torsdag 22. mars 2012

Anne Oterholm takker for seg som Forfatterforeningens leder


Ikke til å tro - på helgens årsmøte er det slutt: Etter fem år som nestleder og syv år som leder i Den norske Forfatterforening takker energiske Anne Oterholm for seg som tillitsvalgt og ivrig forkjemper for norske forfattere. Søndag ettermiddag velges ny leder - og Anne Oterholm kan reise hjem for å gjøre det hun kanskje elsker aller mest: å skrive. Møt kvinnen som har ledet norske forfattere gjennom kamp og fest - og inn i den digitale tidsalder.
---
FAKTA
Fullt navn: Anne Kristin Oterholm
Født: 18. januar 1964 (i Illinois, USA, oppvokst på Ås i Akershus)
Debuterte: I 1995 med romanen "Ikke noe annet enn det du vil". For denne romanen fikk hun prisen «Årets debutant» av Bokklubben Nye Bøker.
Senere har hun utgitt flere romaner, og har også mottatt Tanums kvinnestipend og Aschehougprisen.
Utdannelse: Cand.philol. ved Universitetet i Oslo fra 1994 med fransk som hovedfag. Skrivekunstakademiet i Hordaland 1987. Grunnfag i statsvitenskap og litteraturvitenskap.
Har arbeidet som kritiker og skribent i Morgenbladet, Vinduet og Utflukt.
Nestleder i DnF fra 1999. Leder fra 2005.
---
- Hva har vært de viktigste sakene i din periode som leder i DnF?
- Det er så mange saker, jeg vet ikke om jeg klarer å huske dem og rangere dem, men jeg skal forsøke: Fastprisen, fra dag én har kampen for fastpris vært kjempet. Nå faller denne kampen sammen med kampen for en boklov. Ikke en boklov hvor det kun er bokprisen som reguleres, men hvor leveringsplikt, skaffeplikt, abonnementsordninger også er svært viktig. Kampen for abonnementsordninger har også i hele perioden vært en av de viktige sakene. Opprettelsen av litteraturpolitisk samarbeidsutvalg har naturligvis vært viktig. Og så er det kontraktsforhandlinger. Først normalkontrakten, så billigbokkontrakten, e-bokkontraktene og nå til slutt strømmingsavtalen. Arbeide med å reforhandle og også opprette nye kollektive kollektive avtaler har med andre ord vært helt sentralt. I tillegg: Opprettelsen av forfatterklubber og gjennomføringen av forlagsundersøkelser og regelmessige møter med de forskjellige forlagene, sikringen av arbeidsstipendene, diskusjonene rundt stipendtildelingene og opptakskriteriene våre, opprettelsen av kunstnernettverket og samarbeidet med de andre kunstnerorganisasjonene. Jeg tror at jeg bare kan fortsette å ramse opp saker jeg oppfatter som veldig viktige alle sammen …
- Hvordan har norsk bokbransje utviklet seg i løpet av disse årene?
- Myndighetene har sørget for et økt prisfokus: Kortere fastprisperiode, fri pris for skolebøker, rabattering av fastprisbøker (maks 12,5 %), noe som har vært med på å øke bestselgerfokuset. Den vertikale integreringen i bokbransjen er blitt sterkere, strømlinjeformingen tydligere. Men dersom myndighetene bestemmer seg for å deregulere markedet fullstendig kommer det til å skje en brutalisering av bokbransjen om noen år, som er langt verre enn det vi har sett nå. Det er viktig å si at samtidig som bestselgerstablene har blitt høyere, så har abonnementsordningene i Bokavtalen også blitt mye bedre enn tidligere, noe som betyr at langt flere bokhandler enn før tar inn ett eksemplar av nesten all ny norsk skjønnlitteratur. Det betyr alt for å få til en langsiktig bygging av norske forfatterskap. Etableringen av litteraturpolitisk samarbeidsutvalg har vært svært viktig for å få til dette.
- Hva blir de viktigste sakene for lederen som overtar etter deg?
- Arbeidet for en norsk boklov, for at forfatterne skal få beholde sitt kollektive avtaleverk. Det kommer også til å handle om forhandlinger og reforhandlinger av gamle og nye kontrakter. Og arbeidet for å sikre stipendmidler.
- Hva synes du om norske forlags samarbeid med sine forfattere?
- Det er vanskelig for meg å si noe om hvordan forlagene forholder seg til hver enkelt forfatter. Det kan helt sikkert gå litt opp og ned. Etableringen av forfatterklubber har likevel gitt meg et ganske godt innblikk i de ulike forlagenes rutiner og forhold til sine forfattere. Jeg opplever at forlagene har vært svært lydhøre for de innspillene som har kommet fra klubbene. Forlagene har vist vilje til å endre rutiner og gjennomføre nye tiltak i dialog med forfatterne. Det samme gjelder i forhold til Forfatterforeningens forlagsundersøkelser, som forlagene definitivt har tatt på alvor. Samtidig er det klart at det er et behov for forfatterklubber og Forfatterforeningen fordi det kan være vanskelig for en forfatter å forhandle eller kreve på vegne av seg selv.
- Hvis du ble forlagssjef - hvordan ville ditt ideelle forlag se ut?
- Pass. (Men det ville vært et høyt fokus på det redaksjonelle arbeidet, uten at jeg av den grunn ville ha tenkt at salg og markedsføringsarbeid var lite viktig. Blir ikke litteraturen distribuert og synliggjort for lesere, hva er vitsen da?)
- Hva synes du har kjennetegnet norsk litteratur i din lederperiode?
- Stor bredde. Det finnes noe for enhver smak. Og av høy kvalitet.
- Hva liker du selv å lese?
-Det meste.
- Hvordan synes du norske forlag har håndtert e-boken?
- Jeg hadde forståelse for ideen med å lage en norsk distribusjonsløsning for e-bøker som tok opp konkurransen med store multinasjonale aktører. Jeg har aldri satt pris på Amazons ønske om monopolisering av bokmarkedet, ei heller deres forsøk på å låse kundene til Kindel og slik gjøre trofaste og lojale kunder ut av dem. Jeg er for mangfold i salgsleddet, og jeg er mot tekniske kopisperrer, uansett hvem som setter dem på. Når det er sagt: Ingen vil vel si at Bokskya heller har vært noen ubetinget suksess. Jeg liker ikke norsk bokbransje når den lager lukkede løsninger som ekskluderer små og kreative nykommere (det vi si hvis nykommerne bryr seg om innholdet og ikke like gjerne kunne solgt vaskepulver som litteratur). Det har tatt litt tid, det har vært litt kløning, jeg håper det kommer på plass gode løsninger uten at det betyr ensretting av salgsleddet. Eller for å si det på en annen måte: Jeg gir blaffen i om Gyldendal vil selge mine bøker gjennom Amazon, men jeg vil gjerne at Emviem skal få lov …
- Hvordan har ditt og DnFs forhold vært til politiske myndigheter?
- Det har vært godt. Ikke fordi DnF og myndighetene alltid er enige i ett og alt. Ingen i Forfatterforeningen mener vel at e-boka bør være pålagt 25 % moms. Men forholdet har vært godt fordi det har vært en god dialog jeg ikke har oppfattet at har vært konkludert på forhånd.
- Hvordan kan vi bli kvitt moms på e-bøker?
- Når man ser at det finnes EU land som sidestiller papirbok og e-bok, må man jobbe for at norske myndigheter følger etter med det samme.
- Hva er norske forfatteres forhold til e-bøker?
- Jeg tror ikke det er så viktig for forfattere hvilket format litteraturen selges i. Det det handler om er at litteraturen skal nå fram til leserne, og at forfatterne får betalt for det arbeidet de gjør. Det er ikke noe galt med e-bøker.
- Hvor mange bøker har du skrevet i din tid som leder i DnF?
- En og en halv.
- Gleder du deg til å kunne konsentrere deg om å skrive egne bøker igjen?
- Ja! (Selv om jeg virkelig har elsket jobben i Den norske Forfatterforening også). En liten periode med bare skriving høres deilig ut. Men så vil jeg kanskje gjør andre ting og? Kan godt hende? Men jeg gleder meg virkelig til å kunne skrive mange dager etter hverandre.
- Er du i gang med ny bok?
- Ja, jeg har skrevet ganske lenge på en ny bok. I to-tre år. For selv om jeg har vært leder i DnF, så har jeg skrevet hele tiden. Jeg tror den kommer til neste år. Men ingen har ennå lest noe …
- Etter så mange år med fast jobb i DnFs sekretariat - hvordan skal det bli å våkne opp mandag morgen etter årsmøte og ikke ha en jobb å gå til?
- Akkurat nå er jeg litt sliten, så kanskje jeg skal sove helt til klokka ni? Og så stå opp og skrive roman i åtte timer rett etter hverandre … Jeg er veldig strukturert og ganske god til å jobbe helt av meg selv …
- Hva fra din ledertid vil du gjerne dele med oss?
- Det jeg kommer til å huske best er forfatternes solidaritet med hverandre. Uten den hadde jeg ikke jobbet med dette i så mange år. Jeg vet veldig godt at forfattere i Forfatterforeningen er helt forskjellige, og at vi slett ikke er enige om ett og alt, men det er likevel vi som sitter i den samme båten og det syns jeg det ser ut som om vi vet.
- Et ord til slutt?
- Forfatterforeningen har en fantastisk administrasjon!

onsdag 21. mars 2012

Ferdig: Vemod og lettelse

Så er boken ferdig. For noen minutter siden sendte jeg de siste korrekturanmerkningene av gårde til Aschehoug. Fredag går boken i trykken. Litt av "en trykk", for øvrig: Med stort og smått nærmer førsteopplaget seg svimlende 50.000 eksemplarer.



To år har det tatt. Mer eller mindre fulltid. Og mer enn det. I to år har jeg levd i universet til Bjørn Beltø. Det krever sin mann. Gåter, koder, mysterier. Historisk research. Reiser. Kontakt med gode kilder. Og til slutt: manusarbeid. Dag ut og dag inn.

Og så - er det hele over.  

På én måte kan det sammenlignes med å bytte jobb. I to år har du hatt fullt fokus på noe helt konkret. Og til slutt opprinner den dagen hvor du sier farvel til kollegene, pakker med deg tingene og beveger deg videre til en ny jobb. Nye kolleger. Nye oppgaver.

Skjønt ferdig er du jo aldri. En egen lydbokversjon skal på plass. For ikke å snakke om den berikede e-boken. Og markedsføringen.

Nostradamus

En rar følelse. Ferdig. Vemod og lettelse på samme tid. Som å si farvel til en venn som skal ut på verdensomseiling. Du krysser fingrene og håper det går bra. Men du vet jo aldri.

Og siden jeg alltid får de samme spørsmålene fra nye lesere, svarer jeg først som sist: Boken utkommer 2. mai. Den utkommer selvsagt som papirbok (600 sider - dette er ikke for pyser), e-bok (nettbrett, litt mer tuklete for Kindle, men det er mulig å mekke det til), lydbok (lest av Erik Hivju), den er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og i Krimbokklubben (Tanums bokklubber), og pocketen kommer først en gang i 2013.



Her er bokens Facebook-side hvis du er interessert:
https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402

fredag 16. mars 2012

Sigmund Løvåsen: Lederkandidat som brenner for litteraturen og hule eiker

 

På årsmøtet om halvannen uke går Anne Oterholm av etter syv år som leder og fem år som nestleder. Valgkomiteen har innstilt nåværende nestleder, Sigmund Løvåsen, til ny DnF-leder. Hvem er han? Sigmund er en prisbelønnet forfatter og dramatiker – og en kar med et hjerte som banker for litteratur, salamandere og hule eiketrær. Møt Sigmund Løvåsen!
---
FAKTA:
Sigmund Løvåsen
Født: 16. august 1977 i Trysil
Utdannelse: Forfatterstudiet i Bø, Universitetet i Oslo og Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitetet.
Bibliografi: Nyryddinga (2003), Daga (skuespill 2004), Brakk (2006), Vente på fugl (skuespill 2008), Mamsell Iversen (2009), Vid din sida (skuespill 2011).
Priser: Tarjei Vesaas' debutantpris 2003 for Nyryddinga, P2-lytternes romanpris 2003 for Nyryddinga, Sigmund Skard-stipendet 2006, Bjørnsonstipendet 2010
---
TE: Fortell om deg selv - både som forfatter og privatperson?
SL: Jeg bor i Svartskog i Oppegård kommune med kone og to barn midt i et fantastisk landskapsvernområde. Her driver jeg i to bransjer, både som forfatter og med skjøtsel av kulturlandskap, det vil si alt fra restaurering av salamanderdammer, registrering av hule eiker til gjenåpning av gamle beiter. Så bytter jeg vernebuksa med nestlederskjorta og drar på forhandling eller møter nå og da. Jeg er født og oppvokst i Trysil, noe som har prega både karakterer, miljø og stil i de tre romanene jeg har skrevet. I tillegg har jeg skrevet tre skuespill, det siste ble satt opp på Teater Innlandet i fjor høst og kom som bok forrige uke.
TE: Hvor lenge har du vært medlem i DnF?
SL: Jeg ble medlem i 2006 og ble snart aktiv i forfatterklubben på Samlaget, som igjen ledet meg inn i styret i DnF. Det er interessant å få innsikt i hele systemet rundt litteraturen: rettighetsorganisasjoner, distribusjon, bibliotek, stipend- og støtteordninger, språk- og litteraturpolitikk, situasjonene for forfattere og litteratur i andre land. Ikke minst er det inspirerende å se alle som brenner for litteratur, som i praksis jobber dugnad for litteraturen og språket. Nå har jeg sittet som nestleder i to år, en fin posisjon for å tilegne seg kunnskap som kreves i et eventuelt lederverv. Arbeidet kjennes både meningsfylt og viktig. Vi er et lesende folk og rammebetingelsene for litteratur er blant de beste i verden. Leser vi historia ser vi at Forfatterforeningen har sin del av æren for dette. Jeg er redd mye av kreftene i åra som kommer må brukes på å holde på det vi har opparbeida oss av vellykka litteraturpolitiske virkemidler, avtaleverk og stipendordninger.
TE: Hva synes du kjennetegner DnF som organisasjon?
SL: Solidaritet. Poeten som snakker krimforfatternes sak, krimforfatteren som snakker poetens sak. Forståelsen blant medlemmene for stipendsystemet som kollektiv ordning og viktigheten av kollektive avtaler. Blikket ut over landegrensene er også et kjennetegn. DnF har lang tradisjon for internasjonalt arbeid, vi ser og skal se utsatte forfattere i resten av verden. Utdelingen av ytringsfrihetsprisen er et av årsmøtets høydepunkt, da er det høytid. Forfatterforeningen er ei brokete forsamling, alle aldre, alle partier, alle sjangere. Til tider har det gått hardt for seg, men vi samler oss stort sett om det som er viktig for litteraturen.
TE: Hva tror du blir de viktigste sakene for DnF i de neste par årene?
SL: Arbeidet for boklov blir fortsatt viktig ei tid, hvor lenge avhenger av hva nåværende regjering bestemmer seg for. I en boklov vil vi med større langsiktighet kunne videreføre dagens fastprissystemet vi har i dag til beste for den litterære bredden, forfatteren og ikke minst leseren.
I år og i åra som kommer, vil det også komme en hel mengde med ulike utgaver og framføringer av hvert enkelt verk gjennom stadig nye tekniske løsninger. Vi har allerede innbundne og hefta bøker, lydbok og lydfil, e-bok og berika e-bok, applikasjoner, strømming av lydbøker og snart kommer strømming av tekst og kanskje abonnementstjenester på linje med Spotify. Nye utgaver og tekniske løsninger krever nye avtaler og alle avtaler vil være kortvarige ettersom verken vi eller forleggerne vet hva som skjer neste år. I tillegg skal kanskje noen eldre avtaler reforhandles,. Ddet blir mange forhandlinger! Ellers har alltid forfatterforeningen jobbet for flere og bedre stipend. Det vil fortsette., nNyskaping av norsk litteratur og bygging av forfatterskap er avhengig av gode stipendordninger.
TE: Hva synes du om DnFs forhold til forlagene?
SL: Vi har i dag forfatterklubber på de fleste av de store forlagene. Selv om det ikke alltid er stor aktivitet i alle klubbene, er det viktig at de finnes når det er ting å ta opp og som talerør fra forfattere tilbake til foreningen. Forlagene tar nå klubbene på alvor og har jevnlige møter med klubbstyrene. Det gir en helt annen mulighet for forfatterne til å ta opp forhold på hvert enkelt forlag. Forfatterforening har de siste årene hatt to undersøkelser blant forfatterne om forholdet til forlagene. Her er det påpekt mange ting som nå er blitt bedre eller som det nå jobbes med. Vi har et åpent og godt forhold til de fleste forlagene: vi samarbeider om viktige ting som boklov og momsfritak, vi gjør undersøkelser som kanskje svir, men forbedrer forlagene. Vi er aldri enige om prosentsatser og vi tar dem i nakkeskinnet når det er nødvendig, vi forer dem med ny og spennende litteratur gjennom stipendtildelinger. Og vi ser at mange forleggere har samme engasjement for norsk litteratur som oss. Men det finnes useriøse forlag som tar lett på kontrakter, lovnader og utbetalinger til forfattere. Vi må alltid følge med. Det finnes i dag en hel jungel av forlag. Forfatterforeningen må bistå mange med kontrakter og krav gjennom året.
TE: Hva synes du om DnFs stipendspolitikk?
SL: Med sine ni medlemmer valgt ut fra en tanke om at de skal representere bredden (språk, kjønn, sjanger, alder, geografi) i foreningen, mener jeg Det litterære Råd er de rette til å stå for en mest mulig rettferdig stipendtildeling. Stipendene er helt avgjørende for å bygge nye forfatterskap, men også for å holde verdifulle forfatterskap i live videre. Det er stort og viktig for en forfatter å få et stipend, og kanskje avgjørende for om et bokprosjekt (eller forfatterskap) blir noe av. Derfor er det også nyttig og riktig med diskusjon om stipendfordeling med jevne mellomrom, slik som på medlemsmøtet sist høst. Denne debatten kommer, og bør komme igjen, med jevne mellomrom sammen med ny statistikk for tildelinger. Det store problemet er imidlertid for få stipender. Alle som vil skal ikke ha stipend, men det er mange flere som fortjener det enn de som får i dag.
TE: Hva liker du selv å lese?
SL: Jeg liker godt tilfeldige og uventa møter med bøker. Dra på hyttetur og finne ei gammal, rar bok i hylla. Rusle rundt på biblioteket og plukke ut en haug med bøker av forfattere jeg ikke har lest, kanskje ikke engang har hørt om. Fint å bli overraska av noe nytt og for meg ukjent. Derfor er det viktig at hele bredden finnes der i biblioteket. Da jeg som nittenåring begynte å interessere meg for litteratur og bestemte meg for å gå og låne ei bok og lese, plukka jeg med meg Kafta, Børli og Ulven. Jeg hadde kanskje hørt navna, men ante ikke hva det var. Det er bra å bli utsatt for så ulike og overraskende uttrykk. Siste året har jeg sirkla mest rundt lyrikkhyllene. Akkurat nå leser jeg Intervju med den hjemvendte helten av Ingvild Burkey. Det er bra saker. Boka er for øvrig kjøpt på Forfatternes julemarked der Burkey fikk 100% av den såkalte bokkrona.
TE: Vil du få tid til å skrive egne bøker hvis du blir valgt til leder?
SL: Jeg har ingen forhåpninger om å få skrevet noe et eventuelt første år som leder. Men kanskje etter hvert. Tusker litt med kortere former som dikt og novelle og håper å få skribla litt på toget inn til Rådhusgata.

søndag 11. mars 2012

Snorre til seks



Følgende bokanmeldelse av Kjell Arild Pollestads nyoversettelse av Snorre sto i VG lørdag 10. mars:  



Snorre Sturlason
"Heimskringla. Norske kongesagaer"
Oversatt fra gammelislandsk av Kjell Arild Pollestad
Tre bind – 935 sider
Kr. 799,-
Gyldendal

Action og brutale drap. Maktkamp og krig. Blodige slag og farefulle reiser. Kjærlighet og sjalusi. Snorres kongesagaer – Norges ubestridte nasjonalepos – byr på drama og sterke følelser over nesten tusen sider. 

Årets nyoversettelse av det islandske mesterverket er en begivenhet – og Kjell Arild Pollestads 2012-versjon en sann fryd å lese!    

Nylig utkom Bibelen i ny og modernisert språkdrakt. Endelig er turen kommet til Snorre.

Med nitid fokus på språkets nyanser har teologen, filologen og forfatteren Kjell Arild Pollestad oversatt verket fra gammelislandsk til moderne, moderat riksmål.

For en strålende jobb han har gjort!

Der hvor lesningen av Snorre før kunne butte i gammelmodige og samnorske vendinger og ord som sperret for innlevelsen og forståelsen, flyter språket til Snorre nå smidig og sømløst.

Fra perm til perm – gjennom tre tykke, gjennomillustrerte bind – har jeg med fornyet fascinasjon bladd meg gjennom og levd meg inn i beretningene om fordums konger.


Smidig og sømløst

Den Snorre-versjonen de fleste av oss har lest, er faktisk fra 1934. Da oversatte Didrik Arup Seip og Anne Holtsmark Snorre i samsvar med samtidens språknorm.

I 1979 – til Snorres 800-årsjubileum – utkom 1934-oversettelsen i en revidert og noe modernisert versjon av Finn Hødnebø (bokmål) og Hallvard Magerøy (nynorsk).

Men tidene forandrer seg. Og språket utvikler seg. Derfor var det på høy tid at Snorre ble hentet hjem – inn i et nytt årtusen og inn i en ny og moderne språkdrakt.

Selv om Pollestad har fornyet Snorres språk, har han pietetsfullt beholdt sagalitteraturens patos. Det er viktig og riktig.

Men selv om sagastilen fortsatt er høytidsstemt, er 2012-utgaven av Snorre befriende lettlest.


Brutal tid

Vikingtiden var brutal. Det er ikke måte på hvor mange som brennes inne, får en kniv i magen eller en øks i skallen.

Å lese Snorre er ikke for pyser.

I et slag blir Tormod Kolbrunarskald såret. Med en pil i brystet oppsøker han en legekone:

Så tok han tangen, røsket ut pilen og så på den; på mothakene hang det trevler av hjertet, noen røde, andre hvite. Da sa Tormod: "Vel har kongen fødd oss, feit er jeg ennå om hjerterøttene." Så lente han seg tilbake og var død.

Betegnende nok gir Snorre mer plass og oppmerksomhet til de kongene som regjerte ved sverd enn de mer fredsæle. Olav Kyrre (1050–1093) – sønn av råtassen Harald Hardråde – var en nasjonsbygger som regjerte i et kvart århundre. 25 år var lang tid i et samfunn tuftet på voldelig maktkamp. Likevel avspiser Snorre fredelige Olav Kyrre med fire sider.  


Praktverk

Illustrasjonene i "nye Snorre" er de gode, gamle som du husker fra tidligere utgaver. Derimot er bokens grafiske design helt nytt og særdeles tiltalende. Bokklubbens 1979-utgave er på 733 sider. 2012-versjonen er på 935 sider. Teksten og illustrasjonene tilgodeses altså med to hundre flere sider. Det gjør sidene luftigere og teksten mindre grå og kompakt.

Trebindsverket – som er samlet i en egen boks – fremstår som en bibliofil praktutgave. Den perfekte gave til jubilanter, konfirmanter og alle vi vil gjøre krus på.

En nyoversettelse av Snorre er en nasjonal begivenhet. Kjell Arild Pollestad har vist seg oppgaven verdig. Sekundert og støttet av den skjønnlitterære forfatteren og sagaentusiasten Roy Jacobsen, som selv behersker gammelislandsk og gammelnorsk, har Pollestad maktet å gjøre Snorre lettlest og høytidsstemt på samme tid.

Dette verket fortjener sin plass i norske bokhyller!                                      




Skaldesmed
med hodepine

Skaldekvadene er en hodepine for oversetteren, fastslår Kjell Arild Pollestad i bokens innledning. I "Heimskringla" er det syv hundre kvad. Litt av en hodepine, med andre ord.

Et skaldekvad er et seremonielt dikt som ble fremført foran kongen. Skalden fokuserte på kongens positive sider: hans seire og styrker, hans mot og makt. Men nettopp fordi skalden nødig ville lyve foran sin konge i forsamlingens påhør, regnes mange skaldekvad som historisk troverdige.

Skaldekvadene følger et minutiøst sett med regler om metrikk og rytmikk. Å oversette de krevende kvadene til moderne norsk er derfor i seg selv en bragd.

Pollestad har ikke bare oversatt kvadene – han har gjendiktet dem.

De gamle kvadene er fulle av kjenninger – poetiske omskrivninger – som forutsetter innsikt i norrøn mytologi, historie og hverdagsliv:

·         "Hornets hav" representerer ølet i drikkehornet.
·         "Skogtyv" betyr ild. "Sjøkongens stier" er havet.
·         "Ravnemetter" er krigeren som gir ravnene lik å spise.

Et annet særtrekk ved kvadene er bokstavrimene – som disse tre g-ene:

Gildt det gyldne merke
gjorde vei for kongen …
     
I etterordet beskriver Kjell Arild Pollestad detaljert hvilke utfordringer, kompromisser og avveininger en oversetter står overfor når han skal gjendikte norrøne skaldekvad.

Her er Gustav Storms gjendiktning fra 1899:



Den gyldne stang fremad
fór, da stridmænd vrede
gikk op under merket
med gjæve konge paa skibet.
Da var det ikke paa skibet
under sverdenes hilsen,
som når møen bar mjøden
til mænd i kongens saler.



I Kjell Arild Pollestads gjendiktning lyder kvadet slik:



Gildt det gyldne merke
gjorde vei for kongen,
vi stormet fiend-skipet
sitrende av kamplyst;
hilste da på havet
hærmenns blanke våpen
ei som når mø bar mjøden
til menn i kongens følge.



Også som skaldesmed viser Kjell Arild Pollestad sitt betydelige talent og poetiske lynne.

                                                                                                                      
Olav Trygvasons saga, kapittel 108:



1979-utgaven: Da sa kong Olav: "Hva brast så høyt der?" Einar svarte: "Norge av di hand, konge." "Det var vel ikke så stor brist," sa kongen, "ta min bue og skyt med den," og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa: "For veik, for veik er kongens bue!"
  
2012-utgaven: Da sa kong Olav: "Hva var det som brast så høyt?" Einar svarte: "Norge av din hånd, konge." "Så stor brist var det neppe, ta buen min og skyt med den," sa kongen og kastet buen sin over til ham. Einar tok buen og spente den straks ut forbi odden på pilen og sa: "For veik, for veik er kongens bue!"

Haraldsønnenes saga, kapittel 32

1979-utgaven: Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, "for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå." Simon sa da at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt. Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lyngen der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære.

2012-utgaven: Kongen ba ham om hjelp til å komme seg unna, og mente det ville sømme seg for ham. "For lenge var alt vel mellom oss to," sa han, "selv om det nå er annerledes." Simon svarte at det kom ikke på tale. Så ba kongen om å få høre en messe først, og det fikk han. Deretter la han seg med ansiktet ned, strakte armene ut og ba dem hugge ham i kors mellom skuldrene; da skulle de få se, sa han, om han tålte jern, eller om han ikke gjorde det, slik kong Inges følgesvenner hadde hevdet. Simon ga beskjed til ham som skulle hugge, at han burde skride til verket; kongen hadde krøpet altfor lenge rundt i lyngen, sa han. Så falt hugget, og de syntes kongen tok det som en mann.

VISSTE DU AT
Snorre Sturlason (1179–1241) var en rik og mektig islandsk høvding, forfatter og skald. Snorre ble selv stukket ned og drept av politiske motstandere hjemme på Reykholt 23. september 1241.

VISSTE DU AT
Oversetter Kjell Arild Pollestad er kjent som katolsk pater, men er også utdannet teolog og filolog og er forfatter av en rekke bøker. Pollestad har samarbeidet nært med forfatteren Roy Jacobsen om den nye Snorre-versjonen.


torsdag 8. mars 2012

To modige forfattere med vind i seilene og sol i håret etter hvert sitt dramatiske romanhavari


Hva skjer når en litterær tekst havarerer? Når du innser at romanen du har arbeidet med i måneder og år, ikke holder mål. Når det går opp for deg at ordene du har kjærtegnet og setningene du har smidd må kasseres. For et år siden snakket vi med to modige forfattere - Vidar Kvalshaug og Simon Stranger - som begge hadde opplevd nettopp det. Men ble det deres livs litterære katastrofe? Slett ikke. På ruinene av sine selvrefuserte manuskripter har de nå reist hver sin nye bok. Og hvis du tror at noe som helst av dette er tilfeldig, får du tro om igjen. Her kan du lese hvorfor:
VIDAR KVALSHAUG
Vidar er forfatter, journalist og for tiden kommentator og bokanmelder i Aftenposten. For nesten et år siden skrev vi her på DnFs nettsted om "Trampolineland":
"I to år har han levd med og åndet for sitt bokmanuskript. Du vet hvordan det er. Du kan kjenne deg igjen: I to år har han hengitt seg til sitt fiktive univers, sine litterære figurer, funnet en tone og stil, puslet med ord og setninger, flyttet på avsnitt og scener. I to år har romanprosjektet "Trampolineland" dominert forfatter Vidar Kvalshaugs litterære liv. I går la han det hele på is."
Men nå? På Gyldendals nettside leser jeg at "Trampolineland" av Vidar Kvalshaug - en novellesamling om en verden av vårmalte hus, skygger fra blå trampoliner og lyd fra gressklippere, en verden av stille familiedramaer - er i salg fra 23. april 2012.
- Hva i all verden har skjedd i mellomtiden, Vidar Kvalshaug?
- Det var faktisk Simon Stranger som var med på å gjøre meg modig nok. Vi var i teatret sammen og snakket litt sammen etterpå. Han fortalte om sitt havari som hadde begynt å bli til noe nytt. Selv om jeg hadde et forlag som ville gi ut hele tiden, sådde dette teaterbesøket tanken om at det gikk an å si nei takk. I begynnelsen var tanken at de tre dramantiske vendepunker skulle bli med i ny novellesamling. Jeg utsatte disse tre novellene fordi jeg tenkte de var lettest å skrive. I stedet skrev jeg seks-sju helt nye, som ikke har noe som helst med romankarakterer eller handling å gjøre. Så begynte det å dukke opp en tematikk: voksnenverden/barneverden og hvor mye bedre barn er til å takle kriser enn oss voksne. Da de første sju novellene var leveringsklare, skrev jeg fire nye til. Resultatet er at absolutt ingenting er med fra romanen. Ikke en setning, karakter eller noe. Utelukker ikke at det fortsatt kan være noe å hente der, men utsetter det. Har ikke lest den på over et halvt år. Kari Marstein ville at tittelen Trampolineland skulle bli med videre. Det ble vi enige om.
- Hva har du lært av prosessen?
- Jeg har lært at man skal våge å stoppe seg selv. Ikke bare redigere og forbedre, men stoppe hvis det ikke kjennes helt riktig. Norsk litteratur er full av mellombøker, og hver enkelt forfatter bør gjøre sitt for å begrense mengden. De fleste av oss skriver jo ikke for penga, likevel. Guy Clark har en sang jeg alltid har trodd på. Sangen har denne linjen i refrenget "You gotta sing like you don´t need the money". Romanen som lå der og tørket inn, ga samtidig en slags trygghet. Jeg kunne jo gripe til en av de tre nevnte konfliktene hvis det røynet. Slapp det. Men bunken kan godt komme til nytte igjen - i en komprimert form eller annen sammenheng. Jeg anser dette som mitt siste forsøk på å skrive roman. Har gjort to, en god debut og en mindre heldig, og har i løpet av prosessen funnet ut at jeg er novellist av legning.
- Bortkastet arbeid?
- Arbeidet med romanen var absolutt ikke bortkastet. Den kunne kanskje fått en firer på terningen i Hamar Arbeiderblad og tjent sine 70.000 kroner, men jeg legger den igjen til ungene. Kanskje de kan tjene noen slanter på den når jeg har reist videre til den himmlelen som jeg er sikker på finnes for gode novellister og låtskrivere, et sted med nok fersk torsk, rødvin, pipetobakk, vinylplater og vakre kvinner.
SIMON STRANGER
Også Simon Stranger refuserte sitt eget manuskript. Men forleden dag leste jeg følgende på Facebook-siden til Simon:
"Til dere som leste min litterære havari-post her for et års tid siden: Jeg har nå satt sammen en ny roman, har hatt møte med forlaget i dag, og er satt opp på listen over høstens bøker. Vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land like der i horisonten. Oppdatering følger."
"Den havarerte romanen" står altså på høstlisten! I fjor skrev vi her på nettstedet om Simon Strangers havarari:
- Hva har skjedd, Simon Stranger?
- Den 19. desember 2010 skrev jeg denne posten på Facebook: "Romanen jeg har jobbet med de siste årene har havarert, og jeg svømmer rundt blant vrakgodset." Etter et møte med forlaget hadde jeg blitt tvunget til å innse det jeg innerst inne visste. At den storslåtte romanen jeg skrev på manglet noe vesentlig. Fallhøyde. Intensitet. Emosjonelt alvor. Det var fine partier der, men det holdt ikke. Jeg hadde havarert. Romanen jeg skrev på, hadde handlet om en adoptert gutt i slummen i Sør-Afrika, og en kvinne som vokste opp under apartheid. Den hadde handlet om den nederlandske kapteinen Jan van Riebeeck, og koloniseringen av kappunktet på midten av 1600-tallet. Mens jeg sto i vannkanten der, på Gran Canaria, ved siden av et sammensunket sandslott, slo det meg merkelig nok for første gang at jeg selv hadde seilt mye av den samme ruten som Jan van Riebeeck, det året jeg fylte 19. Vi hadde seilt forbi her, og til Karibien i en liten seilbåt uten fungerende girkasse. Kapteinen hadde samme navn. Jan. Det samme navnet som faren min. Videre slo det meg der jeg sto, med bølgene oppetter anklene, så hadde foreldrene mine vært i et bryllup i den samme slummen som jeg hadde skrevet om. Bryllupet til Tomm Kristiansen. Til sist, og viktigst. Faren min er adoptert. I mange år visste jeg ikke engang navnene på mine biologiske besteforeldre. I enda flere år visste jeg ikke om at de fantes. Jeg gikk opp fra stranden. Fant frem en notisbok, og begynte å skrive, grave meg inn i stoffet, og for hver bit jeg løftet opp, speilet det seg flere nye. Dette har blitt den nye romanen. Et kaleidoskop av virkelige og fiktive hendelser, mennesker som har levd, og noen som bare kunne ha gjort det. Det blir mer personlig enn noe jeg har skrevet tidligere. Nå er førsteutkastet lest og forlaget er veldig begeistret. Boken er satt opp på høstlisten. I månedene fremover skal jeg stryke, skrive om, pusse bort. Så skal jeg gi den fra meg.
- Har du lært noe i denne prosessen som kan komme frustrerte kolleger til nytte?
- Hva har jeg lært? Jeg vet ikke. At jeg aldri må forsøke å forhaste meg. Ta nok til ved begynnelsen av et prosjekt, stanse opp underveis, ikke være redd for å gjøre om på alt. Havariet var ihvertfall ikke forgjeves. Det nye prosjektet er sterkere og bedre enn det gamle noen gang var. Personlig nok blir det absolutt, og som jeg skrev i oppfølgingsposten på Facebook nå for noen dager siden, så har jeg "vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land der, like i horisonten. Oppdatering følger"