To personer. To stemmer. To forfattere. I romanen «Din vakre jævel» faller 25 år gamle Hedvig for 15 år gamle Robin. Et umulig kjærlighetsforhold, sies det - men hvor umulig er det når to forfattere skriver én og samme roman? Vi stilte det åpenbare spørsmålet til forfatterne Helene Uri og Arne Svingen: - Hvordan i all verden går man frem når to forfattere skriver bok sammen?
HELENE URI: Man møtes og klekker ut hovedtrekkene i historien. Man går hjem og pønsker på om dette lar seg gjøre. Man kommer frem til at det gjør det. Man møtes igjen og planlegger mer i detalj. Man blir enig om hvem som skriver hvilke kapitler. Man skriver sitt kapittel og sender til den andre på mail. Den andre gir respons. Man forholder seg til innspillene og begynner å vente i spenning på bidraget fra den andre. Man leser den andres neste kapittel. Man blir så inspirert at man straks begynner på sitt neste kapittel, selv om man slett ikke har tid. Omtrent slik.
ARNE SVINGEN: Først må man jo finne ut om man er på bølgelengde og kan komme fram til en felles, god historie. Ideer kastes fram og opp og vekk og tilbake igjen.
TE: - Beskriv boken - i to-tre setninger - slik DU ser den.
ARNE SVINGEN: Oslo øst møter Oslo vest, ung gutt innleder et forhold til en ti år eldre jente. Hun skal gifte seg, han og guttegjengen raner folk på gata. Det begynner med et dramatisk og ubehagelig ran, men det som skjer mellom Robin og Hedvig blir jo til noe langt farligere.
HELENE URI: En bok med temperatur, en bok som bærer preg av gleden og tempoet den er blitt til i. En bok mest for ungdom om kjærlighet og begjær, men som også har spenningselementer i seg.
TE: - Retter dere på hverandre - jeg tenker da på stilistiske grep og dramaturgiske valg? Eller er dere bare ansvarlig for deres egen del av teksten?
HELENE URI: Vi har ansvaret og eiendomsrett til våre deler av boken. Jeg skriver kapitlene om Hedvig. Arne skriver om Robin. Vi eier også vår persons replikker i den andre kapittel. Men en forutsetning for et sånt prosjekt er jo at vi er lyttende og åpne. Og det er jo en vesentlig del av opplegget: Man får et unikt innblikk i en annen forfatters teknikker og tenkemåter - motiverende, lærerikt og akkurat passe provoserende.
ARNE SVINGEN: Vi har siste ord på våre kapitler, men kommer selvsagt med innspill og kommentarer til den andres kapitler. Noen kapitler har vi tatt langt flere runder på enn andre. Vi vet jo hva som skal skje, så det er mer en overraskelse hvordan det faktisk skjer. Å ja, er det sånn Hedvig tenker! Er det sånn hun sier det! Wow!
TE: - Jeg er sikker på at kolleger er nysgjerrige på et slikt litterært samarbeid - fortell litt mer om hvordan dere gikk frem i praksis og hvilke lærdommer dere høstet?
ARNE SVINGEN: Dette er jo andre gang vi gjør det. "Sommereren vi kledde oss nakne" kom i 2005. Så vi fortsatte med den formen vi fant den gang. Først utarbeider vi historien sammen, det aller morsomste, men også noe som har gått over ganske lang tid, her er det diskusjoner og mange ideer som vurderes. Selve skrivingen gjør vi hver for oss, men siden vi skal ha annethvert kapittel må jeg alltid vente på Helenes kapittel før jeg skal skrive mitt neste - og omvendt. Det er så mange nyanser, detaljer og måter å løse situasjoner på som kan få betydning for det jeg skal skrive, at jeg ikke bare kan skrive i vei, selv om jeg vet hva som skje i grove trekk. Dette er jo mye morsommere enn å skrive bok alene. Skriveprosessen går forresten ganske raskt, det gir en veldig draiv til å skrive videre.
TE: - Dere har begge skrevet bøker for ungdom og voksne - er det ene enklere enn det andre?
ARNE SVINGEN: Alt er like forbanna vanskelig.
HELENE URI: Det er jo svært lite politisk korrekt å si at barnebøker er enklere å skrive, og det er det heller ikke. Men det er annerledes - og for mitt vedkommende også mye kortere. For meg personlig er nok mine barne- og ungdomsbøker mer overskuddsprosjekter.
TE: - Blir det med denne boken, eller har dere nye planer?
ARNE SVINGEN: Det gikk sju år mellom de to første, så vi får se, tida har en tendens til å passere veldig fort, et merkelig fenomen det der. Uansett vil det være avhengig av at vi har en idé som er god nok.
HELEN URI: Det får tiden vise. Vi skrev en ungdomsroman sammen i 2005, og nå en i 2012. 2019 er vel et naturlig mål å sikte seg inn mot.
Les mer om boken her:
1 kommentar:
Takk for interessant intervju!
Legg inn en kommentar