Groruddalen – levende, sprudlende!

Dette er også Groruddalen: Stille idyller, klukkende bekker. 
(Bildet er hentet fra http://hurl.no/CfG )

Glad i Grorud! Helt siden jeg var guttunge, tidlig på 1960-tallet, har jeg bodd på Grorud. Her trives jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor noen tror jeg frivillig bor i en getto.  

Lukk øynene. Tenk "Groruddalen". Hva ser du for deg? La meg gjette: Blokker. Motorveier. Industri.

            Jo da. Sant nok. Men disse bildene er bare halve sannheten. 

            For Groruddalen er uendelig mye mer enn alt du skimter når du suser gjennom dalen på E6, Østre Aker vei eller Trondheimsveien.

            For oss som bor her byr Groruddalen på en helt annen virkelighet enn den som er formet av klisjeer, uvitenhet og fordommer.

            Hva er Groruddalen?

            Groruddalen er også stille villaveier og eplehaver. Groruddalen er glade hunder og hjelpsomme naboer. Groruddalen er skiløyper og natur, turstier og klukkende elver.  Groruddalen er kultur – fra drønnende Granittrock til det pulserende kulturhuset Steinbruddet på Kalbakken.

            Groruddalen er en ujålet plett der de aller fleste av oss stortrives.

 

Porten til Groruddalen: Sinsenkrysset - leeeenge før utbyggingen. 

(Bildet er hentet fra http://hurl.no/gdP )

Oslos bakgård?  

  

Groruddalen oppfattes ofte som Oslos bakgård. I hvert fall når man leser avisene. Industrien i dalbunnen fremstår som et skjemmende sår. Gjennomgangstrafikken er massiv. Vi har vårt.   

            Men bare noen steinkast fra alle disse selvbekreftende symbolene, pulserer en annen virkelighet. En virkelighet preget av smil og glede, av omtanke og solskinnsdager.  

            Problemer? Selvsagt finnes de. Kriminalitet – her som på Smestad og Montebello. Rusmisbruk – her som på Bygdøy og i Gimle terrasse. Integreringsproblemer – her som på Mortensrud og Holmlia.

 "Svart onsdag"

  

Nå er Groruddalen tilbake i nyhetsbildet igjen. På en og samme dag – "den svarte onsdagen" – fikk både Aker sykehus og Alnaelv-prosjektet nådestøtet.

            Trass i fagre løfter ble Aker sykehus nedlagt som lokalsykehus. Vi groruddøler har alle et forhold til Aker. To av mine barn er født der. Min farfar og bestemor døde der. Men for helsebyråkrater og politikere er ikke Aker sykehus et lokalsykehus. Det er – og hør nå hvordan maktspråket tar seg til rette – "en bygningsmasse som tilbyr sykehustjenester".  

            Exit Aker.

            Og hva med Alnaelv-prosjektet? En frodig miljøpark med turveier, ørretelv og kvekkende ender ble erstattet med hva? Jo, en enda større godsterminal og flerfelts vei.

            Exit Alna.   

Grorudkrysset - slik noen av oss faktisk husker det. Nå går Grorudveien i bro over Trondheimsveien akkurat her. 

(Bildet er hentet fra http://hurl.no/gdP )

  

Gyllen sjanse

  

Politikerne hadde en gyllen sjanse til å gi Groruddalen et løft. De grep den ikke.

            Noen ganger handler politikk om noe mer enn økonomi, reguleringsplaner, næringsinteresser, kompromisser og politiske allianser.

            Noen ganger representerer politikk noe større enn seg selv – nemlig visjoner, vyer og symboler. Ikke i ord. Men i handling.

            Da må politikerne gripe sjansen.  

            Håpløst er det ikke. Både med og uten politisk støtte skjer det mye spennende i dalen. Groruddalssatsingen er et steg på veien. Men vi trenger mer! Mye mer! Og vi trenger en grunnleggende politisk forståelse og respekt for Groruddalens egenart.   

Byens ulemper

  

Det kan være lett å forstå politikerne. En levende by kan ikke bare bestå av promenadegater, grøntarealer, kunstgallerier og caffè latte-barer. En levende by trenger containerhavner, industri, skraphandlere og heisekraner.

            En by består også av støy og forurensning, av trafikk og industri.

            Disse ulempene må hele Oslo – alle bydeler, i øst og vest – dele på.

            Jeg vil påstå at vi i Groruddalen har godtatt mer enn de fleste for å bidra til driften av Oslo. Vi kommer sjelden trekkende med ti advokater når kommunen foreslår noe.

            Enhver storby i verden har "sin Groruddal". Og vi har sannelig tatt vår del av byrden ved å være en del av en storby, en hovedstad.

            Derfor hadde vi fortjent en miljøpark. Et lokalsykehus vi føler tilhørighet til. Lokk over E6. Nedleggelse av det trafikkfarlige Huken pukkverk. Listen er lang.

            Groruddalen fortjener politikere som bryr seg om oss og lokalmiljøet vårt.

        

Gamle Grorud sett fra Furuset. Du skimter Grorud kirke i bakgrunnen.

Mytene

  

Vi må helt tilbake til drabantbyenes fremvekst på 1950-, 60- og 70-tallet for å finne opphavet til de gjenstridige mytene om Groruddalen. Den gang ble blokker – stadig flere, stadig høyere – reist på de gamle jordbruksområdene "ute på landet". Selv flyttet jeg til Kalbakken som femåring i 1964.

            Hvis alle vrangforestillingene om Groruddalen hadde rot i virkeligheten, ville det neppe bodd 120 000 mennesker her. Befolkningen i Groruddalen er på størrelse med Stavanger, Norges fjerde største by. Det er ikke bare fordi leiligheter og villaer er billigere enn i vest at vi bor her.

            Vi trives!

Grorud senter - før Ammerud-blokkene ble bygd.

            Og selv om det er lenger – geografisk og mentalt – fra Romsås til Risløkka enn det er fra Frogner til Grünerløkka, gir begrepet "Groruddalen" oss en felles identitet.  

            Sant å si bryr vi oss lite om hva folk som ikke bor her – og som ikke kjenner miljøet – måtte mene om Groruddalen. Derimot er det viktig for oss at politikere og byråkrater, myndigheter og byplanleggere, forstår denne pulserende, levende, glade og særegne dalen. Og at de respekterer og støtter oss.

            Nå stoler vi på dere! 

(Debattinnlegg publisert i Aftenposten Aften 10. mars 2010)