"Sirkelens ende" ute som e-bok

Langsomt blir norsk litteratur tilgjengelig som e-bøker. Så også mine romaner. Denne gang er turen kommet til Sirkelens ende. Den er nå til salgs i Appstore, som er Apple-konsernets elektroniske bokhandel:

http://itunes.apple.com/no/app/sirkelens-ende/id413633251?mt=8

Jeg skrev Sirkelens ende på midten og slutten av 1990-tallet, og den utkom i 2001 på Aschehoug. Jeg gikk faktisk i gang med Sirkelens ende da jeg var ferdig med Skyggelandet (Cappelen, 1993). Ambisjonen var å skrive en kriminalroman uten en forbrytelse - en spenningsroman med en sær arkeolog og albino som antihelt. Men mitt daværende forlag, Cappelen, var ikke begeistret for førsteutkastet (som, når sant skal sies, var temmelig ulikt den endelige versjonen). De rådet meg til å utgi boken på et rent underholdningsforlag. I stedet sendte jeg manuset til Aschehoug for å få deres vurdering.

Fra forfatterpresentasjonen av e-bokversjonen av Sirkelens ende.

Aschehoug var heldigvis begeistret for råutkastet. Også de hadde endel innvendinger og forslag - slik det alltid er i den redaksjonelle prosess som fører frem til en ferdig bok. Men i motsetning til Cappelen, var Aschehoug ivrige etter å jobbe med meg for å få Sirkelens ende på skinner.

Men: På dette tidspunkt var jeg så lei av hele manuskriptet at jeg la det til side. I stedet skrev jeg Trollspeilet, som er en rett-på-sak-kriminalroman. Siden Aschehoug hadde vært så positive og imøtekommende i diskusjonene rundt Sirkelens ende og så potensialet ikke bare i Sirkelens ende, men også i mitt fremtidige forfatterskap, føltes det naturlig for meg å forlate Cappelen og fortsette samarbeidet med Aschehoug.  

Sirkelens ende utkom i 2001. Kritikkene, slik jeg husker dem, var imøtekommende, men i bunn og grunn temmelig likegyldige. Én som så at boken hadde et visst potensiale, var Kari Møller. Hun er i dag direktør i De norske Bokklubbene, men var den gang ansvarlig for en nokså smal kulturbokklubb som het Dagens Bok (eller var det Bokklubben Kunnskap og kultur den het på dette tidspunkt?). Kari likte boken og antok den, selv om hennes bokklubb slett ikke pleide å utgi krim (i den grad Sirkelens ende i det hele tatt kan rubriseres som krim). Alt i alt solgte boken i underkant av 10 000 eksemplarer. Brukbart, men heller ikke all verden.

To år senere utkom Dan Browns verdensuksess Da Vinci-koden. Og da Aftenposten skrev en helside om likhetspunktene mellom de to bøkene, eksploderte interessen. På et par dager forsvant restopplaget på 2000 bøker. Her hjemme har den nå passert et samlet opplag på 100 000 - hvilket den (overraskende nok) også har gjort i Italia. Boken er utgitt på tjue språk - alt i kjølvannet av Da Vinci-koden. Slik fungerer bokbransjens obskure markedsmekanismer. Og nei, jeg tror ikke Dan Brown har plagiert meg, vi er bare to forfattere som hadde samme tanke og som gjorde samme research, leste de samme bøkene (som Hellig blod, hellig gral) og som skrev (i mine øyne) to temmelig ulike bøker (selv om de innholdsmessig har endel pussige likhetstrekk).

Sirkelens ende utkommer i stadig nye opplag og versjoner, og nå er den altså tilgjengelig som e-bok og app. Også min øvrig backlist vil komme i digitalt format utover våren og sommeren.

Fra presentasjonen av e-bokversjonen av Sirkelens ende.

* * *

Aschehoug og designer Marius Renberg er i full gang med nye utgivelser i den såkalte forfatterserien.  Lucifers evangelium slippes i et "førsteopplag" på 15 000 i mars-april både i forfatterserien og i serien Månedens bestselger. Samlet har da Lucifers evangelium solgt opp mot 125 000 Jøje meg. Senere i vår/sommer/høst utkommer i tur og orden Trollspeilet, Åndebrettet, Ulvenatten, Ragnarok og Skyggelandet i forfatterserien.

Forøvrig er jeg i full gang med å skrive en ny spenningsroman om Bjørn Beltø. Den utkommer sannsynligvis våren 2012.

Å bo i en myte

·         Jeg innrømmer det: Jeg bor i Groruddalen! Ja, tenk! Her har jeg bodd i femti år – og jeg er stolt av det.

·         Ikke er jeg kriminell. Ikke er jeg innvandrer. Ikke bor jeg i blokk. Men jeg er groruddøl god som noen.  

Noen ganger, når jeg blar opp i en avis eller kikker på et nyhetsinnslag på tv, får jeg inntrykk av å bo i en forslummet getto av brennende bildekk, heroinister, ransmenn, opiumsåkre, hutuer og tutsier, overgripere, spedalske, sjokkbrekk-kriminelle, blodige åsteder, talibanske islamister, trygdemisbrukere, giddaslause unnasluntere og glupske kannibaler. 

Men når jeg kikker ut av stuevinduet mitt, ser jeg snødekte grantrær, jeg ser småfugler som vipper på greinene på epletrærne, jeg ser trivelige naboer som måker snø og slår av en prat over gjerdet.

Min virkelighet – og Groruddalens virkelighet – leser jeg sjelden om i avisene. Jeg bor nemlig midt i en myte!    

Før helgen toppet det seg. Igjen. Da foreslo programkomiteen i Oslo Fremskrittsparti å rive blokker i Groruddalen for å gi plass for småhus.

Det tåpelige forslaget utløste et rabalder som, takk og lov, fikk programkomiteen til å ta til vettet. Dermed strøk de dette dødfødte punktet i forslaget. Årsmøtet til Oslo Fremskrittsparti slapp å ta stilling til idioti.

Og vi som bor i Groruddalen kunne slutte å riste på hodet.

Mente de det seriøst? Hadde de virkelig tenkt å pusse bulldosere på Romsås og jevne Ammerud-blokkene med jorden? Jepp! La meg sitere ordrett fra forslaget:

·         "Oslo Frp vil kjøpe opp og rive lite attraktiv bygningsmasse, spesielt store boligblokker, omregulere til småhusbebyggelse og lavblokker og selge byggeklare tomter."

Og hvorfor? For å gjøre området mer attraktivt for etniske nordmenn! Det er så jeg må gni meg i øynene.  

Heldigvis endte hele forslaget om å "rive lite attraktiv bygningsmasse, spesielt store boligblokker" i Fremskrittspartiets bugnende søppelkasse. Kanskje fordi mange av Frps kjernevelgere faktisk bor midt i utskjelte Groruddalen – høyt oppe i etasjene i en "lite attraktiv boligblokk".

Og heldigvis inneholder Oslo Frps prinsipp- og handlingsprogram mange andre og vettuge forslag til hvordan Groruddalen kan bli et enda bedre sted å bo.

Hva er det egentlig med Groruddalen?

Folks forestilling om Groruddalen er en myte – og en sannhet – på samme tid. Jeg skal ikke skjønnmale. Groruddalen er ikke Blommenholm eller Øvre Singsaker. Vi sliter med vårt. Deler av dalbunnen er Oslos bakgård. Her har politikerne og næringslivet stuet sammen industri og motorveier.

Men Groruddalen er så uendelig mye mer enn glimtene du får gjennom bilvinduet når du kjører av gårde på en av motorveiene mot Gardermoen, Lørenskog eller Nittedal.

Groruddalen byr nemlig på mange skjulte idyller.

Husk: Groruddalen er ikke en bydel. Det bor like mange mennesker i Groruddalen som i Stavanger, Norges fjerde største by.

Og som en hvilken som helst norsk by, har Groruddalen sine styrker og svakheter. Sine problemer og utfordringer.

Lite kultur i Groruddalen, påpeker kritikerne. Mulig det. Men Groruddalen har fostret flere forfattere enn noen annen norsk by: Per Petterson. Roy Jacobsen. Erik Fosnes Hansen. Jostein Gaarder. Jan Kjærstad. Torgrim Eggen. Arne Svingen. For å nevne noen ganske få. 

   

Jo da, vi har høyblokkene på Ammerud. Men et steinkast fra disse monumentene over 1960-tallets arkitekturfilosofi og boligpolitikk, finner du et skogholt med villaer som ser ut som de hører hjemme i Beverly Hills.

Idylliske Nordmarka, Østmarka og Lillomarka kranser boligområdene som strekker seg oppover fra dalbunnen. På rekke og rad ligger trivelige nabolag med frodige hager, smijernsgjerder og trampoliner. Villaer. Småhus. Rekkehus. Sågar svømmebassenger. Ja, tenk. Og – som alle vet – blokker. Små blokker. Og store blokker.

Noen av husene og blokkene er fine. Noen er stygge. Sånn er det i alle byer, i alle nabolag.

Jeg skal ikke påstå at Groruddalen er noe Montebello. Men det er sannelig ikke Oslos svar på 1970-tallets Harlem i New York heller.  

Ja, det finnes blokker i Groruddalen. Ja, noen av dem er store. Men Groruddalen er også klukkende elver og bekker, turstier og rasteplasser, eplehager og grønne lunger. Groruddalen er grevlinger og rådyr i hagene. Groruddalen er blide naboer og glade hunder. Og katter.

Det bor for mange innvandrere her, synes Fremskrittspartiet. For mange? Naboen min er faktisk innvandrer. John er fra Canada. Hyggelig fyr!

Selvsagt ønsker vi oss mange etniske nordmenn – side om side med folk fra andre kanter av verden – her i Groruddalen. Tettheten av flerkulturelle – særlig på skolene – er ikke uproblematisk. Men vi løser ingen demografiske problemer ved å rive blokker. Eller ved å definere det som et så stort samfunnsproblem at det må løses med drastiske virkemidler.

Jeg tror vi kommer langt på vei med sunn fornuft og toleranse. Og at vi hiver noen fordommer om Groruddalen på historiens søppeldynge.     

Det bor 120 000 mennesker i Groruddalen. Jeg er én av dem. Jeg er ikke flau. Jeg er stolt over å kalle meg groruddøl.   

---

Kronikk i VG tirsdag 15. februar 2011 

Bokanmelder og bokklubbredaktør i frisk krimdebatt

- Norsk krim må fornye seg! Det mener forfatter og Aftenpostens nye krimanmelder Pål Gerhard Olsen. - Enig, men fornyelse må ikke bli et hovedkriterium når Olsen vurderer norsk krim, svarer Bokklubbens redaktør Marius Aronsen.

I sin "tiltredelseserklæring" som ny krimanmelder etterlyser Olsen fornyelse og høyere kvalitet i norsk krim. Han skriver: 

"Ytre sett er norsk krim kjernesunn. Salgstallene for de store lokomotivene er svimlende høye, utenlandskontrakter inngås over en lav sko og kriminalromanens posisjon i offentligheten befinner seg på et historisk toppunkt." 

Men, påpeker Olsen videre: 

"Hvordan forholder forfatterne seg til sjangerens utfordringer og fallgruver? Basert på omfattende stikkprøver er det nærliggende å si at flesteparten forholder seg passive, i den forstand at de retter seg friksjonsløst etter den uskrevne normen som har sementert seg i årenes løp. Den tilsier for det første at den sinnrike mordgåten skal løses på en slik måte at den oppmerksomme leser har en fair sjanse til å bli med på leken, for det andre innebærer den en språklig og karaktertegnende forenkling. Krimromanen velger ikke fritt fra øverste hylle, den har et tilsynelatende ufravikelig formelpreg." 

Les Pål Gerhard Olsens kommentar i sin helhet her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3995802.ece 

 

Krimanmelder Olsen svinger sin svøpe over norske krimforfattere:

Om Jo Nesbø: ... det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.  

Om Unni Lindell: "Sukkerdøden" illustrerer likeledes en annen høyst diskutabel side ved norsk krim, nemlig at den etter sigende skal ha en så skarp samfunnskritisk tendens. Altfor ofte viser denne angivelig bitende samfunnskritikken seg å være et forstemmende hult postulat som lar ulike typer «maktmenn» gjennomgå med så lavt presisjonsnivå at det skjærer i øynene.

Om Jan-Erik Fjell: ... prototypen på den lettsvelgelige og klisjé-omfavnende krimromanen. Som svennestykke i faget holder "Tysteren" mål, men med grove typetegninger, standardisert språkføring og en lite subtil intrige må bokens suksess hovedsakelig føres tilbake til forlagets ekstremt effektive bearbeidelse av det stadig viktigere bokhandlerleddet.

Om Alexandra Beverfjord: "Kretsen" når den tabloide maktbekjempelsen parodiske høyder idet KrF-lederen frarøves sitt bibelske fikenblad og fremstår som den simple horekunden han i virkeligheten er. 

Så spørsmålet kan synes åpenbart: Liker egentlig krimanmelder Olsen å lese krim?

 

Joda, han har også noen favoritter: 

Om Kjell Ola Dahl: ... løsriver seg fra politiets halvautomatiserte partnersjargong og viser frem sin fullitterære spennvidde som en nærmest hamsunsk skildrer av det komplekse kjønnsspillet i "Kvinnen i plast".

Om Frode Granhus: ... fortjener langt større oppmerksomhet [enn Fjell]. "Malstrømmen" gjør inntrykk gjennom en sansevar sammenstilling av det nordnorske havlandskapet og syke sinn. 

Om Chris Tvedt: Hans advokatkrim "Dødens sirkel" har minst én minneverdig scene, der antihelten Mikael Brenne oppsøker en morddømt klient på en nedfrosset Vestlandsøy – en stilstudie i stillevirkende og dyptpløyende uhygge. 

Pål Gerhard Olsen stusser videre over fraværet av metafysikk i kriminallitteraturen: 

"Et annet påfallende særtrekk ved vår nasjonale krim-flora er en forråing av drapsmetodene og fraværet av metafysikk. Om det eksisterer en sammenheng her skal være usagt, men gjennomsnittskrimmen er i alle fall materiell fra ende til annen. Religion har som regel ingen adgang, hvis den da ikke raljeres over. Det er som om det blant krimforfatterne hersker en stilltiende overenskomst som ikke bare omfatter sjangerens konstruksjonsprinsipper, men i tillegg hva den skal utsi om den samtiden den henter næringsstoffene sine fra."

Marius Aronsen er redaktør både i Bokklubben Krim og Spenning og Bokklubben Nye Bøker. I et innlegg i Aftenposten synes han det står respekt av Pål Gerhard Olsens forsøk på å sprenge krimgenren gjennom en rekke romaner. Likevel synes Aronsen det blir problematisk om Olsen setterfornyelse som et hovedkriterium for å vurdere krimbøker og spør: "Er han sikker på at det er krim han primært er interessert i når han etterlyser det metafysiske?" I sin egen blogg skriver Aronsen enda mer enn han fikk plass til i Aftenposten:

"Ved første gjennomlesning frydet jeg meg over at Pål Gerhard Olsen introduserte seg som ny krimanmelder i Aftenposten med en kronikk der han etterlyste fornyelse i norsk krim (19.01.). Selv om jeg ikke er enig i konklusjonen om at (nesten) alt er råttent i det norske krimriket. En slutning Olsen hadde utledet fra sine “stikkprøver” i krimutgivelsene fra 2010. Endelig var det blitt litt futt i Aftenpostens krimdekning, tenkte jeg. Her kommer mannen som skal skille skitt fra kanel, som ønsker en nyansert krimkritikk. Men en ny kikk på kronikken, og anmeldelsen han hadde på samme oppslag, gjorde meg usikker på hvor vidsynt den nye anmelderen egentlig er. For det kan se ut som Olsens krav om fornyelse og sjangerovertredelse bare betyr en forskyvning av krimkonvensjonen, et ønske om en vridning mot Pål Gerhard Olsens romanpoetikk." 

Men:

"Som krimanmelder i Aftenposten blir det derimot problematisk om han setter sjangerfornyelse som et hovedkriterium. Og særlig når det ser ut som Olsen forventer at denne fornyelsen skal innebære at det metafysiske får en større plass i fortellingene. Olsen ser nemlig norsk krim som rent materielt orientert, og har nok et poeng når han påpeker den litt overdrevne hangen til samfunnskritikk i norsk krim. Arven fra Sjöwahl og Walhöö sitter fortsatt tungt igjen. Pål Gerhard Olsen har et glødende og langvarig engasjement for krimorientert litteratur. Allerede midt på nittitallet advarte han leserne om at krimmen var blitt ”like flytende, like blindt markedsbestemts som Kværner-aksjene”. Han ville heller ikke at det skulle stå “krimroman” på bøkene sine, men “En Aron Ask-roman.” Dette er igjen noe man absolutt kan respektere forfatteren Pål Gerhard Olsen for. Men vil en anmelder med samme sterke preferanser for krimpoetikk kunne yte det offentligheten forventer av en anmelder i en storavis? Olsens artikkel uttrykker et syn på krimlitteratur som ikke står for noen fornyelse av sjangeren, men som tvert i mot kan virke begrensende og kvelende i sitt krav om ånd og metafysikk." 

Les Marius Aronsens blogginnlegg i sin helhet her: http://marius.bokklubben.no/?p=1802 

Hva synes Pål Gerhard Olsen om tilsvaret fra bokklubbredaktør Aronsen? 

- Jeg er ikke ute etter å etablere noen ny konvensjon eller kanon for skriving av kriminallitteratur, sier han i en kommentar til DnFs hjemmeside. - Min agenda er å appellere til et friere, mer individuell og ubundet forbruk av sjangerens rikholdige sett av virkemidler. Setter vi opp en standarddefinisjon på krim som en fortelling om en forbrytelse (les: et mord eller flere) og den forsøksvise oppklaringen av en forbrytelse, er det et tankekors at så mange krimforfattere tenker og skriver så likt. Tematisk, innholdsmessig, komposisjonelt, språklig. Jeg ønsker meg flere avstikkende prosjekter, prosjekter som vitner om egenvilje, ikke bare den allestedsnærvende markedstilpassede.

 

- Det er i dette perspektivet jeg etterlyser fornyelse, sier Pål Gerhard Olsen. - Jeg vil mer enn gjerne bli tatt med på en rystende reise i mordets mørke anatomi, hele motivkretsen rundt mordet, og ikke bare cruise rundt på overflaten. Det står ikke noe sted i Norges litterære lover at en krim trenger å by leseren på et slunkent, blodfattig, begrenset spåk og en fattigmanns-psykologi. The sky is the limit, tenker jeg.

Olsen oppsummerer slik: - Min påstand er at sjangeren er langt mer tøyelig enn det sedvanen tilsier. Uten på helle barnet ut med badevannet er det fullt mulig å skrive krim som fungerer både for den kresne litterat og for den mer konservativt innstilte krimleser. 

Marius Aronsen kommer ham langt på vei i møte: "Fornyelse? Ja takk! Men la oss begynne med å få krimkritikken på et høyere og jevnere nivå, så inspireres kanskje forfattere av det. La oss håpe at Olsens gode blikk og språk vil komme flere krimbøker til gode enn bare én bestemt subsjanger."