Terror på direkten

Mandagens terroranslag i Moskva, der minst 39 mennesker omkom da terrorister utløste to kraftige bomber, danner en grufull opptakt til tv-serien Ulvenatten, som sendes på TV 2 skjærtorsdag, langfredag og palmelørdag etter 21-nyhetene.

I tv-serien er det nettopp tsjetsjenske terrorister som står bak et terroranslag mot et direktesendt norsk debattprogram. I romanen Ulvenatten - i større grad enn i filmen og tv-serien - forsøker jeg å forklare litt om bakgrunnen for tsjetsjensk terrorisme.

Ikke et sekund vil jeg forsvare tsjetsjensk-islamistisk terror. Men bildet er langt mer nyansert enn at "tsjetsjenerne er onde" og "russerne er uskyldige ofre". Vil du lese mer om dette, får du enten ta for deg romanen - eller Siri Lill Mannes' glimrende reportasjebok Livvakt i helvete - Aleksandr og krigen i Tsjetsjenia. 



Er det noe jeg setter pris på i akkurat den forbindelse, er det de positive reaksjonene og hilsenene jeg har fått fra tsjetsjenske asylsøkere som har lest boken eller sett filmen.



I filmen og tv-versjonen er det ikke så mye igjen av problematiseringen rundt terrorisme og den århundrelange konflikten mellom mektige Russland og Tsjetsjenia. Tv-serien fokuserer mer på dramatikken som oppstår når Norge - og et direktesendt norsk tv-program - rammes av tsjetsjensk terrorisme.

Ville fredelige, uskyldige Norge være beredt til å møte et dramatisk terrorangrep på norsk jord?



Ros

Mandag anmeldte VG og Dagbladet årets påskekrim-serier. Begge avisene triller terningkast 5.

 

Under tittelen "Intens thriller" skriver VGs anmelder Stein Østbø blant annet:

Jo da, det kan lages thrillere med internasjonal snert også i Norge. [...] Gode skuespillerprestasjoner forsterker den intense dramaturgien fra tv-studio der en gruppe tsjetsjenere tar kontrollen under en direktesending med talkshowstjernen Kristin Bye (Anneke von der Lippe), og det er egentlig ganske godt gjort å holde intensiteten oppe når handlingen i overveiende grad er konsentrert rundt tre statiske steder - tv-studioet, politiets kontrollrom og regjeringens møtelokaler. [...] Og det beste ved det hele - det virker unektelig svært realistisk ... 

Les anmeldelsen i sin helhet her (eller klikk på faksimilen).

Dagbladets anmelder Tom Stalsberg kaller Ulvenatten "en dramatisk og spennende thrillerserie":

Tv-serien er fortsatt på speed, men nå gis det mer rom for at vi kan bli mer kjent med alle karakterene og bakgrunnen for alt kaoset. 

Les anmeldelsen i sin helhet her (eller klikk på faksimilen).


Ris 

Nå er det selvsagt ikke sånn at alle vil like Ulvenatten. Boken, filmen og tv-serien er en actionthriller som først og fremst (vil jeg tro) appellerer til et publikum som liker f.eks. tv-serien 24 og Die Hard. Sistnevnte hadde forøvrig et budsjett som var ti ganger så stort som vårt. Heri ligger ett av problemene til norske actionfilmer: De blir målt opp mot amerikanske suksesser med erfarne actionregissører og skyhøye budsjetter. Norge har ikke noe filmmiljø der actionthrilleren står særlig sentralt, og dermed får vi liten sjanse her til lands til å utvikle og rendyrke denne sjangeren.



Nettavisen/Side 2s anmelder Linn Sollied Madsen triller en 3-er og synes det hele blir langdrygt, at seerne blir for dårlig kjent med skikkelsene og at politiet er "for dumme og tafatte".

Til den siste innvendingen kan jeg tilføye at vi faktisk fikk svært godt hjelp av politiet - både før jeg skrev boken og før vi spilte inn filmen. Selv for topptrente Delta-politifolk vil bevæpnede terrorister - rigget med bomber på kroppen og i et hermetisk lukket tv-studio fullt av gisler - utgjøre et mareritt. Og de har to alternativer - en klassisk konflikt i denne sjangeren:

• Å la en spesialutdannet politiforhandler overbevise gisseltagerne om å overgi seg.
• Å entre åstedet med makt (sprengstoff), lamme alle med flashbangs (sjokkgranater) og "ta ut" (skyte) gisseltagere som ikke frivillig overgir seg.    

I virkelighetens verden ville kanskje politiets beredskapstropp ha rykket inn i studio etter få minutter - og tatt sjansen på collateral damage (i praksis: at gisler og terrorister vil omkomme). Men i så fall ville det blitt en veldig kort film. Derfor var politiet helt med på at realisme i noen tilfeller måtte ofres for spenningens skyld (tross alt tegner James Bond-filmer sjelden et realistisk bilde av etterretningsarbeid).



Da filmen ble lansert i 2008, skrev bloggeren Oda Bhar en reflektert og god kritikk av Ulvenatten (og trillet en 4-er). Hun har mange saklige innvendinger mot dramaturgien og karakterutviklingen. Selv om Bhar ikke akkurat skamroser Ulvenatten, er anmeldelsen eksemplarisk i sin tydelighet og balanse. Slik kan flinke bloggere noen ganger være et godt supplement til aviskritikerne.  




Karakterutvikling

Når det gjelder nettopp karakterutvikling, er det et problem i actionfilm. Ikke minst i et så fortettet drama som Ulvenatten: De klassiske dramaturgiske modellene - med et vendepunkt som fører til at hovedpersonen utvikler seg og når ny erkjennelse som forløser dramaet - er vanskelig å håndtere i et format der alt finner sted i løpet av seks hesblesende timer. Men: Jeg skjønner denne innvendingen og utelukker ikke at jeg (og regissøren) burde ha klart å få til en mer effektiv og troverdig karakterutvikling selv innenfor actionformatets kronologiske begrensninger og dramaturgiske rammer.          



Mitt hovedinntrykk - basert på mottakelsen, anmeldelsene og gut feeling - er at Ulvenatten i liten grad appellerer til kunstfilmens tilhengere - som søker en dybde actionthrillere sjelden har - og heller ikke til seere som foretrekker langsom britisk herregårdskrim fra søvnige landsbyer. (Jeg mener ikke dette sarkastisk - jeg er glad i klassisk påskekrim selv, jeg).

Derimot er det mange tilhengere av actionfilmer som synes Ulvenatten er spennende - og et alternativ til de påskekrimmene vi er vant til å se. Ikke så mange kniplinger, med andre ord.    

Her er traileren for filmen:



Noen linker:

• Klikk for å lese om tv-serien: Ulvenatten blir påskekrim. 
• Klikk for å lese bokanmeldelsen: VG om boken.
• Klikk for å lese filmanmeldelsen: VG om filmen.