fredag 19. mars 2010

Litteraturens superstjerne




INNLEGGET BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I MIN FASTE SPALTE I BLADET KAMPANJE I FEBRUAR: http://www.kampanje.com/markedsf_ring/article557540.ece

Landets nye litterære popstjerne heter Karl Ove Knausgård. For så vidt ingen ukjent oppkomling – han var behørig bejublet og priset for romanene «Ute av verden» (1998) og «En tid for alt» (2004) – men med den selvbiografiske romanen «Min kamp» (som utgis i ikke mindre enn seks bind på til sammen 3000 sider) er han blitt en litteraturens Jesus Christ Superstar. Han er en Messias for sine lesere og en pengemaskin av Guds nåde for sitt forlag.





I midten av januar hadde de tre første bindene av Min kamp solgt i 90.000 eksemplarer (EDIT: medio mars nærmer det samlede opplaget seg 200 000). Med en utsalgspris på 300 kroner blir det en frisk omsetning for det suksessfulle forlaget Oktober. De tre siste bindene utkommer i vinter og vår.


Man trenger ikke være litterat for å fengsles av Knausgård. Som fenomen burde han interessere enhver markedsfører. Er bøkenes litterære kvalitet i seg selv årsaken til suksessen? Skyldes fascinasjonen leken med fiksjon og virkelighet? Klarer Karl Ove Knausgård å gestalte Karl Ove Knausgård på en slik måte at virkelighet og fiksjon veves sammen og den Karl Ove, som vokste opp på Sørlandet, smelter sammen med en fiktiv Karl Ove, som vokste opp mellom to permer?


Selv er den lett mediesky Knausgård blitt en stjerne. Det er in å digge Knausgård. Rufsete, karismatisk og mystisk. Reflektert og selvutleverende. Myk og hard. Tøff og øm.


Innimellom de substansielle debattene om bøkene – hvor mye er sant og hvor mye er funnet på? skriver han virkelig selvbiografisk? utleverer han dem han skriver om? - dyrkes han som en filmstjerne. 


Kvinnelige aviskommentatorer sukker henført. Han ser ut som Jesus! Kulturlivets alfahanner trykker ham til sitt hjerte. Knaus er en av gutta. KOK er kul!


På Twitter omtales alt fra Knausgårds tøffe hår til hans selvutleverende mot. På Facebook og i blogger bølger debattene om hans litterære prosjekt. I avisene diskuteres kritikernes samstemte hyllest.


Da Jan Kjærstad – med motstrøms mot – stilte spørsmål om litteraturkritikerne i sin unisone idolisering hadde evnet å plassere «Min kamp» i den hybridlitterære tradisjon der bøkene hører hjemme, ble den beleste og reflekterte forfatteren og gentleman'en stemplet som alt fra misunnelig og sjalu til upresis og vrang. Kjærstad forsøkte å påpeke fraværet av referanser og kontekst hos toneangivende anmeldere. Debatten ble raskt redusert til en snurt refs av Kjærstads motiver. Kritikerne satte, paradoksalt nok, ikke pris på å bli kritisert.


Selv mener jeg at man i debatten om «Min kamp» kan ha flere tanker i hodet samtidig. Man kan beundre Knausgård og hans litterære prosjekt – samtidig som man erkjenner at det er problematisk når forfatteren i sin selvopplevde fiksjon skildrer virkelighetens levende (og døde) som fiktive figurer. Og man kan la seg begeistre av Knausgårds ubestridelige talent – samtidig som man erkjenner at den offentlige tilbedelsen er så grenseløs at man må kunne betrakte fenomenet med ironisk distanse.


Hvori ligger Knausgårds litterære kraft? Slike spørsmål har like mange svar som en bok har lesere. Personlig lar jeg meg besnære av Knausgårds evne til å omskape det hverdagslige og trivielle til noe allmenngyldig og universelt. Slik innlemmer han oss i sitt fiktive liv. Kvinner og menn, unge og gamle - alle finner vi berøringspunkter der vi nikker gjenkjennende og tenker: Slik har jeg også følt det - han skildrer kanskje sitt liv, men egentlig er det mitt han beskriver.


Karl Ove Knausgård skriver litteratur på to nivåer: I skildringen av hverdagslighetens detaljrikdom, skaper han en nærhet og klangbunn som er allmennmenneskelig. I tillegg rommer romanene et knippe essays og refleksjoner der han briljerer med sin skarpe observasjonsevne.


I sum blir det stor litteratur.

6 kommentarer:

Vidar Kvalshaug sa...

Du er inne på det, Tom, men jeg vil bare legge til at alle som har lest Knaus ("som han heter her i Oslo", sitat Arne Berggren på P2), ser ut til å ha funnet sin egen Knausgård.
De fleste fler han er deres, at han sier noe om deres eget liv, deres egne referanser, håp og drømmer eller temaer de er opptatt av.
Feministene har sin Knaus, Aslak Nore og Tore Renberg har sin (fremmedgjort attenhundretallsmann), Lp-samlerne har sin, Nord-Norge har sin måte å lese ham på.
I det hele har han lykkes å skape et romanverk om "alt", og jeg er veldig spent på Bergen i bind 5 og det jeg forventer skal være en nedriving i siste bind.
Artig også at broren hans fikk heder for "Årets vakreste bok" under Grafill-utdelingene i går kveld.

Jarle sa...

Men der må vera nokre andre mekanismar som også har virka på forunderleg vis. Trur Ola By Rise, klok mann, er inne på dette når han seier:

"– Jeg har fulgt med Karl Oves forfatterskap lenge og er fascinert over hvordan Min Kamp er blitt «tatt av Golfstrømmen». Det er noen få bøker som opplever det. Jo Benkows kongebøker, Anne B. Ragdes trilogi og Eggens Gofoten, for å nevne noen."
(http://www.adressa.no/kultur/bok/article1450887.ece)

Eirin sa...

Jeg har ennå ikke begitt meg inn i det Knausgårske univers, mest på trass. Men jeg ser at den er litt barnslig den der trassen. Det er jo noe med det å følge med i debatten i vårt lille land også. Men så finnes det jo så mange andre flotte bøker som ligger der og venter på meg. Men, en gang til, jeg lot meg nå overbevise, av deg, mest fordi du brukte en av mine yndlingsord, da du sa du lot deg besnære. Knausgård, nå skal jeg også lese deg.

Ha en god dag, Tom, fra Eirin.

Jan Fongen sa...

Om dette er stor litteratur skal jeg ikke uttale meg om. Jeg har ikke lest bøkene og av 3000-siders verk står den komplette danske utgaven av 1001 natt foran i køen.

Om Knausgård og Oktober forlag har gjort et salgs og markedsførings-scoop kan jeg imidlertid uttale meg om, da jeg er utdannet salgs og markedsmann.

For å si det enkelt:

Om en etablert forfatter som publikum og presse allerede har trykket til sitt bryst skulle ringe sitt forlag og spørre:

Er dere interessert i et 3000-siders prosjekt som skal utgis over 6 bind - som en føljetong over 12 måneder? Verket blir unikt i norsk sammenheng og det første virkelig norske eksemplet på selvskriveri i etterkrigstiden, et litterær fenomen som er ganske nytt for oss på denne side av kjølen. Jeg vil anta at bøkene kommer til å bli debattert kraftig i pressen pga. prosjektets ambisiøsitet. Det vil dessuten avstedkomme reaksjoner fra enkeltpersoner som vil føle seg krenket. Og, sånn en passant: Jeg har tenkt å kalle det "Min kamp". Og en ting til: De første bøkene hadde jeg tenkt å ha klare sånn omtrent til julehandelen starter.

Forlagets svar gir seg selv. Nå er det jo ikke sikkert at dette har foregått slik, men siden vi ikke er selvskribenter, så tar vi oss den frihet å skildre ting "slik de kunne ha vært".

hilde sa...

Knausgård skriver i sanntid- er det ikke slik vår skriftlige verden er nå i dagens nettsamfunn? Hvorfor skal ikke boka følge etter?
De fleste kritiske kommentarer jeg har hørt er fra folk som ikke har lest boka...

Jan Fongen sa...

Jeg håper ikke min kommentar blir oppfattet som kritikk mot bøkene. Som sagt: Jeg kan ikke uttale meg om dem.

Men jeg kan uttale meg om markedsfenomenet "Min kamp". Og det er genialt. En virkelig pengemaskin.