tirsdag 20. desember 2011

Årets ord 2011: Rosetog


"Rosetog" er årets ord, synes Språkrådet. - Så vidt vi vet, var det helt nytt, sier språkdirektør Arnfinn Muruvik Vonen til Aftenposten. - For oss var det også et poeng å velge et ord som ikke bare er nytt og kreativt, men et ord som er godt forankret i det norske språksystem.
Ordet, som oppsto i kjølvannet av 22.7-tragedien, konkurrerte med flere andre språklige nyskapninger. Også flere beslektede ord, som rosehyllest, rosemarkering og rosemarsj, oppsto samtidig.
Også "22.7" var en kandidat Språkrådet vurderte - "selv om man kan diskutere om det er et ord," sier Vonen. - Vi har sett at det noen ganger gis alternative former, enten 22/7 eller bare 2207. Folk ønsker tydeligvis å la det få en fast form i språket som gjør det litt annerledes enn andre datobenevnelser.

søndag 18. desember 2011

Storslått vikingepos



Anmeldelsen sto i VG 18/12-2011

  
Tore Kvæven
"Hard er mitt lands lov"
Roman
538 sider
Kr. 379,-
Samlaget


Vikingtiden er et litterært skattkammer. Det utnytter debutanten Tore Kvæven til fulle i sitt epos "Hard er mitt lands lov". Romanen er et imponerende svennestykke: velskrevet, spennende og fengslende.  

År 1010: Det norske vikingskipet Havjerven ligger til havn i Roma da høvdingen blir drept i sverdkamp med grønlendingen Ulfr. Han overtar som høvding og lokker mannskapet med seg på en farefull og strabasiøs reise: Fra Middelhavet seiler de sørover langs Afrikas vestkyst, opp Kongoelven og videre til fots over savannen. Et sted dypt inne i Store Blåland venter nemlig en gullskatt.  

Det kan høres ut som opplegget til en billig røverroman, men nei: Denne romanen har mange litterære lag og betydelige kvaliteter.

Spennende er den, ja visst. Boken er skrevet på et poetisk, lekent nynorsk. Kvæven tegner tydelige litterære figurer. Noen av dem fremstår som arketyper – modige, sterke, så å si uovervinnelige. Andre er lunefulle og svikefulle.

Ikke overraskende fikk jeg assosiasjoner til Snorre og sagafortellerne, men også til Trygve Gulbranssens Bjørndaltrilogi og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad.

Romanen bærer preg av nitid research. I alt fra detaljer om klær og mat til båtbygging og kampteknikker – for ikke å snakke om vikingenes tenkesett – fremviser forfatteren sin historiske innsikt.      

Som actioneventyr er historien underholdende og medrivende. Som skjønnlitteratur tegner den et kunnskapsrikt bilde av livet i viking. Hos meg maner fortellerstemmen frem et bilde av en allvitende og lun skald som sitter tilbakelent og observerer dramaet mens han med langsom penn, og glimt i øyet, skildrer og kommenterer blodige slag og hverdagslivet om bord i et havgående vikingskip.
TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Tore Kvæven har brukt 20 år på å skrive debutromanen.
¡ Han er født i 1969 og bor i Sirdal i Vest-Agder. Til daglig er han lærer på Sinnes skole.
¡ Flere ganger har han vært i Afrika, der deler av handlingen finner sted. 

søndag 11. desember 2011

Lars Mytting til topps med ved. Hel ved!

Du drømmer kanskje om det. Men tør ikke riktig håpe. Å skrive årets store bestselger. For Lars Mytting landet suksessen - for å holde oss i Myttings terminologi - som et høyst overraskende lass med ved rett i fanget. Og millionene? Jo, de går rett i banken! 
Fra før av var han kjent som skjønnlitterær forfatter. Debutromanen "Hestekrefter" (2006) plasserte ham på det litterære kartet. Med oppfølgeren "Vårofferet" sikret han seg medlemskap i Forfatterforeningen.
Men hvem skulle vel tro at en bok om ved - ja, vi snakker om noe så traust som ved - skulle bane veien for årets kanskje mest overraskende superbestselger?
  
En bok som sikret forfatteren og hans svimlende økonomiske utsikter - minst 5,5 millioner kroner (før kemneren glupsk forsyner seg med halvparten) - førstesiden i Finansavisen. I skrivende stund - to kassaklingende salgsuker før jul - har opplaget nådd 109.000.
"Hel ved" heter boken. Kanskje ikke like overraskende som suksessen.  
I Kagge forlag gisper de begeistrede redaktørene fremdeles etter luft. Boken utkom 15. august i år. I september smøg den seg inn på bestselgerlisten. Og plutselig lå den på topp. Der har den holdt seg. Til nå er det  trykt fem opplag - men det overrasker vel ingen om etterspørselen fremover mot jul fremtvinger nye eksemplarer til bokhandlerne.
 
Selv er Lars Mytting av de jordnære og ydmyke typene. Med store øyne har han fulgt sin egen boks ferd fra mørke granskauen og opp til bestselgernes stjernehimmel. Så hvordan forklarer han selv bokens formidable suksess?
– Jeg ante jo ikke at dette skulle ta av, innrømmer han overfor DnFs nettsted. - Det var en smal bok som Vidar Kvalshaug opprinnelig hadde ideen til, og som ble skrevet die-hard på vedhoggernes premisser. Og de kjøper jo ikke bøker, etter vanlig forlagstenkning, men så viser det seg at de kanskje gjør det likevel, og iallfall gjerne får dem i presang. De forteller om gode leseropplevelser, men noen tydelig formel på boka har jeg ikke. Det beste jeg kan si, er vel at mange har et stort register av følelser knyttet til gleden ved praktisk arbeid, og når boka beskriver dette, leser folk seg selv inn i teksten på en fin måte. Boka er jo en praktisk håndbok som også gjør noen dykk i følelseslivet. Kanskje er det innlevelsen i det praktiske som gir en slags "show don’t tell"-virkning, at leseren åpnes for et følelsesregister han eller hun har, men som de ikke har definert eller formulert for seg selv. Men uansett må det ha falt et litterært flax-lodd inn i manusbunken.

- Hvor stort opplag regnet du med da du skrev boken?
– Jeg var glad da forlaget bestemte seg for 4000, og tenkte oppriktig at da har de nok til Mammutsalget. Som forfatter er slike salgstall vanskelige å forholde seg til. Vi sitter jo og skriver og gjør vårt beste, arbeidet er like stritt uansett hvor mye boka selger, og så treffes en og annen bok av en supernova.

- Før var du kjent som skjønnlitterær forfatter - har suksessen fristet deg til å skrive mer sakprosa?
– Ja, det var gøy med denne avvekslingen. Materialet er tilstede og definert, det er mer om å gjøre å finne måten å si det på. Det har vært som å få en ny interesse, eller en hobby, og så gå helt til bunns i den, for så å kunne skrive den på en personlig måte.
- Hvilken styrke har det vært å være skjønnlitterær forfatter når du skriver sakprosa?
- Veldig stor. Det var ikke helt lett å finne fortellerstemmen til en bok som dette, som måtte være skrevet på vedhoggernes premisser. Og hva søren er det? Jeg endte med en tredjepersonstemme som man forstår tilhører en vedfreak, en som er med på galeien. Det er en litt fri skjønnlitterær stil i starten av hvert kapittel, som deretter glir til det mer humoristisk-essayistiske, før kapitlene ender med mer reinspikka faktaformidling med mange digresjoner.

– Å bli lørdagsgjest i Dagsrevyen er få forfattere forunt - hvordan var den opplevelsen?
– Veldig gøy på opptaksdagen, fordi NRK-folkene er så proffe og hyggelige. Men det var for skummelt å se det ved sendetid, så jeg tok det opp på video og så det først dagen etter.

- Hva er ditt neste bokprosjekt?
- Jeg har skrevet i et drøyt år på den tredje romanen min, og hadde egentlig regnet med å bruke hele høsten på den i ro og fred, mens vedboka dødde en stille død i bokhandlene, ett eksemplar her og der, alle med ryggen ut. Men jeg skriver jevnt på romanen og går på for fullt igjen over nyttår. Jeg kommer ikke til å forandre livsstil, det er fotfestet i skrivingen min, så det er fortsatt gammel Volvo, gammel Mac og bruktkjøp på finn.no som gjelder. Halvparten av pengene går jo bort i skatt, resten i banken, og så tar jeg ut litt etter litt slik at jeg kan skrive på heltid. Men denne hendelsen gjør at jeg har gjort meg noen refleksjoner om forfatterøkonomi. Jeg sa jo opp en ok jobb for å skrive på heltid, og økonomisk var det helt suicidalt. Jeg merket at jeg ble ekstremt forsiktig med alt jeg gjorde, jeg våget ikke så mye, og jeg kunne se at denne forsiktigheten kunne flyte inn i skrivingen også. Det ble slik for meg i allfall, mye tekst jeg kuttet fordi det var for forsiktig. Men rikdom gir kanskje giddaløshet, så det beste er at det går greit uten for mye fuzz.
For Lars Mytting er ved mer enn litteratur, mer enn teori. Selv er han en pasjonert vedhogger og svartovnentusiast. Gamleøksa er byttet ut med et håndsmidd vidunder fra Gränsfors Bruk. Og den gamle Partner 5000 Professional-ovnen er erstattet med en heit Husqvarna 353G.
Så er du en vindskjev bjørk i Lars Myttings nabolag, er det bare å passe seg!   
 
Noen sitater fra «Hel ved»:
«En mann kan nok knusle på kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygging foran sydenferie, men den mann som lar sin familie fryse – han lider av karakterbrist.»
«Det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse.»
«Hodet mitt er aldri så behagelig tomt som når jeg driver med ved.»
«Vedfyring er mer enn oppvarming. Det er en del av den norske folkesjela, en anvendelig nasjonalromantikk på linje med Nitimen, blåswixen og heimevernsmauseren.»
BILDENE:
Hovedbildet har Lars Mytting tatt selv - med selvutløser. Stolt er han nok av boken, men vel så stolt er han av den nye øksa - håndsmidd fra Gränsfors Bruk. "Øksenes 550 Maranello" kaller han den selv - en henvisning til et av Ferraris flaggskip (for dem som, i motsetning til Mytting, ikke er så bevandret i bilenes vrooomende verden).
Bildet av Lars i garasjen er tatt av Christian Elgvin. 
Bildet av Lars i korridoren er tatt av Erik Lindholm Hansen.  

torsdag 8. desember 2011

Nostradamus' testamente



Den neste romanen om arkeologen Bjørn Beltø får tittelen "Nostradamus' testamente". Nå har boken fått sin egen Facebook-side:


Hvis du vil bli medlem av siden, går du hit:

https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402

På denne siden kommer jeg jevnlig til å publisere nyheter om boken og kanskje et og annet utdrag. I mellomtiden: Her er omslaget fra originalutgaven av "Les Propheties":

mandag 5. desember 2011

I maktens korridorer

Anmeldelsen sto i VG 4/12 2011


Carl Johansen
"Skinn"
Roman
381 sider
Kr. 349,-
Vigmostad & Bjørke



"Skinn" er en uvanlig roman og en løfterik debut. På ett nivå kan den leses som en plotdrevet spenningsroman. Men det er den ikke. Eller?

Handels- og næringsdepartementet blir, som medeier i et selskap, koplet til byggingen av torturleire i Iran. Departementets informasjonsrådgiver og spin doctor Tomas Hansen hjelper statsråden med å håndtere den gryende politiske skandalen. Det går ikke bra. Statsråden mister forstanden, og Hansen mister jobben.

Politikere, byråkrater, journalister og informasjonsrådgivere vil la seg more av forfatterens karikering av den interne maktkampen i et departement og samspillet mellom det offentlige og mediene. Jeg forestiller meg at Johansen ønsker å si noe om individet versus staten, enkeltmennesket versus systemet. Og om mediene.

Dessverre for romanen ville den bærende konflikten vært langt mer spennende i virkelighetens oppjagede mediesamfunn enn i fiksjonen.

Statsråden takler ikke presset og blir splitter pine gal. Tomas Hansen får – via løgnaktige lekkasjer til et ukritisk mediekorps som glupsk sluker agn, krok, søkke og snøre – skylden for departementets misere. Dermed står han overfor krakilske journalister, en kynisk forvaltning samt sinte folk på gaten som roper skjellsord etter nasjonens syndebukk. Her bikker handlingen, i mine øyne, over i det absurde.

Men om jeg ikke tror på og i liten grad lar meg rive med av historien, er den elegant fortalt. Carl Johansen skriver med en spiss, skarp og satirisk penn. Han er en smart observatør og refser. Småvittig og slagferdig avdekker han hva som får et departement (og et menneske) til å tikke og gå – eller gå helt i stå. Som svennestykke er "Skinn" mer enn godkjent.   

TOM EGELAND




VISSTE DU AT

¡ "Skinn" er Carl Johansens debutroman.
¡ Carl Johansen er født i 1974.  Han er fra Sunndal, men bor i Oslo.
¡ Forfatteren har bakgrunn fra organisasjonslivet, Forfatterstudiet i Bø og som manusforfatter

Der gud er en elefant


Tor Åge Bringsværd
"Ganesha"
Biografi
144 sider
Kr. 249,-
Spartacus





For oss som har vokst opp med en streng og allmektig gud, kan det synes snodig at en av de mest populære guder i hinduismen er en liten, tykkmaget mann med elefanthode.

Ganesha heter han. I sin sjarmerende minibiografi om denne guddommen lar Tor Åge Bringsværd leseren bli kjent med figuren. Samtidig tar han oss med inn i en annen type mytologi enn den jødisk-kristne.

Reiser du gjennom India, møter du bilder og statuer av elefantguden Ganesha over alt. I hjemmene. Langs landeveien. I butikker.

I korte, lettleste og upretensiøse kapitler – fulle av morsomme fotnoter – gir Bringsværd oss et innblikk i hinduismen som religion og Ganeshas plass i troen.

Det første bud lyder: "Du skal ikke ha andre guder enn meg." Så enkelt er det ikke i hinduismen. Der er Ganesha én av mange guder. Og slik kristendom og islam er splittet i ulike retninger, har Ganesha sin egen sekt.

Når jeg leser Tor Åge Bringsværd, er det som om en godslig, gråskjegget skald sier: "Kom hit, så skal jeg fortelle deg en historie!"

Og den historien forteller han med ubesværet eleganse, fortellerglede og klokskap.

TOM EGELAND  

Visste du at                 

¡ Tor Åge Bringsværd (1939) har skrevet en rekke romaner, novellesamlinger, skuespill, barnebøker og tegneserier.
¡ Radarparet (Jon) Bing og Bringsværd er blant Norges første, og viktigste, science fiction-forfattere.  

Herlig snål og absurd


Gøhril Gabrielsen
"Skadedyr"
Roman
267 sider
Kr. 349,-
Aschehoug







"Skadedyr" er en herlig snål roman. Aldeles absurd – men elegant og velskrevet.   

God litteratur handler, blant mange ting, om å våge. Om å utfordre leseren. Det gjør Gøhril Gabrielsen.

Inspirasjonen fant forfatteren i et nyhetsbilde av to mumifiserte noviser, som noen skadedyrbekjempere kom over inni en vegg i et kloster i Brasil i 2008. Hvem var de? Hva var deres historie? Slikt blir det litteratur av.  

Ytre sett er romanen delt i to:

Den lengste delen følger livet til en skakkjørt skadedyrbekjemper, som i en kafkaesk metamorfose (eller aller helst: nevrose) identifiserer seg med – og gradvis blir til – et sånt insekt han har viet sitt liv til å forstå. Og utrydde. Mye symbolikk og undertekst, med andre ord.

I bokens annen del møter vi to noviser i Lysets Kloster i São Paolo på 1700-tallet. Den uskjønne fortelleren er "skranglete for en mann, men fullkommen for Herren". Hennes historie begynner en novemberdag da "himmelen krystes". Den dagen slutter den yndige novisen Y seg til klosterfellesskapet. Y fascinerer ikke bare fortelleren, men også klosterets sprengkåte skriftefar.   

"Skadedyr" kan leses som en fabel, en allegori. Boken er full av kontraster – mellom Jordens små kryp og universets uendelighet, mellom det ekle, frastøtende og det overjordiske og underskjønne. Alle disse kontrastene blir litt overtydelige etter hvert – samtidig bidrar de svimlende perspektivene til romanens klangbunn.

Gabrielsens språk er finstemt, stramt og lekende lyrisk, fylt med presise bilder. Summen av inntrykk – det gode språket, den snodige handlingen – gjør "Skadedyr" til en roman som ikke helt vil slippe taket i deg.

TOM EGELAND



VISSTE DU AT

¡ Gøhril Gabrielsen (1961) er utdannet sykepleier og tekstforfatter.
¡ Hun har mottatt Aschehougs debutantstipend for "Unevnelige hendelser" (2006) og Tanums kvinnestipend (2010).
¡ "Skadedyr" er Gabrielsens tredje roman.

Bånn gass!

Jeremy Clarkson
"Full gass!"
Petiter
Oversatt av Gunnar Nyquist
267 sider
Kr. 299,-
Gyldendal







La meg innrømme det først som sist: Dette er ingen objektiv anmeldelse. Ingen kjølig, analytisk dissekering med lupe, litteraturvitenskapelig mellomfag og skalpell.

Denne 6-eren kommer fra en blodfan av sportsbiler – og av humoren til Jeremy Clarkson. Jeg skal ikke engang late som jeg er objektiv. 

Tilhører du den gruppen mennesker som mener at en bil er et transportmiddel som først og fremst skal starte om morgenen og bringe deg fra A til B, kan du snurre terningen tilbake med et foraktelig snøft.

"Full gass!" er en bok for bilentusiaster. For alle som vet å beundre linjene til en klassisk sportsbil og som grøsser frydefullt ved lyden av en rumlende V8-er. Jeremy Clarkson er en sånn. Og han er, for å sitere forfatteren Lars Mytting, "bilskribentenes Hamsun".

"Full gass!" består av 57 petiter – vroomende oversatt av Gunnar Nyquist – halvparten bilomtaler, halvparten kommentarer om samfunn, politikk og hverdagsliv. De har én ting felles: De er rasende festlige! Jeg har ikke ledd så mye av en bok siden "Haikerens guide til galaksen".

"Så lenge det har vært mennesker på jorden, har det vært umulig å kjøpe en Lamborghini med mindre du heter Rod Stewart," konstaterer  Clarkson: "Som biler betraktet var de ganske håpløse. Miuraen lettet hvis du ba den kjøre fortere enn 130, og Countachen var like lett å ratte som en fryseboks. […] Etter at Countachen forsvant, fikk vi Diablo, som kunne komme seg fra null til hundre … én gang. Mens du sto igjen og var dekket av en tynn film med det som engang var kløtsjen".

Heh.

Har du en bilgal slektning? Da er årets julegave i boks!                  

TOM EGELAND

PS: Ved nærmere ettertanke trenger du ikke være bilgal for å like boken. Det holder å være smågal.



VISSTE DU AT

¡ Jeremy Clarkson er kjent fra BBC-serien "Top Gear", med over 350 millioner seere verden over.
¡ Han er omstridt for sin friske humor og sine kontroversielle meninger.
¡ Clarkson har to æresdoktorater: ved Oxford og Brunel. 

tirsdag 15. november 2011

RIP Brikt Jensen (1928-2011)

Forlagsmannen, forfatteren og programlederen Brikt Jensen er død. Han ble 83 år gammel. 

Brikt Jensen var redaktør av Vinduet midt på 1960-tallet og ble i 1965 ansatt som assisterende direktør i Gyldendal Norsk Forlag. Fra 1970 til 1980 var han administrerende direktør i forlaget,  deretter hovedkonsulent.

Flere nettaviser omtaler Brikt Jensen som en "NRK-profil". Det synes jeg er et historieløst knefall for tv-mediets gjennomslagskraft. Brikt Jensen var en litteraturprofil! En bøkenes mann! 

Jo da, han var også en storartet programleder i det populære bokprogrammet «Bokstavelig talt» fra 1984 til 1990. Men å gjøre ham til "en kjent NRK-profil" er i mine øyne å redusere Brikt Jensen til et ufrivillig offer for et kjendiseri han neppe noen gang følte seg hjemme i.   

For meg vil Brikt Jensen stå igjen som forlegger, forfatter og en litteraturens hedersmann.

torsdag 27. oktober 2011

Den magiske bokhandel: City Lights

SAN FRANCISCO - En bokhandel er en magisk butikk. Jeg har besøkt den kanskje mest magiske av dem alle: City Lights.



På et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco – et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden – ligger den unnselig butikken. Litt sånn Tronsmo-aktig. Slett ikke strømlinjeformet.

Du har kanskje hørt om den? Noen har nok vært der. Og en rekke av dere har garantert lest bøkene som sprang ut av den legendariske bokhandelen.

"Howl" ("Hyl og andre dikt") av Allen Ginsberg. "Naked Lunch" ("Naken lunsj") av William S. Burroughs. "On the Road" ("På kjøret") av Jack Kerouac. "One Flew Over the Cuckoo's Nest" ("Gjøkeredet") av Ken Kesey, hvis vi ser stort på det.

Vis-à-vis ligger vannhullet "Vesuvio" - stambula til mang en fordrukken lyriker og prosaist. Et steinkast nedenfor: den grønne bygården og restauranten til regissør Francis Ford Coppala. På den andre siden av gaten: kjendisrestauranten "Tosca". Et par kvartaler ovenfor: Alt fra strippebuler til kirken med gatenummeret 666, som den plent nekter å skru fast på veggen.

Men tilbake til City Lights.

Mange rangerer City Lights blant verdens beste. Ikke på grunn av antallet titler, men på grunn av det kresne utvalget. Og ikke minst fordi butikken var beatgenerasjonens vugge. Fra City Lights sendte jeg en SMS til forfatterkollega Vidar Kvalshaug og fikk sporenstreks svar: "Du står nå i beatgenerasjonens vugge på vestkysten. Poesihylla er selve døpefonten."

Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandeler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.



Jeg tenker: Om hundre år - når e-bøkene har overtatt - vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandeler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel.



Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så ... annerledes.

Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien.



Slike refleksjoner gjør jeg meg mens jeg rusler langs bokhyllene i City Lights. For oss som elsker bokhandelen blir verden et fattigere sted når den forsvinner og erstattes av websider på internett. Og hva med bokhyllene våre – de som bugner av vårt livs oppsamlede litterære kapital – de skal erstattes av kjønnsløse lister stengt inne i sine digitale lagringsmedier.



Akkurat her – i City Lights i San Francisco – føler jeg dette ekstra sterkt. Her oppsto beatlitteraturen. Skal vi være rause med beatgenerasjonens dophuer, knipset de borti vår kulturhistorie. Endret kanskje litt på den.  Allen Ginsberg. William S. Burrough. Jack Kerouac. Lyrikere, forfattere og levemennesker som banet vei for en ny generasjon: hippiene. Opprøret. Fredsbevegelsen. Miljøbevegelsen.

Bob Dylan var venn med Allen Ginsberg og lot seg inspirere både av Ginsberg og Kerouac (Ginsberg var med på Dylan-turnen "Rolling Thunder Revue" i 1975). Jim Morrison i The Doors viste til Kerouac som en av sine viktigste inspirasjonskilder. John Lennon og Paul McCartney (nettopp: fra the  B e a t les) er blant mange som hentet inspirasjon fra den rastløse, opprørske beatgenerasjonen som våknet til liv i USA etter krigen. City Lights var bevegelsens litterære arnested. Lennon likte Kerouac. McCartney likte Ginsberg. Ja, så gode venner ble de at Paul McCartney spilte gitar på Ginsbergs "Ballad of the Skeletons". Sent i livet ble William S. Burroughs kompis med musikere som Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.



I en av City Lights' bokhyller fant jeg en bok med originalteksten til  Jack Kerouacs "On the Road". Den han skrev på en sammenhengende papirrull - angivelig i løpet av tre uker. (Sannheten er at han hadde jobbet med romanen i årevis). Og som et hyggelig lite PS: I en bitte liten hylle forbeholdt krim, fant jeg en norsk forfatter: Karin Fossum.

torsdag 29. september 2011

Hans Olav Brenners møte med 13 forfattere


Bøker AV forfattere er vi vant til. For å si det forsiktig. Men bøker OM forfattere? Om forfatterrollen. Om det å skrive. Om teknikker og håndverk. Om inspirasjon. Om usikkerheten. Om troen på - eller tvilen til - eget stoff. Ja, hvordan er det egentlig å være forfatter? Hvem av oss har ikke fått det spørsmålet ... NRK-profilen Hans Olav Brenner har ikke bare stilt seg - og 13 forfattere - disse spørsmålene. Han har skrevet bok om det. Hvorfor i all verden har han gjort det? Og hvem av de 13 var egentlig særest å intervjue?
 
Å skrive bok kan gå stillferdig for seg. Man tenker. Man drikker en slurk kaffe. Man stirrer ut i luften, inn i en tenkt virkelighet. Fingrene klikker mykt mot tastaturet. Små, små lyder. Og så skriker man, da. Høyt. Et primalskrik. I hvert fall hvis man er Dag Solstad. Han er en forfatter som søker nødhavn i skriket med jevne mellomrom.
Om Karl Ove Knausgård skriker, vet jeg ikke. Men det føler han kanskje behov for noen ganger - han som står fast i fire år av gangen. Og Per Petterson? Flinke, snille Per Petterson - mannen med verdenssuksess - han er redd for å bli avslørt, han. Avslørt som en som ikke kan noen ting.
For slik er det også å være forfatter.
Modig gjort, derfor, å skrive en bok om yrkesgruppen vår. Det skal Brenner ha.
Eller - er vi kanskje ikke så spesielle som folk flest - og vi selv - liker å tro? Ja, hvorfor i all verden en bok om noe så innadvendt og sært som forfattere, Hans Olav Brenner?
 
- Jo mer innadvendt og sært, dess bedre, sier Brenner til DnFs nettsted. - I denne boka har hovedpoenget vært å komme inn i forfatternes hode, hvor klamt det enn høres. Jeg har ønsket å få innsikt i den enkelte forfatters forhold til skrivehåndverket. Prosessen har avdekket et høyt bevissthetsnivå om det håndverksmessige. Interessant nok har jeg påtruffet forfatterne i høyst ulike faser av prosessen. Per Petterson sto bom fast da jeg møtte ham, mens Dag Solstad nettopp hadde fått en briljant ide til sin neste roman, som han satt og ruget på.
- Er det ikke nok om forfatterne skriver bøker - trenger vi bøker OM forfatterne også?
- Ja. Jeg tror det.
 
- Hva, om noe, skiller forfattere fra folk flest i en intervjusituasjon?
- Sist jeg intervjuet folk flest oppførte de seg ikke som folk flest i det hele tatt. Men det jeg kan si om forfattere er at de ofte stiller høye krav til spørsmålene. Ikke på noen ondskapsfull måte, men jeg opplever ofte stor troskap til ordlyden i et spørsmål, og henger det ikke på greip får man gjerne vite om det.
- Savner du jobben i Bokprogrammet siden du velger å intervjue 13 forfattere og skrive bok om det?
- Forfatterintervjuet er stadig en forlokkende disiplin, som jeg fortsetter med i bok, på scene og innimellom i mitt nye program. Forfattere er ofte både taleføre og intelligente, og gir en type motstand som man sjelden får fra politikere eller yrkeskjendiser som svarer i hytt og vær uansett hva man spør om.
- Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen? Hvordan var forfatterne å samarbeide med? Åpne? Lukkede?
- Først sendte jeg innsmigrende eposter hvor jeg sa at dette kom til å bli en fattig bok uten den respektive forfatter (som for så vidt var sant). Når jeg hadde fått de første fem-seks på kroken begynte den oppsøkende virksomheten med båndopptager i bagasjen. Deretter skrev jeg ut intervjuene, og åpnet opp for at forfatterne kunne tilføye/endre/stryke. I noen tilfeller medførte dette en ti timers merarbeid per person. I andre tilfeller var beskjeden: Trykk det som det er. Jeg må også si at jeg veldig fort fikk bekreftelse på at tematikken fenget. Alle snakket åpent og utfyllende om hvordan de jobber. Jeg fikk følelsen av at tematikken var en snarvei til noe essensielt. Forfatternes poetikk dukker fint og uanstrengt opp her og der i intervjuene. Det var veldig tilfredsstillende å snakke overordnet og ikke utelukkende om forfatterens siste roman.
- Hånden på hjertet (og vær ærlig nå): Hvem av intervjuobjektene dine var særest å intervjue? For eksempel ... Solstad?
- Alle liknet til forveksling på høyst normale mennesker. De snakket rent og sammenhengende. Og Dag Solstads påståtte særhet har jeg aldri helt forstått. Han snakker i klinkende klare setninger, og like velvillig og uanstrengt som alle de andre. Han avslører riktig nok en særhet når han forteller om primalskriket som eneste løsning når han virkelig står fast i skrivingen.
 
Hylet til Solstad, ja. Behørig omtalt i pressen. Solstad forteller i følge Dagbladets omtale av Brenners bok at han pleier å «få ut primalskriket» når han står fast. For eksempel da han jobbet med romanen «Armand V.»:
«Jeg husker ikke hva det var som var galt, jeg husker bare at jeg skrek. Og da kom det med en gang,» sier han i boken.
- Jo Nesbø skriver med letthet, og for Karin Fossum er det en måte å leve på. Men for andre var det forbausende lite lystbetont. Frykten for ikke å leve opp til sin egen standard var fascinerende, sier Brenner til Dagbladet.
Les Dagbladets artikkel i sin helhet her:http://www.dagbladet.no/2011/09/26/kultur/litteratur/bok/hans_olav_brenn...
Her er noen gullkorn fra forfattermunn, sakset fra Dagbladet:
UTDRAG FRA «OM Å SKRIVE»
«Jeg er ikke den fødte forteller, det syns jeg ikke. Det kommer ikke lett til meg, det å håndtere en stor fortelling, selv om jeg har gjort det noen ganger. Fortellerkunsten faller meg ikke lett.»
Lars Saabye Christensen
«For meg er det helt forferdelig å sitte og skrive en side hvor det bare står stæsj. Jeg blir dårlig av det, jeg blir full av selvforakt. Jeg tenker: Hvem er du, du kan jo ingenting. Snart er du avslørt.»
Per Petterson
 
«Å skrive er jo et arbeid, men det gir meg energi, jeg blir oppglødd av det. Etter hvert som jeg skriver jobber jeg opp en begeistring, og jeg passer alltid på å stoppe når jeg er som mest begeistret. Da kan jeg si at jeg har hatt en god arbeidsøkt.»
Karin Fossum
 
«Det er nok å ta av bare ved å rusle til butikken. Men det er klart, jeg møter en del menn som åpenbart mener de er godt romanstoff, mens jeg umiddelbar forstår at de tar feil. Menn flest er ikke godt romanstoff!»
Vigdis Hjorth
 
«Når jeg hører krimforfattere si at «jeg setter meg ved skrivemaskinen og lurer på hva som skal skje i dag, og er like spent som leseren,» da tenker jeg at det å være spent på hva som skal skje, det er vel et privilegium som den som har betalt fire hundre kroner for å lese boka di bør få ha.»
Jo Nesbø
 
«Det hender jo jeg leser andre forfattere. Og da blir jeg ofte veldig forbauset. Jeg blir forbauset over at de virkelig vil skrive så dårlig.»
Dag Solstad
 
«Ein ting som kan hjelpe meg er å berre skrive noko meiningslaust tull, for å komme i gang. Og plutselig begynner det kanskje å bli til noko.»
Jon Fosse

mandag 26. september 2011

Bestselgere og glemte perler

Denne kommentaren står på trykk i Kampanje 5/2011.



Bokhøsten er over oss.

Bokhøst, ja … Smak på ordet. Hundrevis av nye, spennende titler. Debutanter og kanoner om hverandre. Krim og kunstromaner. Lyrikk og novellesamlinger. Mursteinstykke underholdningsromaner og eksperimentelle prosaskisser. Tenksomme idéromaner og fargerike, episke verk.

Noen blir kanskje klassikere. Andre blir fort glemt.

Så hva er en god bok?

Jo, nå skal du høre … Nei da. Jeg skal ikke påta meg å besvare et umulig spørsmål. Så smart er jeg ikke. Likevel …

*

En god bok – hva er nå det? Svaret er både enormt komplekst og latterlig enkelt. For vi er alle vår egen smaksdommer. Den boken som begeistrer nettopp deg, er en god bok. For deg.

Alle føler vi at vi sitter på fasit. Den boken jeg liker, er god. Den boken jeg misliker, er dårlig.

Kanskje ikke så rart. Tross alt er vi alle sentrum i vårt eget univers.

Både som romanforfatter og som bokanmelder i VG står jeg med begge beina solid plantet i dette villniset av utilslørt subjektivitet og forsøksvis objektivitet.  

Som bokanmelder må jeg balansere min egen smak opp mot en mer objektiv vurdering. Jeg gjenkjenner forhåpentligvis kvalitet – også i bøker jeg personlig ikke faller for. For "smak og behag" kan aldri være retningsgivende. Selv om jeg personlig ikke har sansen for jazz, kan jeg høre at mye jazz er av ypperste musikalske klasse.       

Som forfatter opplever jeg hele tiden at leserne mine – for ikke å snakke om bokanmelderne – er uenige. Den romanen noen elsker, kaster andre i veggen. Den boken som holder noen lesere oppe gjennom natten, får andre til å gjespe. Den boken som den ene klappet igjen midtveis, er den andres favorittbok.   

Og nettopp slik er det – med litteratur, med film, med musikk. Med mat og vin. Med våre kjærester, hustruer og ektemenn. Ja, i det hele tatt.   

*

Selvsagt finnes det et sett med objektive kriterier som skiller kvalitetslitteratur fra slett håndverk.

Åpenbart er det en objektiv kvalitetsforskjell på en mør, smørstekt chateaubriand og en seig minuttbiff på en veikro. Slik det er forskjell på en eksklusiv burgund-vin fra Domaine La Romanee-Conti og billig rødvinsskvip solgt for et par euro literen på plastdunker på et spansk supermarked.

Noen foretrekker pølse i lompe fremfor sushi. Fair enough. Og det du definerer som en god bok, trenger ikke være den samme boken som trekkes frem av kultureliten.

For det er nå en gang slik at ikke alle automatisk vil like de romanene som fremheves som stor litteratur. En av intelligentsiaens mest bejublede fjorårsbøker var Jonathan Franzens "Frihet". For noen var "Frihet" en stor litterær opplevelse. En roman som fikk anmeldere til å sukke henført. En bok som portretterer oss mennesker slik vi er.

For andre var den langsom og kjedelig. Jeg har snakket med reflekterte, smarte lesere som fant "Frihet" omstendelig og rett ut uinteressant.

En helt legitim innvending. Det er ikke alltid slik at bok og leser treffer hverandre. Det er verken boken eller leserens feil.     

Knausgård er et annet eksempel. Kjedelig, privat og altfor langt for noen. En glitrende penn for andre, en forfriskende fornyer av norsk litteratur.

Også kriminallitteraturen splitter. Sekkebetegnelsen "krim" rommer alt fra gammelmodige herregårdsmysterier til hardkokt action, fra finurlige drapsmysterier til blodige thrillerdramaer, fra Christie til Chandler, fra Jo Nesbø til Karin Fossum, fra Gert Nygårdshaug til Tom Kristensen, fra Kjell Ola Dahl til Kurt Aust.



Ulike forfattere, ulike krimsjangere, ulike litterære tradisjoner, ulike vinkler, ulike stemmer. Alle er flinke. Alle har særpreg. Alle er de forskjellige. Dermed appellerer flere av dem til helt ulike lesergrupper.

Det er som i kjærligheten. Ikke alle faller for de samme. Heldigvis, hadde jeg nær sagt.

*

For å like en bok, må man leve seg inn i den. Bli ett med den. La seg forføre.

Noen liker ikke sjangerlitteratur. De liker ikke science fiction. Liker ikke fantasy. Liker ikke romantikk. Liker ikke chic-lit. Liker ikke krim.

Som en litteraturvitenskapsstudent sa til VG i sommer: "Krim er en sjanger mange litteraturstudenter vet lite om. Det er nesten litt fy i miljøet. Mange forelesere har en smått nedlatende holdning til krim og plasserer sjangeren sammen med kiosklitteratur. Det henger kanskje sammen med det vi kunne kalle Blindern-boble-syndromet: at studiet er forskningsinnrettet og isolert fra arbeidslivet og verden utenom universitetet."

Andre trekkes mot nettopp sjangerlitteraturens innebygde gjenkjennelighet og konvensjoner. Om salgstallene ikke sier noe om kvalitet, sier de alt om popularitet.

Så har vi klassikerne. Noen synes de er kjedelige. Men: Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Nemlig kvalitet. Denne ubestemmelige, dirrende nerven som hever én bok himmelhøyt over alle de andre.     

I sin tid plukket jeg frem Alexander Kiellands "Garman & Worse" fra bokhyllen. Bare for å ha lest den. For ærlig talt: Høres den ikke dørgende kjedelig ut? Mine fordommer ble kjapt gjort til skamme. At "Garman & Worse" var skrevet med innlevelse og fortellertalent, sier seg selv. Men humoren! Boken var rett og slett festlig å lese! Den samme (overraskende) humoren fant jeg i Louis-Ferdinand Célines mesterverk "Reise til nattens ende".

Enhver bokhylle rommer mange slike overraskelser. Og hver bokhøst presser nye romaner seg inn mellom permene på fjorårets kritikerfavoritter, bestselgere – og glemte perler.    

Hva kjennetegner så en god bok? Jeg vet ikke om det er mulig å skrive en presis definisjon. Men akkurat som deg har jeg det privilegium at jeg vet det når jeg leser den.



Hardkokt og hardtslående

Anmeldelsen sto på trykk i VG 25. september 2011:



Rikard Spets
"Allahs tårer"
Spenningsroman
602 sider
Kr. 349,-
Juritzen forlag

Militær action, religiøs fanatisme og terrorisme – mot et bakteppe av bibelske oldtidsgåter og islamske endetidsprofetier. Sannelig ikke småtterier! Rikard Spets sikter høyt – og treffer – i sin hardkokte debutroman.

Som et norsk svar på Jan Guillo, er Spets en ny og fargerik blomst i floraen av spenningsforfattere.

Marinejegeren Angus Storm – en norsk fetter av Carl "Coq Rouge" Hamilton – leder en internasjonal elitestyrke av kommandosoldater. Storm-troppen settes på saken når al-Qaida planlegger et kjernefysisk ragnarok for å oppfylle religiøse profetier.

Her står mye på spill – ja, intet mindre enn sivilisasjonens skjebne. Som seg hør og bør i denne type thrillere.

De av oss som frydefullt kastet oss over hver ny bok av Alistair MacLean, gjenkjenner tematikken, stilen og de litterære arketypene. En bok for hardkokte lesere, dette. Spets kan sin MacLean, sin Clancy, sin Follett, sin Ludlum. Han pøser på med fryktløse kommandosoldater, hensynsløse banditter, hvinende prosjektiler og voldsomme eksplosjoner.

Det er spennende, det er tøft.

Å skrive sjangerlitteratur fordrer at du er lojal mot konvensjonene – og våger å utfordre dem. Spets gjør begge deler.

Forfatteren og forlagets har en jobb å gjøre før neste bok: Spets' språk må finstemmes! Mange av adjektivene, similiene og metaforene kan med fordel strykes. Bokens språkvask er lemfeldig. Tre eksempler: Det heter plast, ikke plastikk. Det heter i hytt og vær (ikke pine). Og en soldat stepper ikke ut av et telt (med mindre Spets har skrevet en musikal).    

Men disse pedantiske innvendingene rokker ikke ved det faktum at "Allahs tårer" er en veldreid, intenst spennende og prisverdig ambisiøs spenningsroman.