Om "Fedrenes løgner": Stil og stemme

En roman skal først og fremst føles. Oppleves. Inntas. Derfor er det med en viss nøling og risiko jeg skriver om tilblivelsen av "Fedrenes løgner". Tidligere har jeg blogget om alt arbeidet som lå bak "Paktens voktere" (2007). Alt i alt ble det et skrivekurs i miniatyr. I et innlegg på denne bloggen i februar - første gang publisert på Forfatterbloggen i 2008 - skrev jeg generelt om stil og stemme. I dette innlegget går jeg mer konkret til verks. Fra min side er dette et forsøk på å åpne opp skriveprosessen - og å vise litt av den teknikk, mekanikk og det håndverk som ligger bak en roman (vel, iallfall mine romaner). I tillegg kommer en mer metafysisk dimensjon - det man lett pompøst kan kalle det kunstneriske, det kreative, det intuitive - som ikke like lett lar seg beskrive.

Flere blogginnlegg om boken her:

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html
http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/coverstory.html
http://tomegeland.blogspot.com/2010/06/fedrenes-lgner-hovedbok-i-bokklubben.html

"Fedrenes løgner" er en roman om fire generasjoner menn:

Fortelleren heter Victor Scott (f. 1940). Hoveddelen av historien skriver Victor på sin reiseskrivemaskin (en Remington Streamliner) fra juni til september 1970 - mens han ferdes fra Grovøya i Nord-Norge via Oslo til Theraz (Hellas), Madeira, Barbados og det sørlige Stillehav. Victor er en lett desillusjonert post-hippe, full av seg selv, en langhåret døgenikt og hedonist.

Victor skriver livshistoriene til sin far, Carl Christian Scott, farfar William Scott og oldefar Alexander Scott.

Carl Christian Scott (f. 1912) var en meteorolog og klimatolog som forsvant i Vestisen under et forskningstokt i 1950. Å miste sin far til isen var et livstraume for Victor. Hele hans liv og tenkesett er preget av at faren ble borte:  

FAR FORSVANT I ISEN det året jeg fylte ti. Det lyder så dramatisk. Forsvant i isen … Jeg antok at han hadde frosset i hjel. Hvis han da ikke var blitt spist av en isbjørn. Å fryse i hjel er ingen ærerik død. Eller å bli spist av en isbjørn. Likevel var jeg, på tiåringers vis, morbid opptatt av akkurat hvordan han døde. Jeg husker de endeløse timene, de trøstesløse dagene; mor gikk frem og tilbake i stuen og kjederøkte og ventet på en telefon som aldri kom. Selv sluttet jeg aldri å vente. Lojalt voktet jeg en stadig svakere flamme av håp om at en ringende telefon kunne bære bud om at far var kommet til rette – et mirakel! ja visst, men det skjedde tross alt med min oldefar, Alexander Scott, den skipbrudne som plutselig en dag sto i oldemors entré på Grovøya, et radmagert gespenst med langt hår og tang i skjegget og Stillehavets saltvann skvulpende i sjømannsblikket og som med sin oppstandelse tjue år etter grunnstøtingen sendte oldemor rett i dørken.

William Scott (f. 1878) er en bauta i norsk historie. Ikke bare fikk han nobelprisen i litteratur i 1935 - han døde som krigshelt i 1941. Se for deg Hamsuns litterære kraft og Nordahl Griegs heltemot, så har du en idé om William Scotts status i Norge:


Alltid skrev han. Om aftenen, når han kom hjem fra studiene og burde ha hengitt seg til filosofenes tekster, satte han seg til ved hybelens ene bord – han kalte det vekselvis kjøkkenbordet, spisebordet og stuebordet avhengig av når på døgnet det var – med en blyantstump og en bunke med blanke, stive ark. Og så skrev han. Hvor mange tusen sider hadde han samlet? De kunne allerede fylle et bibliotek. Men problemet var dette: Han ble aldri fornøyd. Når en tekst var ferdig, så han straks hvordan den kunne forbedres, og så ga han seg til å skrive den en gang til. Men når han senere tok den omarbeidete versjonen frem og leste den som for første gang, så han igjen nye svakheter og brister som måtte rettes opp. Aldri viste han sine manuskripter til noen. De var for uferdige. Men han samlet på dem, og flikket på dem, og stelte med dem som var de spirene til en skog som en gang i fremtiden skulle vokse seg stor og rank og frodig.

Alexander Scott (f. 1850) var en naturvitenskapsmann som søkte å forene Charles Darwins teori om artens opprinnelse med sin dyptfølte tro på Gud. Under en ekspedisjon i Darwins kjølvann grunnstøter de i det sørlige Stillehav, og Alexander Scott tilbringer de neste tjue årene på en øde øy - en norsk Robinson Crusoe:


De døde drev i land i skumringen. 
De blåflekkete, bleke ansiktene var allerede svulne og forvrengte, men gjennom dødsgrimasene gjenkjente Alexander sine skipskamerater, i døden uten rang: kapteinen side om side med matrosen, båtsmannen under en dekksgutt, og ute i vannskorpen fløt styrmannen, stuerten og legen. De hadde allerede begynt å lukte. En armada av lik som tålmodig hadde ventet ute i lagunen og omsider besluttet å ta seg opp på landjorden. De stirret på ham med sine vasstrukne øyne, gjennom grå hinner, og det var som om hver og en ville si ham noe, ville at han skulle legge øret inntil de oppsvulmede leppene og lytte til deres hvisken; jeg er, tenkte Alexander forferdet, i ferd med å gå fra forstanden! 


Det er disse tre vidt forskjellige skjebnene Victor skriver om i sin bok.

Historiene til Carl Christian, William og Alexander skildes i tre svært ulike språkleier. For ikke å snakke om måten lett kyniske og arrogante Victor skriver om seg selv:

OK. JEG SKAL SI DET SOM DET ER. Jeg hadde ikke peiling på hva hun het. Ikke at det betydde all verden. Men likevel. Jeg tror hun het Kristin. Men jeg er ikke sikker. Søt skreppe, sexy, pen på en rufsete måte. Langt hår. Trange jeans. Små pupper. Men prima rumpe. Virkelig! Hun må ha vært rundt tjue. Jævla fin. Det skal hun ha. Nok om det. Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløst stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden fra den kvelden. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem til meg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin. 

"Fars historie" - livshistorien til Carl Christian Scott - er den første Victor skriver. Den består i all hovedsak av farens egen beskrivelse (i dagbokform) av hva som skjedde da han forsvant (i tjue dager flyter han avgårde på et isflak før han hiver "flaskeposten" med sin egen logg på havet - en logg som kommer til rette i 1970 og som er romanens utgangspunkt):

Natten er sølvskimrende. Lyset er til å ta på. Slik føles det, slik ser det ut. Den kaldbleke midnattssolen lyser opp havet og det uendelige arkipel av isflak og isfjell som omgir oss. Jeg får ikke sove. Derfor skriver jeg litt. Det er få lyder her oppe. Jo da. Isens bruddflater som gnager mot hverandre. Vinden. Krykkjene. Selene. Bjeffene fra polarrevene. De fjerne, skremmende brølene fra isbjørnene. Men lydene er sjeldne. Overraskende. Den lyden vi hører mest av alt, utover vinden og bølgene, er lyden av isflaket som sprekker opp og gnisser mot seg selv. En blir vant til det meste. 

Innimellom farens loggføringer skriver Victor om sin far og hans oppvekst og liv. Jeg ville at denne delen av teksten skulle være preget av at Victor dels er en søkende skribent på leting etter sin egen litterære stemme, dels at han har like mange spørsmål som svar om sin far:






Tonene klang så skjørt i den stille polarnatten.
   Carl Christian Scott la blyanten til side. Han skrev alltid med blyant. Blekk frøs så lett til i disse temperaturene. Han lukket den linjerte skriveboken. Han hadde snittet hull i votten, slik at han kunne stikke ut tommelen og pekefingeren og gripe om blyanten.

*

Blant Carl Christians mange barndomsminner er dette:
   Det er sommer, det må ha vært i juli, eller kanskje tidlig i august, heten er klam. Han er sju–åtte år. Ved vinduet, i det metalliske motlyset fra ettermiddagssolen, i en sky av pollen og støv og fluer, sitter Carl Christians pappa. William. Forfatteren. Det er ennå mange år til Williams litterære gjennombrudd, han er fortsatt dosent ved universitetet. Hver eneste kveld, i hvert eneste ledige øyeblikk, i helger, i ferier, sitter han og håndskriver sine manuskripter. Dette er noen år før han kjøper seg en skrivemaskin av merket Remington.
Alltid skrev han. Når han skrev, fikk han et annet ansiktsuttrykk, som om han ikke lenger var Carl Christians pappa, men en annen mann: en sint og farlig mann som klorte ned ord i blod. 

"Farfars historie" har et helt annet preg. Dels tilstreber Victor en annen stemme - en som iallfall kan minne om farfarens egen litterære stil - dels har Victor mye mer stoff å basere denne teksten på (ikke bare de to ruvende biografiene som er skrevet om William Scott, men også store mengder brev, dagbøker og notater - samt farfarens romaner "Hovmod og begjær", "Svikere og løgnere" og "Brødrenes synder"):



Pappa var den sterkeste mannen på hele Grovøya, kanskje i hele landsdelen. Det hadde mamma sagt. Han var både vitenskapsmann og sjømann, og han hadde reist ut på de store havene, langt bakenfor horisonten, helt til verdens ende, der solen var mye nærmere enn her og der menneskene var svarte i huden og spiste hverandre. Der hadde skipet til pappa gått ned. Med mann og mus, sa mamma. Ingen visste hvordan det var gått til. Ikke engang mamma, som visste alt. Selv funderte han mye på dette med musene. 
   William trodde kanskje skipet var tatt av kraken, siden de aldri ville snakke om det, eller en kjempeblekksprut, eller kanskje en hval. Men én ting visste han: Pappa hadde kjempet tappert til det siste, han hadde stukket sjøuhyret med sin lanse og blitt slynget hundrevis av meter gjennom luften, og han hadde svømt tilbake og kjempet videre, helt til det ikke var mer liv igjen i ham og skipet var knust til pinneved som lå og skvulpet og fløt i bølgene sammen med de døde sjømennene, og fra den dag av var pappa en sjøengel. Vårherre hadde latt ham få leve videre som erkeengel av Guds nåde, og nå var pappa en stor og mektig engel, en hersker av de sju hav.
   Vennene hans hadde fedre av kjøtt og blod. De fleste var fiskere. Et par var handelsmenn, én var bonde. Men ingen hadde en pappa som var en havengel.    

"Oldefars historie" - om Alexander Scotts tjue år på en øde øy - trenger et annet språk. Uten at jeg sier det med så mye som et ord i romanen, ser jeg for meg at Victor frekt og freidig har kopiert deler av den boken oldefar Alexander skrev da han kom tilbake til Norge i 1900: "Øya ved verdens ende":


Om morgenen, i grålysningen, pleide han å rusle ned på stranden for å se havet våkne. Å, dette endeløse havet. Han satt på den samme steinen hver eneste morgen, en flat, kritthvit stein, han satt med føttene i den varme sanden og speidet mot horisonten. Ingen seil. Solen skimret, flat og blank, i gryningsdisen. Stenk av sølv i luften. Han likte å sitte slik og sile sanden mellom tærne, han nøt den kilende følelsen av sandkorn mot huden. Havet pustet. Langsomme, jevne åndedrag. Han lukket øynene og lyttet til havet; vindene fra fjerne kyster, suset fra brenningene ute ved revet. Et par ganger hadde han sett furene fra havskilpadder i sanden. Men det var lenge siden nå. Hver gang han hevet blikket og skuet utover havet, tenkte han: Herre, la meg se et seil, amen. Men aldri så han noe seil.    

Tilbake til Victor:

Da vi hadde drukket opp ølet, viste hun meg Bridgetown. Barer. Dansesteder. Bridgetown luktet av krydder og dop. Her skulle du vel ha vært, Nina. I en sidegate kjøpte jeg tjue gram gress av en pusher som Chechelle kjente. Skummel fyr. Han så ut som den onde tvillingbroren til resepsjonisten på hotellet. Han prøvde å selge meg meskalin som han påsto var av finfin peyote. Chechelle trakk meg med videre inn i den hete, klamme natten. De er ikke amerikanske, sa jeg til henne. Hvem? spurte hun. Led Zeppelin, de er ikke amerikanske, de er engelske. Utenfor en bar i King Street delte vi en joint. Prima vare. Chechelle ble fnisete og ville kline. Vi danset i duften av søt svette og parfyme. Rundt oss vevde musikken seg inn i mørket. The Wailers. Rocksteady. The Doors. The Who. Steel drums. Rytmer i natten. Senere ble hun med meg opp på rommet. Lett å overtale. Hun var temmelig vill av seg. Virkelig. Jeg likte det. Hun fortalte at hun var sytten. Det var som faen. I det tropiske mørket skimret kroppen hennes som svart fløyel. Jeg fikk ikke nok av henne. Etter en stund sovnet vi begge to. Sammenfiltret. Svette. Da hun vekket meg, var klokken nesten tre. Hun hadde kledd på seg. Hun sa hun måtte gå. Kan vi sees igjen? spurte jeg. Kanskje, sa hun med en sjenert latter. Hun var så søt. Takk for i kveld, hvisket jeg med tilgjort ømhet. Jeg er god på tilgjort ømhet. Chechelle nølte. Hun ble stående og vri på seg i den trange sommerkjolen.
   Skulle du ikke gå?
   Jo –
   Chechelle var stiftet fast i tussmørket. Jeg begynte å le da jeg skjønte hva som holdt henne tilbake. Penger. Hun ville ha penger. Jeg som trodde vi hadde funnet tonen. Hun fikk det hun ba om, det var ikke all verden, og strøk på dør. Jeg veltet meg over på siden og sov videre.

Leserne av boken vil kanskje ikke reflektere et øyeblikk over disse ulike stilnivåene. Det er bare fint. En roman skal oppleves og føles - ikke analyseres. Men bak ethvert kapittel ligger en tanke, en plan, et grep. Det er denne lille fliken jeg forsøker å løfte på i denne bloggen.  


Bokens Facebook-gruppe: 
http://www.facebook.com/home.php?sk=app_2915120374#!/group.php?gid=300475761243&ref=mf