onsdag 12. juni 2013

Kjent forlagsmann skapte forfatterfenomenet "Vera Lie"


Foto: Hege Engebretsen
Hvem er "Vera Lie"? Foto: Hege Engebretsen
Hvem skjuler seg bak psevdonymet Vera Lie? I flere måneder har den refuserte og nå selvutgitte forfatteren satt søkelyset på forlagsbransjens usynlige strukturer og medienes totale taushet overfor ukjente forfattere. Nå står Vera Lie frem med sin egentlige identitet - til bransjens forbløffelse. 
Vera Lie er ingen ringere enn Gyldendals profilerte informasjonssjef Bjarne Buset. Som bransjemann er han en kjent og mektig aktør. Som ukjent forfatter møtte han en mur av refusjoner og talende taushet fra mediene.
Én av tingene han skulle ønske bransjen kunne gjøre noe med, er at etablerte forfattere som skriver notorisk gode bøker år etter år burde få mer oppmerksomhet.
"Terroristen uten ansikt" er en thriller om et dramatisk terroranslag mot Norge - selvpublisert på det fiktive forlaget "Brant" (egentlig Kolofon).  
Forfatterforeningens nettsted tok en prat med Buset om Prosjekt Vera Lie:
TE: - Hva er bakgrunnen for bokprosjektet?
BB: - Jeg har alltid hatt en forfatter i magen, som en slags åttende passasjer som det gjelder å holde nede, eller inne. Jeg ga ut en roman på Aschehoug i 1983. Deretter var jeg heldig (eller uheldig?) og fikk en rekke kremjobber i bokbransjen, først i Bokklubbene, og fra tusenårsskiftet i Gyldendal. Et forsøk på den vanskelige andreboka havarerte omtrent da. Nå som jeg nærmet meg seksti, ville jeg gjøre mitt nest siste forsøk på å skrive en roman. Kanskje kunne jeg legge grunnlaget for noe jeg kunne pusle med som pensjonist.
Jeg sendte et litt uferdig manus til seks forlag samtidig på våren for et drøyt år siden, og fikk det i retur uten kommentarer fra samtlige. Så skrev jeg det ferdig i løpet av sommeren, men følte ikke egentlig at det var bedre, bare at det var ferdig. Var det da noen vits i å sende det om igjen? Jeg ba min venn Jan Kjærstad om å lese, og han sa det var en god bok. Så da sendte jeg det inn. Og fikk det i retur en gang til, men denne gang tross alt ledsaget av en konsulentuttalelse fra tre av forlagene. Jeg vet at dette er stammespråk for å si «kom igjen, dette kan bli riktig bra,» men det oppleves ikke helt slik. En av redaktørene sa han gjerne ville lese det på nytt hvis jeg jobbet videre, det var oppmuntrende. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å ødelegge det som var der av kvalitet. Boka var kanskje ikke ferdig, men jeg var ferdig med den, og den var på vei ned i skuffen sammen med den forrige.
Var det slik at min venn ikke hadde hatt guts til å fortelle meg sannheten om manus, selv om han hadde gjort akkurat det ved tidligere anledninger? Lakmustesten på om han snakket sant, måtte være om han kunne finne andre lesere som reagerte på samme måte som ham. Og slik endte jeg altså med fine anbefalinger fra både Helene Uri og Tom Egeland. Ingen av dem visste hvem jeg var før jeg avslørte det for noen dager siden nå.
Så der satt jeg, med tre entusiastiske forfattere og seks tause forlag. Men det var ikke sikkert forlagene mente at boka var dårlig, tenkte jeg. Kanskje den bare var lite salgbar? Så hvorfor ikke selvpublisere?
TE: - Hvorfor utga du boken under psevdonymet Vera Lie?
BB: - Jeg tror det er Schopenhauer som sier at å lese er å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget. Jeg ville prøve å skrive med en annens hode. Ta et skritt til side for meg selv og se hva som skjedde. Man kommer ikke løs, selvsagt, men det er et interessant eksperiment.
Foto: Gøril Trondsen Booth

Jeg var dessuten så lei av meg selv som informasjonssjef i bransjedebatten. På Twitter kalte de meg komiske Buset. Heldigvis har Einarsson overtatt, og får samme type karakteristikker slengt etter seg fra Trygve Hegnar. En mer litterær identitet som Vera Lie i sosiale medier ble en forlokkende tanke, og jeg har tenkt at hun skal få leve videre, selv om jeg midlertidig letter litt på sløret. Plan A var å ha henne som en hemmelighet så lenge som mulig. Men så fikk jeg bevist at den oppmerksomheten du får som ukjent, er null. Zip, nada. Radio silence. Så jeg bestemte meg for å jukse litt, og betale med trynefaktoren i oppmerksomhetens økonomi. Eller å stå fram, som er så i vinden.
TE: - Var dine kolleger i Gyldendal orientert på forhånd?
BB: - Ingen var orientert. Først da jeg bestemte meg for å selvpublisere, konfererte jeg med sjefen min, Fredrik Nissen, som bare var et stort glis og en tommel opp. Først da Vera debuterte som debattant i Morgenbladet, for snart tre uker siden, orienterte jeg noen flere av de nærmeste. De smilte like bredt.
TE: - Hvordan reagerte de da de fikk vite at du var Vera?
BB: - Alle har reagert overstrømmende positivt. De ble nok litt overrasket, men det gikk fort over. De vet jo at jeg har skrevet en roman før. Men det kan vel hende de syns jeg er lit gæern, det er vanskelig å tolke.
TE: - Hva har du lært om bokbransjen gjennom denne prosessen?
BB: - Jeg har i all hovedsak fått bekreftet det jeg visste fra før. Motsatt de populære mytene trues ikke de etablerte forlagene av verken selvpublisering eller digitalisering. Og likevel oppstår et vell av nye muligheter. På bokomslaget har jeg for moro skyld skrevet «Forlaget Brant», men i virkeligheten bruker jeg selvpubliseringsforlaget Kolofon som samarbeidspartner. De har en blomstrende virksomhet i sjarmerende bakgårdslokaler et steinkast fra Sehesteds plass, og det er ikke en trussel for noen. Mediene bruker så store klisjeer. Spår slutten for store forlag og sier at vi går baklengs inn i framtiden. Men det blir jo ganske enkelt mer av alt. Selvpublisering er kommet for å bli, og jo mer det blir av det, dess større behov blir det for profesjonelle forlag som siler, bearbeider og anbefaler.
TE: - Du kjenner bransjen fra innsiden. Hvordan tror du det føles for en uerfaren debutant å møte norsk bokbransje på denne måten?
BB: - Svært interessant spørsmål. På en måte en litt slapp sørv som ber meg om å klaske til og snakke om skandale. Men på dette punktet er jeg litt darwinist. Det er en jungel der ute. Forlagene drukner i manus, bokhandlerne drukner i ferdige bøker, mediene drukner i PR-framstøt, og det er etter min mening ikke et problem. Norsk bokbransje er et bortimot optimalt økosystem, og vi må for Guds (eller Darwins) skyld ikke reparere noe som fungerer så godt.
Vi vil alle bli forfattere, men det er ikke en menneskerett å bli det. Derfor er jeg ikke så bekymret for de uerfarne debutantene. De færreste av dem vet at de er forfattere, og derfor blir de heller ikke så skuffet. Selv kan jeg kanskje kalles en erfaren debutant, som blir litt skuffet fordi jeg tror jeg er forfatter. Men det som bekymrer meg mye mer, er de ordentlige forfatterne. De etablerte, de som skriver notorisk gode bøker år etter år, men ikke får noe særlig mer oppmerksomhet enn sånne som meg. Det skulle jeg ønske vi kunne gjøre noe med.

Vidar Kvalshaug starter forlag

Vidar Kvalshaug og Arve Juritzen
Forfatter Vidar Kvalshaug starter eget forlag - i samarbeid med suksessforlegger Arve Juritzen. Kvalshaug vil lokke til seg nye og etablerte forfattere ved å tilby et godt og kreativt forhold mellom forfatter og redaktør.  
- Tanken har modnet, muligheten bød seg og ikke minst gir ny boklov en viss forutsigbarhet for oss som skal drive mest med norsk skjønnlitteratur.
- Hvordan vil Kvalshaug Forlag skille seg fra andre forlag?
- Jeg har vært på alle sider av bordet, som redaktør og forfatter, og jeg ønsker å komme tidligere inn i forfatternes prosess, delta i verkstedarbeidet. Har ikke all verdens forhåpninger om å bli tilbudt fiks ferdige nordiskråd-manus. Tror mange forfattere vil synes en slik prosess er interessant. De siste årene har bransjen snakket om bransjen. Avanseregulering, vertikal integrering og andre usexy saker. Jeg vil tilbake til manusene og råvarene. "Maybe it´s time we get back to the basics of love", som Waylon og Wllie synger i låta Lukenbach, Tx.
- Hvorfor blir ditt forlag et underforlag (imprint) hos Juritzen?
- Vi skal kjøpe alle tjenester fra Juritzen Forlag. Det er neppe en ulempe at Arve Juritzen kan dette med å selge bøker og har store ambisjoner om å vokse. Men Kvalshaug Forlag blir uavhengig redaksjonelt.
- Vil du bygge opp en fersk forfatterstall eller hente etablerte forfattere fra andre forlag?
- Begge deler. Forfattere er lojale mot forlagene sine. Det er bra, men jeg tror mange kunne ha godt av å skifte både miljø, redaktør og kanskje jobbe annerledes. Jeg skiftet selv fra Aschehoug til Gyldendal for seks år siden. Så ja, jeg kommer til å ta kontakt med etablerte forfattere og de må gjerne ta kontakt med meg under full diskresjon. Målet er å ha 8-10 bøker neste år og. Noen av disse blir debutanter. Har allerede en poet i kikkerten.
- Hva har du å tilby som de andre ikke har?
- Siden forfatteres betingelser er godt regulert i standardavtaler, er det få økonomiske gulrøtter. En god relasjon til forlag/redaktør og det å bli sett og få raske, konkrete tilbakemeldinger, er viktig. Kanskje viktigere?
- Du er opptatt av norske forfatteres forhold til sin redaktør og sitt forlag?
- Kombinasjonen forfatter/redaktør er eksplosiv når kjemien er riktig. Redaktører som Geir Gulliksen og Torleiv Grue, for eksempel, har vært med å definere to generasjoner med norske forfattere. De forfatterne jeg kjenner, er opptatt av denne relasjonen, men er du av dem som selger mellom 700 og 2700 bøker, som de fleste gjør, er det ikke alltid like lett å bli sett og få redaktørers oppmerksomhet. Jeg vil prøve ha full oppmerksomhet på manus, ideer og utvikling av forfatterskap. Å drive skrivekurs er en del av denne jobben. Skrivekurset mitt er allerede i gang og jeg regner med å hente et talent eller to derfra og gjøre forfattere ut av dem.
- Legger du ditt eget forfatterskap på hyllen?
- Nei, men nå skal all min tid gå til å få forlaget på beina og drive det.
- Hvilken litterær profil skal forlaget ha? Du er selv kjent for å dyrke novellen og kortprosaen - er det i dette litterære landskapet du vil lete etter nye talenter?
- Noveller, selvsagt. Romaner. Noe sakprosa også. De siste årenes trend med førstepersonsbaserte oppvekstskildringer må vel få en avløsning en gang? Mitt håp er å kunne løfte blikket over barndom og prøve å finne historier med enda høyere himmel. Fredrik Backman har for eksempel skrevet "En mann ved navn Ove" som handler om en førtidspensjonert pertent med Saab, men som er et fantastisk portrett av  forstads-Sverige. Den type historier trengs også.
Om han ikke slutter som forfatter, slutter Kvalshaug som bokanmelder og kommentator i Aftenposten.
Ny som forlegger er Vidar Kvalshaug ikke. Han har vært redaktør hos Kagge i tre år hvor han skapte suksessene ”Skynd deg å elske” av Laila Lanes/Jan Henry T. Olsen og ”Hel ved” av Lars Mytting. Begge ble store bestselgere.
Kvalshaug Forlag er eget AS som er eid av Vidar Kvalshaug og Juritzen Forlag. I en pressemeldinger sier hovedeier Arve Juritzen at imprintforlag drevet av faglig sterke redaktører er en viktig del av forlagets strategi.
- Målsetningen er å doble omsetning til 100 millioner i løpet av to-tre år. Vi har det siste året lært oss å tjene penger på skjønnlitterær bredde, og faktabøker. Neste år skal vi både klare store topper og interessant bredde. Men viktigst av alt er langsiktig bygging av flere sterke, norske forfatterskap. Derfor er Vidar Kvalshaug 200 prosent rett mann for oss, sier Juritzen, som regner med å lansere flere imprintforlag i løpet av året.