Coverstory

En romans omslag - cover - er viktigere for boksalget enn mange forfattere forestiller seg. Et cover må ha en stoppeffekt - i tillegg til å oppfylle estetiske og designtekniske krav.

Over ser du coveret til min neste roman, Fedrenes løgner. Jeg er strålende fornøyd.

Hvorfor?

Flere grunner. I seg selv synes jeg kombinasjonen av bilder og typografi har en estetisk egenverdi. Jeg liker omslaget. For meg fremstår det både delikat og salgbart. Og magefølelsen skal man lytte til. Men vel så viktig: Omslaget både fanger og formidler bokens lett gammelmodige atmosfære, den litterære leken med ulike tids- og fortellerplan, det gåtefulle. Havet ... Horisonten ... Lengselen etter den verden som skjuler seg bak horisonten.

Det finnes ulike retninger innenfor bokdesign. Mange omslag er - som bøkene de omslutter - lavmælte og mer "kunstneriske" i formen. Et eksempel:

Et annet eksempel:

Bak begge disse omslagene står Egil Haraldsen, en av de prisbelønnede nestorene i norsk bokdesign. Og det er lett å se "hva slags bøker" det er snakk om. Det ville være helt feil å lage et høylydt cover til denne type bok.

Selv skriver jeg - i mangel av et bedre ord - mer "kommersielle" bøker. Jeg tilhører en helt annen litterær tradisjon. Det må omslagene reflektere.

Designeren som har laget omslagene til Ulvenatten, Paktens voktere, Lucifers evangelium og Fedrenes løgner, heter Marius Renberg. Her er hjemmesiden hans:

 http://www.mariusrenberg.no/

Marius og jeg samarbeider usedvanlig godt. Jeg er en sånn type forfatter som noen designere helt sikkert avskyr, fordi jeg legger meg opp i absolutt alt. Alt! Motiver, typografi, uttrykk, farger, størrelser. Marius er heldigvis en tålmodig sjel.

Vi begynner med å kaste ideer. Jeg har som regel mange ideer - altfor mange! - til hvilket uttrykk og hovedmotiv jeg er ute etter. Jeg viser ham skisser som ser ut som noe en 10-åring har rablet ned i halvsøvne. Vi diskuterer, Marius leser manus - og så leverer han et utkast som alltid er midt i blinken. Noen ganger går vi noen runder og finjusterer utkastet, andre ganger (som Lucifers evangelium) sitter forslaget hans med en eneste gang.

Personlig liker jeg omslag som preges av typografi og ett enkelt visuelt motiv. Nærmest en "vignett".

Det begrepet som Marius og jeg bruker for å sammenfatte designet på bøkene mine, og som gir oss en felles forståelse av hvilket uttrykk vi er ute etter, er "amerikansk flyplass-bestelger". Hva betyr nå det? Jo, med det mener jeg det visuelle preg bøkene gjerne har når du går inn i en bokhandel på en flyplass hvor som helst i verden og kikker på hyllen for engelskspråklige romaner.

Marius er en allsidig designer. Han jobber med mange kjente forfattere. Her er noen eksempler på andre omslag som Marius står bak:

*

Coveret til Fedrenes løgner bød på én utfordring: Selv om vi ville at omslaget skulle ha slektskap til mine tidligere bøker, måtte designet signalisere at boken ikke er en krim. Det er jo ikke bare lett. Jeg håper likevel at den gammelmodige løden, solnedgangen, skinnbøkene og de fire sorthvitt-fotografiene sender ut helt andre signaler enn at dette er en thriller á la Paktens voktere eller Lucifers evangelium.  

Her er noen av de omslagene Marius har designet for meg:

Til minne om Moog

Jeg har, av aldeles ubegripelig grunner, alltid hatt sans for synthesizere. 1980-tallets synthpop var riktignok aldri min greie - musikalsk trives jeg dypt inne i den bluesbaserte heavyrockens mørkeste kamre - men den distinkte lyden av et riktig gammelt Moog-riff får meg fremdeles til å smile.

Slik så en Moog ut på tidlig 70-tall. Her med Bob Moog.

På 70-tallet kunne jeg sitte i timer og leke meg med alle lydene i en synth. Forvrengte, skarpe, spisse toner som ble dype, rumlende ... (Mange av disse særpregede lydene gjenfinner du forøvrig i Pink Floyds mesterverker).

Blant de første store hitlåtene der denne distinkte Moog-lyden var dominerende, var Son of My Father. Den ble skrevet av Giorgio Moroder - senere en het komponist og produsent av discolåter. Son of My Father ble en svær hit tidlig i 1972. Låta ble fremført av Chicory Tip, stakkar, som ellers definerte seg som et heavyband:



Cirka ett minutt ut i låta kommer synthen til sin rett - slik synther lød på tidlig 70-tall.

Litt senere samme år dukket det opp en enda mer synth-basert låt som virkelig ble en verdenssuksess. Den spilles fortsatt. Låta ble komponert allerede i 1969 av Gershon Kingsley, men ble først en suksess med Hot Butter tre år senere. Den regnes som pophistoriens første elektroniske synth-instrumental. For dagens unge er det nok ikke noe spesielt med Popcorn. Men i 1972 var denne lyden aldeles oppsiktsvekkende. Første gang jeg hørte den, var på musikkrommet på Nordtvet skole. Jeg løp sporenstreks opp til platebutikken på Grorud senter og kjøpte den. Sånn sett bidro jeg til at Popcorn toppet hitlistene i Norge i svimlende 17 uker:



Jeg nevnte Giorgio Moroder. Litt senere på 70-tallet dukket et nytt musikalsk fenomen opp. Disco. Mannen bak discodronningen Donna Summer var, ja nettopp, Moroder. Med I Feel Love var synthen behørig kommersialisert:



Litt slitsom låt, men hør på synthen som dunker i bakgrunnen. Akkurat den sounden er ganske tøff.

Jeg mener at disse tre låtene langt på vei la grunnen for det som få år senere ble 80-talls synthpop. Flere eksempler? Kom med dem i kommentarfeltet, så kan jeg legge dem ut hvis jeg finner dem på YouTube.

- - -

Wendy Carlos - født som mann, operert til kvinne - lagde denne synthkomposisjonen til "A Clockwork Orange" (ikke mulig å "embedde", men klikk bare på linken):

http://www.youtube.com/watch?v=rCFeMg26_wk&feature=related

Som forøvrig er en modernisering av Henry Purcells nydelig gravferdsmarsj for dronning Mary:



Leserkommentar fra http://twitter.com/R_a_n_d_i : Kraftwerk Autobahn (1974):

Ny roman: "Fedrenes løgner"

Far forsvant i isen det året jeg fylte ti. Det lyder så dramatisk. Forsvant i isen … Jeg antok at han hadde frosset i hjel. Hvis han da ikke var blitt spist av en isbjørn. Å fryse i hjel er ingen ærerik død. Eller å bli spist av en isbjørn. Likevel var jeg, på tiåringers vis, morbid opptatt av akkurat hvordan han døde. Jeg husker de endeløse timene, de trøstesløse dagene; mor gikk frem og tilbake i stuen og kjederøykte og ventet på en telefon som aldri kom. Selv sluttet jeg aldri å vente. Lojalt voktet jeg en stadig svakere flamme av håp om at en ringende telefon kunne bære bud om at far var kommet til rette – et mirakel! ja visst, men det skjedde tross alt med min oldefar, Alexander Scott, den skipbrudne som plutselig en dag sto i oldemors entré på Grovøya, et radmagert gespenst med langt hår og tang i skjegget og Stillehavets saltvann skvulpende i sjømannsblikket og som med sin oppstandelse tjue år etter grunnstøtingen sendte oldemor rett i dørken. Resten av livet reiste han rundt om i verden som en celeber legemliggjøring av Robinson Crusoe, men det er en annen historie.FRA PROLOGEN: "FEDRENES LØGNER

Screenshot av første side av manuset til "Fedrenes løgner".


Det sies at å utgi en bok er som å sette et nytt barn til verden. Minus smerten, vil jeg tro. For å holde oss innenfor terminologien, går jeg med veer nå om dagen. Jeg er i ferd med å nedkomme med en ny bok. Den er  ikke riktig ferdig ennå - manusdeadline er i slutten av april, språkvask i mai og korrektur i juni. Utgivelse i begynnelsen av august. Litt av et svangerskap ...

VG skriver om den nye boken. 
(Trykk på bildet for en større versjon av faksimilen). 

(Kjapp digresjon: De av dere som venter på en ny Bjørn Beltø-roman, må nok vente enda litt lenger: Etter "Paktens voktere" og "Lucifers evangelium" trengte Bjørn og jeg en liten pause fra hverandre. Du vet hvordan det er ... Gudene vet hva Bjørn driver med akkurat nå. Jeg vet aldri hvor jeg har ham. Men i løpet av sommeren og høsten håper jeg å gyve løs på et nytt eventyr med Bjørn).

Den nye boken heter "Fedrenes løgner". Og det er ingen krim, engang. "Fedrenes løgner" er noe helt annet. Dét er hva jeg - til det kjedsommelig - har svart alle som har stilt meg spørsmålet "hva skriver du på nå?" Noe helt annet. De åtte romanene jeg har skrevet så langt, har alle vært i sjangeren krim og spenning. "Fedrenes løgner" er en frittstående, skjønnlitterær roman. En slektskrønike. En bredt anlagt, episk bok om menn - og løgnere. 


Noe helt annet ...

*  

Å forlate sin sjanger - og dermed også "det trygge" og det "kommersielt riktige" - er kanskje ikke noe sjakktrekk fra min side. Jeg risikerer å forvirre leserne mine, anmelderne, bokhandlerne og bokmarkedet. Det får stå sin prøve. "Fedrenes løgner" er en bok jeg ville og måtte skrive. Det lyder kanskje rart. Men jeg fikk den rett og slett ikke ut av hodet. For å bli kvitt den, måtte jeg skrive den. Ren terapi. Jeg var godt i gang med en mer tradisjonell thriller, med arbeidstittelen "Cobra", da den nye boken begynte å spire i meg. Til slutt opptok den meg dag og natt. I samråd med Aschehoug forlag valgte jeg å legge "Cobra" til side for å skrive noe helt annet.

"Fedrenes løgner". En slektskrønike ...

Det kan synes paradoksalt at det første jeg gjør etter å ha vunnet Rivertonprisen 2009 for "Lucifers evangelium", er å utgi noe helt annet enn krim. Samtidig har jeg alltid - med vekslende hell - forsøkt å utfordre meg selv. Prøve. Våge. Med fare for å lyde som Paulo Coelho: Vi må alltid strekke oss etter noe - om enn det uoppnåelige.

For meg er "Fedrenes løgner" et forsøk på å sprenge noen grenser - i alle fall i meg selv. Å prøve meg på noe som jeg ikke vet om jeg mestrer. Kanskje går det lukt til helvete. I så fall kan jeg i det minste si: Jeg prøvde. Jeg feiget ikke ut. Skal du først prøve noe nytt, må du være villig til å mislykkes. Ikke det at boken er mislykket. Jeg er ganske godt fornøyd med den. Men hva leserne (og anmelderne) vil synes, er selvsagt en helt annet sak.

Boken kom til meg på Madeira. I et vulkankrater med det pittoreske navnet Curral das Freiras: Nonnenes dal. Hva, tenkte jeg for meg selv, om det bodde en nordmann her? Hva ville ha vært hans historie, hans livsskjebne? Svaret på akkurat dét spørsmålet utgjør en (nokså trist) del av historien.

Samtidig er deler av "Fedrenes løgner" historier jeg har båret på i over tjue år. På Madeira så jeg, plutselig og overraskende, hvordan de hang sammen.

* 

Hvorfor er det så mange gode fortellere i norsk litteratur som velger å skrive krim? Hvorfor skriver de ikke like gjerne episke, skjønnlitterære romaner? 

Spørsmålet ble stilt av Tuva Ørbeck Sørheim på et seminar for forfattere og oversettere i fjor vår. Faktisk på samme dag som "Lucifers evangelium" ble lansert.

Tuvas spørsmål - og implisitte utfordring - fikk meg til å tenke. Hvorfor skriver jeg krim? Svaret er enkelt: Jeg elsker krim, jeg elsker spenningen i sjangeren, jeg er genuint opptatt av å skrive spennende bøker.

Men - hvorfor ikke prøve seg på noe helt annet? Så får det bære eller briste. Å safe er feigt. 


Etter suksessen med "Lucifers evangelium", som i disse dager trykkes i et 5. hardcoveropplag og nærmer seg 75.000 solgte, har det kanskje vært smartere av meg å skrive noe i samme gate. 

I stedet går jeg hen å skriver noe helt annet. Hjelpe meg! Det er som å debutere på nytt. Jeg kan formelig høre hvordan leserne mine sukker og anmelderne kvesser knivene.

* 

Men okay. Jeg lovte å fortelle om "Fedrenes løgner". Jeg kommer ikke til å røpe altfor mye - lik en kriminalroman rommer boken mange gåter og overraskelser - men her er et riss og noen utdrag som gir en pekepinn på hva dette her er for noe:

Bokens forteller heter Victor Scott. En dekadent "hippie", full av seg selv. Han minner om Robert Plant  i Led Zeppelin. Langhåret. Selvtilfreds. Dekadent.

Året er 1970, og døgenikten og kvinnebedåreren Victor har fått med seg en en dame hjem fra Club 7 da telefonen ringer sent en natt:

 Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløst stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden fra den kvelden. Var ikke helt nykter. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem til meg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin. Og så skjer det, midt på natten, det som skal sende deg ut på en veritabel jordomseiling i en slags dåraktig søken etter Sannheten, den med stor S, den som skal sette alt på plass: Midt på natten ringer telefonen.

Telefonen er fra Barbados, der en ferskvannsdunk har drevet i land. Dunken - en slags flaskepost - inneholder blant annet dagboken som Victors far etterlot seg før han forsvant i Vestisen tjue år tidligere. Victor reiser til Barbados og sjekker inn:

Pastor Knight, forstander i The Church of St. Mary the Immaculate Mother of Our Redeemer, hadde reserverte rom for meg på The Palm Tree Paradise. Ikke rare paradiset. Pastoren må ha trodd jeg var dårlig bemidlet. Resepsjonen minnet om et horehus. Borte i baren satt tre utspjåkete kvinner henslumret i rus og kjedsomhet. En hund lå utstrakt på gulvet. Den lå med alle fire labbene ut til siden og kunne være død for alt jeg visste. Eventuelt et teppe. To takvifter roterte formålsløst, de flyttet varmen fra sted til sted. Jeg klapset borti resepsjonsklokken. Det raslet i bambusforhenget. En kar stakk hodet ut fra bakrommet. Han så ut som en afrikansk stammehøvding, en kannibal som var blitt avbrutt midt i måltidet. Vill i blikket. Glattbarbert skalle. Gulltenner. Jeg sjekket inn. Nokså motvillig. Tross alt er jeg vant til en viss standard. En sprett av en pikkolo bar kofferten og reiseskrivemaskinen min opp den smale trappen. Han akket og jamret seg. Bare for å jekke opp driksen.
Rom 234 lå i tredje etasje. Knøtt lite. Til gjengjeld var det kravlende fullt av liv. Stokkmaur. Forspiste fluer. Kakerlakker store som Matchbox-biler. Vi steg inn i lukten av mugg og gammel elskov.

"Room!" forklarte pikkoloen.
Tapetet var vannskadet, skjoldet av fukt og hete. Porselensvasken hadde krakelert og sprukket. I takhjørnet slumret en edderkopp på størrelse med spilene i en åpen paraply.

Spretten skrudde på begge kranene i vasken, varmtvann, kaldtvann, for å demonstrere hvordan kraner virket på disse kanter av verden.

"Water!" sa han.

Jeg pekte misbilligende på edderkoppen i taket.

"Spider!" forklarte han.

*

Victors forfedre er litt av en gjeng:

Faren, Carl Christian Scott (1912-1950), var en klimatolog som forsvant under en polarekspedisjon til Vestisen i 1950. Dagboken hans - som følger hans siste tjue døgn - avslører at han drev avgårde på et isflak som langsomt løste seg opp .  

Farfaren, William Scott (1878-1941), var et forfattergeni som i 1935 ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Han døde i krigen og ble senere en feiret krigshelt - en forfatter av Hamsuns litterære kaliber og Nordahl Griegs idealisme og heltmodighet. 

Oldefaren, Alexander Scott (1850-1912), levde i tjue år på en øde øy i Stillehavet etter at skipet hans - som seilte i Charles Darwins kjølvann - gikk på et korallrev.  

Basert på farens dagbok fra undergangen i isen, begynner Victor å skrive et verk om sin far, farfar og oldefar:

Slik skjebnens tråder noen ganger veves sammen og former et bilde, flettet livsløpene til oldefar, farfar og far seg i hverandre med en merkelig, ukronologisk logikk og sammenheng. De tre hadde, på hvert sitt vis, en felles historie. Hva er tid? undret oldefar. Jeg vet ikke om han noen gang fant et svar. Det er som å spørre: Hva er kjærlighet? I det minste fant oldefar kjærligheten. I alle de tjue årene han vansmektet på den øde stillehavsøya, tusenvis av mil fra Grovøya der han vokste opp, elsket han sin lille humle. Isabelle. Sogneprestens datter. Kanskje var det lengselen etter Isabelle som holdt ham i live på øya, holdt liv i håpet? Uten håp er vi ingenting. Også farfar fant kjærligheten, men han måtte stjele den fra en annen. Selv gjorde jeg som far. Jeg fant den og mistet den.


De tre livshistoriene - farens, farfarens, oldefarens - gjenfortelles av Victor samtidig som han reiser verden rundt for å nøste opp i endel løse tråder. Hvilke løse tråder har jeg ikke tenkt å avsløre. Men ingenting er riktig slik Victor tror ...

Mer fra prologen:
  
Enhver tragedie har sitt første, vage pulsslag. Fars skjebnesvangre ferd opp til Vestisen begynte den dagen hans mor Victoria fortalte ham om skypumpene. Carl Christian var åtte år gammel. Henført satt han ved kjøkkenbordet og lyttet til moren som leste høyt fra avisen om disse glupske skyene som slukte mennesker, rev fjøs i fillebiter og fikk hester og kyr til å sveve gjennom luften lik hjelpeløse insekter. Der og da, sa far senere, da han holdt et av sine populære foredrag om klimaet og sine forskningsekspedisjoner ut i polarisen, skjønte jeg at naturens krefter aldri lot seg temme og at underkastelse er menneskets eneste håp.

Akkurat, ja. Underkastelse er menneskets eneste håp … Du var åtte år gammel, fatter'n. Åtte år.
På samme tid som far hørte om skypumpene, strevde min farfar William med å skape det poetiske språk, de irrasjonelle skikkelsene og alle de burleske situasjonene som mange år senere skulle føre ham lukt inn i verdens litteraturhistorie. Jeg var bare ett år gammel da farfar omkom, men far har fortalt meg mye om ham. Farfar William kunne ofte fremstå som et spøkelsesaktig gjenskinn fra de hemmelighetsfulle historiene han satt og skrev og som ingen ennå hadde fått lese. Både for sin sønn Carl Christian og sin hustru Victoria kunne han minne om en fortapt romanfigur, en litterær gestalt som måtte anstrenge seg for å fremstå som virkelig. Først under krigen – mange år etter gjennombruddet og Nobelprisen – klarte farfar å løsrive seg fra fiksjonens trelldom og gjøre nytte for seg her i livet. Det døde han av. Følgelig satte de bysten hans på en sokkel, sang "Ja, vi elsker" og kalte ham krigshelt. 

*

Kjæreste Nina, jeg ligger her og tenker på deg og ser for meg at døren går opp og at det er du som står der, i lysskjæret fra vinduet. Du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og du henger kåpen fra deg og setter deg på stolen ved sengen og tar hånden min i din. Og klemmer den.
Det går bra, Victor, hvisker du til meg, det går bra.

Jeg spør meg selv om du noen gang klarte å tilgi meg? Sluttet du noensinne å elske meg? Innerst inne?

Uansett er det for sent. For oss begge. 

Kjære Nina, havfruen min. Jeg fikk aldri fortalt deg om alt som hendte meg den sommeren for et halvt liv siden. Om tomsingen Anthony og pastor Knight på Barbados. Om reisene mine til Theraz og Grovøya, Nonnenes dal og Cairns, og om den natten da de døde danset for meg på Sumoa.  

*

Slik åpner boken. Gjennom månedene mai til september i det Herrens år1970 blir vi med Victor Scott til Barbados, Oslo, Hellas, Nord-Norge, Nonnenes dal på Madeira, Cairns og det sørlige Stillehavet. På denne lange reisen skriver Victor ikke bare sin egen historie, men også historiene til faren, farfaren og oldefaren. Disse fire mannsskjebnene utgjør "Fedrenes løgner".



Tid, skrev oldefar en gang, er en lenke av øyeblikk. 
For oldefar hadde tiden sluttet å eksistere for lenge siden. Helt fra den stormnatten han ble skylt i land som et stykke rekved på en stillehavsøy så øde at den ikke engang hadde et navn, ble oldefars fornemmelse av tid formet av alle de øyeblikkene han alltid skjøv foran seg, inn i skumringen, inn i solrenningen, inn i glemselen.
 Farfars tilmålte tid tok slutt i løpet av de timene det tok ham å dø, forbrent og alene, i et myrdrag i en skog. For far var tid en ventende avgrunn av tåke, frost og is. Og for meg? Vel … Jeg er ikke så flink med ord. Så jeg får gjøre oldefars bilde til mitt. For meg er tid summen av alle de øyeblikk, små og store, viktige og uvesentlige, som hekter seg sammen og lenker meg til tilværelsen. 

*

Noe helt annet. 

Lorem ipsum

I den populære serien "Ting jeg ikke ante noe om (og egentlig heller ikke trenger å vite)" er vi denne gangen kommet til begrepet lorem ipsum.

Av en eller annen grunn synes jeg lorem ipsum er utrolig kult. Dere får bære over med meg.

Alle faggrupper har sin terminologi, sitt stammespråk, sine spesialiteter, sine små tricks. Grafikerne og typografene har lorem ipsum.

Lorem ipsum er rett og slett tekstfyllkalk for å vise hvordan en grafisk tekst vil se ut.

Men en lorem impsum-tekst består ikke av vilkårlige tegn eller ord. Å nei da. Lorem ipsum er intet mindre enn et redigert utdrag (utvidet med visse tegn som sjelden forekommer i latin) av filosofen Ciceros tekst De finibus bonorum et malorum (hvilket er utlagt "Om det høyeste mål for godt og ondt").

(Alle dere som tenkte: "Aha! En sammenheng med den typografiske cicero!" tar nok feil. Cicero - som er en typografisk måleenhet - ble oppfunnet av en franskmann i 1780...)

Nå kan man kanskje lure på hvilket behov man egentlig har for enlorem ipsum-tekst. Vel, grafikerne har et slikt behov akkurat slik rørleggerne trenger - tja, en rørleggertang!

Med mindre man kan latin, fremstår nemlig teksten som komplett uforståelig. Og dermed fokuserer blikket på det grafiske bildet og ikke innholdet.

Her finner du en lorem ipsum-generator - og ser slik en lorem ipsum-tekst ut:

Lorem ipsum dolor sit amet, volutpat orci pellentesque nunc leo molestie. Est rerum tincidunt nisl penatibus eu blandit. Porta semper vestibulum senectus sit enim dolor, nec nunc maecenas turpis nec tortor, arcu arcu, duis quis mattis augue. Nec wisi elit ut, nec vehicula parturient etiam libero ut praesent, nunc duis, felis quam pellentesque quisque accumsan dolor platea, condimentum urna dictumst ullamcorper. Vulputate curabitur odio.

Duis aliquam, sint nisl a nam vel sed dignissim, magna eget est odio porta, purus neque. Sed duis nullam inceptos, elementum vitae eleifend, pede tempus nec quisque. Tortor vitae, tristique mauris ante tellus faucibus odio, malesuada cras, vitae erat congue vestibulum wisi et cras, eu arcu dolore. Pellentesque augue mauris est risus. Lectus pellentesque dolor vitae nisl vestibulum, commodo eros lacinia sed, vehicula tellus suscipit justo malesuada blandit, lectus purus massa inceptos. Praesent leo amet sit dui, dui quis integer sodales, nunc velit vehicula libero ultricies mauris porta, cursus diam.

Quisque vivamus sed. Lorem est magna, odio eget, semper eget nec, in eu pharetra. Turpis suscipit vivamus eu. Tortor lacinia diam aliquam id felis, lectus ultrices, leo dis nulla eu eu nostra elit, id suscipit dictum, phasellus non nulla at ornare mus. In tellus ac odio praesent, purus nullam turpis felis amet quam quis, aenean phasellus donec dictum vulputate vel, nullam aliquet nam turpis vestibulum fermentum. Id ipsum vulputate pretium leo nullam, porttitor elit ultricies platea lacinia ut id, purus dolor facilisis pulvinar.

Stilig, hva?
Jeg har ingen anelse om hva det betyr, men det er altså hele poenget.
Avslutningsvis nøyer jeg meg derfor med å si:

Nulla felis, dui luctus enim. Dictum congue ipsum, nullam sit odio. Urna magnam, ad sit eget. Aliquam quam. Sodales a.

De dype skogers trilogi

I mine bokhyllers støvete halvglemsel funkler tusenvis av titler. Å la blikket gli over meter på meter med bøker jeg engang har lest, tenner flammer av gjensynsglede. Som å møte en gammel venn på gaten.

Fra Dagsrevyens besøk i biblioteket mitt. Vil du se innslaget, så klikk på denne linken: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/207684/

Å lese en bok er å bli del av en ny verden. I noen timer fanges og fengsles du av forfatterens univers og blir kjent med mennesker som lever sine liv blott i bøkene og din fantasi.

Noen bøker og forfatterskap er viktige. Noen er bare til glede. Men alle er verdifulle! Hver på sin måte.

Favoritter? De selvsagte - som Hemingway og Hamsun. Kanskje Styron eller Faulkner? Nabokov eller Céline? Høeg? King eller Rice? Katzenbach? Listen er uendelig...

Hver og en lyser de opp, i gjensynsgledens sødme, når blikket treffer dem.

Denne gang vil jeg stanse ved en bok som en gang i tiden forførte meg. En bok jeg i årevis hadde unngått. Litt på grunn av den småteite tittelen, litt på grunn av bokens rykte.

En høstkveld for 30 år siden trakk jeg den motvillig ut av bokhyllen for å gi den en sjanse. Jeg krøllet meg sammen i sofaen og begynte å lese. Og etter bare noen sider var jeg bergtatt.

Forfatteren het Trygve Gulbranssen og boken: Og bakom synger skogene. Titt innom hjemmesiden.

Eller les Tore Stubberuds Et værelse i natten.

Hver gang jeg åpner en ny roman, håper jeg den vil ha samme effekt på meg som denne boken hadde den høstkvelden tidlig på 1980-tallet. En sitrende fryd over å ha oppdaget en bok som du føler er bare din - selv om millioner av mennesker har oppdaget den før deg. En følelse som langt på vei kan minne om forelskelse - minus kyssingen og alt det andre som hører med.

Hele den kvelden, og kveldene som fulgte, lot jeg meg begeistre av Gulbranssens fortelling om Bjørndalsfolket på 1700-tallet, om dype skoger og brede bygder, om hverdagsliv og overtro, om kjærlighet og drømmer.

Bonderomantikk? Kanskje. Hva så? Jeg innrømmer uten blygsel at jeg lot meg fengsle og forføre.

Mye negativt og kritisk er sagt om Gulbranssens trilogi. Litteraturpolitiet har hånet ham. De vrangvillige har lest et grumsete politisk manifest inn i bøkene hans.

Derfor ble gleden over selv å ha oppdaget ham og hva han faktisk og egentlig sto for, desto større.

Jeg vet ikke hva som gjør at noen bøker - som Gulbranssens - snakker til hjertet mitt. Men jeg er et hjelpeløst og villig offer for den forfatter som tryller med ord slik at jeg forhekses.

Når jeg ser meg om i mitt eget bibliotek, føler jeg meg som en lykkelig sultan i et harem av forførende bøker.