torsdag 29. september 2011

Hans Olav Brenners møte med 13 forfattere


Bøker AV forfattere er vi vant til. For å si det forsiktig. Men bøker OM forfattere? Om forfatterrollen. Om det å skrive. Om teknikker og håndverk. Om inspirasjon. Om usikkerheten. Om troen på - eller tvilen til - eget stoff. Ja, hvordan er det egentlig å være forfatter? Hvem av oss har ikke fått det spørsmålet ... NRK-profilen Hans Olav Brenner har ikke bare stilt seg - og 13 forfattere - disse spørsmålene. Han har skrevet bok om det. Hvorfor i all verden har han gjort det? Og hvem av de 13 var egentlig særest å intervjue?
 
Å skrive bok kan gå stillferdig for seg. Man tenker. Man drikker en slurk kaffe. Man stirrer ut i luften, inn i en tenkt virkelighet. Fingrene klikker mykt mot tastaturet. Små, små lyder. Og så skriker man, da. Høyt. Et primalskrik. I hvert fall hvis man er Dag Solstad. Han er en forfatter som søker nødhavn i skriket med jevne mellomrom.
Om Karl Ove Knausgård skriker, vet jeg ikke. Men det føler han kanskje behov for noen ganger - han som står fast i fire år av gangen. Og Per Petterson? Flinke, snille Per Petterson - mannen med verdenssuksess - han er redd for å bli avslørt, han. Avslørt som en som ikke kan noen ting.
For slik er det også å være forfatter.
Modig gjort, derfor, å skrive en bok om yrkesgruppen vår. Det skal Brenner ha.
Eller - er vi kanskje ikke så spesielle som folk flest - og vi selv - liker å tro? Ja, hvorfor i all verden en bok om noe så innadvendt og sært som forfattere, Hans Olav Brenner?
 
- Jo mer innadvendt og sært, dess bedre, sier Brenner til DnFs nettsted. - I denne boka har hovedpoenget vært å komme inn i forfatternes hode, hvor klamt det enn høres. Jeg har ønsket å få innsikt i den enkelte forfatters forhold til skrivehåndverket. Prosessen har avdekket et høyt bevissthetsnivå om det håndverksmessige. Interessant nok har jeg påtruffet forfatterne i høyst ulike faser av prosessen. Per Petterson sto bom fast da jeg møtte ham, mens Dag Solstad nettopp hadde fått en briljant ide til sin neste roman, som han satt og ruget på.
- Er det ikke nok om forfatterne skriver bøker - trenger vi bøker OM forfatterne også?
- Ja. Jeg tror det.
 
- Hva, om noe, skiller forfattere fra folk flest i en intervjusituasjon?
- Sist jeg intervjuet folk flest oppførte de seg ikke som folk flest i det hele tatt. Men det jeg kan si om forfattere er at de ofte stiller høye krav til spørsmålene. Ikke på noen ondskapsfull måte, men jeg opplever ofte stor troskap til ordlyden i et spørsmål, og henger det ikke på greip får man gjerne vite om det.
- Savner du jobben i Bokprogrammet siden du velger å intervjue 13 forfattere og skrive bok om det?
- Forfatterintervjuet er stadig en forlokkende disiplin, som jeg fortsetter med i bok, på scene og innimellom i mitt nye program. Forfattere er ofte både taleføre og intelligente, og gir en type motstand som man sjelden får fra politikere eller yrkeskjendiser som svarer i hytt og vær uansett hva man spør om.
- Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen? Hvordan var forfatterne å samarbeide med? Åpne? Lukkede?
- Først sendte jeg innsmigrende eposter hvor jeg sa at dette kom til å bli en fattig bok uten den respektive forfatter (som for så vidt var sant). Når jeg hadde fått de første fem-seks på kroken begynte den oppsøkende virksomheten med båndopptager i bagasjen. Deretter skrev jeg ut intervjuene, og åpnet opp for at forfatterne kunne tilføye/endre/stryke. I noen tilfeller medførte dette en ti timers merarbeid per person. I andre tilfeller var beskjeden: Trykk det som det er. Jeg må også si at jeg veldig fort fikk bekreftelse på at tematikken fenget. Alle snakket åpent og utfyllende om hvordan de jobber. Jeg fikk følelsen av at tematikken var en snarvei til noe essensielt. Forfatternes poetikk dukker fint og uanstrengt opp her og der i intervjuene. Det var veldig tilfredsstillende å snakke overordnet og ikke utelukkende om forfatterens siste roman.
- Hånden på hjertet (og vær ærlig nå): Hvem av intervjuobjektene dine var særest å intervjue? For eksempel ... Solstad?
- Alle liknet til forveksling på høyst normale mennesker. De snakket rent og sammenhengende. Og Dag Solstads påståtte særhet har jeg aldri helt forstått. Han snakker i klinkende klare setninger, og like velvillig og uanstrengt som alle de andre. Han avslører riktig nok en særhet når han forteller om primalskriket som eneste løsning når han virkelig står fast i skrivingen.
 
Hylet til Solstad, ja. Behørig omtalt i pressen. Solstad forteller i følge Dagbladets omtale av Brenners bok at han pleier å «få ut primalskriket» når han står fast. For eksempel da han jobbet med romanen «Armand V.»:
«Jeg husker ikke hva det var som var galt, jeg husker bare at jeg skrek. Og da kom det med en gang,» sier han i boken.
- Jo Nesbø skriver med letthet, og for Karin Fossum er det en måte å leve på. Men for andre var det forbausende lite lystbetont. Frykten for ikke å leve opp til sin egen standard var fascinerende, sier Brenner til Dagbladet.
Les Dagbladets artikkel i sin helhet her:http://www.dagbladet.no/2011/09/26/kultur/litteratur/bok/hans_olav_brenn...
Her er noen gullkorn fra forfattermunn, sakset fra Dagbladet:
UTDRAG FRA «OM Å SKRIVE»
«Jeg er ikke den fødte forteller, det syns jeg ikke. Det kommer ikke lett til meg, det å håndtere en stor fortelling, selv om jeg har gjort det noen ganger. Fortellerkunsten faller meg ikke lett.»
Lars Saabye Christensen
«For meg er det helt forferdelig å sitte og skrive en side hvor det bare står stæsj. Jeg blir dårlig av det, jeg blir full av selvforakt. Jeg tenker: Hvem er du, du kan jo ingenting. Snart er du avslørt.»
Per Petterson
 
«Å skrive er jo et arbeid, men det gir meg energi, jeg blir oppglødd av det. Etter hvert som jeg skriver jobber jeg opp en begeistring, og jeg passer alltid på å stoppe når jeg er som mest begeistret. Da kan jeg si at jeg har hatt en god arbeidsøkt.»
Karin Fossum
 
«Det er nok å ta av bare ved å rusle til butikken. Men det er klart, jeg møter en del menn som åpenbart mener de er godt romanstoff, mens jeg umiddelbar forstår at de tar feil. Menn flest er ikke godt romanstoff!»
Vigdis Hjorth
 
«Når jeg hører krimforfattere si at «jeg setter meg ved skrivemaskinen og lurer på hva som skal skje i dag, og er like spent som leseren,» da tenker jeg at det å være spent på hva som skal skje, det er vel et privilegium som den som har betalt fire hundre kroner for å lese boka di bør få ha.»
Jo Nesbø
 
«Det hender jo jeg leser andre forfattere. Og da blir jeg ofte veldig forbauset. Jeg blir forbauset over at de virkelig vil skrive så dårlig.»
Dag Solstad
 
«Ein ting som kan hjelpe meg er å berre skrive noko meiningslaust tull, for å komme i gang. Og plutselig begynner det kanskje å bli til noko.»
Jon Fosse

mandag 26. september 2011

Bestselgere og glemte perler

Denne kommentaren står på trykk i Kampanje 5/2011.



Bokhøsten er over oss.

Bokhøst, ja … Smak på ordet. Hundrevis av nye, spennende titler. Debutanter og kanoner om hverandre. Krim og kunstromaner. Lyrikk og novellesamlinger. Mursteinstykke underholdningsromaner og eksperimentelle prosaskisser. Tenksomme idéromaner og fargerike, episke verk.

Noen blir kanskje klassikere. Andre blir fort glemt.

Så hva er en god bok?

Jo, nå skal du høre … Nei da. Jeg skal ikke påta meg å besvare et umulig spørsmål. Så smart er jeg ikke. Likevel …

*

En god bok – hva er nå det? Svaret er både enormt komplekst og latterlig enkelt. For vi er alle vår egen smaksdommer. Den boken som begeistrer nettopp deg, er en god bok. For deg.

Alle føler vi at vi sitter på fasit. Den boken jeg liker, er god. Den boken jeg misliker, er dårlig.

Kanskje ikke så rart. Tross alt er vi alle sentrum i vårt eget univers.

Både som romanforfatter og som bokanmelder i VG står jeg med begge beina solid plantet i dette villniset av utilslørt subjektivitet og forsøksvis objektivitet.  

Som bokanmelder må jeg balansere min egen smak opp mot en mer objektiv vurdering. Jeg gjenkjenner forhåpentligvis kvalitet – også i bøker jeg personlig ikke faller for. For "smak og behag" kan aldri være retningsgivende. Selv om jeg personlig ikke har sansen for jazz, kan jeg høre at mye jazz er av ypperste musikalske klasse.       

Som forfatter opplever jeg hele tiden at leserne mine – for ikke å snakke om bokanmelderne – er uenige. Den romanen noen elsker, kaster andre i veggen. Den boken som holder noen lesere oppe gjennom natten, får andre til å gjespe. Den boken som den ene klappet igjen midtveis, er den andres favorittbok.   

Og nettopp slik er det – med litteratur, med film, med musikk. Med mat og vin. Med våre kjærester, hustruer og ektemenn. Ja, i det hele tatt.   

*

Selvsagt finnes det et sett med objektive kriterier som skiller kvalitetslitteratur fra slett håndverk.

Åpenbart er det en objektiv kvalitetsforskjell på en mør, smørstekt chateaubriand og en seig minuttbiff på en veikro. Slik det er forskjell på en eksklusiv burgund-vin fra Domaine La Romanee-Conti og billig rødvinsskvip solgt for et par euro literen på plastdunker på et spansk supermarked.

Noen foretrekker pølse i lompe fremfor sushi. Fair enough. Og det du definerer som en god bok, trenger ikke være den samme boken som trekkes frem av kultureliten.

For det er nå en gang slik at ikke alle automatisk vil like de romanene som fremheves som stor litteratur. En av intelligentsiaens mest bejublede fjorårsbøker var Jonathan Franzens "Frihet". For noen var "Frihet" en stor litterær opplevelse. En roman som fikk anmeldere til å sukke henført. En bok som portretterer oss mennesker slik vi er.

For andre var den langsom og kjedelig. Jeg har snakket med reflekterte, smarte lesere som fant "Frihet" omstendelig og rett ut uinteressant.

En helt legitim innvending. Det er ikke alltid slik at bok og leser treffer hverandre. Det er verken boken eller leserens feil.     

Knausgård er et annet eksempel. Kjedelig, privat og altfor langt for noen. En glitrende penn for andre, en forfriskende fornyer av norsk litteratur.

Også kriminallitteraturen splitter. Sekkebetegnelsen "krim" rommer alt fra gammelmodige herregårdsmysterier til hardkokt action, fra finurlige drapsmysterier til blodige thrillerdramaer, fra Christie til Chandler, fra Jo Nesbø til Karin Fossum, fra Gert Nygårdshaug til Tom Kristensen, fra Kjell Ola Dahl til Kurt Aust.



Ulike forfattere, ulike krimsjangere, ulike litterære tradisjoner, ulike vinkler, ulike stemmer. Alle er flinke. Alle har særpreg. Alle er de forskjellige. Dermed appellerer flere av dem til helt ulike lesergrupper.

Det er som i kjærligheten. Ikke alle faller for de samme. Heldigvis, hadde jeg nær sagt.

*

For å like en bok, må man leve seg inn i den. Bli ett med den. La seg forføre.

Noen liker ikke sjangerlitteratur. De liker ikke science fiction. Liker ikke fantasy. Liker ikke romantikk. Liker ikke chic-lit. Liker ikke krim.

Som en litteraturvitenskapsstudent sa til VG i sommer: "Krim er en sjanger mange litteraturstudenter vet lite om. Det er nesten litt fy i miljøet. Mange forelesere har en smått nedlatende holdning til krim og plasserer sjangeren sammen med kiosklitteratur. Det henger kanskje sammen med det vi kunne kalle Blindern-boble-syndromet: at studiet er forskningsinnrettet og isolert fra arbeidslivet og verden utenom universitetet."

Andre trekkes mot nettopp sjangerlitteraturens innebygde gjenkjennelighet og konvensjoner. Om salgstallene ikke sier noe om kvalitet, sier de alt om popularitet.

Så har vi klassikerne. Noen synes de er kjedelige. Men: Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Nemlig kvalitet. Denne ubestemmelige, dirrende nerven som hever én bok himmelhøyt over alle de andre.     

I sin tid plukket jeg frem Alexander Kiellands "Garman & Worse" fra bokhyllen. Bare for å ha lest den. For ærlig talt: Høres den ikke dørgende kjedelig ut? Mine fordommer ble kjapt gjort til skamme. At "Garman & Worse" var skrevet med innlevelse og fortellertalent, sier seg selv. Men humoren! Boken var rett og slett festlig å lese! Den samme (overraskende) humoren fant jeg i Louis-Ferdinand Célines mesterverk "Reise til nattens ende".

Enhver bokhylle rommer mange slike overraskelser. Og hver bokhøst presser nye romaner seg inn mellom permene på fjorårets kritikerfavoritter, bestselgere – og glemte perler.    

Hva kjennetegner så en god bok? Jeg vet ikke om det er mulig å skrive en presis definisjon. Men akkurat som deg har jeg det privilegium at jeg vet det når jeg leser den.



Hardkokt og hardtslående

Anmeldelsen sto på trykk i VG 25. september 2011:



Rikard Spets
"Allahs tårer"
Spenningsroman
602 sider
Kr. 349,-
Juritzen forlag

Militær action, religiøs fanatisme og terrorisme – mot et bakteppe av bibelske oldtidsgåter og islamske endetidsprofetier. Sannelig ikke småtterier! Rikard Spets sikter høyt – og treffer – i sin hardkokte debutroman.

Som et norsk svar på Jan Guillo, er Spets en ny og fargerik blomst i floraen av spenningsforfattere.

Marinejegeren Angus Storm – en norsk fetter av Carl "Coq Rouge" Hamilton – leder en internasjonal elitestyrke av kommandosoldater. Storm-troppen settes på saken når al-Qaida planlegger et kjernefysisk ragnarok for å oppfylle religiøse profetier.

Her står mye på spill – ja, intet mindre enn sivilisasjonens skjebne. Som seg hør og bør i denne type thrillere.

De av oss som frydefullt kastet oss over hver ny bok av Alistair MacLean, gjenkjenner tematikken, stilen og de litterære arketypene. En bok for hardkokte lesere, dette. Spets kan sin MacLean, sin Clancy, sin Follett, sin Ludlum. Han pøser på med fryktløse kommandosoldater, hensynsløse banditter, hvinende prosjektiler og voldsomme eksplosjoner.

Det er spennende, det er tøft.

Å skrive sjangerlitteratur fordrer at du er lojal mot konvensjonene – og våger å utfordre dem. Spets gjør begge deler.

Forfatteren og forlagets har en jobb å gjøre før neste bok: Spets' språk må finstemmes! Mange av adjektivene, similiene og metaforene kan med fordel strykes. Bokens språkvask er lemfeldig. Tre eksempler: Det heter plast, ikke plastikk. Det heter i hytt og vær (ikke pine). Og en soldat stepper ikke ut av et telt (med mindre Spets har skrevet en musikal).    

Men disse pedantiske innvendingene rokker ikke ved det faktum at "Allahs tårer" er en veldreid, intenst spennende og prisverdig ambisiøs spenningsroman.   

mandag 19. september 2011

Roman om en tenkt virkelighet

 Anmeldelsen sto på trykk i VG 18. september 2011:

Don DeLillo
"Vekten"
Oversatt av Knut Johansen
490 sider
Kr. 399,-
Gyldendal

 Dallas, Texas, fredag 22. november 1963, kl. 12.30: Et øyeblikk som forandrer historiens gang. President John F. Kennedy blir skutt og drept.

Hvorfor? I denne boken utforsker en av USAs ledende romanforfattere alt som – i en tenkt virkelighet – ledet opp til attentatet.   

På et overfladisk nivå kan boken leses som en krim eller spionroman. Men det er den ikke. "Vekten" følger ingen av sjangerromanens konvensjoner. Tvert imot sprenger den alle rammer.

"Vekten" er en faktabasert roman om en oppdiktet virkelighet. Nettopp heri byr skjønnlitteraturen på fascinerende muligheter, nemlig forfatterens lek med og utforskning av gråsonen mellom fakta og fantasi, mellom fiksjon og virkelighet.    

Romanen følger to parallelle historier som til slutt forenes: Hovedhistorien skildrer oppveksten og livet til Kennedys banemann, Lee Harvey Oswald. Bihistorien presenterer de konspiratoriske planene til en gruppe forskrudde CIA-folk og Castro-motstandere som orkestrerer attentatet.

I boken veves ulike fortellerstemmer og perspektiver sammen. DeLillo løser opp tiden, opphever kronologien. Her er bevissthetsstrømmer og indre monologer, intense nærbilder og inngående menneskeskildringer. Ulike menneskers (oppdiktede) minner og refleksjoner limes sammen lik et glassmaleri lagd av skår som først får betydning sammen med alle de andre.

En labyrint av en roman – stilsikkert og sobert oversatt av Knut Johansen.



VISSTE DU AT

¡ "Vekten" utkom i USA i 1988 og var Don DeLillos første bestselger.
¡ DeLillo (1936) regnes blant USAs ledende samtidsforfattere.
¡ Blant DeLillo mest kjente romaner på norsk: "Hvit støy" (1986) og "Underverden" (2000).

lørdag 10. september 2011

Ari Behn - tilbake i toppform

Anmeldelsen sto på trykk i VG 10. september 2011: 

Ari Behn
"Talent for lykke"
Fortellinger
96 sider
Kr. 299,-
Kolon forlag

Forfatteren Ari Behn er tilbake – og det i toppform!

Etter suksessen med debutboken "Trist som faen" i 1999 har Behn famlet etter sitt litterære uttrykk, sin stil, sin stemme. I denne nye samlingen med korte prosatekster har han funnet tilbake til alt sammen.

Intensitet, nerve og sårbarhet preger hver av de 20 små fortellingene. Boken er på 96 sider – i realiteten bare 35 sider med tekst. Men for noen tekster!  

Suggererende skisser. Korthugde noveller. Brokker av virkelighet. Korte, stramme riss. Fragmenter av skjebner. Hastige gløtt inn i lommer av tid. Hver eneste historie rommer noe ufortalt. Noe som har skjedd, noe som kan komme til å skje.

In medias res er et litterært grep som betyr å gå rett på sak, rett inn i handlingen. Behns tekster er av den ekstreme varianten. Som om hver lille fortelling er hentet ut fra – eller et konsentrat av – noe mye større. Noe vi bare kan ane.

Det usagte vibrerer i hvert eneste tekststykke. Ordløsheten. Den tause sårbarheten. 

Slike skisser kan lett bli til litterære etyder: tekstlige eksperimenter og språklige øvingsstykker. Behn skriver seg elegant rundt sjangerens fallgruver. Med stilsikker penn og nakent språk maner han frem en flik av virkeligheten. Den brutale virkeligheten. Den skjøre, vare virkeligheten.  

Geografisk spenner fortellingene fra Tanger og Timbuktu til Tennevoll i Troms. Behn har en dragning mot ørkenen – både i bokstavelig og overført forstand – mot karrighetens ødslige uendelighet. Både i Sahara og i sinnet.  

Fortellingen "Punktum" er på 89 ord. Ni linjer. Den lengste novellen – "Torden Snø" – er på litt over fire sider. De fleste tekstene er på en side eller to. I seg har de en kraft som gjør lengden uinteressant.

Temaene er gjenkjennelige fra Behns litterære univers. Samliv og fremmedgjorthet. Seksualitet og utroskap. Barns forhold til foreldrene – og vice versa. Overmot og undergang. Fortvilelse og håp. Sorg og sinne. Det å stå utenfor. Det å dø.

Ja, det å være menneske.

Store temaer – i det lille format. Fremragende!