fredag 5. mars 2010

Ulvenatten blir påskekrim på TV 2


Ulvenatten blir påskekrim på TV 2. Skjærtorsdag, langfredag og påskeaften - etter 21-nyhetene - kan du ta del i marerittet til programleder Kristin Bye og hennes gjester når det direktesendte debattprogrammet ABC Debatt blir kuppet av tsjetsjenske terrorister.

Boken utkom i 2005 - filmen i 2008. Tv-serien er en utvidet versjon av filmen. Da filmen ble spilt inn, gjorde filmteamet en rekke ekstra opptak og egne scener tiltenkt nettopp tv-serien. Så påskekrimmen på TV 2 vil inneholde 45 minutter mer stoff enn kinofilmen og DVD-en. Sant å si har jeg ikke sett den ferdige tv-versjonen selv, så det blir spennende for meg også.




110 000 nordmenn har sett filmen enten på kino eller DVD (men tv-serien byr altså på 45 minutter ekstra). I sentrale roller møter du Anneke von der Lippe, Dejan Cukic, Christian Skolmen, Jørgen Langhelle, Ramadan Huseini og Ingar Helge Gimle. (Rett etter Ulvenatten starter forøvrig den ferske britiske serien "Murderland" med Robbie Coltrane, kjent som Gygridkjempen fra Harry Potter og Fitz. Det blir altså tre kvelder med krim butt i butt).

TV 2s pressekontakt er Katrine Sæverud:  957 04 700

- - -

Her er noen inntrykk som jeg noterte meg etter filmlanseringen for to år siden:

Ingar Helge Gimle som Delta-01.

Å utgi bok er nå én ting. Å lansere film er noe ganske annet.

La oss ta det overfladiske først. Og bli ferdig med det. Det alle spør om - premieren! Hvordan er det? Egentlig?

Vel. Å komme ut av en limousin - bak to politibiler med sirener og blålys - er utrolig pinlig. Hundrevis av diffuse øyne rettes mot deg. Du kjenner igjen et og annet ansikt og forsøker å hilse. Du vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg - er det jeg som har satt i gang dette faenskapet? - før du skjønner at den røde løperen er der for at du skal gå nedover den. Eller skride. Jeg har litt problemer med å skride.

VIRAK: Den røde løperen foran Colosseum. (Foto: Paul Weaver - Nettavisen)

Media har selvsagt kastet seg over skuespillerne. Kjendisene. Så du tenker for deg selv at nå hadde du sannelig flaks, og hvis du skynder deg litt, slipper du kanskje inn dørene før noen av de glupske pressefolkene begynner å lure på hvem i all verden du er og hvorfor du har forvillet deg ut på den røde løperen iført findressen.

Fat chance.

GUTTA BOYS: Christian Skolmen, Jørgen Stanghelle og Ingar Helge Gimle. (Foto: Paul Weaver - Nettavisen)

"Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?" For femtiende gang denne dagen forsøker jeg å svare på det spørsmålet, mens en reporter utsendt på helvetesoppdraget (filmpremiere) frenetisk noterer mine kloke og velvalgte ord *ironi* ... hvorpå et tv-team langer ut en to meter lang arm med en mikrofon ytterst: "Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?"

LITT AV GJENGEN: Regissør Kjell Sundvall (t.v.), meg selv, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Ramadan Husseini, Jørgen Stanghelle og Ingar Helge Gimle. (Foto: Paul Weaver/Nettavisen)

Så la meg besvare spørsmålet: "Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?"

Det føles morsomt. Og spennende. Men det er to forskjellige verdener. Romanen er på 400 sider. Filmmanuset er på 90. Det betyr at personer, handlingstråder, fordypning, tilbakeblikk, resonnementer, karakteroppbygging og masse annet forsvinner veldig tidlig i manusprosessen. Som manusforfatter hadde jeg aldri det mål at regissøren skulle visualisere boken. Tvert imot må filmen stå på egne ben. Boken er der, den, og snakker sitt eget språk. Filmen, den springer ut fra boken og tar sine helt egne veier. Som forfatteren bak både boken og filmmanuset måtte jeg rett og slett nullstille meg, glemme all prestisje og være læregutt i en ny bransje. Sammen med filmens erfarne produsenter, Kaare Storemyr og Aage Aaberge - og senere sammen med filmens regissør, Kjell Sundvall (Jägerne, Beck, Hotet, Gubben i graven bredvid) - gikk jeg runde på runde på runde i utviklingen av manus. Da shooting script forelå rett før opptaksstart, tror jeg (med stort og smått) det var manusversjon # 25. Og endatil er shooting script bare et slags råstoff som regissør, skuespillere og filmfolkene bearbeider videre - ikke bare under opptakene, men i stor grad også i klippen.



     
Filmutgaven og originalutgaven side om side.


Tilbake til premierekvelden:

Etter viraken utenfor kinoen bar det inn i salen, der jeg og filmgjengen for første gang så filmen sammen med et publikum. Men det rare er - til alle som fortsatt lurer på hvordan det føles å få sin egen bok omgjort til film - at man sitter og ser filmen på en teknisk måte. Oi, har de klippet bort den scenen? Åh, jeg husker den dagen vi filmet de bildene. Hvor ble det av den replikken?Fantastisk bilde! Whoops, der var en feil i underteksten. Tøff musikk! Ah, det der var strålende skuespill. Ai, det der var ikke fullt så strålende skuespill.

Man lever seg ikke inn i filmens fiktive virkelighet - slik jeg selv gjorde da jeg uken før så Coen-brødrenes mesterlige Oscar-vinner No Country for Old Men sammen med sønnen min, film-buffen, på en popcornkino på 42. Street i New York City. Da glemte jeg at jeg var på kino. Når du ser din egen film, er du veldig til stede i kinosalen (var det noen som lo nå?) og i alle detaljene i det som skjer på lerretet.

Likevel. Det er noe magisk ved å sitte i en kinosal sammen med hundrevis av andre mennesker og føle reaksjonen, fornemme følelsene, og å vite at det hele begynte i ditt eget hode for noen år siden. Ja. Det er stas. Det er morsomt å ha fått være med på å lage film. Rulleteksten, som varte og rakk, beviste en gang for alle at prosjektet var en hel liten industri mens det sto på. (Det morsomme med premierer med filmskaperne til stede, er at alle er høflige og venter til rulleteksten er ferdig. Som regel er kinosalen tom når de siste stakkarenes navn flimrer over lerretet).

Anneke von der Lippe som Kristin Bye og Dejan Cukic som Ramzan.

Dagen etter var det samme seanse i Trondheim. Ulvenatten hadde fått æren av å åpne Kosmorama, den internasjonale filmfestivalen i Trondheim. Med kulturministeren og annet fintfolk til stede. Rød løper enda en gang. Blitz blitz bliz.

Christian Skolmen som politiforhandler Thomas Fjell og Jørgen Langhelle som Delta-02.

I likhet med bøker blir filmer anmeldt. Jeg var forberedt på det verste. Tross alt er actionthrilleren en krevende sjanger. Vi konkurrerer med Hollywood - som har ti ganger større budsjetter - og actionthrilleren er handlingsdrevet, ikke karakterdrevet. Dermed er det mange - ikke minst filmanmeldere og filmentusiaster - som misliker sjangeren og formen i utgangspunktet. Det er tross alt ikke mye høyverdig tankegods over eksplosjoner og folk som får et skudd i pannen. Selv er jeg en enkel gutt fra Grorud som synes det er kult med eksplosjoner, skuddvekslinger, drama, biljakter og action. Og jeg er jo ikke dummere enn at jeg ser sjangerens svakheter sammenlignet med kunstfilmen. Hey, jeg er ikke Shakespeare!

(En interessant tendens for tiden er forøvrig crossover-filmer som låner sjangergrep fra actionfilmen samtidig som den leker med kunstfilmuttrykket, som No Country for Old Men).




Vi morer oss med pyrotechnics og flammer og smell.


Fordelen med å være forberedt på det verste, er at du bare kan bli positivt overrasket. Som da tungvekterne VG og Aftenposten trillet hver sin 5-er og var med på leken vår. Det føltes godt!

Men bredden var stor. Det eneste terningkastet vi så langt ikke har fått, er 1. Jeg har registrert én 2-er (God morgen Norge på TV 2), noen 3-ere (anført av Dagbladet), en haug 4-ere, fire 5-ere (VG, Aftenposten, Fædrelandsvennen, God kveld Norge på TV 2) og en 6-er (Rana Blad - heia Rana!).

Det én anmelder lovpriser, refses av en annen. Det én anmelder fremholder som dårlig, roses av en annen. Men jeg skal ikke raljere over det voldsomme spriket i anmeldelsene. Jeg ser svært mange gode poenger i mye av kritikken. Noen anmeldere har sett åpenbare svakheter som jeg selv burde ha tenkt på. Likevel er hovedinntrykket heldigvis at filmen er blitt svært godt mottatt - nettopp for det den er: en kompromissløs actionthriller.

Morsomt nok var mange bloggere vel så reflekterte - enten de likte filmen eller ikke - som de profesjonelle anmelderne.

Ramadan Husseini som den tsjetsjenske frihetskjemperen Aslan.

Her er tre eksempler på sprikende anmeldelser som på hvert sitt vis favner det positive og negative: VG,  Aftenposten (positive) og Dagbladet (negativ).

LITT SJENERT: Regissør Kjell Sundvall (som er mer vant til slikt) og undertegnede på scenen foran publikum.

I motsetning til litteratur - men i likhet med fotball - er film et tema absolutt alle ikke bare vet noe om, men faktisk er eksperter på. Supereksperter, faktisk. Hver eneste tilskuer på Ullevaal vet mer om landslags- og klubbfotball enn treneren. Slik er det også i filmens verden. Publikum kan sin dramaturgi, sin dialog, sitt vendepunkt, sin aktinndeling, sin karakterbygging. Derfor er det morsomt å lese nettdebatter og blogger med synspunkter på Ulvenatten. Noen er jublende die hard-fans - andre er kritiske.

Jeg tror publikums utgangspunkt har mye å si. Det er ikke mye karakterutvikling i Ulvenatten, det er sant. Så de som forventer et psykologisk drama, må bli skuffet. Men ambisjonene våre gikk heller aldri i den retningen. Der hvor boken utforsker hva gislene føler, beskriver filmen det som skjer.

Filmplakaten.

Film er - i enda større grad enn bøker - et medium som favner (og fanger) de store massene. Ja, på én eneste helg ble Ulvenatten sett av like mange mennesker som Aschehoughs ny-opptrykk av boken på 20 000 eksemplarer. Det sier litt om gjennomslagskraften til en film - selv om boken (om jeg så må få si det selv) naturligvis har langt flere dimensjoner, dybder og kvaliteter enn en handlingsmettet film på knappe 90 minutter i det hele tatt har rom for.

Let's face it: Vi har ikke laget en film for evigheten. Men forhåpentligvis har vi laget en NORSK film som - om enn med fattigere ressurser - kan konkurrere med actionthrillere og blockbustere fra Hollywood. Det er da noe.


Dejan Cucik som terroristen Ramzan og Anneke von der Lippe som Kristin Bye.

Ramadan Huseini spiller frihetskjemperen Aslan.


"Kristin Bye" og "utenriksministeren" flykter under en skuddveksling på flyplassen.

Christian Skolmen som politiforhandler Thomas Fjell og Jørgen Langhelle som Delta-02 Bjørnar Lehmann.


Ekte og falske politifolk instrueres før opptak. Oslo-politiet var meget behjelpelige og samarbeidsvillige under hele innspillingen, og kom med mange bidrag (om taktikk, vurderinger, handlemåter).

Utenfor den fiktive tv-kanalen ABC. 



Terroristyrket er ikke ufarlig, og mange rammes av yrkesskader.

2 kommentarer:

Jan Fongen sa...

Ulvenatten er etter min mening din beste bok (nå har jeg ikke lest alle da). Den er et skoleeksempel på hvordan tidsmarkører kan brukes for å oppnå spenning. Jeg fikk aldri sett filmen, så dette gleder jeg meg til.

Mats B sa...

Ser på ulvenatten på TV2 :)
UTROLIG bra serie!!!!

Mats