Historien bak bokstuntet "Uroens bokhandel"

Forlagsbransjen og bokkjedene beskyldes ofte for ensretting og bestselgerfokus. Her er bokhandelen som satser på én eneste bok – og det i løpet av en kort uke. Hvilken bok? - Verdens beste! mener mannen bak bokstuntet.

Svar: «Uroens bok» av portugiseren Fernando António Nogueira Pessoa (1888–1935).

Mannen bak det mildt sagt originale stuntet er forlagsredaktør i Aschehoug, Christian Kjelstrup. Han er for tiden i permisjon fra Aschehoug, som ikke har noe med prosjektet å gjøre. "Uroens bok" er utgitt på Solum forlag. 

Så hva i all verden er dette? 

Christian Kjelstrup forteller at han fikk ideen da han gikk forbi det ledige lokalet i Thereses gate 14 i Oslo. Ideen kom en fredag, og påfølgende mandag hadde han nøkkelen i hånden. - Da hadde jeg leid lokalet for en uke, sier Christian Kjelstrup. 

I løpet av denne uken skal han altså selge én eneste tittel: «Uroens bok» av Pessoa.

- Én eneste bok? 

- Jeg vil gjøre det lettere for kunden, sier Kjelstrup spøkefullt og entusiastisk. - Og så vil jeg vise at ensretting også kan være noe positivt - ved å synliggjøre gullet til Pessoa.

Camilla på Webergs trykkeri er i gang med flyeren.

Kjelstrup har kjøpt deler av restopplaget – noen hundre bøker – og håper at flest mulig vil titte innom den ikke så rent lite ensporede "Uroens bokhandel", som åpner 26. mars. 

Første kunde: Kenneth Pettersen - selv forfatter på Det stille forlaget - var førstemann inn døren. Han sikret seg dermed første bok - og dét før bokhandelen har åpnet dørene.

- Hva er det med Pessoa?

- Han ligner ikke noen annen forfatter, sier Kjelstrup. - Noen ganger, når man leser en tekst, tenker man gjerne: Dette kunne jeg også ha skrevet. Men når man leser Pessoa, tenker jeg: Dette kunne jeg absolutt ikke ha skrevet selv. Det hele er så moderne, så annerledes. Det finnes ikke noe plot. Alt er fragmenter, løsrevne dagboksnotater. Han skriver bøker der en kan slå opp hvor som helst og bare lese. 

Pessoa - på vei ut av trykkpressen. Ja, eller printeren, som den kalles i vår tid.

Sponsor har han også skaffet seg: Den portugisiske ambassadør bidrar med vin til ære for sin feterte landsmann. 

Begeistret nabo: Ole Robert Sunde.

Mandag markeres stuntet, og Pessoa-entusiaster som Finn Skårderud, Tomas Espedal og (Pessoa-oversetter) Christian Rugstad er ventet. Kanskje en fadosanger også – hvis Christian Kjelstrup rekker å finne en. Å drive bokhandel - har han oppdaget - er ikke bare-bare. Selv ikke en bokhandel med én eneste tittel og levetid på en uke. 

• Les mer om Pessoa her: http://no.wikipedia.org/wiki/Fernando_Pessoa

• Les enda mer om Pessoa her: http://en.wikipedia.org/wiki/Fernando_Pessoa

• Prosjektets Facebook-side: https://www.facebook.com/uroens.bokhandel 

• Prosjektets Twitter-profil: @uroensbokhandel

Norske oversettelser:

• Uroens bok / Bernardo Soares, 1997 (Livro do desassossego). Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad. (Solum, 1997)

• Djevelens time, 1998 (A Hora do Diabo). Oversatt fra portugisisk av Bård Kranstad. (Solum, 1997)

• Stoikeren: Baronen av Teives eneste manuskript: umuligheten av å skape høyverdig kunst / Baronen av Teive, 2001 (A Educaçāo do Estóico). Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad. (Solum, 2001)

• Den anarkistiske bankier, 1995 (O banqueiro anarquista). Oversatt fra portugisisk og med en innledning av Henning Kramer Dahl. (Solum, 1995)

• Det er ikke meg jeg forestiller – dikt i utvalg, 1988. Utvalg og gjendiktning ved Henning Kramer Dahl. (Solum, 1988)

• Fernando Pessoa: Alberto Caeiros poesi. Gjendiktet av Øystein Vidnes. (Flamme forlag, 2013)

DESIGN: Ellen Renberg/www.svovel.no

55 krimforfattere på festival

55 forfattere fra inn- og utland gjestet årets Krimfestival. Med tilsammen 7500 besøkende på de 50 programpostene synes ikke krimfestivalgeneral Knut Gørvell (bildet) det er rart at Oslo-festivalen befinner seg på listen over verdens beste krimfestivaler.

   

DØDSTRØMPER PÅ KVINNEDAGEN: Marit Reiersgård, Unni Lindell, Monika Yndestad, Sidsel Dalen, Jorun Thørring og programleder Kari Birkeland diskuterte hva som særpreger kvinnelige krimforfattere og deres romaner. 

- Festivalgeneral Knut Gørvell, hvordan vil du oppsummere årets festival?

- Det rekordstore publikumet og de 55 krimforfatterne virket utrolig fornøyde. Krimforfattere er svært rause med hverandre. Dermed ble det en kjempegod stemning blant forfatterne, og med et så entusiastisk publikum førte dette til at vi har godt håp om å beholde plassen på listen over verdens beste krimfestivaler som The Guardian satte oss på i sommer. Noe av nøkkelen til suksessen, er at vi arrangerer "compact games", det aller meste skjer innennfor en radius på 100 meter, og ikke minst at vi også blander forfatterintervjuer og paneldebatter med teater og show. Vi ønsker å utvikle dette videre og tar selvsagt gjerne imot innspill og ønsker.

OP-5-timen: Aslak Nore (t.v.) og Asbjørn Slettemark (t.h.) fra nettstedet OP-5 diskuterte krim i litteraturen og på film og tv med Anne Holt og Chris Tvedt.

- Var festivalen en publikumssuksess?

- Denne tredje festivalen i rekken fikk en rekordstor oppslutning. Vi hadde 50 programposter og omtrent alle hadde smekkfulle hus. Når det gjelder publikum er det selvsagt snakk om Tordenskjolds soldater, mange så flere program, men teller man opp antall besøk per program, så ble totaltallet over 7500 besøkende.

- Blir det festival neste år?

-Ja, absolutt. Dette er en tradisjon som er kommet for å bli - som påskekrimmen. Festivalen neste år blir 5. - 7. mars, og vi er allerede i gang med å invitere store internasjonale forfattere.

44 norske krimromaner

I Rivertonpresident og litteraturprofessor Hans H. Skeis gjennomgang av krimåret 2013 fremkom det at det i fjor utkom 44 krimromaner skrevet av norske forfattere. Bare fire av dem var skrevet av kvinner. Seks var skrevet av debutanter.

Riverton-kortlisten:

RIVERTONKANDIDATER: Fredrik Wandrup intervjuet tre av kandidatene til Rivertonprisen: Nikolaj Frobenius, Sidsel Dalen og Gard Sveen. De to andre kandidatene, Jo Nesbø og Roar Sørensen, var i utlandet. 

På festivalen ble kandidatene til Rivertonprisen presentert:

Sidsel Dalen for "21 dager", Nikolaj Frobenius for "Mørke grener", Jo Nesbø for "Politi", Gard Sveen for "Den siste pilegrimen" og Roar Sørensen for "Smertens aveny". Vinneren offentliggjøres 3. april.  

Takk for prisen!

Roskva Koritzinsky mottok Aschehougs debutantpris. Selv mottok jeg Mads Wiel Nygaards legat for mitt forfatterskap.

Under Aschehougs presentasjon av vårlisten var vi to forfattere som var ekstra heldige: Roskva Koritzinsky mottok forlagets debutantpris for sin glitrende novellesamling "Her inne et sted". Selv fikk jeg Mads Wiel Nygaards legat for mitt samlede forfatterskap. 

Hvis jeg husker rett, lød min korte takketale slik:

"Tusen takk! Jeg skal ikke holde noen Oscar-tale, men jeg vil gjerne få takke Aschehoug, et forlag jeg er stolt over å være en del av, jeg vil takke min redaktør Øyvind Pharo, og jeg vil takke alle mine støttespillere i og utenfor forlaget. Når jeg leser listen over tidligere mottagere, blir jeg både glad og stolt. Derfor føles denne prisen litt som å få en æres-Oscar. Tusen takk!" 

Den listen kan du lese her: http://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Wiel_Nygaards_legat

Tom takker for prisen.

Prisen ble overrakt av Aschehoug-sjef Mads Nygaard.

"Den trettende disippel"

Omslagsdesign: Marius Renberg

I mai utkommer den femte romanen om Bjørn Beltø: "Den trettende disippel". Den fortsetter - tematisk og stilistisk - der "Sirkelens ende" slapp i 2001. Her er omslaget.

Dansen på Stieg Larssons grav

Verdens forlag danser på Stieg Larssons grav. Det er ikke et pent syn.

Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over hans Millennium-trilogi: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander – et datageni og en outsider – et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.

I 2004 – to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner – døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.

Nå har Stieg Larssons etterkommere og forlaget Norstedts bedt forfatteren David Lagercrantz om å skrive en oppfølger til Millennium-trilogien. Det er, vel å merke, ikke snakk om å ferdigstille Larssons fjerde, uferdige manuskript. Nei, Lagercrantz er blitt bedt om å skrive en helt ny, fjerde roman om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.

Det er han i full gang med. Forlag verden over holder pusten i pur spenning og glede. En ny Stieg Larsson-bok!

Jeg synes det er skammelig. Og ubegripelig. Jeg fatter ikke at dette er mulig å danse på Stieg Larssons grav på denne måten.

Jeg laster ikke først og fremst hans etterkommere – de er ikke bransjefolk og har neppe en prinsipiell tilnærming. Men hva med deres rådgivere? Jeg fatter ikke at Lagercrantz sier ja, jeg fatter ikke at Norstedts synes dette er en glimrende idé, og jeg fatter ikke at Gyldendal Norsk Forlag – sammen med forlag over hele jordkloden – jubler over galskapen.

Hvorfor reagerer jeg så kraftig?

Fra et forfatterperspektiv er svaret åpenbart: Et litterært univers tilhører forfatteren – punktum! – ikke hans rettighetshavere og forlag, som vil melke suksessen for hva den er verd.

Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2″ Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Hanne Wilhelmsen tilhører Anne Holt. Slik kan jeg fortsette og fortsette.

Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter.

Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke vår felles redaktør ringe meg og spørre: «Du, Tom, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»

Det sier seg selv, gjør det ikke?

Men det har altså Norstedts forlag gjort – med tillatelse fra Stieg Larssons etterkommere.

Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes.

Som om litterært tyveri er helt i orden bare noen har gjort det før. Parallellen: Det er ikke galt å rane en bank, for det er jo blitt ranet så mange banker før.

I noen tilfeller – særlig i det superkommersielle sjangermarkedet – har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren – eieren av det litterære universet – gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han ennå lever.

Stieg Larsson ga aldri noen slik blankofullmakt til sine etterkommere eller sitt forlag. Hvis han mot all formodning gjorde det, plikter forlaget å fremlegge den fort som svint. Men jeg tviler. Hans død kom høyst overraskende på alle – også ham selv. Da hjertet hans sluttet å slå, var han selv i gang med et fjerde – hittil upublisert – manuskript (altså: et helt annet manus enn det Lagerkrantz er blitt bedt om å skrive). Det var neppe i Stieg Larssons tanker at han så plutselig skulle gå hen og dø.

At hans enke står tilbake uten rettigheter – fordi de var samboere og ikke gift – er trist nok i seg selv. Men det er en sak for jussen.

Mitt anliggende er Stieg Larssons rettigheter og ettermæle. Han ligger kald i sin grav uten en mulighet til å stanse prosjektet. Hans enke er rasende – men umyndiggjort.

Hvem taler Stieg Larssons sak – mens forlagene verden over danser på graven hans?

Litterære universer tilhører forfatterne som skapte dem. Så enkelt er det. Andre forfattere får finne opp sine egne universer, sine egne miljøer, sine egne litterære figurer og ikke snylte på andre.

Det er ingen grunn til å glede seg til en ny «Stieg Larsson-roman». Stieg Larsson er død!

Derfor er det ikke en hån bare mot Stieg Larsson og hans ettermæle, men også mot leserne. De forledes til å tro de får noe de ikke får: En ny Stieg Larsson-roman.

I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere – altså rettighetshaverne – blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» – i store anførselstegn – Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss.

Nå er vi i gang igjen. Offeret denne gang er Stieg Larsson.

Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke.

Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på Jos litterære univers.

Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Ja, hva med å be en forfatter videreføre Tor Ulvens forfatterskap, slik Håvard Rem retorisk antyder på nettstedet www.bok365.no?

Utenkelig! Selvsagt. Aldeles utenkelig.

Men siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, så slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det ikke så utenkelig likevel. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.

Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene.

Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven sammen med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.

Også gjengitt på bransjenettstedet www.bok365.no

ARKs barnebokpris til "Katakombens hemmelighet"

Da jeg i sin tid begynte å skrive på manuset som skulle bli til ungdomsboken "Katakombens hemmelighet", ga jeg meg selv følgende utfordring: Jeg ville skrive en intenst spennende bok - en sånn du knapt kan legge fra deg - samtidig som jeg ville stimulere unge lesere til å reflektere rundt "voksne temaer" som historie, religion, mytologi, semiotikk og okkultisme.

Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg skriver "voksne temaer" fordi jeg tror at barn og unge er vel så interessert i det esoteriske og hermetiske som vi voksne. Livets store gåter ... Hva skjer med oss når vi dør? Finnes det guder?

Men som forfattere flest var jeg usikker på om jeg hadde rett. Hadde jeg truffet? Eller hadde jeg skrevet en bok med temaer som fascinerer meg, men som tenåringer synes er dørgende kjedelig?

Statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet.

Torsdag fikk jeg svar: Da ble "Katakombens hemmelighet" tildelt ARKs barnebokpris - stemt frem av 10.000 unge lesere fra 5.-, 6.- og 7.-klasse over hele landet.

Å si at jeg er glad, stolt og ydmyk, er ikke å ta i. Å vite at nettopp "Katakombens hemmelighet" ble den utvalgte - i knivskarp konkurranse med fire andre glimrende, nominerte romaner - føles som en stor ære.

Jeg blir ofte spurt hvor forskjellig det er å skrive for unge enn for voksne. Jeg synes det er vanskelig å svare. På én måte er det ingen forskjell i det hele tatt. Men samtidig er det jo sånn at jeg forsøker å skrive litt enklere, velge ord og formuleringer som jeg tror en ung leser lettere vil forstå. Og kanskje skriver jeg mer rett på sak. Mer kronologisk. Men ikke ett eneste sekund forsøker jeg å skrive "ungdommelig". Jeg skriver akkurat slik jeg pleier - men tar vel (bevisst og ubevisst) hensyn til at leserne ikke har lest hundrevis av bøker før.

Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Kulturdepartementets statssekretær Knut Olav Åmås under en seremoni ledet av Stian Barsnes Simonsen.

Her er noen av begrunnelsene fra dem som stemte på boken:

• Den er spennende helt fra begynnelsen                                                                     
• Godt kjent med hovedpersonene i boka                                                                    
• Løser problemer underveis, før et nytt problem dukker opp                                              
• Du grubler litt hver gang du legger ifra deg boka, og gleder deg til å starte på igjen
• Likte godt at det var faktaopplysninger underveis                                                
• Rett og slett en spennende og god bok for vår aldersgruppe                                           
• Skulle vært en trilogi…
• Den er mest spennende.
• Man klarer ikke å legge fra seg boka når man først har begynt på den.
• Den passer veldig godt for både gutter og jenter.
• En fantastisk bok som fanger leseren. 
• Den er grei å forstå selv om det er mange vanskelige ord.                                         
• Den er spennende og utrolig bra.                           
• En fengende bok som holder leseiveren oppe.

Tusen, tusen takk til alle som stemte og til alle som har bidratt med gode råd og innspill slik at boken nådde frem dit den skulle: til leseren. Hipp hurra!

Her er et intervju i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/stemt-fram-av-unge-lesere/

Historieløst om kunstnerstipend

Kulturdepartementets politiske ledelse: Thorhild Widvey, Knut Olav Åmås og Catharina Munthe. Foto: Wenche Nybo/KUD

DEBATT: I en kronikk i Aftenposten synes kulturminister Thorhild Widvey det er tankevekkende at Norge var et fattig land i vår kulturelle gullalder fra 1850 til 1930. Ut av denne fattigdommen sprang nemlig kunstnere som Bull og Ibsen - mens Bjørnson, Hamsun og Undset fikk Nobelprisen i litteratur. "Så penger hjelper ikke alltid," siterer kulturministeren.

KOMMENTAR AV TOM EGELAND

Hm. La meg - som for ordens skyld ikke er stipendmottager - minne om at Staten bevilget diktergasje til Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Arne Garborg, Camilla Collett, Ivar Aasen, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Johan Falkberget og mange, mange flere. I årene 1890-1920 lå forfattere som Per Sivle, Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Kristofer Uppdal, Olav Duun, Johan Falkberget og Arnulf Øverland på stipendtoppen. I 1922 ble Sigrid Undset innvilget diktergasje. Det var kanskje verdt pengene, Widvey?

I vår egen tid har forfattere som Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Tove Nilsen og Lars Saabye Christensen vokst seg store og folkekjære - ikke på grunn av stipendene, men ved hjelp av stipendene. Nå vil Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås kutte 15 millioner fra Statens Kunstnerstipend. Småpenger for staten - være-eller-ikke-være for mange kunstnere.

Men å skyve litteraturhistorien foran seg på denne måten, er historieløst.