tirsdag 31. mai 2011

Roy Jacobsens anger


* Hånden på hjertet: Hvem har ikke bladd i sine gamle bøker og tenkt "skrev jeg virkelig det der?". Hvem har ikke - fra tid til annen - drømt om å rewrite en tekst man skrev for lenge siden, rette opp alle de banale feilene, de litterære feilskjærene, tilføre romanfigurene den dybde de så sårt trenger, flikke på språket, fikse på dialogene, stryke daukjøttet, pusse og slipe. Kort sagt: skrive boken om igjen. Men det blir med tanken.
* Ikke for Roy Jacobsen. Det som begynte med en finpuss av 1988-romanen "Virgo" før en planlagt gjenutgivelse i pocket, ble i realiteten til en ny roman - basert på den gamle. Et fristende bokklubbtilbud og en slunken forfatterøkonomi gjorde at "Virgo" utkom lenge før Jacobsen følte seg ferdig. Det har han gjort noe med - nesten 25 år senere. Resultatet bærer betegnende nok tittelen "Anger".
- Vi er vel mange som ser tilbake på tidligere bøker og kunne tenke oss å skrive dem om igjen - men de færreste av oss gjør det. Hva i all verden er dette, Roy Jacobsen?
- "De færreste av oss", sier du ­ jeg har ikke hørt om én, hvis vi ikke tar med Yeats, som skrev diktet "Sorrow of love" om igjen tre ganger over et tidsspenn på 25 år. Og svaret er vel rett og slett at det ikke er noe særlig å trakte etter, man vil videre og ikke bry seg med å rette opp igjen gamle ungdomssynder, de får stå der som det de er ­ retusjering av fortiden er i beste fall intellektuelt uredelig, i verste fall løgn.
- Hva var egentlig galt med "Virgo"? Og hvorfor utga du boken hvis du ikke var fornøyd med den?
- Det er i og for seg ikke noe galt med "Virgo", ut over det som er galt med enhver bok, at den kunne ha vært bedre. Men grunnen til at jeg tok fatt på den igjen, var at den ikke var ferdig da den kom ut ­ jeg manglet de siste seks månedene som jeg tar meg med hver bok, på å skrive den om igjen, og om igjen, og gjerne en gang til ­ og så sitte og fundere på den setning for setning ... Dette ble aldri gjort med "Virgo" fordi jeg fikk et tilbud fra bokklubben, mitt første, som jeg ikke var tøff nok til å si nei til, siden jeg ikke hadde fem flate og vi nettopp hadde fått vårt første barn etc - de ville nemlig ha den ut med én gang, ikke året etter, som jeg.
- Kan du fortelle litt om den håndverksmessige og kreative prosessen? Jobber du i det gamle manuskriptet til "Virgo", som om du rewriter boken? Eller skriver du manuset fra bunnen av? Sitter du med den gamle versjonen oppslått i bokform og rewriter linje for linje, avsnitt for avsnitt, eller har du frigjort deg fullstendig fra forrige versjon?
- Jeg jobbet i det gamle manuset, ja, fra starten av, fordi det var ment å være nettopp en "forbedring" og kun det, for utgivelse i pocket. Men jeg innså snart at stoffet begynte å utvikle seg i en annen retning, så etter de to-tre første kapitlene som ble skrevet om/forbedret (så å si hver setning) - endret stoffet karakter og ble sin egen roman, dog ikke uten at jeg fortsatt kastet noen blikk inn i det opprinnelige manuset, for å se om det var noe der som kunne brukes, og det var det jo, nå og da, men mindre og mindre, før jeg omtrent midtveis la vekk hele "Virgo" ­ jeg har ikke lest siste halvpart av den siden 88. Vi har altså et eksempel på at det håndverksmessige førte over i noe langt mer kreativt, og jeg vil si givende - ren rewrite er altså ikke noe for meg.
- De fleste forfattere utvikler seg fra bok til bok. Hva har denne prosessen lært deg om din egen utvikling som forfatter fra "Virgo" til "Anger"? Hva er du mer bevisst på nå enn før?
- "Virgo" er en dystopi, "Anger" et human drama, med andre - og jeg tror - mer interessante karakterer (selv om jeg ennå ikke har bestemt meg for om jeg skal endre navnene). "Anger" er også tematisk mer gjennomtenkt og litterært mer gjennomarbeidet. I mine øyne en langt bedre roman.
Les Dagbladets intervju med Roy Jacobsen om samme sak:     http://www.dagbladet.no/2011/05/28/kultur/bok/litteratur/litteraturfesti...
Bibliografi:
Fangeliv - noveller, (1982)
Hjertetrøbbel - roman, (1984)
Tommy - roman, (1985)
Det nye vannet - roman (1987)
Virgo - roman, (1988)
Det kan komme noen - noveller, (1989)
Ursula - barnebok, (1990)
Seierherrene - roman, (1991)
Fata Morgana - roman, (1992)
Den høyre armen - noveller, (1994)
Trygve Bratteli. En fortelling - biografi over Trygve Bratteli, (1995)
Ismael - roman, (1998)
Grenser - roman, (1999)
Fugler og soldater - noveller, (2001)
Det nye vinduet - noveller, (2002)
Frost - roman, (2003)
Hoggerne - roman, (2005)
Marions slør - roman, (2007)
Vidunderbarn - roman, (2009)
Anger - roman (utkommer høsten 2011)
Priser:
Tarjei Vesaas' debutantpris 1982, for Fangeliv
Cappelenprisen 1987
Notabeneprisen 1988
Kritikerprisen 1989, for Det kan komme noen
Bokhandlerprisen 1991, for Seierherrene
Scheiblers legat 1991
Ivar Lo-prisen 1994
Oslo bys kunstnerpris 1994
Riksmålsforbundets litteraturpris 2003
Gyldendalprisen 2005
Ungdommens kritikerpris 2005, for Hoggerne
Bokhandlerprisen 2009, for Vidunderbarn
Forfatterfoto: Siv-Elin Nærø

onsdag 25. mai 2011

Råteksten til neste bok er ferdig



Råteksten - eller kladden, om du vil - til min neste roman er levert til redaktøren min i Aschehoug. Det betyr slett ikke at boken er ferdig. Nå begynner det morsomme arbeidet - nemlig å finpusse, stryke og legge til, ornamentere, foredle de handlingstrådene som har potensiale og dempe eller fjerne alt som ikke fungerer. Dette arbeidet regner jeg med å bruke resten av året og litt inn i nyåret på. Dessuten skal jeg bruke endel tid på en såkalt beriket e-bokversjon - altså med mye tilleggsstoff og bilder.

Jeg vil ikke si for mye om romanen ennå, utover at det er en ny Bjørn Beltø-bok i samme gate som Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Forutsatt at Aschehoug liker boken og vil utgi den, regner jeg med at den utkommer på våren/forsommeren neste år.

Akkurat nå er manuskriptet på ganske nøyaktig 99.000 ord - eller 600.000 tegn. En tykk bok, med andre ord - i trykt form vil den ende et sted mellom 500 og 600 sider.

tirsdag 24. mai 2011

Gaute Heivoll om sin nye roman


I fjor vant han ikke bare Brageprisen for "Før jeg brenner ned", men også det lesende publikums hjerter. Over 30.000 nordmenn kjøpte den kritikerroste boken, som snart skal utgis på en rekke språk. I år er Gaute Heivoll klar med en ny roman. Midt i innspurten på høstens bok tok Heivoll seg tid til å besvare våre spørsmål om forventningspress og skriveprosesser. - Jeg har et ønske om å skrive enkelt, men med fylde. Leservennlig, men komplekst. Vakkert, men nådeløst, sier Gaute Heivoll.
- Hva kan du røpe om den nye romanen? Er det viktig for deg å vise en annen side ved forfatterskapet ditt?
- Romanen heter "Kongens hjerte" og er løst basert på virkelige hendelser og personer. Den handler i grove trekk om en sjøreise fra Norge til København som ble foretatt i 1775. Ombord i skipet var tolv radesyke pasienter som ble fraktet til Kong Fredriks hospital for diagnostisering og behandling. Romanen er annerledes enn den forrige, men det er ikke noe poeng i seg selv. Det avgjørende er å finne måter å skrive på som fascinerer meg i så sterk grad at jeg faktisk er i stand til å skrive. Når det er sagt ønsker jeg alltid å vri meg unna mitt eget tonefall, for å utfordre meg selv og finne nye muligheter for skrivingen. Det er kanskje umulig, men jeg gir meg ikke.
- Har den formidable suksessen til "Før jeg brenner ned" skapt et forventningspress i deg selv? Å komme med en ny bok etter en slik suksess må jo nesten være som å skrive den berømmelige "andreboken"? Hvilke refleksjoner gjør du deg selv rundt det å skulle "følge opp" en slik suksess?
- Vel. Presset er der, men jeg har -- etter ti bøker -- lært meg å takle ulike former for press, både det som kommer fra meg selv, og det som kommer utenfra. Det er viktig å kunne balansere dette presset, slik at det ikke tipper over og blir en hindring snarere enn en drivkraft.
- På hvilken måte tror du selv at viraken rundt "Før jeg brenner ned" har påvirket skriveprosessen? Klarer du som forfatter å løsrive deg fra suksessen, som jo eksisterer på utsiden av ditt egentlige virke som dikter? Føler du at du må skrive en like god bok, at du må prestere? Eller går du helt tilbake til nullpunktet når du påbegynner en ny bok?
- Jeg er forfatter på minst to ulike måter. Den ene er han som hver dag forsøker å skrive. Han som prøver å skrive best mulig, han som forestiller seg en idealtekst, som han så forsøker å skrive seg inn i. Men som underveis innser at det er umulig. Den andre er den offentlige forfatteren som gjerne skal kommentere det han har skrevet, og hvorfor han har skrevet det. Den skrivende forfatteren og den snakkende forfatteren har egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre, men de klarer å forsone seg med hverandre.
- Din forrige bok utkom i fjor - har du arbeidet med den nye romanen parallelt med "Før jeg brenner ned", eller har du rukket å skrive en hel bok samtidig som du har lansert den forrige? Kort sagt: Hvordan i all verden har du rukket dette?
- Jeg har stadig ideer som venter på å virkeliggjøres. De kan være der i årevis, og fleste blir det aldri noe av, mens denne vokste til det punktet at jeg kunne begynne å skrive. Når jeg først kan skrive, er mye av arbeidet allerede gjort, og slik sett er det vanskelig å si hvor lang tid jeg har brukt. Det er forøvrig ikke så interessant, synes jeg.
- Har du lært noe om skriveprosessen - om å skape et romanunivers og befolke det med fiktive, men "virkelige" litterære figurer - av mottagelsen og omtalen av "Før jeg brenner ned"?
- Så lenge jeg er i stand til å skrive, utvikler jeg skrivingen. Jeg har et ønske om å skrive enkelt, men med fylde. Leservennlig, men komplekst. Vakkert, men nådeløst.
- Du er nettopp blitt pappa - ser du noen som helst likhetspunkter mellom det å sette et barn til verden og det å komme med en ny bok?
- Jeg tror alt du opplever i livet også kan speiles i skrivingen, direkte eller indirekte. Spørsmålet er hvordan, og hvorvidt man er i stand til å omsette sine erfaringer i forsøket på å skape kunst.
Bibliografi:
Postboks 6860 – antologi (2000)
Liten dansende gutt – prosa (2002)
Omars siste dager – roman (2003)
Utskrift. Nye norske noveller – antologi (2003)
Ungdomssangen – roman (2005)
Metaforenes tyranni? antologi (2005
Kjærlighetsdikt på bunnen av elva – dikt (2006)
Doktor Gordeau og andre noveller – noveller (2007)
Himmelen bak huset – barnebok (2008)
Himmelarkivet – roman (2008)
Ord for ord – antologi (2009)
Båten mellom stjernene – barnebok (2010)
Før jeg brenner ned – roman (2010)
Kongens hjerte– roman (Utgis høsten 2011)
Forfatterfoto: Paal Audestad

Ikke lenger Anonym: Per Kristiansen





Forfatteren Anonym er ikke lenger (fullt så) anonym: Bak det myteomspunne pseudonymet skjuler den nokså ukjente tekstforfatteren Per Kristiansen seg.
På en direktesendt (!) pressekonferanse (!) i Kagge Forlag i formiddag avslørte Kristiansen og forlaget sin godt bevarte hemmelighet - utvilsomt blant norsk forlagshistories største (og mest omdiskuterte) PR-suksesser.
Per Kristiansen er tekstforfatter i radio og tv, blant annet skrev han i mange år for "Hallo i uken", og har arbeidet som frilansjournalist.
- Jeg regner med at skuffelsen blir stor i enkelte kretser, humret Kristiansen på pressekonferansen. - Alle har lett blant kjendisene, ikke blant oss anonyme.
Spekulasjonene om hvem som skjulte seg bak pseudonymet Anonym har gått i mediene helt siden debutboken "Kongepudler" i 2006. Navn som Erling Kagge selv, Knut Nærum, Vidar Kvalshaug, Torgrim Eggen, Kjetil Rolness, Herman Willis, John Olav Egeland, Anne Holt, Ari Behn, Arne Strand, Kjetil Try og Trond Giske har vært nevnt.
- Det har vært morsomt å sitte på sidelinjen og se hvordan den ene etter den andre er dratt inn i tv-studio for å svare på om de er Anonym, sier Kristiansen. - Sånt er jo morsomt. Som Anders Heger sa i Dagsnytt 18: Nå sitter det noen og ler der ute.
Pseudonymet Anonym står bak fire satiriske romaner, som er trykt i et samlet opplag på 87.000 eksemplarer:
«Kongepudler» (2006)
«Kindereggeffekten» (2007)
«Klassekamerater» (2009)
«Mordet på Anonym» (2011)
Bøkene omhandler maktmennesker i politikk, næringsliv, kulturliv, medier, kommunikasjonsbransje og kongehus.

tirsdag 17. mai 2011

Blant typografer i løvens hule

Denne kommentaren er fra min faste spalte i bladet Kampanje: 



Filmsatsparagrafen står for fall. På tide, vil de fleste mene. Denne overlevningen fra en annen tidsalder har gitt grafikere enerett på bruk av datamaskiner til avisproduksjon. I praksis betydde det eksempelvis at typografen skrev om igjen nøyaktig samme tekst som en journalist allerede hadde skrevet.   

På 1980-tallet var jeg journalist og vaktsjef i Aftenposten. En av de underligste vaktene man da kunne ende opp med, var som redass. Jeg antok at det betydde redaksjonsassistent, men vi kalte det bare redass. Som redass var du redaksjonens representant i setteriet.

I løvens hule.

Dette var i glansdagene til Gunnar Nordby og AGK. Den gang var ikke journalister særlig populære på setteriet (uttalt: setteri') i annen etasje i Akersgaten 51. Ruth Gundersen het én av de faste redassene. Ruth var en erfaren journalist som typografene hadde stor respekt for. Men når en av oss jyplingene måtte overta for Ruth på setteriet, var det som å sende en børsmegler med Armani-dress, slips og vannkjemmet hår inn på Blitzhuset.

De eneste vennene våre på setteri' var faktor (sjefen), førsteombrekkeren (som brakk om førstesiden og som var først blant likemenn blant typografene) og en og annen som ikke visste bedre. For mange av de andre typpografene var vi sjourrnalister et nødvendig onde.

Det tok tid å sette seg i respekt hos typografene.

Tid, ydmykhet og noen frekke replikker. Først da ble du – med litt hell – en av gutta.

Dette skjedde i de dager da satsen kom ut på klebrig papir som ble limt fast til usynlig oppstrekede avissider som var festet til skråstilte lysbord. Med skalpell fjernet typografen alt overflødig papir og limte titler, tekstspalter, billedtekster og rastrerte fotografier på avissiden i henhold til layoutavdelingens håndtegnede anvisninger. Men hvis teksten ble for kort eller for lang – eller hvis en tittel ikke passet – ble redassen tilkalt.

Reddass! runget kommandoen gjennom det store setteriet.

Det hendte nok at en uerfaren redass kom i skade for å hente med seg en notis – eller en såkalt puffannonse – for å fylle et hull. Og det hendte nok at en typograf ga denne grønnskollingen et rapp over fingrene med ciceromålet av metall.

Å ta i sats var helligbrøde for en journalist. Ruth var den eneste blant oss som aller nådigst fikk ta i sats. Hvis vi andre gjorde det, risikerte vi i beste fall tilsnakk, og kanskje et rapp over fingrene. Eller at et samlet setteri fikk akutt behov for å gjøre noe annet – slik at trykkstart ble forsinket.

Hvis typografene hadde fordommer mot oss journalister, var det ikke stort bedre andre veien. Rekkehusvakter kalte vi overtidsskiftene deres – fordi de jobbet så mye at de fikk råd til flotte rekkehus, alle mann. Og vi humret over ryktene om at typografene hadde klart å forhandle seg frem til komp'ang'sjon for bortfall av ulempe da en ny skiftordning ga dem gunstigere vakter, men mindre overtid.

Med årene ble jeg faktisk kollegialt venner med mange av dem. Håndverkere av den gode, gamle skole. Fulle av yrkesstolthet. Rappkjeftede. Med en laugsånd som hørte de gamle frimurerne til.

Med dataens inntog forsvant håndverket deres – langsomt og ubønnhørlig. Men filmsatsparagrafen besto. Det eldgamle, hederkronte håndverket typografi ble til grafisk formgivning. En annen type mennesker rykket inn der typografene en gang hadde hersket.

Men filmsatsparagrafen besto.

I Aftenposten endte mange av de gamle typpografene på desken. Noen ble sjourrnalister. Noen spesialiserte seg på sideutformning. Andre tok sluttpakker eller førtidspensjonerte seg.
       
Men filmsatsparagrafen besto.

Frem til nå.

Endelig står filmsatsparagrafen for fall. Når dette skrives gjenstår fortsatt de formelle godkjennelsene i Mediebedriftenes Landsforening, Fellesforbundet og Norsk Journalistlag. Men bransjen er enig om en sentral rammeavtale – som partene også lokalt må være enige om – som legger filmsatsparagrafen død og som i praksis betyr at journalister får brekke om en avisside og grafikerne får gjøre redaksjonelt arbeid på desken.

Den dag i dag hender det jeg støter på gamle kolleger – ikke bare journalister og layouttegnere, men også faktorer og typografer. Da minnes vi denne tiden med blaff av nostalgi og mimrer om den gangen vi lagde avis på den gamle måten.
_ _ _

EDIT: Gode kolleger har minnet meg på at funksjonen jeg omtaler ikke het "redass", men "teknass" (teknisk assistent). 

mandag 16. mai 2011

Langelands skrivebok


Kan man lære å skrive godt? Det tror forfatter Henrik H. Langeland, som nå er aktuell med boken "Fortellekunst. Håndbok i litterære teknikker". - Det går i hvert fall an å lære å fortelle godt, sier Langeland. Og han tror noen hver av oss har noe å lære av boken.
- Hvorfor skrev du denne boken?
- I regi av Tiden har jeg i tre-fire år nå arrangert et halvårlig helgeseminar for forlagets etablerte og vordende forfattere. Boken er et resultat av disse seminarene, som fra høsten av åpnes for alle som vil delta (tiden.no/skrivekurs). Jeg har dessuten lenge tenkt at det kunne være behov for en konsis, begeistret og rasjonelt innførende håndbok i fortellingens tross alt vanskelige kunst.
- Går det an å lære å skrive godt?
- Det går i hvert fall an å lære å fortelle godt. Å skrive godt, i betydningen språklig beherskelse og formuleringsevne, synes i større grad å være basert på talent.
- Hvem henvender boken seg til?
- Alle som ønsker å skrive en fortellende prosa som appellerer til boklesere. Det vil primært si romanforfattere, men også novelleforfattere, fagbokforfattere og featurejournalister.
- Tror du etablerte forfattere har noe å lære av boken?
- He he. Her burde jeg sikkert si nei, men jeg må være ærlig og si ja. Og det gjelder uansett om man ønsker å benytte seg av disse teknikkene eller ikke. Dessuten er mye av innholdet grunnleggende for all fortellekunst, og benyttes i like stor grad av Jon Fosse som Jo Nesbø.
- Hva er det beste skriverådet du kan gi?
- I dette forumet, som jo er for etablerte forfattere, vil nok det beste rådet være å forstå hvordan verdivendiger fungerer, slik at det kommer mer eller mindre av seg selv når man skaper fortellingene sine.
- Hvor har du hentet inspirasjon?
- Det er ikke uten grunn jeg har hentet så godt som alle teksteksemplene i boken fra Per Pettersons ”Ut og stjæle hester.” Per mestrer disse teknikkene nærmest til fulle, enten det er bevisst eller ubevisst. Jeg vil også gjerne tilføye at mine egne romanutgivelser på ingen måte lever fullt og helt opp til idealene i håndboken. Jeg finner stadig fortellemessige feil og mangler i dem -- som det nå er for sent å gjøre noe med.
Henrik H. Langeland er født og oppvokst i Oslo. Han debuterte med romanen "Requiem" i 2000 og har siden skrevet monografiene "Marcel Proust" (2001) og "Av sporet er du kommet" (2005) samt romanene "Wonderboy" (2003), "Francis Meyers lidenskap" (2007) og "Verdensmestrene" (2010). Han har også skrevet intervjuboken "Amerikanske tilstander" (2008) sammen med John Erik Riley og Mattis Øybø. Langeland, som bor og arbeider på Kampen, har doktorgraden i litteraturvitenskap (om Marcel Proust). Fra 2005 til 2008 var han redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet.
For informasjon om Langelands kursvirksomhet:http://www.tiden.no/index.php?ID=Kurs&counter=4

torsdag 12. mai 2011

Opplag: 35 000. Krim? Neida, en diktsamling!



35 000. Et skyhøyt opplagstall for de fleste. Enda en krimroman, tenker du kanskje. Neida. 35 000 er det samlede (og svimlende) opplaget på Kagge forlags fire opplag av - en diktsamling! Lyrikksuksessen "Dikt for gutta" er blant Kagge forlags største salgsvinnere. Hvordan er det mulig? 

Kagge forteller at hver utgave har inneholdt nye dikt. Den siste utgaven har 17 dikt som ikke har vært med tidligere.

- Hvis det er en myte at menn ikke liker lyrikk - hvorfor kjøper de ikke da diktsamlinger?

- Mitt inntrykk er at verken gutter eller jenter kjøper noe videre med diktsamlinger, selv om selvfølgelig mange liker dikt. Det er nå engang et godt stykke fra å like noe til å handle.

- Hvordan velges diktene ut?

- Vel, jeg har skutt med hagle. Har lest lyrikk siden tenårene, så det har vært mye å ta av. Generelt har vi satset på høy litterær kvalitet, humor, noe grisete humor, kjærlighet, lengsel, eventyr og annet som det gjerne skrives lyrikk om.

- En diktsamling selger kanskje noen hundre eksemplarer - denne har nå gått i 35 000. Så hva har lyrikere og forlag å lære av denne suksessen?

- Jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å lære opp folk med lengre og bredere erfaringer enn det vi har.

- Kommer Kagge til å fortsette med slik "konsept-lyrikk"?

- Ja. Vi har gitt ut lyrikk siden 1998 og kommer ikke til å gi opp.

onsdag 11. mai 2011

Debatt om kritikk av kritikk



Hvor langt kan en forlegger gå i å kritisere en litteraturanmelder? Spørsmålet diskuteres etter at Cappelen Damms forlagssjef Anders Heger i sin blogg gikk hardt ut mot Dagbladets kritiker Cathrine Krøger. I Dagbladet rykker både avisens kulturredaktør Jo Randen og Cappelen Damm-forfatter Kristín A. Sandberg ut mot det Sandberg kaller "et karakterdrap". Selv mener Heger det må være lov å bruke sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter til å debattere litteratur og anmelderi - gjerne i friske ordelag. Og han mener at en anmelder som Krøger, som er hard i klypa selv, må tåle denne type kritikk. Krøger er ikke akkurat enig.  
Heger og Krøger har vært i tottene på hverandre før. Ikke minst da Krøger slaktet Cappelen Damm-forfatter og redaktør John Erik Rileys "Heimdal, California". Og etter en debatt i NRKs Aktuelt-sending forleden kveld - der Krøger var invitert til å snakke om fenomenet "chic lit" med utgangspunkt i Cappelen Damm-debutanten Elin Rises roman "Luremus" - rykket Heger ut i den nye Cappelen Damm-bloggen. Under overskriften "Hva skal man med en slik anmelder?" skrev Heger:
"Da Dagbladets Cathrine Krøger tidligere i år publiserte sin parodi av en anmeldelse på John Erik Rileys 'Heimdal, California' sendte jeg en twittermelding som gikk ut på at hun antakeligvis ikke hadde lest boka hun snakket om. Det var selvfølgelig en nøye kalkulert provokasjon, en bevisst overdrivelse ut i det absurde, for å demonstrere i hvilken grad jeg mente hennes “lesning” var helt på jordet."

Og Heger avsluttet slik:

"Dagen etter at Krøger hadde fradømt sjangeren, boka [Luremus] og forfatteren [Elin Rise] all litterær ære, ringte Dagbladets kulturredaksjon. Fru Krøger ville gjerne ha tilsendt Luremus. Nå kunne hun nemlig tenke seg å lese den. For å – hold dere fast – anmelde den. Hun har altså allerede sagt offentlig at boken er mykporno. Hvem i all verden kan ha noen som helst slags tillit til hva hun forøvrig kan mene? Det er jo ingenting som tyder på at denne anmelderen lar seg påvirke av realiteter. Enn si av skrift. Om anmeldelsen kommer på trykk – om man i Dagbladet mener at det finnes så mye som et fnugg habilitet igjen hos Krøger, vil det bli et stykke avisanmelderi som ikke har noen verdi –annet enn at den dokumenterer for all verden det totale mangel på faglig refleksjon, ikke bare hos anmelderen men også i hennes redaksjon."    
Les Hegers blogginnlegg i sin helhet her: http://www.forlagsliv.no/lavterskel/

Tonen var ikke akkurat forsonende da Heger og Krøger møttes til debatt i Dagsnytt 18. Temperaturen ble stadig heftigere. Se debatten her:http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/263147/  

Les anmeldelsen Cathrine Krøger skrev om Elin Rises debutroman "Luremus" i etterkant av Aktuelt-sendingen: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...
Cathrine Krøger deler ikke Hegers syn om at hun gjorde seg inhabil som anmelder ved å delta i Aktuelt-debatten. 

- Jeg er den i Dagbladet som kjenner «chic lit», og det var naturlig at jeg skulle anmelde den. Jeg presiserte også overfor forlaget at det var mulig at jeg skulle gjøre det, sier Krøger til Dagbladet. - Jeg gjorde det også helt klart overfor NRK, både før og under debatten at jeg ikke hadde lest boka i forkant av debatten. Jeg var invitert for å diskutere «chic lit».

Hegers innlegg fikk mange - ikke bare Krøger - til å reagere. Blant dem var Cappelen Damms forfatter Kristín A. Sandberg, som i en kronikk i Dagbladet omtaler Hegers utspill som "lavmål" og "karakterdrap". Hun skriver:

 "Ikke engang forfatteren hadde tenkt på «Luremus» som chic lit. Hun nikket mens hun forsikret at det hadde vært «en prosess» og at alle hadde vært «veldig positive», selv om hun har måttet jobbe «veldig, veldig mye». Fint. Verken Krøger eller andre uttalte seg «negativt om en litterær debutant i bastante ordelag», slik Heger skriver. Tvert imot. Heger skriver om Krøgers uttalelser som om han ikke har sett programmet han legger ut lenke til. Lenkene Heger legger ut som dokumentasjon, dokumenterer bare at Krøger er kritisk. Det er jobben hennes. Cathrine Krøger er spissformulert og kan være storkjeftig. Hun er en kritisk anmelder. Det er rollen hennes. Men hva er rollen til Heger?"


Overfor Dagbladet utdyper Sandberg sitt syn: - Det er ikke personen Anders Heger som er poenget. Poenget er at han har en rekke roller, og at han bruker sosiale medier til å konsolidere makt, sier Sandberg.
Også forfatter Bror Hagemann er kritisk til Heger. Til Dagbladet sier Hagemann: - For det første handler dette om at vi er første generasjon brukere av sosiale medier. Vi slenger ting ut uten å helt tenke over at det går ut i offentligheten og blir stående der. For det andre syns jeg Hegers blogg er en avsporing av en viktig debatt, nemlig kommersialiseringen av bokbransjen som er bakgrunnen for det hele. Han tillegger Krøger standpunkt hun ikke har ytret, og det syns jeg blir usaklig, sier Hagemann

Anne Schäffer, leder i Norsk Kritikerlag, mener Anders Heger mister sin seriøsitet når han angriper en kritiker så hardt. - Det er ufint og jeg syns han senker nivået på debatten, ved å angripe person og ikke sak, sier hun til Dagbladet.
 Anders Heger tar ikke selvkritikk: 

- For meg er dette enkelt. Det er et spørsmål om habilitet. Krøger står den ene dagen og karakteriserer en bok i  klassen «mykporno» og «uten litterær kvalitet» uten å ha lest den. Neste dag skal hun anmelde boka. Det er klart hun - med TV-opptrednen - har gjort seg selv inhabil som anmelder, sier Heger til Dagbladet. - Avisene burde være glad for at anmelderrollen diskuteres. Det kan nesten se ut som om Sandberg og Hagemann mener det er noe galt i å diskutere på Twitter og i sosiale medier om man også er forlegger. Det er et standpunkt jeg finner mildest talt underlig, sier Heger ifølge Dagbladet.

Forvirret? Her er samlingen av lenker for deg som vil sette deg grundig inn i saken: 

Les Anders Hegers blogginnlegg her: http://www.forlagsliv.no/lavterskel/

Se debatten mellom Heger og Krøger på Dagsnytt 18 her: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/263147/ 
Se Aktuelt-debatten her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/734252/
Les Cathrine Krøgers anmeldelse av John Erik Rileys roman her: http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...
Les Cathrine Krøgers anmeldelse av Elin Rises debutroman Luremus her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...

fredag 6. mai 2011

Forlagsblogg utenom det vanlige


Cappelen Damm åpner dørene: Med bloggportalen www.forlagsliv.no gir de publikum et spennende innblikk i tankene til dem som arbeider i forlagshuset - og forfatterne sine. Anført av kjente forlagsfolk som Anders Heger og Knut Gørvell og forfattere som Ingvar Ambjørnsen tegner bloggportalen til å bli et enestående nettsted. Her finner du blogger signert forfattere og redaktører som Steffen Sørum ("På redaktørkjøret"), John Erik Riley ("Monografi"), bokbloggeren Bokdama (som egentlig heter Anette Garpestad), forlagssjef Anne Fløtaker ("Gnist"), Tuva Ørbeck Sørheim ("Mellombloggen") - for å nevne noen ganske få.

Etter å ha surfet og lest er det bare å vende både én og to tomler i været!
Knut Gørvell var i mange år redaktør og direktør i Bokklubben, men har siden februar i år vært utviklingssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm.
 
- Hvorfor en bloggportal?
Cappelen Damm er et åpent og inkluderende forlagshus hvor forfattere og publikum kan møtes, hvor meninger brytes, og hvor bøkene skal være synlige og tilgjengelige for alle. Derfor har vi både en bokhandel og kafé, og vi arrangerer nærmere 200 store og små litterære møter hvert år. Nå ønsker vi å åpne forlaget enda mer, og den nye bloggsatsingen er en viktig del av det.
Vi har valgt å lage Forlagsliv som en portal eller multiblogg, med nyhetsblogg, personlige blogger fra forfattere og ansatte i forlaget og avdelingsblogger. Nyhetsbloggen vil gi løpende informasjon om hva som skjer på forlaget, nye utgivelser, forfatterarrangementer og andre aktuelle saker, de personlige bloggene vil variere i innhold, men vil samlet gi et godt innblikk i hvem vi er og hva vi jobber med.
Det er nettopp kombinasjonen som utgjør denne multibloggen som kan skape en spennende informasjonskanal som folk vil både bruke å ha lyst til å dele med andre. Sjefen for Institutt ved informatikk ved Universitetet i Oslo, Morten Dæhlen, har allerede anmeldt Forlagsliv på sin blogg og kaller den “en ny og innovativ variant som mange kan lære av, inkludert min egen organisasjon.”
Ved at Forlagsliv er integrert med alt det andre vi gjør i sosiale medier og i andre kanaler håper vi på en stor spredning, selv om vi har beskjedne mål i første omgang. Vi har for eksempel for få som liker Cappelen Damm på Facebook, og det tallet håper vi raskt å doble. For nå når vi har masse spennende stoff å vise til.
- Forlagsfolk er travle mennesker - har dere tid til dette da?
Tid er selvsagt en begrensning, og dette kommer i tillegg til eksisterende arbeidsoppgaver. Likevel ser vi jo alle at de sosiale nettverkene og alt annet på nettet er blitt en naturlig del av arbeidet. Det er en veldig offensiv holdning her i forlaget, så vi har foreløpig ikke sett dette som et problem. I tillegg har vi omgjort en stilling slik at Anette Garpestad (bloggeren “Bokdama”) skal være redaktør på halvtid. Hun vil både holde orden på nyhetsbloggen og sørge for skikkelig integrering i de andre sosiale kanalene.
- I skrivende stund byr bloggen på 24 forlagsansatte og bare 4 forfattere - er forfatterne vriene å be?
Her kommer det an på hvilken "skrivende stund" man snakker om, for her skjer det ting raskt. Noen timer etter at vi åpnet opp bloggen i går, meldte for eksempel Hans Olav Lahlum at han ønsker seg sin egen blogg, og flere andre forfattere har reagert svært positivt. Nå fikk jeg enda en mail om en forfatter som vil ha sin egen blogg, så her vil det skje raske endringer. Vi vil aktivt invitere til gjesteblogging for å få flere til å prøve seg, for vi regner med at flere forfattere vil se på dette som en nyttig måte å komme i dialog på sine lesere etter hvert. Det er jo greit å se hva dette er, før man legger arbeid i det. Og det kan man nå ved å gå inn på www.forlagsliv.no.
For øvrig er det naturlig at forfatterne er litt tilbakeholdne. Alle forlag er jo fornøyd med at de fokuser på å skrive sine bøker. Derfor vil det helt klart gå i faser hva en forfatter kan yte på en blogg. Samtidig vil det være faser i forfatterlivet der bøkene møter leserne, og da vil en blogg kunne være et svært nyttig verktøy. Hvis vi lykkes med å spre bloggen slik vi håper og tror, er jeg sikker på at vi vil ha stor pågang av forfattere for det er rom til mange under betegnelsen “Forfatterliv” på bloggen vår. Heldigvis er bloggverktøyet også nå så enkelt at det ikke utgjør noe problem for noen. Der har en del forfattere hatt en del dårlige erfaringer tidligere.
- - -
Ansvarlig redaktør for portalen er Anette Garpestad, i sosiale medier kjent som Bokdama.