fredag 12. november 2010

Forfatter i kjeledress

Denne teksten ble første gang publisert i litteraturtidsskriftet "Nordahl & eftf.", nr. 1-2 2008, et ikke-kommersielt litteraturtidsskrift utgitt av Jung Forlag.



Det er ubegribeligt at nogen gider anvende 
et par år på at skrive en roman når man 
kan gå ind og købe en for nogle få kroner. 

STORM P.



1  |  Å skrive er å mekke. 
Noen forfattere er store kunstnere. Selv representerer jeg håndverkerne. Jeg er ingen Shakespeare. Jeg er ingen nyskapende språklig og stilistisk virtuos. Jeg er en forfatter i kjeledress – en sånn som mekker.
Litteratur formidler historier, ideer, visjoner, menneskeskjebner. For meg handler det å skrive først og fremst – men ikke bare – om å fortelle en god historie. Jeg vil lokke leseren med meg inn i min fantasiverden. Jeg vil eie min leser. 
Dette essayet formidler ikke Sannheten om forfattervirket. Det formidler blott min lille flik av virkeligheten.  

2  |  Jeg var 10-12 år gammel første gang jeg begynte å skrive min første roman. Jeg klarte å fylle åtte håndskrevne A4-sider før fortellingen (og entusiasmen) døde hen.  
Opp gjennom tenårene skrev jeg historier, skisser, artikler. Ikke rare greiene, det skal sies. Men slik en kunstmaler må øve og øve for å låse en skygge til lerretet, må en skribent trene for å finne sitt språk, sin stil. En komponist lokker den vakreste musikk ut av ingenting. Tonene er der, alle sammen, de må bare settes sammen i riktig rekkefølge og takt. Bokstavene er der, de også. Ordene er der. Det hele handler om å sette dem sammen i riktig rekkefølge.
Hvordan lærte jeg å skrive? Først og fremst ved å skrive. Men kanskje like mye ved å lese. Jeg har aldri gått på skrivekurs. Men jeg har lest. Og lest. Jeg har lest skjønnlitteratur, og jeg har lest bøker om å skrive. Stephen Kings to fagbøker Dance Macabre og On Writing er to eksempler. I over 25 år abonnerte jeg på det amerikanske tidsskriftet Writer's Digest, som var stappfullt av råd og tips for skribentspirer. Blant rådene som ble hamret inn i oss var: Show, don't tell! Carl Justs lærebok Journalistikk var en gullgruve om språk og stil. Og jeg får aldri nok: Da jeg var i New York City i februar kjøpte jeg følgende hos Barnes & Noble på Fifth Avenue: The Art of Subtext av Charles Baxter, Plot & Structure av James Scott Bell og Characters, Emotion & Viewpoint av Nancy Kress. 

3  |  Også litteratur kan være brukskunst. Hvert eneste år utkommer titusenvis av nye titler over hele verden. Bare noen ganske få vil fremdeles bli lest om hundre år. Det er greit. Man trenger ikke være Hemingway eller Hamsun for å glede en leser. 
I bokhyllene i skrivestuen har jeg samlet tusenvis av bøker. Mange av dem får gjenkjennelsens flamme til å lue opp når jeg trekker dem ut og blar i dem. Enkelte får meg fremdeles til å huske, tiår senere, hvor og når jeg leste dem. De beste bøkene bærer vi med oss, inni oss, i årevis. De vil ikke slippe taket.
Vi har alle våre favoritter. Her er noen av mine: Vladimir Nabokovs Lolita – et litterært mesterverk fjernt fra den avskyelige pornografi boken har gitt navn til. William Styrons Nat Turners bekjennelser og Sofies valg. Louis-Ferdinand Célines Reise til nattens ende. Michael Ondaatjes Den engelske pasienten. Kerstin Ekmans Hendelser ved vann. Anne Rice. Peter Høeg. Umberto Eco. Fowles. Sandemose. Stephen Kings 70-tallsromaner. Ja, slik kunne jeg fortsette. For 20 år siden åpnet jeg Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene – bare for å ha lest dette utskjelte verket. Fremdeles kan jeg gjenskape varmen i kroppen i møtet med Gulbranssens fantastiske univers. 
Å skrive er å hige etter det fullkomne, for så å ta til takke med det gangbare. Du vil så mye mer enn du får til. Du hører setninger du aldri klarer å lokke ut av hodet. Du fornemmer ord som nesten finnes. 
I den andre enden av prosessen finnes leserne. Enten du har hundre eller ti tusen lesere, er de alle enkeltlesere. For forfatteren finnes ikke noe ”marked”, bare tusenvis av enkeltlesere. Én og én leser som blir med inn i forfatterens univers. Kanskje er dét en av grunnene til at vi romanforfattere forteller våre historier – fordi vi vil ha udelt oppmerksomhet i timevis ... i et univers vi selv har skapt og fylt med mennesker som alle, uvegerlig, er litt av oss selv?
Hvert eneste menneske er, tross alt, sin egen tilværelses narsissistiske midtpunkt.  

4 |  Alle bærer i seg en livsskjebne, en skjellsettende opplevelse, en glede, en sorg, et minne, en tapt kjærlighet ... et eller annet vi lesere kan gjenkjenne eller leve oss inn i.
Enhver historie – selv den enkleste skisse – trenger en slik klangbunn for å bli en levende, vital tekst. 
Si du går på forfatterskole. Du får i oppgave å skrive en tekst. Du gjør som du blir bedt om. Men teksten føles livløs. Dermed dømmer du deg selv nord og ned fordi du ikke har talent. 
Problemet er ikke at du mangler talent. Du mangler en historie! Ikke lærerens historie. Ikke oppgavetekstens historie. Du mangler den historien DU brenner etter å skrive.
Først da forløser du ditt talent. 
De beste tekstene springer ut av forfatterens egne, indre engasjement. Men engasjement er ikke nok. Da jeg var ung og drømte om å skrive en roman, hadde jeg masse engasjement. Men jeg manglet de tekniske ferdighetene. Jeg forsto ikke romanens mekanisme og struktur. I tillegg til å ha fantasi, innlevelse, språkøre, skikkelsesskapende evner og alle de talentene som i sum former en forfatter, trenger du et litterært verktøyskrin. 

5  |  Hvordan bygger du opp en roman? Når bruker du dialog? Hvordan skaper du troverdige skikkelser? Når øker – og senker – du tempoet? Hva skildrer du – hva overlater du til leserens fantasi? Når fungerer undertekst best? Eksposisjon? In medias res? Hva er deus ex machina?
Mye av dette må læres. Du kan lese deg til det, så klart, eller du kan lære av andre. På kurs og skoler. Men det eneste de kan lære deg, er teknikk. Som er viktig nok. 
Før jeg begynte på min første roman, på 1980-tallet, dissekerte jeg flere av mine favorittbøker – kapittel for kapittel – for å forstå strukturen, oppbygningen, komposisjonen, teknikken. Slik kunstmalere gikk i lære hos sine forbilder, analyserte jeg bøkene til dem jeg  beundret. Jeg har stor tro på forbilder – noe(n) å strekke seg etter. Boken jeg ville skrive, var en moderne, gotisk grøsser. Derfor valgte jeg Bram Stokers Dracula og Stephen Kings horror-roman 'Salem's Lot som to av mine inspirasjonskilder. De forteller begge en kompleks historie ved hjelp av mange personer og fortellerperspektiver og ulike handlingstråder som veves sammen.   
Hva er en god roman? En god roman er en som griper deg. Den kan være fasettert og episk og med tallrike sidehistorier og mange karakterer. Eller den kan være en enkel, indre monolog som finner sted i et lukket rom. 
Uansett trenger fortellingen en bærende indre eller ytre historie. Selv språkets største mestere – de som skriver sine tekster i kraft av språklig briljans – forteller på et eller annet plan en historie. Historien kan være handlingsdrevet eller neddempet og karakterdrevet. Men den handler om noe. Noe som engasjerer forfatteren.  
Hvis du brenner etter å fortelle nettopp din historie, og fortelle den på din måte, tror jeg du vil oppdage hvor mye enklere det er å la ordene leke. 

6  |  Men før du kan leke, må du ha fakta på plass. 
Research handler om å finne ut ting. 
Det er ikke så vanskelig. Du leser bøker som temaet du vil finne ut mer om. Du kontakter eksperter. Du snakker med folk. Du leter på internett.
   Da jeg skrev Paktens voktere (2007), var et av problemene å finne ut hvordan en vikinghær ville bli møtt hvis de seilte opp Nilen i 1013. Da jeg omsider fikk oppsporet verdens ledende ekspert på nordafrikansk krigføring i fatimidkalifatet, en professor på et universitet i London, var han overbegeistret over å kunne bidra til mitt sære, litterære prosjekt. På det islandske håndskriftinstituttet Stofnun Árna Magnússonar har jeg en fast hjelper, en tålmodig professor, som bistår meg med informasjon om gamle dokumenter, pergamenter og håndskrifter. Selv i Vatikanets hemmelige arkiv fant jeg en hjelpsom sjel. I Library of Congress i Washington, D.C. fikk jeg ikke bare svar på mine spørsmål, men velmente forslag til hvordan romanen kunne utvikles videre.  
Å drive research er ikke noe mer mystisk enn å finne svar på spørsmål.

7  |  Noen forfattere begynner med et blankt ark og ser hvor historien bringer dem. Selv er jeg en planleggingsnerd. Jeg skriver detaljerte synopsis. Når jeg har historien sånn noenlunde på plass, farger jeg synopsisen rød og begynner å skrive scener og kapitler. Etter hvert som jeg har fortalt alt som står i rødt, fjerner jeg den røde teksten. Så når alt det røde er borte, har jeg i prinsippet råteksten til en roman. Her er et eksempel fra synopsisen til Paktens voktere: 

Bjørn og Stuart kommer til Luxor/Egypt på ettermiddagen. Skildre "historiens sus". Varmt! Noe mystisk (hva???) skjer. Bjørn er mistenksom (hvorfor???). Stuart er oppgitt over Bjørn. Neste dag besøker de Kongenes dal. Storslått. Dype gravkamre. Veggmalerier. Bjørn klaustrofobisk og paranoid. De reiser ut i ørkenen til Den glemte by.

Bøkene mine blir aldri lik synopsisene. Heldigvis. Men synopsisen gir meg en retning, en plan, en oversikt. Hver gang det dukker opp en uventet handlingstråd eller en person som maser seg inn i historien, ser jeg umiddelbart hvordan forandringene vil påvirke resten av historien. 
De klassiske dramaturgiske modellene ligger til grunn for de fleste av oss som skriver. Du vet, inndeling i akter, nulling av hovedpersonen, vendepunkt og gjenreisning av den tapte ære. Men jeg tegner ikke grafer og spenningskurver, slik enkelte gjør. Skjønt da jeg skrev actionthrilleren Ulvenatten (2005), bruker jeg noe så uvanlig som et Exel-ark i planleggingen av plottet. Historien er så kronologisk at jeg lagde et skjema der jeg fordelte personene på det vertikale planet og klokkeslettene på det horisontale. Dermed hadde jeg perfekt oversikt over hva alle personene gjorde til enhver tid. Slik ble det lett å se hvor historien stoppet opp. 

Når jeg planlegger bøkene mine, ser jeg for meg tre stolper:
Historien (plottet)
Personene
Stedene (atmosfæren, scenene)
Når jeg har disse hovedpunktene på plass, er det bare å gå i gang å skrive.  

8  |  Litteratur er språk. 
Litteratur er selvsagt langt mer enn språk: Personer. Handling og plott. Tanker. Dialog og replikker. Refleksjon. Ideer. Scener og episoder. Kapitler. Spenningsnivåer og -kurver. Undertekst. Frempek. Manipulasjon. Og mye mer. 
Men til syvende og sist handler skjønnlitteratur om språk – om forfatterens evne til å formidle gjennom ordene. 
Noen vil formidle spennende historier. Noen vil skildre mennesker. Noen vil utforske tanker og visjoner. Noen vil dele sin skjebne med oss. Noen skriver for seg selv og lar oss andre titte inn. Noen vil utfordre oss, noen vil pirre oss, noen vil ergre oss. Noen vil lede oss til ny erkjennelse. Noen vil få oss til å stoppe opp og tenke. Noen vil gi oss et nytt syn på verden, på kjærligheten, på livet, på våre verdier. Noen vil forandre verden – noen vil bevare den som den er. 
Men de fleste av oss romanforfattere vil uansett fortelle en god historie. Vi vil nå frem til leseren. 
Og felles for oss alle: Ordene. Språket. 
Ord er som noter. Mozart, Beethoven og Bach hadde akkurat de samme tonene og notene til rådighet som Led Zeppelin, Beach Boys og Rune Rudberg. Likevel er det uendelig mange måter man kan sette sammen notene og ordene. 
Språk er musikk. Ord og setninger og avsnitt har rytme. Språket har synkoper, taktskifter, flerrende gitarsoloer, drønnende bass, skarptrommer, myke strykere …  
Å skrive er som å komponere musikk – med ord.         

9  |  To av bøkene mine – Sirkelens ende (2001) og Paktens voktere (2007) – har jeg skrevet i presens.
De færreste lesere tenker over det. Men enhver forfatter vil raskt se hvilke utfordringer og hvilken motstand et slikt valg gir. 
Den tradisjonelle fortidsformen, preteritum, er uendelig mye enklere. Fortidsformen gir forfatteren mulighet til å skildre hendelser med ettertidens erkjennelse og overblikk. Den gir deg frihet og armslag.
Å skrive i presens er som å gå gjennom livet med notatblokk i hånden. Du vet ikke hva som skjer om et minutt, om en time, om en dag. Min jeg-person skuer inn i en fremtid som bare jeg (den allvitende forfatter) vet noe som helst om.  
Å skrive i presens utløser tallrike utfordringer. De fleste har med fortellerperspektivet og det manglende overblikket å gjøre. Slike små språklige eksperimenter er usynlige. Kan du nevne romaner du har lest som er skrevet i presens? Neppe.
I hver eneste bok jeg skriver, må jeg bestemme meg for et språkleie som kler historien og som utfordrer meg som forfatter. Derfor er hver av mine bøker forskjellig fra den forrige. Å skrive "den samme" boken igjen og igjen blir for kjedelig. Å skrive en hel bok i presens, er en følge av min usignerte kontrakt med faget: å utfordre meg selv.

10  |  Å skrive spenningsromaner – som jeg gjør – krever mer enn handling og driv. Du skal  befolke dem med troverdige personer. Og du skal fortelle historien med et språk som kler handlingen. "Et språk" betyr ikke "ett språk". De fleste bøker har mange forskjellige språk- og toneleier. 
Paktens voktere handler om en arkeolog, Bjørn Beltø, som jakter på noen eldgamle manuskripter og pergamenter. Handlingen finner sted i vår tid, men i prologen og i tre mellomspill tar jeg leseren med tilbake i tiden. Først et eksempel fra 1070:

Den gamle vikingen hostet og skottet ut av gluggen i den kjølige cellen i klosteret i fjellsiden. En veldig tåkebanke kom rullende inn fra storhavet, men han var nesten blind og så den ikke. Mellom rullesteinene og tangklasene nede i vannkanten skrek måkene rundt den råtnende skrotten til en steinkobbe. Han harket og krummet de giktbrudne fingrene rundt fjærpennen:

Odin, gi meg styrke. Hendene mine skjelver. De krokete fingrene minner om ørners klør. Neglene er spisse og sprukne. Pusten er en rallende hvesen. Mitt blikk, som en gang kunne skue en musvåk oppunder skyene eller flagget i toppmasten på et skip bakom horisonten, er innestengt i evig tåke. Først når jeg lener ansiktet tett opp mot pergamentet, skimter jeg blekkets vage strek. Jeg hører pennespissen skrape mot skinnet og kjenner lukten av garvesyre. Slik er det å lide alderdommens langsomme død.


Her forsøker jeg å skape bilder og lukter og stemninger i leserens sinn. Setningene er langsomme og dvelende. Jeg vil mane den gamle vikingen til liv. Jeg leter etter bilder jeg tror ville være relevante på den tid (som å "skue en musvåk" ). Å bruke språkleiet til en virkelig viking anno 1070, ville blitt uleselig i vår tid. Derfor må jeg modellere et konstruert toneleie som høres ut som det er tusen år gammelt selv om ord og formuleringer er moderne. Først og fremst forsøker jeg å skape en atmosfære – et bilde av et øyeblikk på jord. 
Legg merke til skiftet i stilnivå når vi – noen sider senere – beveger oss inn i nåtiden. Bjørn Beltø har nettopp funnet sin gode venn død i Snorres utendørs bad:

Knelende griper jeg om anklene hans og trekker ham opp av vannet, som lukter svakt av svovel. Han er tung. Klærne er vasstrukne. Da jeg velter ham over på siden, renner vann ut av munnen hans. Jeg leter etter en puls som for lengst har stilnet. Ansiktet er rødt og pløsete. Han har mistet brillene. Øynene er vidåpne. Og tomme. Å Magnus, hvisker jeg, hva har de gjort med deg? Eller kanskje sier jeg det inni meg. Jeg tar hånden hans i min. Jeg skjelver. Det drypper av skjegget hans. Klærne kleber seg til den lubne kroppen. Det runde badet er omkranset av ruglete steinheller. Noen gjenstridige planter plirer opp fra fugene. Et vindkast visler over heden. 


Setningene er korte, undertrykte, observasjonene konkrete og låst fast i øyeblikket. Likevel er vi ennå ikke over i det heseblesende. Det kommer senere …
En roman er summen av hundrevis, tusenvis, av slike valg. 

11  |  Etter måneder og år med research og plotting og skriving – og etter flere runder med forlaget om de strukturelle spørsmålene – etter omskriving og kutting og revisjoner, gjenstår  linjeredigeringen. 
Linjeredigering er nivået før språkvask. (Språkvask er det punkt i prosessen der en redaktør med rødblyant spør hvorfor du skriver "farge" og "farve" om hverandre, "konjakk" og "cognac" og hvorfor du tror at kommaer kan fordeles med pepperbøsse). 
Linjeredigering er, som ordet tilsier, redigering linje for linje  
for linje 
for linje 
for linje.
Hva handler linjeredigering om? Finpussing og tydeliggjøring, stryking og polering. Og å jakte på synonymer til ord du har brukt altfor hyppig. 
Problemet med synonymer er ofte at valørene forsvinner. En bok kan være full av ord som forfatteren (helt ubevisst) har forelsket seg i. Når du blir oppmerksom på et slikt ord – og la  oss håpe du blir det! ¬– kan du bruke tekstbehandlingsprogrammets "Søk og erstatt"-funksjon til å sette alle forekomster av ordet i VERSALER, slik at de blir synlige. Hver gang du kommer til et uthevet ord, kan du vurdere bruken – og enten beholde det, stryke det eller erstatte det. 
Et bokmanus inneholder tusenvis av ord og uttrykk og formuleringer som veies og måles. Noen beholdes. Noen strykes. Noen erstattes. 
Linje
for
linje. 
Ikke bare enkeltordene blir polert. Setningenes samspill og språkets melodi er viktig. I råteksten kan språkflyten være kantete og røff. Metaforene kan være håpløse. I linjeredigeringen skal alle ujevnheter glattes over. Samsvarer "språkets tempo" med handlingen? Actionfylte partier krever en annen språklig puls enn karakterbyggende partier. 
I bokens ulike seksjoner forsøker jeg å finne en språkmelodi – et toneleie – som kler handlingen. Visse avsnitt skal være dvelende, reflekterende, langsomme. Andre avsnitt skal være heseblesende og paniske. Språket må tilpasse seg omgivelsene og formidle – i alt fra ordvalg til setningslengde og sågar typografi (ikke minst avsnittenes lengde) – valøren i stemningen. 
De færreste leser spenningsromaner fordi de er lyriske og poetiske. Først og fremst må språket være funksjonelt. Språket blir forfatterens redskap for å mane frem bilder, stemninger, følelser. Målbevisst forsøker jeg å manipulere og hypnotisere min leser.
Men det blir helt feil å tro at en slik tilnærming er overfladisk. Tvert imot. Å skrive spenningslitteratur fordrer både sjangerbevissthet og metodisk ekspertise. Ulike stilistiske nivåer må veves sammen slik at fiksjonsspinnet blir usynlig for leseren. 

12  |  "Det er ubegribeligt at nogen gider anvende et par år på at skrive en roman når man kan gå ind og købe en for nogle få kroner," spøker Storm P. 
Aforismen henger på veggen rett foran skrivebordet mitt, slik at blikket mitt faller på teksten hver gang jeg ser opp fra pc-monitoren. En nyttig påminnelse når spørsmålene klinker sammen som biljardkuler i skallen på meg. 
Noen ganger er det fristende å ta Storm P. på ordet. På den annen side er det morsomt å mekke.

6 kommentarer:

Cecilie Bjørnstad sa...

Kjempe interessant! Men jeg har sagt det til deg før - Du kommer med så mye nyttig av og til, som i allefall JEG blir veldig inspirert av! Masse gode tips,og jeg kan lære mye av deg... som jeg i aller høyeste grad har bruk for:)

Tom Egeland sa...

Hyggelig å høre, Cecilie!

hauganfoto sa...

Mekking er aldri feil. Sakte, men sikkert, tar drømmen form. Litt justeringer, litt ekstra, bort med litt overflødig, antydninger, overraskelser, og så står den der og ginser i sola.

På med kjeledressen Tom Egeland, vi leser gjerne!

Tom Egeland sa...

Akkurat, hauganfoto. Hvis du er hva nicket ditt antyder, husker du sikkert mekkingen i fordums mørkerom. Litt ekstra belysning her, litt skyggelegging der - til papirkopien havnet i fremkaller'n, stoppbadet og fixen! Litt samme greia.

Torill K sa...

Kjenner kriblingen etter å skrive strakk seg ut i fingertuppene nå. Hadde tenkt å holde senga med pcen i fanget og skrive idag. Nå er jeg sikker på at jeg skal det.

Mye gode tips jeg ikke har tenkt på før her.:)

Tom Egeland sa...

Å kunne inspirere andre er en fin ting, Torill! Takk skal du ha.