fredag 7. desember 2012

Klart for ny krimfestival i Oslo



Krimfestivalen i Oslo videreføres i 2013. Det lover festivalgeneral Knut Gørvell. Over 40 norske og utenlandske forfattere - anført av Val McDermid og Lars Kepler - kommer til Krimfestivalen i mars.  
- Ja, naturligvis må vi følge opp årets suksess med en enda større og bedre Krimfestival i 2013, sier Knut Gørvell. - Den blir arrangert fra 7. til 9. mars på flere scener, blant annet i Centralteatret og i Cappelen Damm-huset. De siste årene har vært en gullalder for nordisk krim. Derfor tok vi initiativ til Krimfestivalen for å utforske hva som er spesielt med den nordiske krimmen, og la krimleserne møte mange av sine favorittforfattere.
 
Knut Gørvell - tidligere redaksjonell direktør i Bokklubben, nå utviklingssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm - er initiativtaker og primus motor i Krimfestivalen. 
 
- I år var Cappelen Damm alene om arrangementet - har dere fått med dere flere forlag i 2013? 
 
- Det er riktig at vi var initiativtaker og hovedarrangør i år, men vi fikk allerede dette første året med oss seks andre forlag, og i tillegg samarbeidet vi med Centralteatret, Rivertonklubben og Dagbladet. I neste års festival ser det ut til at så å si alle forlag med krimbøker blir med på festivalen, og derfor blir naturligvis programmet enda større og bedre. Alle forlagene kommer med innspill til forfattere og programposter, og så forsøker vi å sy sammen et program som er best mulig for det kriminteresserte publikum.

 

- Erfaringene fra festivalen i år? 
 
- Krimfestivalen ble en stor suksess med 30 forfattere og 35 forskjellige programposter. Festivalen var meget godt besøkt, forfatterne var begeistret, festivalen fikk stor dekning i media og Krimmagasinet som vi laget til festivalen hadde et opplag på ca 120.000. Så vi hadde en kjempestart som gir løfter om en ny suksess i mars.
 
- Kan du røpe noe om programmet og planene for 2013? 
 
- Jeg kan love at det blir flere programposter og flere forfattere enn i 2012. De fleste kjente norske krimforfatterne kommer, og i tillegg kan jeg røpe at den skotske krimdronningen Val McDermid og det svenske forfatterekteparet bak svenskenes krimsuksess, Lars Kepler, kommer. I januar vil vi avsløre over40 forfattere til fra programmet på festivalens nettside:www.krimfestivalen.no.
 
- Trenger krimlitteraturen en festival? Mange synes krim får altfor mye oppmerksomhet - hva synes du om den kritikken? 
 
- Selvsagt trenger krimlitteraturen en festival, i tillegg til den allerede etablerte i Kongsberg krimfestival. Krim er den kanskje meste leste romansjangeren for tiden, og da er det selvsagt naturlig å analysere den nærmere og la leserne få møte sine favorittforfattere. I år under festivalen ble en av verdens mest leste krimforfattere, Lee Child, spurt om: «Why crime?». Da hisset han seg opp og mente at spørsmålet burde stilles andre veien til de «merkelige» forfatterne som ikke skriver krim. For krim er en av de grunnleggende fortellingene i menneskets historie som man jo kan se allerede i Bibelen med Kain og Abel. Jeg kan da sitere en av mine favorittforfattere, Aksel Sandemose: «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om.» Jeg tror at det å «skyte på krimmen» fordi den får for mye oppmerksomhet, er å rette baker for smed. Det er strålende at det skrives svært mye god krim i Norge og Norden, og det må vi gjerne feire med festival og annet. Samtidig håper og tror jeg at mange krimlesere som har store leseopplevelser, også leter etter annen litteratur som kan gi dem andre erfaringer og opplevelser. I Cappelen Damm ønsker vi naturligvis å stimulere til lesning av både krim og andre sjangere. Vi har tro på at en direkte kontakt mellom forfatterne og leserne også er viktig, og derfor skal vi altså arrangere Krimfestivalen i mars, på samme måte som vi arrangerte Poesifest i september og er med på andre viktigere arenaer der forfatterne kan møte leserne.


tirsdag 23. oktober 2012

Stopp pressen! Hilsen Apple!


 Denne kommentaren står på trykk i bladet Kampanje:

Aftenposten.no bruke hele toppen til "nyheten" om en varslet produktlansering -
med redaksjonelt utstyr som vanligvis er forbeholdt viktige nyheter. 


Hva er det med journalister og dingser med en liten i foran? Hvorfor elsker vanligvis kritiske og lyserøde journalister det multinasjonale, råkommersielle kapitalistkonsernet Apple?

La meg konkretisere spørsmålet: Hvor viktig er nyheten om produktlanseringen av en ny og lett forbedret iPhone-modell?

Den 12. september klokken 19 (norsk tid) steg Apple-sjef Tim Cook og visepresident Phil Schiller frem på scenen i Yerba Buena Center for the Arts i San Francisco for å presentere selskapets forbedrede mobilmodell.

En lansering som hadde vært forhåndsomtalt i månedsvis i alt fra bransjeblader til dagsaviser.

Lanseringen gikk ikke upåaktet hen. Spesielt ikke i Norge. Få minutter etter lanseringen preget nyheten toneangivende norske nettaviser. I mange tilfeller fylte iPhone-dekningen hele skjermbildet. En markedsførers våte drøm.   

Ett av maaaaaaange toppoppslag fra VG Nett.


Aftenposten.no ryddet toppen med et intetsigende breaking news-banner – som om den lenge varslede lanseringen kom som en stor overraskelse:
Akkurat nå: Apple lanserte iPhone 5

TV 2.no lot Apple smelle til med panegyrisk selvros i sin toppsak:
Slik er iPhone 5: - Mest fantastiske produktet vi noensinne har laget
Ikke snaut: "Mest fantastiske produktet vi noensinne har laget". Hvor ofte lar  vanligvis kritiske journalister produsentene av kommersielle varer slippe til med slik utilslørt egenreklame? Siden det er Apple, er åpenbart alt lov.  

VG.no satte av hele toppen til en lang rekke iPhone-saker:
Lanseres nå: Slik er iPhone 5

Det samme gjorde Nettavisen:
LIVE: Her er iPhone 5

Dagbladet.no:
LIVE NÅ: Her er'n!

Nei, så overraskende, Nettavisen. Er det slik den ser ut? 18 % tynnere!
Godt dere satte av hele toppen for denne "nyheten".


Fortjener en produktlansering av en lett forbedret mobilmodell å dominere nettavisenes fronter til de grader? Jeg synes ikke det. Men jeg har åpenbart store deler av medie-Norge mot meg.

På Twitter kritiserte jeg dekningen. Jeg innvendte at den var uten proporsjoner. Jeg syntes det var et misforhold mellom sakens vesentlighet – en produktpresentasjon – og den voldsomme mediedekningen.

Selv avisene i Apple-konsernets hjemstat California – som Los Angeles Times og San Francisco Chronicle – hadde en langt mer dempet dekning av lanseringen enn norske nettaviser. Det samme hadde NRK.no og Abcnyheter.no, for å nevne et par.  

Slik KAN det gjøres - nedtonet og riktig prioritert i LA Times.


Som teleanalytiker Tore Aarønæs slo fast overfor VG Nett samme kveld: Oppmerksomheten rundt lanseringen skyldtes Apples dyktige PR-strategi og ikke revolusjonerende nyheter. – Det var noen justeringer av forgjengeren, men ikke de store forandringene, fastslo han. – Apple er veldig flink til å få mye mediedekninger når de slipper nyheter, sa han til VG Nett.

Debatten er interessant: Snakker vi om tekstreklame eller forbrukerjournalistikk? Har journalistene bitt på Apples krok og blitt en ukritisk del av hypen – eller er dekningen en naturlig og riktig konsekvens av iPhones popularitet? Er journalistene blitt Apples PR-agenter eller er forbedringen av mobilmodell en vesentlig nyhet i vår tid? Eller – er nettredaksjonene befolket med teknologifrelste journalister som tilber sine mobiltelefoner, nettbrett og iDingser?        

De som forsvarer dekningen, mener at den nye iPhone 5 vil bli kjøpt av så mange mennesker at presentasjonen av modellen per definisjon er en stor nyhetssak. Tallet på klikk – altså lesere – bekrefter at interessen for stoffet er enorm. iPhone er viktig for USAs økonomi, påpeker andre. Et annet element er nettavisenes særpreg. Alt som skjer akkurat nå får uforholdsmessig bred dekning og plass rett og slett fordi nettavisene lever i nuet og ønsker å fornye fronten hele tiden. 
Dagbladet gikk - som mange andre nettaviser - bananas i sin iPhone-dekning.


Aldri så galt at det ikke er godt for noe: I løpet av noen timer denne onsdagskvelden var nyhetsbildet i gjenge igjen

Mitt hovedanliggende er ikke å kritisere at iPhone-lanseringen blir dekket. Å omtale et så populært produkt er en naturlig journalistisk refleks. Kritikken min retter seg mot proporsjonene. Eller mangelen på proporsjoner. Nettavisenes kvasireligiøse omtale av iPhone denne onsdagskvelden bar ikke preg av kritisk distanse til et hyperkommersielt produkt – en dings – men minnet mer om nesegrus hyllest.

Kanskje er jeg gammeldags. For mangel på proporsjoner – og den tilsynelatende uprioriterte blandingen av vesentligheter og krydder, viktige nyheter og dilldall – er ofte et gjennomgående problem for mange nettavisers stoffmiks på fronten.

Meg om det. Journalistikk er – i likhet med denne debatten – et fag uten fasit.



tirsdag 25. september 2012

Thriller fra virkeligheten


Anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i VG: 



Hannes Råstam: "Tilfellet Thomas Quick. En seriemorder blir skapt."
Oversatt av Henning Kolstad
Dokumentar
446 sider
Kr. 379,-
Aschehoug


Vi husker alle de grusomme videoopptakene fra politiets rekonstruksjon: En knurrende, brølende Thomas Quick går amok foran kamera. Seriemorderen og kannibalen tilsto 30 uoppklarte drap og ble dømt for åtte av dem.
            Etter alt å dømme løy han om alt: Skandinavias verste seriemorder hadde diktet seg selv inn i forbrytelsene. Tilståelsene var basert på medieomtalene og god hjelp fra velvillige politifolk og psykiatere.
            "Tilfellet Thomas Quick" er et journalistisk og dokumentarisk mesterstykke. Grundig, kritisk, etterrettelig. Sak for sak og punkt for punkt dokumenterer Hannes Råstam hvordan Quick ikke kunne stå bak alle drapene han tilsto og ble dømt for.
            Forfatteren gjør jobben politiet aldri gjorde.
            I tur og orden er dommene blitt opphevet. Likevel står makten på sitt: Den tidligere svenske justiskansler Göran Lambertz fastholder at Quick meget vel kan være skyldig i et par av drapene. Etter å ha lest boken, stoler jeg mer på Råstam enn justiskansleren.  
            Her hjemme er Quick kjent for drapene på Therese Johannesen i 1988, Trine Jensen i 1981 og Gry Storvik i 1985.
            Men han drepte neppe noen av dem. Derimot leste han norske aviser.
            De første tilståelsene er så fulle av feil og gjetninger at det er forbløffende at politiet bet på. I stedet for å stille kritiske spørsmål, foret de ham med nye detaljer. Riktige detaljer. Ledende spørsmål. Quick tilpasset tilståelsene sine. Rettet på seg selv.  
            Politiet, domstolene og mediene gikk fem på.
            Men noen tvilte. Leif GW Persson. Jan Guillou. Og i 2008 begynte Hannes Råstam å nøste i historien. Slik avdekket han en politi- og rettsskandale. Med skylapper hadde politiet forfulgt alle spor som støttet Thomas Quicks løgner. Alt som avslørte at han umulig kunne stå bak drapene – selv troverdige alibier, fotografier og vitneforklaringer – ble skjøvet til side.
            Selv ikke fellende tekniske bevis holdt mål: Den forbrente knokkelen til savnede Therese – som naglet Quick til saken – viste seg å være en trebit.
            To andre av Quicks norske "drapsofre" dukket opp i lys levende live – etter at Quick i detalj hadde beskrevet hvordan han hadde drept dem og skjult likene.
            Som gravejournalister flest er Råstam monomant opptatt av detaljer, kronologi og ulogiskheter. Nettopp fordi de, i sum, former et mønster.  
            Boken kan leses som en krim. Det rystende er at den er sann.  
            At Thomas Quick ble uskyldig dømt, er ille. Mannen er ikke frisk. Han har mye på samvittigheten. Men seriemorder?
            Det verste er at de skyldige – de virkelige drapsmennene – fortsatt går fri.
            Denne boken er en thriller. Fra virkeligheten.                                  TOM EGELAND




VISSTE DU AT

¡ Thomas Quick (Sture Bergwall) ble født i 1950. Han har tilstått over 30 drap – flere av dem i Norge – og ble dømt for åtte drap.
¡ Forfatter Hannes Råstam (1955-2012) var en anerkjent og prisbelønnet gravejournalist i svensk tv.

onsdag 5. september 2012

En perle av en debutroman


Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i VG:
                                              

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"
Roman
187 sider
Kr. 299,-
Schibsted


Ida Løkås' debutroman er en aldri så liten perle. En nydelig og fint fortalt fortelling som flyter stille forbi.   
            Boken følger unge Jamie gjennom noen sommeruker. Sammen med kompisen Charlie sitter han på en trapp og kjeder seg.
            "Ingenting skjer," observerer Jamie. "Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd."
            Så dukker underskjønne Ariel opp, hun er 19 og tror at Jamie er eldre enn han er. Og han blir kjent med Mr. Allen – den halvgamle fotografen med pedobrillene. Moren flytter sammen med sin nye kjæreste. Slik går dagene.
            Løkås har ikke gjort det enkelt for seg selv: Fortellerstemmen tilhører en 14 år gammel engelsk gutt, og handlingen er lagt til et slitent miljø i bydelen Little Venice i London. Verden betraktes gjennom øynene til en unggutt. Det krever ikke bare et eget perspektiv, men et eget språk.
            Til tross for de selvpålagte utfordringene, makter forfatteren å tegne et troverdig og varmt portrett av en tenåring som baler med alt fra pubertal kjønnsdrift og forelskelser til moralske og etiske dilemmaer.
            Det skjer ikke så mye. Jamie har rett i det. Eller?
            Moren viser seg å være gravid. Ikke bra. Kjæresten hennes er voldelig. Ikke bra. Jamie blir invitert hjem til Ariel med de store puppene. Veldig bra. Mr. Allen med pedobrillene blir banket helseløs av Ollie og de andre store guttene.  
            Små porsjoner med hverdagsdramatikk og hverdagserotikk. Men ingenting skjer. Ikke egentlig.
            Styrken i denne boken ligger først og fremst i språket. Stramt, fortettet, ujålete. Glimt av humor og skråblikk. Ida Løkås skriver med moden, tilbakeholden penn. Fra første linje merker du forfatterens klo. Hennes litterære fingeravtrykk. 
TOM EGELAND


VISSTE DU AT
¡ Ida Løkås' debutroman vant Schibsteds romankonkurranse i 2011 foran 300 innsendte bidrag.
¡ Løkås (26) er født i Bodø, oppvokst i Stavanger og bosatt i Oslo. Hun har mastergrad i skrivekunst fra Kingston University i London.  

Festlige og forfriskende fraspark


Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG: 


Solveig Aareskjold: "Valkyrjesong"
Essay
269 sider
Kr. 349,-
Samlaget


  
Rå vold og øm erotikk. Kjærlighet og krig. Ynde og strid. Vikingtidens kvinner hadde det ikke bare lett – de heller.

"Valkyrjesong" er en festlig essaysamling om vikingtiden. Med sylskarp penn punkterer Solveig Aareskjold mange av vår tids forestillinger om våre forfedre.

Akademisk og tørt? Å nei! Med vidd og ironi vrir og vrenger Aareskjold på mytene om det norrøne – og særlig om samspillet mellom mann og kvinne.

Hvordan skal vi forstå vikingtidens idealer – og kvinnens plass i dette tilsynelatende mannsstyrte samfunnet?

Vi leser de gamle tekstene med moderne blikk, vi misforstår og feiltolker. Historie er et fag uten fasit. Å forstå historien handler i stor grad om å tolke. Om perspektiv. Om blikk.

Derfor er "Valkyrjesong" forfriskende lesning. Aareskjold utfordrer historiefagets patriarkalske autoriteter.

Lik en vaskeekte skald valser hun uredd gjennom historien. Lekent tilfører hun kulturhistorien sitt personlige blikk. Polemisk og retorisk. Full av friske fraspark. Den beleste Aareskjolds underfundige humor er finslepen og smart.

Valkyrjene omtales spøkefullt som Odins egne Charlie's Angels. En "høvisk kvinne" forklares med at hun er "kul". Er fotballspilleren Zinedine Zidane vår tids svar på villbassen Egil Skallagrimsson? I det hele tatt.

Men disse overfladiske og snurrige eksemplene yter ikke verket rettferdighet: Som skjønnlitterær forfatter har Aareskjold et rikt og poetisk språk som mang en akademiker kan misunne henne. Som observatør og kommentator er blikket hennes reflektert og provoserende.

"Valkyrjesong" er en oppriktig og seriøs bok skrevet av kvinne som er vittig, skarp og klok – kanskje ikke så ulik vikingtidens kvinneideal.   
TOM EGELAND
     
VISSTE DU AT

¡ Solveig Aareskjold (f. 1949) er forfatter, cand. philol. med norsk hovedfag og historie mellomfag.
¡ Hun debuterte med romanen "Det indre tempel" (1987). Hun har skrevet en rekke romaner, essaysamlinger, kåserier og foredrag.

Der døden er en del av livet


Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG:


Dag Hagenæs-Kjelldahl: "Døden på Bjørnøya"
Dokumentar
318 sider
Kr. 349,-
Spartacus


Massemord og mysterier. Forlis og fangst. Forblåst og ødslig ligger karrige Bjørnøya midtveis mellom fastlandet og Svalbard. En ishavsøy der døden er en del av livet.
            "Døden på Bjørnøya" gir både en oversikt over ishavsøyas dramatiske historie og et innblikk i forfatterens egne opplevelser som meteorologassistent og amatørhistoriker.
            Denne vekslingen er både bokens styrke og svakhet. Her og der blir fremstillingen noe springende. Samtidig tilfører forfatterens personlige opplevelser boken en egen nerve.
            I sin historiske gjennomgang gir forfatteren en samlet oversikt over viktige hendelser i øyas historie. Han beretter om et dramatisk massemord på 14 russere, om den tyske journalisten (Tåkefyrsten) som egenhendig annekterte øya i 1899, om fangst og fiske og om øyas meteorologisk base.
            Vevd inn i kulturhistorien får vi også beretningen om forfatterens egne overvintringer. Hans erfaringer favner alt fra langsomme dager og vandringer til dødelige isbjørnangrep og et stillferdig mytteri mot stasjonssjefen.
            Som historisk dokument er boken et viktig bidrag til vår forståelse av Bjørnøyas særegne og forblåste posisjon.                                                         TOM EGELAND



VISSTE DU AT

¡ Dag Hagenæs-Kjelldahl (1947) har overvintret flere ganger på Bjørnøya som meteorologiassistent. Han har samlet og sikret kulturminner fra ishavsøya.
¡ Hagenæs-Kjelldahl har bakgrunnen fra flyging, journalistikk og undervisning.



Førsteklasses finsk krim


Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG: 

Marko Leino: "Fellen"
Oversatt av Morten Abildsnes
Krim
464 sider
Kr. 379,-
Aschehoug


TERNING: 5 (FEM)


Først kom svenskene. Så kom danskene. Nå er det endelig finnenes tur til å vise kriminelle muskler i Norge.

Og det er bare å ønske velkommen: Finske Marko Leino skriver troverdig og skittenrealistisk krim. Språket er rått og nakent. De litterære figurene lever. Intrigen er spennende.  

Når jeg leser en ny krimforfatter, leter jeg alltid etter det jeg kaller klo: Særpreg. Språklig nerve. Innlevelsesevne. Personer som jeg tror på og bryr meg om.

Hos Marko Leino er alt på plass fra første side.  

"Fellen" er en gangsterkrim fra samfunnets mørkeste skyggeside. Stikkord: Vold. Narko. Sosial dumping. Organisert kriminalitet.

Vesa Levola arver sin kriminelle fars narkogjeld og tvinges til å arbeide for farens drapsmenn. Mens Vesa står i gjeld til hensynsløse forbrytere, havner også politiførstebetjent Juha Viitasalo i en real knipe. Da han endelig får pågrepet Helsinkis narkokonge Reino Sundström, viser det seg nemlig at gangsteren har kjennskap til noe fra politimannens fortid som for all del ikke må bli kjent.

Kjappe riss. Stramt språk. Spennende skjebner. Kort sagt: Førsteklasses krim.

TOM EGELAND         


VISSTE DU AT
¡ Forfatteren, finske Marko Leino (1967), har tidligere skrevet poesi, barnebøker, skuespill og manuskripter for film og tv. "Fellen" er hans andre kriminalroman.
¡ Leino er også kjent for sin langfilm om hopperen Matti Nykänen.



Mesterlig mosaikk om mennesker


Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG:

Jennifer Egan
"Bølle på døra"
Roman
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
383 sider
Kr. 389,-
Oktober

TERNINGKAST 6 (SEKS)

En roman? En novellesamling? "Bølle på døra" er begge deler – en mesterlig litterær mosaikk om mennesker og hva tiden gjør med oss.

På overflaten handler boken om en gruppe musikere – og om menneskene som omgir dem. Vi møter punkrockeren og stjerneprodusenten Bennie Salazar, kleptomanen Sasha, vagabonden Scotty og mange andre som på et eller annet tidspunkt har krysset hverandres veier.

Men dette er ikke en bok om musikk. Det er en bok om mennesker.

Boken imponerer på flere nivåer. Den utfordrer både roman- og novellesjangeren. Fortellerperspektivet endrer seg fra kapittel til kapittel, og romanfigurene har særdeles distinkte (og ofte morsomme) litterære stemmer. Ja, et helt kapittel er skrevet som en Powerpoint-presentasjon.

Trådene som strekker seg gjennom tiden, former en fargerik og kompleks vev. Fortellingen(e) – presist oversatt av Kyrre Haugen Bakke – begynner i punkrockens California og ender en gang i fremtiden.

Boken kan leses som en sammenhengende roman – og som en samling noveller som kretser rundt de samme temaene og menneskene. Så hva er den? Først og fremst fremragende!

TOM EGELAND      


VISSTE DU AT
¡ Amerikanske Jennifer Egan (1962) er blitt tildelt Pulitzer-prisen og mange andre priser for romanen. Rettighetene er solgt til 30 land.
¡ Egan debuterte i 1993 og har skrevet én novellesamling og tre romaner før "Bølle på døra". 

Western fra virkeligheten

Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG:


  
Jeannette Walls
"Ville hester"
Roman
Oversatt av Kirsti Vogt
374 sider
Kr. 339,-
Pantagruel Forlag
  
  
Flommer og tornadoer. Slemme mannfolk og personlige tragedier. Automobiler og flygemaskiner. Og hester. Særlig hester.
            Livet har i sannhet mye å by på – ikke minst når man blir født i en jordhytte i Texas i 1901.
            "Ville hester" er en biografisk roman – litt oppdiktet, litt sann – basert på det eventyrlige livet til bestemoren til forfatteren Jeannette Walls.
            Et liv preget av bunnløs fattigdom, men også av pågangsmot og ukuelig livsvilje.
            Lily Casey Smith har bein i nesa og glimt i øyet og alt som hører til. Hun temmer hester som seksåring og er skolelærer som femtenåring.
            Slike historier kan lett henfalle til det søtladent sentimentale og plumpt banale. Walls styrer så vidt utenom sjangerens mest åpenbare fallgruver. Hun skildrer bestemorens fargerike liv med stilsikker penn og innlevelse – godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt.
            "Ville hester" er en western fra virkeligheten. Ikke så språklig virtuos som Cormac McCarthy, ikke fullt så dramatisk som True Grit. Men en medrivende og velskrevet beretning om en kvinnes liv, respektfullt gjenfortalt av datterdatteren.  
TOM EGELAND


VISSTE DU AT

¡ Jeannette Walls debuterte med den internasjonale suksessromanen Krystallslottet, som er oversatt til 22 språk og har solgt over tre millioner eksemplarer.
¡ Walls var tidligere journalist, blant annet sladrespaltist i msnbc.com.

søndag 2. september 2012

Norges mest sexy (!) krimhelt: Bjørn Beltø!


Tro det eller ei: Bjørn Beltø er kåret til Norges mest sexy krimhelt av Krimklubben. Foran utvilsomt mer macho menn som Harry Hole (nummer 2), Knut Gribb (nummer 3) og Fredric Drum (nummer 4) gikk bleke Bjørn til topps. I juryens begrunnelse heter det at det i lengden ikke holder med "barske skjeggstubber, rå styrke eller sosial belevenhet. En sexy mann er en snill og kunnskapsrik mann" og "med sin tørrvittige humor, usvikelige lojalitet og sylskape forskerhjerne, er Bjørn Beltø vår mann". 

Jeg har uten hell forsøkt å få en kommentar fra Bjørn, som har stengt seg inne i leiligheten i høyblokken i Betzy Kjellsbergs vei i rødmende (og forventningsfull) frykt for å bli beleiret av kvinnelige beundrere.

fredag 31. august 2012

Uri og Svingen: Slik er det å skrive bok sammen


To personer. To stemmer. To forfattere. I romanen «Din vakre jævel» faller 25 år gamle Hedvig for 15 år gamle Robin. Et umulig kjærlighetsforhold, sies det - men hvor umulig er det når to forfattere skriver én og samme roman? Vi stilte det åpenbare spørsmålet til forfatterne Helene Uri og Arne Svingen: - Hvordan i all verden går man frem når to forfattere skriver bok sammen?
HELENE URI: Man møtes og klekker ut hovedtrekkene i historien. Man går hjem og pønsker på om dette lar seg gjøre. Man kommer frem til at det gjør det. Man møtes igjen og planlegger mer i detalj. Man blir enig om hvem som skriver hvilke kapitler. Man skriver sitt kapittel og sender til den andre på mail. Den andre gir respons. Man forholder seg til innspillene og begynner å vente i spenning på bidraget fra den andre. Man leser den andres neste kapittel. Man blir så inspirert at man straks begynner på sitt neste kapittel, selv om man slett ikke har tid. Omtrent slik.
ARNE SVINGEN: Først må man jo finne ut om man er på bølgelengde og kan komme fram til en felles, god historie. Ideer kastes fram og opp og vekk og tilbake igjen.
TE: - Beskriv boken - i to-tre setninger - slik DU ser den.
ARNE SVINGEN: Oslo øst møter Oslo vest, ung gutt innleder et forhold til en ti år eldre jente. Hun skal gifte seg, han og guttegjengen raner folk på gata. Det begynner med et dramatisk og ubehagelig ran, men det som skjer mellom Robin og Hedvig blir jo til noe langt farligere.
HELENE URI: En bok med temperatur, en bok som bærer preg av gleden og tempoet den er blitt til i. En bok mest for ungdom om kjærlighet og begjær, men som også har spenningselementer i seg.
TE: - Retter dere på hverandre - jeg tenker da på stilistiske grep og dramaturgiske valg? Eller er dere bare ansvarlig for deres egen del av teksten?
HELENE URI: Vi har ansvaret og eiendomsrett til våre deler av boken. Jeg skriver kapitlene om Hedvig. Arne skriver om Robin. Vi eier også vår persons replikker i den andre kapittel. Men en forutsetning for et sånt prosjekt er jo at vi er lyttende og åpne. Og det er jo en vesentlig del av opplegget: Man får et unikt innblikk i en annen forfatters teknikker og tenkemåter - motiverende, lærerikt og akkurat passe provoserende.
ARNE SVINGEN: Vi har siste ord på våre kapitler, men kommer selvsagt med innspill og kommentarer til den andres kapitler. Noen kapitler har vi tatt langt flere runder på enn andre. Vi vet jo hva som skal skje, så det er mer en overraskelse hvordan det faktisk skjer. Å ja, er det sånn Hedvig tenker! Er det sånn hun sier det! Wow!
TE: - Jeg er sikker på at kolleger er nysgjerrige på et slikt litterært samarbeid - fortell litt mer om hvordan dere gikk frem i praksis og hvilke lærdommer dere høstet?
ARNE SVINGEN: Dette er jo andre gang vi gjør det. "Sommereren vi kledde oss nakne" kom i 2005. Så vi fortsatte med den formen vi fant den gang. Først utarbeider vi historien sammen, det aller morsomste, men også noe som har gått over ganske lang tid, her er det diskusjoner og mange ideer som vurderes. Selve skrivingen gjør vi hver for oss, men siden vi skal ha annethvert kapittel må jeg alltid vente på Helenes kapittel før jeg skal skrive mitt neste - og omvendt. Det er så mange nyanser, detaljer og måter å løse situasjoner på som kan få betydning for det jeg skal skrive, at jeg ikke bare kan skrive i vei, selv om jeg vet hva som skje i grove trekk. Dette er jo mye morsommere enn å skrive bok alene. Skriveprosessen går forresten ganske raskt, det gir en veldig draiv til å skrive videre.
TE: - Dere har begge skrevet bøker for ungdom og voksne - er det ene enklere enn det andre?
ARNE SVINGEN: Alt er like forbanna vanskelig.
HELENE URI: Det er jo svært lite politisk korrekt å si at barnebøker er enklere å skrive, og det er det heller ikke. Men det er annerledes - og for mitt vedkommende også mye kortere. For meg personlig er nok mine barne- og ungdomsbøker mer overskuddsprosjekter.
TE: - Blir det med denne boken, eller har dere nye planer?
ARNE SVINGEN: Det gikk sju år mellom de to første, så vi får se, tida har en tendens til å passere veldig fort, et merkelig fenomen det der. Uansett vil det være avhengig av at vi har en idé som er god nok.
HELEN URI: Det får tiden vise. Vi skrev en ungdomsroman sammen i 2005, og nå en i 2012. 2019 er vel et naturlig mål å sikte seg inn mot.
Les mer om boken her:

onsdag 29. august 2012

Oslo bokfestival - her er programmet

I dag ble programmet til Oslo bokfestival presentert på en pressekonferanse ved Spikersuppa. Slik så det hele ut fra posisjonen til forfatterne som skulle i ilden (bildet under) - Wergeland betimelig nok i bakgrunnen (med måken Jonathan på hodet):




Dagens nyhet: Festivalen blir åpnet av HKH kronprinsesse Mette-Marit! Oslo bokfestival rommer en lang rekke spennende navn. Hvem kan du se i programmet, som også ligger ute digitalt (lenke under):




LENKE TIL PROGRAMMET:
http://www.oslobokfestival.no/index.php?option=com_jebookuser&view=authorlistalpha&listtype=allevents&Itemid=54&year=2012&Itemid=59


Vi var et knippe forfattere som sa noen ord om programmet på dagens pressekonferanse. Her er undertegnede foreviget av Cappelen Damns Anette @bokdama Garpestad:

Fra  @bokdamas Twitter-feed. Foto:  Anette Garpestad/Cappelen Damm

Det er mange godbiter å velge blant - og kanskje finner du nettopp din favorittforfatter.

Siden dette er bloggen min, får jeg ubeskjedent nevne at jeg selv medvirker i tre programposter:

KRIM-O-RAMA

Fredag 14.9
Klokkeslett: 18:45
Sted: Spikersuppa
Scene: Hovedscenen
Les mer her:
http://www.oslobokfestival.no/index.php?option=com_jebookuser&view=event_desc&eid=648&Itemid=1

KODER OG MYSTERIER

Lørdag 15.9
Klokkeslett: 17:00
Sted: Bok på plassen
Scene: Sehesteds plass
Les mer her:
http://www.oslobokfestival.no/index.php?option=com_jebookuser&view=event_desc&eid=595&Itemid=1

MINI-BOKBAD
Søndag 16.9
Klokkeslett: 12:15
Sted: Festivalteltet
Scene: Bokklubben
Les mer her:
http://www.oslobokfestival.no/index.php?option=com_jebookuser&view=event_desc&eid=616&Itemid=1
Det vil sikkert bli anledning til å kjøpe signerte bøker, men har du gamle (eller nye) bøker av meg du vil ha signert, så signerer jeg gladelig. 

torsdag 14. juni 2012

Glimt fra Rivertonklubbens jubileum


Henning Mankell får æresprisen av Rivertonklubbens
president, litteraturprofessor Hans O. Skei.
12. juni feiret Rivertonklubben 40-årsjubileum. Henning Mankell mottok den første Smith & Wesson-revolveren som ærespris (til nå har rivertonvinnere fått en Nagant). Her er noen iPhone-glimt fra dagen:

Æresmedlem Henning Mankel
med Smith & Wesson-revolveren .
Presidenten i Rivertonklubben: Hans O. Skei.

Founding Fathers fra oppstartstiden i 1972:
Tor Edvin Dahl og Nils Nordberg.

Rivertonmedlem Knut Nærum gjennomgikk
kriminallitteraturens historie - på en drepende (sic)
morsom måte.

Elvira Nikolaisen er ingen krimforfatter,
men synge, det kan hun! 

Unni Lindell, Merete Junker og Magnhild Bruheim om
kvinnelige forfatteres suksess og plass i krimlitteraturen.

Undertegnede bokbadet Henning Mankell. (Foto: Kurt Aust)

Ulrik Imtiaz Rolfsen, Else Barratt-Due og Nils Nordberg
om krim på radio og tv. 



Jørn Lier Horst  -  politimann og forfatter - om
tilståelsens plass i etterforskningen.
Her er en lenke til Rivertonpresidentens tale:  http://rivertonklubben.wordpress.com/2012/06/  

Rivertonklubbens ærespris


Rivertonklubbens ærespris deles ut av styret, til medlemmer som har gjort en særlig innsats for norsk kriminallitteratur. Vinnere:

André Bjerke (1973)
Bjørn Carling (1976)
Gerd Nyquist (1978)
Tage la Cour (1990)
Nils Nordberg (1992)
Willy Dahl (1997)
Sigurd B. Hennum (1997)
Torolf Elster (1997)

Rivertonklubbens internasjonale ærespris
Prisen deles ut av styret, til ikke-medlemmer som har gjort en særlig innsats for kriminallitteraturen i internasjonal sammenheng. Vinnere:

Ruth Rendell (1991)
P.D. James (1993)
Evan Hunter (Ed McBain, 1997)
Maj Sjöwall (2007)
Henning Mankell (2012)

Prisvinnere gjennom tidene

Rivertonprisen – ”Den gyldne revolver” – deles ut hvert år av Rivertonklubben, og skal gå til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid (roman, novellesamling, skuespill, originalmanus for spillefilm, fjernsynsdrama, eller radioteater).

2011 Torkild Damhaug, Ildmannen
2010 Chris Tvedt, Dødens sirkel
2009 Tom Egeland, Lucifers evangelium
2008 Vidar Sundstøl, Drømmenes land
2007 Jørgen Gunnerud, Høstjakt
2006 Tom Kristensen, Dødsriket
2005 Frode Grytten, Flytande bjørn
2004 Ulf Breistrand/Jarl Emsell Larsen, Svarte penger, hvite løgner (TV-serie)
2003 Kurt Aust, Hjemsøkt
2002 Gunnar Staalesen, Som i et speil
2001 Jon Michelet, Den frosne kvinnen
2000 Kjell Ola Dahl, En liten gyllen ring
1999 Unni Lindell, Drømmefangeren
1998 Jan Mehlum, Kalde hender
1997 Jo Nesbø, Flaggermusmannen
1996 Karin Fossum, Se deg ikke tilbake
1995 Kolbjørn Hauge, Død mann i boks
1994 Anne Holt, Salige er de som tørster
1993 Morten Harry Olsen, Begjærets pris
1992 Arild Rypdal, Orakel
1991 Audun Sjøstrand, Valsekongens fall
1990 Ingvar Ambjørnsen, Den mekaniske kvinnen
1989 Idar Lind, 13 takters blues
1988 Alf R.Jacobsen, Kharg
1987 Lars Saabye Christensen, Sneglene
1986 Edith Ranum, Ringer i mørkt vann (hørespillserie)
1985 Michael Grundt Spang, Spionen som lengtet hjem
1984 Ingen prisutdeling
1983 Kim Småge, Nattdykk
1982 Torolf Elster, Thomas Pihls annen lov
1981 Jon Michelet, Hvit som snø
1980 Fredrik Skagen, Kortslutning
1979 Helge Riisøen, Operasjon
1978 Jon Bing/Tor Åge Bringsværd, Blindpassasjer (TV-serie)
1977 Ingen prisutdeling
1976 Pio Larsen, Den hvite kineser
1975 Gunnar Staalesen, Rygg i rand, to i spann
1974 Anker Rogstad, Lansen
1973 David Torjussen (pseud.for Tor Edvin Dahl), Etterforskning pågår
1972 Sigrun Krokvik, Bortreist på ubestemt tid





mandag 11. juni 2012

Forleggerforeningens nye styreleder Tom Harald Jenssen om bokbransjens fremtid


Forleggerforeningen har fått ny styreleder. Etter sju år med Oktobers Geir Berdahl ved roret, har Tom Harald Jenssen (bildet), administrerende direktør i Cappelen Damm, overtatt som styreleder i Forleggerforeningen. Vi tok en prat om bokbransjen og fremtiden.
- En kort presentasjon av deg selv for dem som ikke kjenner deg?
- Jeg er født i 1953. Forlegger i eget forlag fra 1984 og fra januar 1990 i N.W. Damm & Søn. Fram til fusjonen med Cappelen i november 2007 gjennomgikk Damm en spennende utvikling hvor omsetningen vokste fra 30 millioner kroner til i overkant av 800 millioner kroner. Fra årsskiftet 2002/2003 til gjennomføringen av fusjonen mellom Cappelen og Damm, var jeg i tillegg konserndirektør i Egmont med ansvar for Egmonts bokforlag i Norden. Etter fusjonen er jeg administrerende direktør i forlaget Cappelen Damm og konsernsjef i bokkonsernet som foruten forlaget også eier Sentraldistribusjon og bokhandelkjeden Tanum.
- Hva blir det viktigste Forleggerforeningen kommer til å arbeide med i tiden fremover?
- Status i norsk bokbransje er god. Mange vil si imponerende god. Lesing og tilgjengelighet av bøker ligger på verdenstoppen. Norsk litteratur er mer attraktiv i utlandet enn noensinne. Norsk bokbransje kjennetegnes av sterk, vital konkurranse, høy kvalitet og god eksponering av bøker gjennom et mangfold av salgskanaler. En viktig forutsetning for det vi kan kalle det «norske systemet» er prinsippet om fast bokpris. Arbeidet med en videreføring av fastprisreguleringene er Forleggerforeningens viktigste oppgave. Helst ved innføring av en ny, moderne boklov. Fastprisreguleringene gjør det mulig å opprettholde den litterære, skapende, innsatsen og sikrer et landsdekkende nett av bokhandlere – ikke bare varehus og dagligvarehandel som tilbyr et mindre variert bokutvalg preget av bestselgere og liten bredde. Fastprisen er en viktig forutsetning for normalkontraktene og det litteraturpolitiske samarbeidet mellom foreningene.
- Har det nye styret andre prioriteringer enn det gamle?
- Nei, definitivt ikke.
- Bokbransjen får kritikk for manglende (eller dårlig) satsing på e-bøker. Hva er din kommentar til kritikken?
- Det norske e-bokmarkedet har eksistert i vel ett år. Etter en nølende start hvor flere av oss må ta ansvaret for å ha overkommunisert hva den digitale distribusjonsløsningen (DDS) og Bokskya egentlig skulle utføre, fungerer nå DDS på en effektiv og rasjonell måte. Forbrukeren har «ettpunktsregistreringsløsninger» hos de ledende nettbokhandlerne. I tillegg har brukerne tilgang til alle sine norske e-bokkjøp i samme nettløsning. For den norske bokbransjen har felles standarder og åpne løsninger vært et overordnet mål; det innholdet kunden kjøper, skal være tilgjengelig på tvers av både butikk og plattform. Dette står i skarp kontrast til de globale aktørene som ønsker å låse kundene til sine egne proprietære løsninger. Derfor kan du heller ikke lese bøker kjøpt på iBooks på Kindle. I dag er nærmere 2500 norske titler tilgjengelige som e-bøker. I løpet av året vil dette tallet bli betydelig høyere. Oppsummert mener jeg at norsk bokbransje har tatt riktige prinsipielle grep og at vi, etter en litt usikker start, nå er godt i gang med å legge grunnlaget for et velfungerende e-bok marked i Norge.
- Hvordan vil Forleggerforeningen - og forlagene - komme kritikerne i møte i fremtiden?
- Generelt skal bokbransjen satse på å styrke den faktabaserte kommunikasjonen. Bokas posisjon i Norge skaper stort engasjement for lesing og for bokbransjepolitikk. «Alle» kan mene noe om bokbransjen – og det er bra! Men i et land hvor til og med litteratur- og bokbransjeutredninger blir bredt debattert i pressen, påhviler det bransjeforeningene et stort ansvar for faktainnhenting og deltakelse i det offentlige ordskiftet. Vi må rett og slett forsøke å komme oss over på tilbudssiden hva gjelder informasjon. I alt dette arbeidet må vi framover i enda større grad søke samarbeid og allianser mellom forfatterne, forleggerne og bokhandlerne.
- Er arbeidet imot momsen på e-bøker en tapt sak?
- Nei, mva-fritaket for bøker er språk- og kulturpolitisk begrunnet. Den begrunnelsen er minst like viktig og riktig i dag som da fritaket ble innført i 1967 og minst like gyldig i digitale formater som for den trykte boka. Forleggerforeningens standpunkt har vært at bøker uansett format skal ha nullsats.
- Hvordan stiller du deg til lav kulturmoms også på papirbøker?
- Jeg ser ingen grunn til, i dagens situasjon, å knytte oss opp mot avisverdenens «8 + 8-forslag» (8% på papiraviser og 8% på digitale aviser).
- Kulturministeren sier hun ikke har hastverk med å få innført en boklov - hvordan vil Forleggerforeningen arbeide for en slik lov?
- Bokavtalen gjelder fram til 2014. Systematisk arbeid for å vise at bokbransjen leverer resultater i henhold til nedfelte litteraturpolitiske målsettinger vil være et viktig bidrag. Minst like viktig vil det være å gjennomføre aktivt, faktabasert arbeid og utredninger for å «ta ned» negative myter om forlagsbransjen. Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningens samarbeid om den nylig publiserte utredningen «Det digitale bok-Norge», er et godt eksempel på denne type arbeid.
- Hva liker du selv å lese?
- Jeg har svært god tilgang på bøker og forsøker å holde meg oppdatert innen de fleste sjangre.
- Ditt forhold til forfatterne og Forfatterforeningen?
- Det er helt vesentlig at vi fortsetter det gode bransjepolitiske samarbeidet mellom foreningene. Uten en samlet bransje - en tett allianse mellom forfatterne, forlagene og bokhandelen - kommer vi ikke til å nå fram med vårt ønske om en fortsettelse av «det norske systemet».
---
Med seg i Forleggerforeningens nye styre har Tom Harald Jenssen fått Tine Kjær, forlagssjef i Piratforlaget, som ny nestleder. Videre: Edmund Austigard (Samlaget). Anne Gaathaug (Kagge). Alexander Leborg (Minuskel). Geir Mork (Gyldendal). Mads Nygaard (Aschehoug). Vebjørn Rogne (Schibsted). Bjørn Smith-Simonsen (Pax). Gunnar Totland (Transit). Varamedlemmer: Øyvind Wigestrand (Wigestrand). Anne Veiteberg (Verbum/Bibelselskapet).

fredag 8. juni 2012

Derfor slutter Kjell Ola Dahl å skrive krim




Kjell Ola Dahl er kjent som en stilsikker og kresen krimforfatter. Han roses av kritikere og er oversatt til mange språk. I 2000 fikk han Rivertonprisen for suksessromanen En liten gyllen ring. Derfor forbløffet det mange da Kjell Ola - som for øvrig er nytt medlem i Det litterære Råd i Forfatterforeningen - kunngjorde at han vil slutte å skrive krim. Vi tok en prat med ham om krimsjangeren spesielt og litteratur generelt.
(TE=Tom Egeland, KO=Kjell Ola Dahl)
TE: Til Aftenposten har du sagt at du forlater krimsjangeren. Hvorfor?
KO: Det har ganske enkelt med motivasjon å gjøre.
Det er et paradoks. Men samtidig som jeg antakeligvis blir mer banal ettersom tiden går, stiller jeg større krav til min egen skriving. Utgangspunktet er at skrivingen trigger meg. Jeg opplever at den tar mer tid av tilværelsen og gir meg energi til andre ting. Samtidig har jeg opplevd at krimsjangeren ikke trigger meg på samme måte som før. Dette har blant annet å gjøre med den rolle form og struktur har i fortellerprosessen.
Jeg har jobbet i flere ulike sjangere opp gjennom årene, noveller, film, dokumentar, "vanlig skjønnlitteratur" og krim. Noe av fascinasjonen ved å arbeide i flere sjangre, oppstår når man ser hvor kraftig form og struktur kan virke på sluttresultatene av skrivearbeidet. Bearbeiding av struktur kan være vesentlig for opplevelsen hos publikum, enten det er kinogjengere eller boklesere. Det å fortelle den samme fortellingen som one-line story eller gjøre den retrospektiv eller fortelle gjennom ulike tidplan kan gi helt ulike opplevelser av fortellingen. Fikk dette sist bekreftet ganske nylig på testvisning av en film jeg har skrevet manus til. På forrige visning så vi at noe ikke fungerte. Det førte til en brainstorming og ny klipp hvor fortellingen ble fortalt på en annen måte strukturelt. Resultatet var overveldende og ikke minst gripende.
Jeg tror ikke noen skriveprosess er tjent med å være hundre prosent fri. På den annen side må ikke strukturen få lov til å styre skriveprosessen. For sterk vektlegging av struktur vil gå på bekostning av kreativitet hos forfatteren og opplevelse av kvalitet hos leseren. Ulempen ved krimsjangeren oppstår når formkravene blir for rigide. Da blir bøkene fort kjedelige eller banale. Jeg ser, synes jeg, ofte at formkravene ender med å holde nede fortellinger som har potensiale til å bli noe mer.
Samtidig opplever jeg mye skriving som kompromissvirksomhet. En karakter skal for eksempel ikke gjøre ting som han/hun ikke er skapt for å gjøre. I film: Staying in/out of charachter.. Jeg opplevde med de siste bøkene at jeg ble trigget av et ønske om å jobbe videre med karakterene. Men for å gjøre dette innenfor formkravene, måtte jeg inngå kompromisser jeg mislikte.
Men min skriving er bare en side ved denne saken. En viktig årsak til å forlate sjangeren skyldes Obstfelder-effekten: Her er så underlig. Jeg opplever at sjangeren generelt har fallert. Det store antallet utgivelser fører til at det blir verre å finne høydepunkter i floraen. Det virker på meg som det i forlagsredaksjonene eksisterer en tro på at resultatet blir bra hvis en fortelling har tre akter, nok vendepunkter, en protagonist og en antagonist. Mange ganger blir fortellingen ansett som god nok til og med uten disse elementene. Det virker altså som forleggerne presser form på forfatterne istedenfor å søke etter originalitet og særpreget stemme. Resultatet blir som å se en dårlig film på TV3, verket kan være dramaturgisk riktig konstruert, men problemet er bare at fortellingen er forutsigbar, drit kjedelig og som regel likegyldig og urealistisk. Slike fortellinger forventes dessuten å ha ingredienser som i kokebøker. Jeg har med enkelte av mine utgivelser møtt forleggere som vil for eksempel ha mere vold/skyting i bøkene mine. Spør jeg hvorfor, svarer de famlende at "det forventes". Med andre ord: Slike forleggere søker å utgi noe som de tror markedet vil ha, istedenfor å dyrke fram og foredle det unike i verkene de har tilgjengelige. Da vet jeg med meg selv at om jeg ikke er på feil klode så er jeg i alle fall i feil sjanger. Tiden er inne til å hoppe av rett og slett.
Forlagenes ønske om å fremme bestselgere er legitim nok. Posisjonen som krimforfatter er imidlertid utsatt fordi det store potensialet for bestselgere ligger i sjangerlitteratur. Jeg sa til Aftenposten at sjangeren er blitt en retrettkarriere for b- og c-kjendiser. Ikke noe galt om b- og c- kjendiser. Også de skriver selvsagt så godt de evner. På den annen side: Når markedssituasjonen er slik at en Idol-deltaker har alt å vinne på å skrive en kriminalroman, er det ikke sikkert at jeg har noe i den sjangeren å gjøre lenger.
TE: Ser du positive tendenser i norsk krim?
KO: Et paradoks igjen: Det er også positivt at det skrives mye. Det er gunstig når hundre blomster blomstrer. Sannsynligheten for at det gror fram talenter er større. Samtidig er høy produksjon av litteratur et damoklessverd. Ukritisk bearbeiding i forlagsredaksjonene, forsøk på styring av forfattere i spesifikke retninger, slapt og snilt anmelderi med konge og prinsessekåringer hver høst – kommer til å undergrave den respekten sjangeren har opparbeidet seg. Jeg har lest mange debutarbeider i krim de siste årene. Det sterkeste inntrykket er kanskje den store skrivegleden som finnes og den store bredden. Dessverre ser jeg også at potensielt svært gode bøker har fått slagside fordi forfatteren har fått for liten motstand. Nå kan man kanskje si at noen ganger må en bok gjøres ferdig for at forfatteren skal komme videre. På den annen side ser vi samtidig at et stort antall krimdebutanter har høy frekvens, ofte spytter de ut bok nummer to allerede året etter debuten. Det er et signal om at bok nummer en kanskje kunne gått et par runder ekstra. Sjangermessig synes jeg det er positivt at en del nye forfattere flytter fokus fra politiromanen, og heller ringer inn andre tema, for eksempel Norges nye rolle som krigsnasjon. Jeg har dessuten stor glede av originale stemmer som Gunnerud, Mehlum, Tvedt og Sjøstrand for å nevne noen.
TE: Ville det ikke være bedre å forbli i sjangeren - for å høyne nivået - enn å forlate den?
KO: Noe av ulempen med sjangerens posisjon i dagens Norge er en generell mangel på sjangerbevissthet der denne burde finnes. Når det er få tradisjoner for fordypninger i kriminalsjangeren på universitetsnivå, fører dette til at det er mangel på sjangerkunnskap i avis- og forlagsredaksjoner. De som hevdes å ha kunnskap om sjangeren er gjerne selvoppnevnte, de hevder "å ha lest mye krim" eller de har en gang gått på dramaturgikurs på en eller annen filmskole. Dette igjen fører til famlende og intuitivt forvaltning av denne typen litteratur. Når jeg leser anmeldelser, ser jeg sjelden at boka blir forsøkt plassert i en litterær tradisjon. Forfatterens underliggende litterære prosjekt blir sjelden oppfattet. Forskjellen mellom "vanlig" skjønnlitteratur og krimsjangeren er at i det førstnevnte landskapet virker det som bransjeaktørene fortsatt er relativt redelige. Hvis en svak eller middels men samtidig lettlest story selger godt, går ikke bransjen samlet ut og roper at dette er verdens beste bok, skrevet av et litterært geni og at alle må løpe og kjøpe den. Dette er dessverre ofte tilstanden i krimsjangeren. så kan man spørre, hva er galt med det? Ulempen er at de få gode bøkene blir mindre synlige for hvert år. Dermed blir det vanskelig å finne høydepunktene og inntrykket av en overvurdert og banal sjanger forsterkes.
TE: Du er fersk i Forfatterforeningens litterære råd - hvilke tanker gjør du deg om norsk litteratur generelt?
KO: Det er et veldig stort spørsmål. Jeg er et lesende menneske. På den annen side er det umulig å ha den fulle oversikt over alt som gis ut. Den som tror noe annet kan ta seg en tur på en hvilken som helst bokmesse. Jeg ser på det å bli valgt inn i rådet som et privilegium. Dette er antakelig ett av de veldig få fora hvor ny norsk skjønnlitteratur debatteres utelukkende av hensyn til verket for å hente fram verkets litterære verdi. Jeg leser nå daglig, jeg kan ta dikt til frokost, noveller til lunsj og romaner til kvelds. Det å lese denne mengden ny norsk skjønnlitteratur er lærerikt og utviklende. Det gir ny innsikt og perspektiver jeg ikke hadde tidligere.
Forskjellen på nåværende og tidligere lesing er et større innslag av ydmykhet. Før la jeg bøkene fortere fra meg hvis jeg så svakheter eller mislikte det jeg leste. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg leter etter styrken i teksten uansett. Jeg har for lengst forstått at jeg ikke har hatt nok kunnskap om ny norsk litteratur. Men jeg tror at en tid i rådet vil gi meg større kunnskap. Utfordringen blir å holde min egen skriving gående samtidig. Det er et stort lesearbeid å sitte i rådet.
TE: Hva slags bøker har du lyst til å skrive i fremtiden?
KO: Da jeg var lærer pleide vi for spøk si til hverandre at skolen kunne vært en ganske fin arbeidsplass hadde det ikke vært for elevene. Overfør det på kriminalsjangeren. Den kunne vært en fin sjanger hadde det ikke vært for kriminaliteten. Ser jeg på de store klassikerne som The last good kiss av Crumley, The long goodbye av Chandler, Glassnøkkelen av Hammett - for å nevne noen - så er styrken ved bøkene plassert i karakterer, miljøskildringer og eksistensielle problemstillinger. Jeg kommer ikke til å forlate de tingene jeg liker ved sjangeren. Jeg vil fortsette å skrive, sikkert også om drap. Men jeg vil skrive det jeg selv finner nødvendig og vil ikke styres av struktur eller hva tilfeldige mennesker måtte ønsker å finne i produktene mine.
BIBLIOGRAFI:
Romaner og fortellinger
Dødens investeringer – kriminalroman (1993)
Seksognitti – kriminalroman (1994)
Miniatyren – kriminalroman (1996)
Siste skygge av tvil – kriminalroman (1998)
En liten gyllen ring – kriminalroman (2000)
Mannen i vinduet – kriminalroman (2001)
Gjensynsgleder – love stories – noveller (2002)
Lille tambur – kriminalroman (2003)
Den fjerde raneren – kriminalroman (2005)
Lindeman & Sachs – roman (2006)
Svart engel – kriminalroman (2007)
Lindemans tivoli – roman (2008)
Kvinnen i plast – kriminalroman 2010
Isbaderen – kriminalroman 2011
Bidrag i antologier
Hunden – Novelle i samlingen Mistanken brer seg – Red. Astrid De Vibe og Irene Engelstad, Gyldendal forlag, 1997
Døden tar telefon– Novelle i samlingen De nye krimheltene – Red. Nils Nordberg, Gyldendal forlag, 2002
Helt ubegripelig – Novelle i samlingen Forbuden frukt, Gyldendal forlag, 2002
Kua – Novelle i samlingen Ingenting å skrive hjem om – Red. Lars Lenth, Kagge forlag, 2002
Vidvinkel – Novelle i samlingen Den skandinaviske gullrekka Gyldendal forlag, 2012
Haikere – Novelle i samlingen Årets påskekrim forlaget Cappelen Damm, 2012
Sakprosa:
Sporløst forsvunnet – dokumentarbok i samarbeid med Ola Thune (2001)
Venezia – forfatterens guide– reisebok (2004). Boken er illustrert med fotografier av Oddleiv Apneseth
Forsvarerens kriminalfortellende behov – essay i samlingen Folkefiende? 70 år med Staff 2004
Fortellingen om Bill Gates – Barnebok 2009