tirsdag 17. mai 2011

Blant typografer i løvens hule

Denne kommentaren er fra min faste spalte i bladet Kampanje: 



Filmsatsparagrafen står for fall. På tide, vil de fleste mene. Denne overlevningen fra en annen tidsalder har gitt grafikere enerett på bruk av datamaskiner til avisproduksjon. I praksis betydde det eksempelvis at typografen skrev om igjen nøyaktig samme tekst som en journalist allerede hadde skrevet.   

På 1980-tallet var jeg journalist og vaktsjef i Aftenposten. En av de underligste vaktene man da kunne ende opp med, var som redass. Jeg antok at det betydde redaksjonsassistent, men vi kalte det bare redass. Som redass var du redaksjonens representant i setteriet.

I løvens hule.

Dette var i glansdagene til Gunnar Nordby og AGK. Den gang var ikke journalister særlig populære på setteriet (uttalt: setteri') i annen etasje i Akersgaten 51. Ruth Gundersen het én av de faste redassene. Ruth var en erfaren journalist som typografene hadde stor respekt for. Men når en av oss jyplingene måtte overta for Ruth på setteriet, var det som å sende en børsmegler med Armani-dress, slips og vannkjemmet hår inn på Blitzhuset.

De eneste vennene våre på setteri' var faktor (sjefen), førsteombrekkeren (som brakk om førstesiden og som var først blant likemenn blant typografene) og en og annen som ikke visste bedre. For mange av de andre typpografene var vi sjourrnalister et nødvendig onde.

Det tok tid å sette seg i respekt hos typografene.

Tid, ydmykhet og noen frekke replikker. Først da ble du – med litt hell – en av gutta.

Dette skjedde i de dager da satsen kom ut på klebrig papir som ble limt fast til usynlig oppstrekede avissider som var festet til skråstilte lysbord. Med skalpell fjernet typografen alt overflødig papir og limte titler, tekstspalter, billedtekster og rastrerte fotografier på avissiden i henhold til layoutavdelingens håndtegnede anvisninger. Men hvis teksten ble for kort eller for lang – eller hvis en tittel ikke passet – ble redassen tilkalt.

Reddass! runget kommandoen gjennom det store setteriet.

Det hendte nok at en uerfaren redass kom i skade for å hente med seg en notis – eller en såkalt puffannonse – for å fylle et hull. Og det hendte nok at en typograf ga denne grønnskollingen et rapp over fingrene med ciceromålet av metall.

Å ta i sats var helligbrøde for en journalist. Ruth var den eneste blant oss som aller nådigst fikk ta i sats. Hvis vi andre gjorde det, risikerte vi i beste fall tilsnakk, og kanskje et rapp over fingrene. Eller at et samlet setteri fikk akutt behov for å gjøre noe annet – slik at trykkstart ble forsinket.

Hvis typografene hadde fordommer mot oss journalister, var det ikke stort bedre andre veien. Rekkehusvakter kalte vi overtidsskiftene deres – fordi de jobbet så mye at de fikk råd til flotte rekkehus, alle mann. Og vi humret over ryktene om at typografene hadde klart å forhandle seg frem til komp'ang'sjon for bortfall av ulempe da en ny skiftordning ga dem gunstigere vakter, men mindre overtid.

Med årene ble jeg faktisk kollegialt venner med mange av dem. Håndverkere av den gode, gamle skole. Fulle av yrkesstolthet. Rappkjeftede. Med en laugsånd som hørte de gamle frimurerne til.

Med dataens inntog forsvant håndverket deres – langsomt og ubønnhørlig. Men filmsatsparagrafen besto. Det eldgamle, hederkronte håndverket typografi ble til grafisk formgivning. En annen type mennesker rykket inn der typografene en gang hadde hersket.

Men filmsatsparagrafen besto.

I Aftenposten endte mange av de gamle typpografene på desken. Noen ble sjourrnalister. Noen spesialiserte seg på sideutformning. Andre tok sluttpakker eller førtidspensjonerte seg.
       
Men filmsatsparagrafen besto.

Frem til nå.

Endelig står filmsatsparagrafen for fall. Når dette skrives gjenstår fortsatt de formelle godkjennelsene i Mediebedriftenes Landsforening, Fellesforbundet og Norsk Journalistlag. Men bransjen er enig om en sentral rammeavtale – som partene også lokalt må være enige om – som legger filmsatsparagrafen død og som i praksis betyr at journalister får brekke om en avisside og grafikerne får gjøre redaksjonelt arbeid på desken.

Den dag i dag hender det jeg støter på gamle kolleger – ikke bare journalister og layouttegnere, men også faktorer og typografer. Da minnes vi denne tiden med blaff av nostalgi og mimrer om den gangen vi lagde avis på den gamle måten.
_ _ _

EDIT: Gode kolleger har minnet meg på at funksjonen jeg omtaler ikke het "redass", men "teknass" (teknisk assistent). 

3 kommentarer:

kokebokprosjektet sa...

Jeg husker faktisk, som ung og blodfersk journalist på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, den sterke makten typografene hadde. Jeg for eksempel, som levde av å være frilanser og vikar, hadde ikke tillatelse fra typografene til å bruke datamaskin. Det betydde at jeg måtte skrive alt inn å samme pc (system levert av ND) som de andre journalistene, printe det ut og gi det til en typograf som skrev inn alt på nytt. Typografen tilførte gjerne 10-20 ekstra skrivefeil, før det hele kom på trykk i avisen med mitt navn på bylinen. Korrekturleseren hadde selvsagt pensjonert seg. Ja, det var tider det :-)

Bjørn Åge Mossin sa...

Det er nok mange journalister som har tilsvarende minner fra avissetterier, for min egen del fra Arbeiderbladet. Artig gjenoppfriskning.

Avtalen som kan legge filmsatsparagrafen død er for øvrig nå godkjent av både Fellesforbundet, NJ og MBL. Les blant annet her: http://www.journalisten.no/node/34292

miemamma sa...

Akk, da jeg begynte som journalist lærling i avisa "Hadeland" 1971, brukte de fortsatt blysats. Det var litt vrangt, bokstavelig talt, for du måtte lese alt speilvendt - før det kom ut som striper til korrektur. Men da vinteren kom, var "bly-gjeddene" perfekte lodd i bagasjerommet for å holde min lysegrønnee Ford Anglia på veien. Lånte dem et halvår, så var de tilbake i produksjon. Senere kom letraset (enslags vinylplater) og til slutt offset. Jeg flytta nordover, og det gjorde jammen den gamle bly-pressa, med. I Finmarksposten var de ikke bortskjemt med journalister, så typografene fant sitt eget stoff å fylle tomme hull med. Men det ordna seg med bemanning og nyhetsstoff etterhvert. Det morsomste var vel bladet "Suksess" (som gikk konkurs) - der lærte jeg å kode og sende sats rett til layout og trykkeri - i 1985. Ganske nytt, dengang. Er sååå glad for at jeg har fått være med på denne "reisa" gjennom avis-teknologien. Savner å jobbe, hver dag. Men som ufør opplever jeg stadig gleder via nettet. La oss håpe at vi går framover - ellers har jeg en gammel skrivemaskin i kjelleren...