Bestselgere og glemte perler

Denne kommentaren står på trykk i Kampanje 5/2011.

Bokhøsten er over oss.

Bokhøst, ja … Smak på ordet. Hundrevis av nye, spennende titler. Debutanter og kanoner om hverandre. Krim og kunstromaner. Lyrikk og novellesamlinger. Mursteinstykke underholdningsromaner og eksperimentelle prosaskisser. Tenksomme idéromaner og fargerike, episke verk.

Noen blir kanskje klassikere. Andre blir fort glemt.

Så hva er en god bok?

Jo, nå skal du høre … Nei da. Jeg skal ikke påta meg å besvare et umulig spørsmål. Så smart er jeg ikke. Likevel …

*

En god bok – hva er nå det? Svaret er både enormt komplekst og latterlig enkelt. For vi er alle vår egen smaksdommer. Den boken som begeistrer nettopp deg, er en god bok. For deg.

Alle føler vi at vi sitter på fasit. Den boken jeg liker, er god. Den boken jeg misliker, er dårlig.

Kanskje ikke så rart. Tross alt er vi alle sentrum i vårt eget univers.

Både som romanforfatter og som bokanmelder i VG står jeg med begge beina solid plantet i dette villniset av utilslørt subjektivitet og forsøksvis objektivitet.  

Som bokanmelder må jeg balansere min egen smak opp mot en mer objektiv vurdering. Jeg gjenkjenner forhåpentligvis kvalitet – også i bøker jeg personlig ikke faller for. For "smak og behag" kan aldri være retningsgivende. Selv om jeg personlig ikke har sansen for jazz, kan jeg høre at mye jazz er av ypperste musikalske klasse.       

Som forfatter opplever jeg hele tiden at leserne mine – for ikke å snakke om bokanmelderne – er uenige. Den romanen noen elsker, kaster andre i veggen. Den boken som holder noen lesere oppe gjennom natten, får andre til å gjespe. Den boken som den ene klappet igjen midtveis, er den andres favorittbok.   

Og nettopp slik er det – med litteratur, med film, med musikk. Med mat og vin. Med våre kjærester, hustruer og ektemenn. Ja, i det hele tatt.   

*

Selvsagt finnes det et sett med objektive kriterier som skiller kvalitetslitteratur fra slett håndverk.

Åpenbart er det en objektiv kvalitetsforskjell på en mør, smørstekt chateaubriand og en seig minuttbiff på en veikro. Slik det er forskjell på en eksklusiv burgund-vin fra Domaine La Romanee-Conti og billig rødvinsskvip solgt for et par euro literen på plastdunker på et spansk supermarked.

Noen foretrekker pølse i lompe fremfor sushi. Fair enough. Og det du definerer som en god bok, trenger ikke være den samme boken som trekkes frem av kultureliten.

For det er nå en gang slik at ikke alle automatisk vil like de romanene som fremheves som stor litteratur. En av intelligentsiaens mest bejublede fjorårsbøker var Jonathan Franzens "Frihet". For noen var "Frihet" en stor litterær opplevelse. En roman som fikk anmeldere til å sukke henført. En bok som portretterer oss mennesker slik vi er.

For andre var den langsom og kjedelig. Jeg har snakket med reflekterte, smarte lesere som fant "Frihet" omstendelig og rett ut uinteressant.

En helt legitim innvending. Det er ikke alltid slik at bok og leser treffer hverandre. Det er verken boken eller leserens feil.     

Knausgård er et annet eksempel. Kjedelig, privat og altfor langt for noen. En glitrende penn for andre, en forfriskende fornyer av norsk litteratur.

Også kriminallitteraturen splitter. Sekkebetegnelsen "krim" rommer alt fra gammelmodige herregårdsmysterier til hardkokt action, fra finurlige drapsmysterier til blodige thrillerdramaer, fra Christie til Chandler, fra Jo Nesbø til Karin Fossum, fra Gert Nygårdshaug til Tom Kristensen, fra Kjell Ola Dahl til Kurt Aust.

Ulike forfattere, ulike krimsjangere, ulike litterære tradisjoner, ulike vinkler, ulike stemmer. Alle er flinke. Alle har særpreg. Alle er de forskjellige. Dermed appellerer flere av dem til helt ulike lesergrupper.

Det er som i kjærligheten. Ikke alle faller for de samme. Heldigvis, hadde jeg nær sagt.

*

For å like en bok, må man leve seg inn i den. Bli ett med den. La seg forføre.

Noen liker ikke sjangerlitteratur. De liker ikke science fiction. Liker ikke fantasy. Liker ikke romantikk. Liker ikke chic-lit. Liker ikke krim.

Som en litteraturvitenskapsstudent sa til VG i sommer: "Krim er en sjanger mange litteraturstudenter vet lite om. Det er nesten litt fy i miljøet. Mange forelesere har en smått nedlatende holdning til krim og plasserer sjangeren sammen med kiosklitteratur. Det henger kanskje sammen med det vi kunne kalle Blindern-boble-syndromet: at studiet er forskningsinnrettet og isolert fra arbeidslivet og verden utenom universitetet."

Andre trekkes mot nettopp sjangerlitteraturens innebygde gjenkjennelighet og konvensjoner. Om salgstallene ikke sier noe om kvalitet, sier de alt om popularitet.

Så har vi klassikerne. Noen synes de er kjedelige. Men: Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Nemlig kvalitet. Denne ubestemmelige, dirrende nerven som hever én bok himmelhøyt over alle de andre.     

I sin tid plukket jeg frem Alexander Kiellands "Garman & Worse" fra bokhyllen. Bare for å ha lest den. For ærlig talt: Høres den ikke dørgende kjedelig ut? Mine fordommer ble kjapt gjort til skamme. At "Garman & Worse" var skrevet med innlevelse og fortellertalent, sier seg selv. Men humoren! Boken var rett og slett festlig å lese! Den samme (overraskende) humoren fant jeg i Louis-Ferdinand Célines mesterverk "Reise til nattens ende".

Enhver bokhylle rommer mange slike overraskelser. Og hver bokhøst presser nye romaner seg inn mellom permene på fjorårets kritikerfavoritter, bestselgere – og glemte perler.    

Hva kjennetegner så en god bok? Jeg vet ikke om det er mulig å skrive en presis definisjon. Men akkurat som deg har jeg det privilegium at jeg vet det når jeg leser den.