Jeg påstår ikke at det er slik, men det er verdt å reflektere over ...

Torill K sa...

Det er noe spesielt med skrivemaskiner. Kanskje det er den forestillingen om å være forfatter, sitte oppe i fjellheimen helt alene, og bare skrive på en gammel maskin.

Husker jeg i en alder av 12 bestemte meg for å prøve å skrive en historie på mammas gamle skrivemaskin.

Tror ikke jeg kom i mål, og pappa kom hver dag inn og spurte om jeg ikke heller skulle bruke pcen. Jeg nektet. Jeg ville prøve.

Skjønner godt at du har en forkjærlighet for skrivemaskiner.

Tom Egeland sa...

Torill - morsomt å høre om en så standhaftig 12-åring!

Jørn Kristensen sa...

"I følge min glimrende norsklærer Soma på gymnaset, skal Alexander Kielland ha sagt noe slikt i et brev til en av de andre store:

- Beklager at jeg skriver langt, men jeg har dårlig tid."


Jeg tror at man kanskje tenkte igjennom formuleringene sine litt mer før, siden det var begrenset tilgang på ark og blekk. I dag er det bare å kjøre på. Men muligheten til redigering er jo en helt annen, hmmmm, vanskelig å sammenlikne.

Det største problemet med bruk av PC er vel strengt tatt ikke skrivingen, men faren for å bli distrahert...(Facebook, twitter, blogglesing osv osv);-)

Sitat øverst er hentet fra:
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1000/subcat1027/thread105215/#post_105215

Tom Egeland sa...

Noen gode og relevante refleksjoner du har der, Jørn.

Nadiyya sa...

De er vakre. Jeg bare sørger litt over at det ikke går an å BRUKE dem lenger... Tenk å ha en vakker, svart og tung maskin og kunne si: Du vet min roman "Hvasomhelst"?? Den skrev jeg på denne. Og når folk gikk forbi skrivestua mi kunne de høre lyden, ivrig klaprende eller nølende klikk... klikk... klikk... avhengig av skrivemodusen... SUKK!

Vurderte en slik i julegave til min kjære. Men i stedet ble det... Nei det kan jeg jo ikke skrive her!! Han leser også bloggen din. Håper bare han ikke får Egeland- bøker til jul. Julen skal tross alt være en sosial høytid!

Anonym sa...

Det du skrev om "det spretne kickbacket" fra en IBM-kulehodemaskin bragte meg tilbake til dengang jeg jobbet på kontor og skrev på et slikt vidunder. Engang låste maskinen seg fullstendig, og jeg måtte ringe en fagmann. Han ba meg løfte maskinen i tastaturenden, og så dunke den mot underlaget. Skeptisk utførte jeg prosedyren - og det virket.
Min første private maskin var en Norsy, deretter kom en svær Remington kontormaskin, og så den jeg setter mest pris på; en Olivetti Lettera 35 som jeg har skrevet flere bøker på. Vet forresten at Jon Michelet skrev på en av samme type, og at forfatteren Joe Eszterhas også sverget til den.
Gamle skrivemaskiner har sjel.
Jan W. Jensen

Tom Egeland sa...

Hei Jan. Takk for en fin kommentar. Selv om jeg skriver dette på pc - naturlig nok - skulle jeg gjerne ha sittet ved en av mine gamle manuelle eller elektriske skrivemaskiner! Beste hilsen Tom

hamj sa...

Hei, Tom! Vet du hvor det er mulig å få bestillt fargebånd til gamle skrivemaskiner. Jeg har en elektrisk brother.

Tom Egeland sa...

Dessverre - ingen anelse!