(Følgende tekst ble publisert i VG - i serien "Vi setter ord på det" - onsdag 27. juli 2011)
Jeg ligger på stranden i Barcelona med et blylodd av fortvilelse i magen. Rundt meg leker hvinende småbarn. Bølgene skyller dovent mot land. Måker vipper mot vinden. Solen flimrer tung og dorsk på en blå himmel.
Men ingenting er som det skal.
Jeg ser blide barn med dryppende ispinner. Men det er ofrene på Utøya jeg tenker på. Jeg ser glade familier som smører hverandre inn med solkrem. Men det er bombeofrene i regjeringskvartalet jeg tenker på. Jeg ser solbrente tenåringer som spiller fotball i strandkanten. Men det er alle de pårørende jeg tenker på. Jeg ser ut over havet. Men det er meningsløsheten jeg tenker på.
Den ufattelige meningsløsheten.
Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.
Jeg ligger på stranden i Barcelona og føler meg hjelpeløs, fortvilet, sorgtynget. I likhet med tusenvis av andre nordmenn er jeg på ferie. Hundrevis av mil borte fra tragedien. På trygg avstand fra redslene. Likevel er jeg, på et vis, hjemme. I timevis har vi fulgt direktesendingene til TV 2 Nyhetskanalen på en hakkete internettlinje. Med jevne mellomrom åpner vi nettavisene. Noe nytt? Hver time, hvert døgn, bringer nye tall, nye detaljer, nye grusomheter.
Sommeren 2011 er ikke mer.
I kioskene på La Rambla – Barcelonas yrende turistgate – blafrer aviser sorgtungt i sommerbrisen. En trenger ikke være språkmektig for å forstå overskriftene på alle de ubegripelige fremmedspråkene. Vi stanser, blar i aviser fra fjerne verdenshjørner, ser bildene fra Utøya og regjeringskvartalet.
Er dette Norge? Mitt Norge?
Nei, det er ikke mitt Norge. Ikke ditt Norge. Ikke vårt Norge.
Som forvrengte minner fra mine verste mareritt – som opprivende scener fra de mest brutale skrekkfilmer – manes bildene frem i mitt indre. Bildene jeg ikke orker å holde fast ved. Bildene jeg ikke makter å ta inn over meg.
76 døde. Døde? 76 døde!
Er dette virkelig?
76 døde. Hundre skadet. Det betyr 350 foreldre. Fire-fem-seks hundre søsken. 700 besteforeldre. Sønner og døtre. Mange tusen onkler og tanter. Titusener av kjærester og venner, kolleger og klassekamerater, bekjente og naboer.
Millioner av tårer.
Rundt oss her i Barcelona går livet sin gang. På stranden. I gatene. På La Rambla. Ved La Sagrada Familia. I Park Güell. Ved Den magiske fontenen. Turistbussene stanger seg utålmodig frem i stillestående trafikk. Tiggerne trygler om almisser. Gateselgerne falbyr sine sjal og duker.
Men ingenting betyr noe lenger. Verden er blitt en kulisse. Virkeligheten føles meningsløs.
Hvorfor gjorde han det? spør mange. Ikke jeg. Jeg vil ikke vite hvorfor. Begrepet «hvorfor» mister all mening når det ikke finnes noe meningsfylt svar. For det gjør det ikke. Ikke egentlig.
Jeg leser nettdebattene. Folk søker svar i drapsmannens høyreekstreme og fremmedfiendtlige holdninger. Vi må «forstå» for å forhindre at dette skjer igjen. Ja ja. Et prisverdig håp. Men jeg tror ikke noe på det. Hvordan kan du forhindre det utenkelige?
Kall meg naiv, men jeg klarer ikke å betrakte disse drapene som en politisk handling. Det besudler begrepet politikk og gir morderen en kredibilitet han ikke fortjener. Jeg synes dette er vanskelig. Selvsagt ser jeg den ekstremistiske klangbunnen i morderens psyke og natur. Og ja, jeg skjønner at handlingen er et pervertert politisk manifest (like avskyelig som det skrevne manifest som han publiserte på internett).
Men jeg nekter å anerkjenne massemord som uttrykk for noe annet enn det det er: massemord. Ondskap. Galskap.
I det øyeblikk morderen blandet ingrediensene til bomben – for ikke å snakke om da han så sitt første offer i øynene og trykket på sitt våpens avtrekker – frasa han seg retten til å bli vurdert og analysert ut fra vanlige menneskelige – og politiske – normer.
Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere. Alt jeg vet er dette: Han har selv tatt skrittet inn i ondskapen og galskapen.
Galskap, åpenbart. Men ikke en galskap som på noe vis unnskylder eller forklarer barbariet. Å nei. Planleggingen har vart så lenge at handlingen fremstår som veloverveid og kalkulert. Hvilket gjør det hele desto verre.
Utvilsomt har han funnet næring i tankegodset til Unabomberen Ted Kaczynski – som han har plagiert – og Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. To avskyelige menn. De hatet alle de verdier sosialdemokratiet står for. Og de mente de hadde rett til å drepe.
Ingen har rett til å drepe.
Jeg ligger på stranden i Barcelona – fjernt fra mitt kjære Norge, fjernt fra den ufattelige sorgen til hver og en av de pårørende – og føler meg maktesløs. Men hva jeg føler – og hva jeg mener – er uten betydning.
Definisjonsmakten tilhører ofrene og de pårørende.
De skal i det minste vite at vi er 4,5 millioner nordmenn som føler med dem.
Rettsstaten og demokratiet Norge får håndtere jussen. Selv skal jeg bidra med det lille jeg kan: Ikke med et ord skal jeg nevne morderens navn. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg henvise til morderens mål. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg viderebringe så mye som et komma av de ideene han kjemper for. Det fortjener han ikke,
Vel. Det er ikke mye. Jeg erkjenner det. Men hver og en av oss får gjøre det lille vi kan for å hedre minnet til alle de uskyldige som ble frarøvet sine liv og for å stille oss bak de pårørende i deres grenseløse sorg.
Norge er ikke lenger det samme, sies det. Sant nok. Likevel ligger jeg her på stranden i Barcelona og håper at det er feil. Ved å gi etter for terrorens krefter, for ondskapen og galskapen, så oppfyller vi til syvende og sist det de ønsker å oppnå.
Kan vi gjøre noe, du og jeg? Jeg tror det. Vi kan ikke bringe de døde tilbake. Vi kan ikke lindre sorgen. Men la oss, sammen, ta tilbake det Norge som var. Slik vender vi ryggen til morderen og hedrer idealene til alle de flotte menneskene som han rev ut av tiden.
Jeg ser blide barn med dryppende ispinner. Men det er ofrene på Utøya jeg tenker på. Jeg ser glade familier som smører hverandre inn med solkrem. Men det er bombeofrene i regjeringskvartalet jeg tenker på. Jeg ser solbrente tenåringer som spiller fotball i strandkanten. Men det er alle de pårørende jeg tenker på. Jeg ser ut over havet. Men det er meningsløsheten jeg tenker på.
Den ufattelige meningsløsheten.
Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.
Jeg ligger på stranden i Barcelona og føler meg hjelpeløs, fortvilet, sorgtynget. I likhet med tusenvis av andre nordmenn er jeg på ferie. Hundrevis av mil borte fra tragedien. På trygg avstand fra redslene. Likevel er jeg, på et vis, hjemme. I timevis har vi fulgt direktesendingene til TV 2 Nyhetskanalen på en hakkete internettlinje. Med jevne mellomrom åpner vi nettavisene. Noe nytt? Hver time, hvert døgn, bringer nye tall, nye detaljer, nye grusomheter.
Sommeren 2011 er ikke mer.
I kioskene på La Rambla – Barcelonas yrende turistgate – blafrer aviser sorgtungt i sommerbrisen. En trenger ikke være språkmektig for å forstå overskriftene på alle de ubegripelige fremmedspråkene. Vi stanser, blar i aviser fra fjerne verdenshjørner, ser bildene fra Utøya og regjeringskvartalet.
Er dette Norge? Mitt Norge?
Nei, det er ikke mitt Norge. Ikke ditt Norge. Ikke vårt Norge.
Som forvrengte minner fra mine verste mareritt – som opprivende scener fra de mest brutale skrekkfilmer – manes bildene frem i mitt indre. Bildene jeg ikke orker å holde fast ved. Bildene jeg ikke makter å ta inn over meg.
76 døde. Døde? 76 døde!
Er dette virkelig?
76 døde. Hundre skadet. Det betyr 350 foreldre. Fire-fem-seks hundre søsken. 700 besteforeldre. Sønner og døtre. Mange tusen onkler og tanter. Titusener av kjærester og venner, kolleger og klassekamerater, bekjente og naboer.
Millioner av tårer.
Rundt oss her i Barcelona går livet sin gang. På stranden. I gatene. På La Rambla. Ved La Sagrada Familia. I Park Güell. Ved Den magiske fontenen. Turistbussene stanger seg utålmodig frem i stillestående trafikk. Tiggerne trygler om almisser. Gateselgerne falbyr sine sjal og duker.
Men ingenting betyr noe lenger. Verden er blitt en kulisse. Virkeligheten føles meningsløs.
Hvorfor gjorde han det? spør mange. Ikke jeg. Jeg vil ikke vite hvorfor. Begrepet «hvorfor» mister all mening når det ikke finnes noe meningsfylt svar. For det gjør det ikke. Ikke egentlig.
Jeg leser nettdebattene. Folk søker svar i drapsmannens høyreekstreme og fremmedfiendtlige holdninger. Vi må «forstå» for å forhindre at dette skjer igjen. Ja ja. Et prisverdig håp. Men jeg tror ikke noe på det. Hvordan kan du forhindre det utenkelige?
Kall meg naiv, men jeg klarer ikke å betrakte disse drapene som en politisk handling. Det besudler begrepet politikk og gir morderen en kredibilitet han ikke fortjener. Jeg synes dette er vanskelig. Selvsagt ser jeg den ekstremistiske klangbunnen i morderens psyke og natur. Og ja, jeg skjønner at handlingen er et pervertert politisk manifest (like avskyelig som det skrevne manifest som han publiserte på internett).
Men jeg nekter å anerkjenne massemord som uttrykk for noe annet enn det det er: massemord. Ondskap. Galskap.
I det øyeblikk morderen blandet ingrediensene til bomben – for ikke å snakke om da han så sitt første offer i øynene og trykket på sitt våpens avtrekker – frasa han seg retten til å bli vurdert og analysert ut fra vanlige menneskelige – og politiske – normer.
Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere. Alt jeg vet er dette: Han har selv tatt skrittet inn i ondskapen og galskapen.
Galskap, åpenbart. Men ikke en galskap som på noe vis unnskylder eller forklarer barbariet. Å nei. Planleggingen har vart så lenge at handlingen fremstår som veloverveid og kalkulert. Hvilket gjør det hele desto verre.
Utvilsomt har han funnet næring i tankegodset til Unabomberen Ted Kaczynski – som han har plagiert – og Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. To avskyelige menn. De hatet alle de verdier sosialdemokratiet står for. Og de mente de hadde rett til å drepe.
Ingen har rett til å drepe.
Jeg ligger på stranden i Barcelona – fjernt fra mitt kjære Norge, fjernt fra den ufattelige sorgen til hver og en av de pårørende – og føler meg maktesløs. Men hva jeg føler – og hva jeg mener – er uten betydning.
Definisjonsmakten tilhører ofrene og de pårørende.
De skal i det minste vite at vi er 4,5 millioner nordmenn som føler med dem.
Rettsstaten og demokratiet Norge får håndtere jussen. Selv skal jeg bidra med det lille jeg kan: Ikke med et ord skal jeg nevne morderens navn. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg henvise til morderens mål. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg viderebringe så mye som et komma av de ideene han kjemper for. Det fortjener han ikke,
Vel. Det er ikke mye. Jeg erkjenner det. Men hver og en av oss får gjøre det lille vi kan for å hedre minnet til alle de uskyldige som ble frarøvet sine liv og for å stille oss bak de pårørende i deres grenseløse sorg.
Norge er ikke lenger det samme, sies det. Sant nok. Likevel ligger jeg her på stranden i Barcelona og håper at det er feil. Ved å gi etter for terrorens krefter, for ondskapen og galskapen, så oppfyller vi til syvende og sist det de ønsker å oppnå.
Kan vi gjøre noe, du og jeg? Jeg tror det. Vi kan ikke bringe de døde tilbake. Vi kan ikke lindre sorgen. Men la oss, sammen, ta tilbake det Norge som var. Slik vender vi ryggen til morderen og hedrer idealene til alle de flotte menneskene som han rev ut av tiden.
4 kommentarer:
Utrolig flott og vakkert!
Jeg er så enig med deg. Hans navn burde aldri mer nevnes.
Takk Tom! Jeg er så evig enig!
skjønner ikke noe av at du kan frata ham en identitet.....
Litt usikker på hva du mener, Bjørn T. Hvis du forklarer, skal jeg prøve å svare.
Legg inn en kommentar