Hvem skjuler seg bak psevdonymet Vera Lie? I flere måneder har den refuserte og nå selvutgitte forfatteren satt søkelyset på forlagsbransjens usynlige strukturer og medienes totale taushet overfor ukjente forfattere. Nå står Vera Lie frem med sin egentlige identitet - til bransjens forbløffelse.
- Besøk prosjektets hjemmeside: www.nattsiden.com
Vera Lie er ingen ringere enn Gyldendals profilerte informasjonssjef Bjarne Buset. Som bransjemann er han en kjent og mektig aktør. Som ukjent forfatter møtte han en mur av refusjoner og talende taushet fra mediene.
Én av tingene han skulle ønske bransjen kunne gjøre noe med, er at etablerte forfattere som skriver notorisk gode bøker år etter år burde få mer oppmerksomhet.
"Terroristen uten ansikt" er en thriller om et dramatisk terroranslag mot Norge - selvpublisert på det fiktive forlaget "Brant" (egentlig Kolofon).
Forfatterforeningens nettsted tok en prat med Buset om Prosjekt Vera Lie:
TE: - Hva er bakgrunnen for bokprosjektet?
BB: - Jeg har alltid hatt en forfatter i magen, som en slags åttende passasjer som det gjelder å holde nede, eller inne. Jeg ga ut en roman på Aschehoug i 1983. Deretter var jeg heldig (eller uheldig?) og fikk en rekke kremjobber i bokbransjen, først i Bokklubbene, og fra tusenårsskiftet i Gyldendal. Et forsøk på den vanskelige andreboka havarerte omtrent da. Nå som jeg nærmet meg seksti, ville jeg gjøre mitt nest siste forsøk på å skrive en roman. Kanskje kunne jeg legge grunnlaget for noe jeg kunne pusle med som pensjonist.
Jeg sendte et litt uferdig manus til seks forlag samtidig på våren for et drøyt år siden, og fikk det i retur uten kommentarer fra samtlige. Så skrev jeg det ferdig i løpet av sommeren, men følte ikke egentlig at det var bedre, bare at det var ferdig. Var det da noen vits i å sende det om igjen? Jeg ba min venn Jan Kjærstad om å lese, og han sa det var en god bok. Så da sendte jeg det inn. Og fikk det i retur en gang til, men denne gang tross alt ledsaget av en konsulentuttalelse fra tre av forlagene. Jeg vet at dette er stammespråk for å si «kom igjen, dette kan bli riktig bra,» men det oppleves ikke helt slik. En av redaktørene sa han gjerne ville lese det på nytt hvis jeg jobbet videre, det var oppmuntrende. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å ødelegge det som var der av kvalitet. Boka var kanskje ikke ferdig, men jeg var ferdig med den, og den var på vei ned i skuffen sammen med den forrige.
Var det slik at min venn ikke hadde hatt guts til å fortelle meg sannheten om manus, selv om han hadde gjort akkurat det ved tidligere anledninger? Lakmustesten på om han snakket sant, måtte være om han kunne finne andre lesere som reagerte på samme måte som ham. Og slik endte jeg altså med fine anbefalinger fra både Helene Uri og Tom Egeland. Ingen av dem visste hvem jeg var før jeg avslørte det for noen dager siden nå.
Så der satt jeg, med tre entusiastiske forfattere og seks tause forlag. Men det var ikke sikkert forlagene mente at boka var dårlig, tenkte jeg. Kanskje den bare var lite salgbar? Så hvorfor ikke selvpublisere?
TE: - Hvorfor utga du boken under psevdonymet Vera Lie?
BB: - Jeg tror det er Schopenhauer som sier at å lese er å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget. Jeg ville prøve å skrive med en annens hode. Ta et skritt til side for meg selv og se hva som skjedde. Man kommer ikke løs, selvsagt, men det er et interessant eksperiment.
 |
| Foto: Gøril Trondsen Booth |
Jeg var dessuten så lei av meg selv som informasjonssjef i bransjedebatten. På Twitter kalte de meg komiske Buset. Heldigvis har Einarsson overtatt, og får samme type karakteristikker slengt etter seg fra Trygve Hegnar. En mer litterær identitet som Vera Lie i sosiale medier ble en forlokkende tanke, og jeg har tenkt at hun skal få leve videre, selv om jeg midlertidig letter litt på sløret. Plan A var å ha henne som en hemmelighet så lenge som mulig. Men så fikk jeg bevist at den oppmerksomheten du får som ukjent, er null. Zip, nada. Radio silence. Så jeg bestemte meg for å jukse litt, og betale med trynefaktoren i oppmerksomhetens økonomi. Eller å stå fram, som er så i vinden.
TE: - Var dine kolleger i Gyldendal orientert på forhånd?
BB: - Ingen var orientert. Først da jeg bestemte meg for å selvpublisere, konfererte jeg med sjefen min, Fredrik Nissen, som bare var et stort glis og en tommel opp. Først da Vera debuterte som debattant i Morgenbladet, for snart tre uker siden, orienterte jeg noen flere av de nærmeste. De smilte like bredt.
TE: - Hvordan reagerte de da de fikk vite at du var Vera?
BB: - Alle har reagert overstrømmende positivt. De ble nok litt overrasket, men det gikk fort over. De vet jo at jeg har skrevet en roman før. Men det kan vel hende de syns jeg er lit gæern, det er vanskelig å tolke.
TE: - Hva har du lært om bokbransjen gjennom denne prosessen?
BB: - Jeg har i all hovedsak fått bekreftet det jeg visste fra før. Motsatt de populære mytene trues ikke de etablerte forlagene av verken selvpublisering eller digitalisering. Og likevel oppstår et vell av nye muligheter. På bokomslaget har jeg for moro skyld skrevet «Forlaget Brant», men i virkeligheten bruker jeg selvpubliseringsforlaget Kolofon som samarbeidspartner. De har en blomstrende virksomhet i sjarmerende bakgårdslokaler et steinkast fra Sehesteds plass, og det er ikke en trussel for noen. Mediene bruker så store klisjeer. Spår slutten for store forlag og sier at vi går baklengs inn i framtiden. Men det blir jo ganske enkelt mer av alt. Selvpublisering er kommet for å bli, og jo mer det blir av det, dess større behov blir det for profesjonelle forlag som siler, bearbeider og anbefaler.
TE: - Du kjenner bransjen fra innsiden. Hvordan tror du det føles for en uerfaren debutant å møte norsk bokbransje på denne måten?
BB: - Svært interessant spørsmål. På en måte en litt slapp sørv som ber meg om å klaske til og snakke om skandale. Men på dette punktet er jeg litt darwinist. Det er en jungel der ute. Forlagene drukner i manus, bokhandlerne drukner i ferdige bøker, mediene drukner i PR-framstøt, og det er etter min mening ikke et problem. Norsk bokbransje er et bortimot optimalt økosystem, og vi må for Guds (eller Darwins) skyld ikke reparere noe som fungerer så godt.
Vi vil alle bli forfattere, men det er ikke en menneskerett å bli det. Derfor er jeg ikke så bekymret for de uerfarne debutantene. De færreste av dem vet at de er forfattere, og derfor blir de heller ikke så skuffet. Selv kan jeg kanskje kalles en erfaren debutant, som blir litt skuffet fordi jeg tror jeg er forfatter. Men det som bekymrer meg mye mer, er de ordentlige forfatterne. De etablerte, de som skriver notorisk gode bøker år etter år, men ikke får noe særlig mer oppmerksomhet enn sånne som meg. Det skulle jeg ønske vi kunne gjøre noe med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar