Jeg vil ikke forstå

(Følgende tekst ble publisert i VG - i serien "Vi setter ord på det" - onsdag 27. juli 2011)

Jeg ligger på stranden i Barcelona med et blylodd av fortvilelse i magen. Rundt meg leker hvinende småbarn. Bølgene skyller dovent mot land. Måker vipper mot vinden. Solen flimrer tung og dorsk på en blå himmel.

Men ingenting er som det skal.

Jeg ser blide barn med dryppende ispinner. Men det er ofrene på Utøya jeg tenker på. Jeg ser glade familier som smører hverandre inn med solkrem. Men det er bombeofrene i regjeringskvartalet jeg tenker på. Jeg ser solbrente tenåringer som spiller fotball i strandkanten. Men det er alle de pårørende jeg tenker på. Jeg ser ut over havet. Men det er meningsløsheten jeg tenker på.

Den ufattelige meningsløsheten.

Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.

Jeg ligger på stranden i Barcelona og føler meg hjelpeløs, fortvilet, sorgtynget. I likhet med tusenvis av andre nordmenn er jeg på ferie. Hundrevis av mil borte fra tragedien. På trygg avstand fra redslene. Likevel er jeg, på et vis, hjemme. I timevis har vi fulgt direktesendingene til TV 2 Nyhetskanalen på en hakkete internettlinje. Med jevne mellomrom åpner vi nettavisene. Noe nytt? Hver time, hvert døgn, bringer nye tall, nye detaljer, nye grusomheter.

Sommeren 2011 er ikke mer.

I kioskene på La Rambla – Barcelonas yrende turistgate – blafrer aviser sorgtungt i sommerbrisen. En trenger ikke være språkmektig for å forstå overskriftene på alle de ubegripelige fremmedspråkene. Vi stanser, blar i aviser fra fjerne verdenshjørner, ser bildene fra Utøya og regjeringskvartalet.

Er dette Norge? Mitt Norge?

Nei, det er ikke mitt Norge. Ikke ditt Norge. Ikke vårt Norge.

Som forvrengte minner fra mine verste mareritt – som opprivende scener fra de mest brutale skrekkfilmer – manes bildene frem i mitt indre. Bildene jeg ikke orker å holde fast ved. Bildene jeg ikke makter å ta inn over meg.

76 døde. Døde? 76 døde!

Er dette virkelig?

76 døde. Hundre skadet. Det betyr 350 foreldre. Fire-fem-seks hundre søsken. 700 besteforeldre. Sønner og døtre. Mange tusen onkler og tanter. Titusener av kjærester og venner, kolleger og klassekamerater, bekjente og naboer.

Millioner av tårer.

Rundt oss her i Barcelona går livet sin gang. På stranden. I gatene. På La Rambla. Ved La Sagrada Familia. I Park Güell. Ved Den magiske fontenen. Turistbussene stanger seg utålmodig frem i stillestående trafikk. Tiggerne trygler om almisser. Gateselgerne falbyr sine sjal og duker.

Men ingenting betyr noe lenger. Verden er blitt en kulisse. Virkeligheten føles meningsløs.

Hvorfor gjorde han det? spør mange. Ikke jeg. Jeg vil ikke vite hvorfor. Begrepet «hvorfor» mister all mening når det ikke finnes noe meningsfylt svar. For det gjør det ikke. Ikke egentlig.

Jeg leser nettdebattene. Folk søker svar i drapsmannens høyreekstreme og fremmedfiendtlige holdninger. Vi må «forstå» for å forhindre at dette skjer igjen. Ja ja. Et prisverdig håp. Men jeg tror ikke noe på det. Hvordan kan du forhindre det utenkelige?

Kall meg naiv, men jeg klarer ikke å betrakte disse drapene som en politisk handling. Det besudler begrepet politikk og gir morderen en kredibilitet han ikke fortjener. Jeg synes dette er vanskelig. Selvsagt ser jeg den ekstremistiske klangbunnen i morderens psyke og natur. Og ja, jeg skjønner at handlingen er et pervertert politisk manifest (like avskyelig som det skrevne manifest som han publiserte på internett).

Men jeg nekter å anerkjenne massemord som uttrykk for noe annet enn det det er: massemord. Ondskap. Galskap.

I det øyeblikk morderen blandet ingrediensene til bomben – for ikke å snakke om da han så sitt første offer i øynene og trykket på sitt våpens avtrekker – frasa han seg retten til å bli vurdert og analysert ut fra vanlige menneskelige – og politiske – normer.

Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere. Alt jeg vet er dette: Han har selv tatt skrittet inn i ondskapen og galskapen.

Galskap, åpenbart. Men ikke en galskap som på noe vis unnskylder eller forklarer barbariet. Å nei. Planleggingen har vart så lenge at handlingen fremstår som veloverveid og kalkulert. Hvilket gjør det hele desto verre.

Utvilsomt har han funnet næring i tankegodset til Unabomberen Ted Kaczynski – som han har plagiert – og Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. To avskyelige menn. De hatet alle de verdier sosialdemokratiet står for. Og de mente de hadde rett til å drepe.

Ingen har rett til å drepe.

Jeg ligger på stranden i Barcelona – fjernt fra mitt kjære Norge, fjernt fra den ufattelige sorgen til hver og en av de pårørende – og føler meg maktesløs. Men hva jeg føler – og hva jeg mener – er uten betydning.

Definisjonsmakten tilhører ofrene og de pårørende.

De skal i det minste vite at vi er 4,5 millioner nordmenn som føler med dem.

Rettsstaten og demokratiet Norge får håndtere jussen. Selv skal jeg bidra med det lille jeg kan: Ikke med et ord skal jeg nevne morderens navn. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg henvise til morderens mål. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg viderebringe så mye som et komma av de ideene han kjemper for. Det fortjener han ikke,

Vel. Det er ikke mye. Jeg erkjenner det. Men hver og en av oss får gjøre det lille vi kan for å hedre minnet til alle de uskyldige som ble frarøvet sine liv og for å stille oss bak de pårørende i deres grenseløse sorg.

Norge er ikke lenger det samme, sies det. Sant nok. Likevel ligger jeg her på stranden i Barcelona og håper at det er feil. Ved å gi etter for terrorens krefter, for ondskapen og galskapen, så oppfyller vi til syvende og sist det de ønsker å oppnå.

Kan vi gjøre noe, du og jeg? Jeg tror det. Vi kan ikke bringe de døde tilbake. Vi kan ikke lindre sorgen. Men la oss, sammen, ta tilbake det Norge som var. Slik vender vi ryggen til morderen og hedrer idealene til alle de flotte menneskene som han rev ut av tiden.

Ecos rystende europeiske ekko

Anmeldelsen sto på trykk i VG 2. juli 2011:  

Umberto Eco

"Gravlunden i Praha"

Oversatt av Astrid Nordang

528 sider

Kr. 399,-

Tiden Norsk Forlag

Velkommen til en verden av hat og løgn, svik og svindel, krig og drap, umoral, hemmelige losjer, spioner, opprørere og satanister.

I "Gravlunden i Praha" tar Umberto Eco oss med til et fordervet Europa mot slutten av 1800-tallet. I denne pøl av ondskap presenterer han oss for dokumentfalskneren Simonini. Jo takk …

En avskyelig fyr, Simonini! En skruppelløs svindler. En samvittighetsløs drapsmann.

Samtidig er han en kulinarisk hedonist som med velbehag gomler seg gjennom samtidens gastronomiske spesialiteter.

Mellom måltider, drap og slag retter Simonini sitt forpestede hat mot alt fra jøder og jesuitter til skjøger og frimurere. Samt tyskere. Og kvinner generelt.   

Jeg leser boken som et oppgjør med Europa – både på 1800-tallet og i dag – og den menneskefiendtlighet som avfødte to verdenskriger og nazistenes jødeforfølgelse. Og rasisme.

Men boken er også en hyllest til romanen som kunstform, ja, til forfatterens lek med ord. Ecos roman er i seg selv en elegant lek med skjønnlitterære fortellerteknikker.

Inn i bokens rammefortelling – den forkvaklede Simoninis dagboknotater – blander abbed Dalla Piccola seg med sine kryptiske anførsler. For øvrig en abbed som Simonini mener å ha drept for mange år siden. Oven i kjøpet møter vi Fortelleren med stor F – formodentlig Eco selv – som kommenterer og korrigerer fremstillingene til Simonini og abbeden.

"Gravlunden i Praha" er en krevende bok. Utallige små og store handlingstråder – befolket av et mylder av historiske figurer – veves inn i et bakteppe av tallrike referanser til italiensk og europeisk historie.

Derfor står oversetter Astrid Nordang for en bragd som har maktet å gi boken en troverdig, lett arkaisk norsk språkdrakt. 

Lett å lese? Definitivt ikke! Men for den som gyver løs på de 528 sidene, venter et verk fullt av esoteriske absurditeter og litterære referanser – men først og fremst en kunnskapsrik innføring i ekstremismens natur og et tidsbilde av Europa på randen av stupet.   

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Bakgrunnen for romanen er "Sions vises protokoller", et falskneri om jødisk verdensherredømme.

¡ Alle i boken – unntatt Simonini – er ifølge Eco basert på virkelige mennesker.

¡ Boken er illustrert med tegninger fra Ecos ikonografiske arkiv.

Kløktig psykologisk krim

Anmeldelsen sto på trykk i VG 3. juli 2011: 

Jodi Picoult

"Åstedet"

Oversatt av Sissel Busk

619 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Tenk deg tanken: Sønnen din blir mistenkt for et brutalt drap. Alt peker mot ham. Vil også du stille deg spørsmålet: Kan min sønn være morderen? 

18-åringen Jacob er ekspert på kriminalitet og teknisk etterforskning. Takket være politiradioen er han kjapt på plass på åsteder i nabolaget. Bare én ting skiller Jacob fra ungdommer flest: Han har Aspergers syndrom – en mild form for autisme.

Etter et blodig drap vender politiet sitt fokus mot den nysgjerrige, hjelpsomme unggutten. En rekke indisier gjør Jacob til en åpenbar mistenkt.

Er han morderen?

En av bokens styrker er den uanstrengte og troverdige tonen til de fem personene som vekselvis forteller historien: Jacob (den autistiske hovedpersonen), Emma (moren), Theo (broren), Rich (politimannen) og Oliver (advokaten).

Samtidig kan dette grepet – å la dramaets ulike aktører føre ordet etter tur – lett fremstå som forvirrende for lesere som foretrekker et mer stringent og enhetlig fortellerperspektiv.

Selv lot jeg meg fengsle og sjarmere av denne psykologisk kløktige og småoriginale kriminalromanen, godt oversatt av Sissel Busk.  

En lettlest, velskrevet, underholdende krim til ettertanke.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Den bestselgende amerikanske forfatteren Jodi Picoult (45) har skrevet 18 romaner som er solgt i over 14 millioner eksemplarer verden over.

¡ Jodi Picoult er også fast skribent for DC Comics' tegneserieheltinne Wonder Woman. 

Uten det lille ekstra

Anmeldelsen sto på trykk i VG 19. juni 2011:

Kitty Sewell

"Mørke skyer"

Oversatt av Ellen Karine Berg

378 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Også bøker trenger x-faktor. Det lille ekstra.

Jeg fant aldri denne ubestemmelige, men avgjørende x-faktoren i Kitty Sewells "Mørke skyer".   

Boken er litt spennende – men ikke så veldig. Troverdig? Nja. Engasjerende? Tja, her og der. Språklig leken og oppfinnsom? Nei.

Romanen løfter seg aldri over det jevne. 

Helikopterpiloten Daniel Villeneuve blir tilkalt til sin ukjente fars dødsleie. Den døende mannen bærer på en hemmelighet – slik døende menn har en tendens til å gjøre i fiksjonens lunefulle verden. Dermed havner Daniel midt i et spill der amerikanske og kinesiske etterretningsagenter lurer bak hver en busk og i hver en seng.

I kulissene lusker en datter som kanskje er litt synsk, en ekskone som er blitt lesbisk, mystiske menn med solbriller, en temperamentsfull mor og en elskerinne fra helvete.

For å løse floken må Daniel reise til Tibet for å finne løsningen på farens hemmeligheter og livets mysterier.

Boken er ikke uten kvaliteter. Plottet er velsnekret. Hovedpersonen er godt tegnet.

Likevel blir jeg aldri grepet og revet med. 

Hvis det er riktig at det utgis altfor mye krim i Norge, er dette et eksempel på en helt grei roman – som vi godt kunne ha klart oss uten.

TOM EGELAND

Romantikk, dramatikk, mystikk!

Anmeldelsen sto på trykk i VG 12. juni 2011:  

Félix J. Palma:

"Tidskartet"

Oversatt av Kristina Solum

566 sider

Kr. 369,-

Cappelen Damm  

Et festfyrverkeri av en roman – en herlig cocktail av romantikk, dramatikk og mystikk. 

Hver sommer bruker jeg god tid på å velge ut bøkene som skal holde meg i ånde gjennom late feriedager.

"Tidskartet" av den spanske forfatteren Félix J. Palma er en slik roman. En herlig, underholdende sommerbok!

Boken boltrer seg i ulike litterære sjangere. Litt gotisk, litt 1800-talls science fiction, litt krim, endel romantikk. Men først og fremst er den en usedvanlig velskrevet underholdningsroman – i ordets aller beste mening.

Feinschmeckerne vil finne et vell av litterære referanser og hentydninger. Men det gjør ingenting om du går glipp av dem.

Historien, som finner sted i London på slutten av 1800-tallet, åpner med det mislykkede selvmordet til en rik ung mann. Andrew Harrington kommer ikke over tapet av sin prostituerte kjæreste, som ble myrdet av Jack the Ripper.

TIDSREISER: Lar det seg gjøre å reise i tid? I filmer og bøker er det i hvert fall mulig. Her fra filmen "The Time Machine", basert på H.G. Wells roman.

Lar det seg gjøre å reise tilbake i tid for å forhindre drapet?

Sinnrikt knyttes Andrew Harringtons skjebne opp til historiene til et knippe andre hovedpersoner: Claire Haggerty, en ung kvinne som ikke finner seg til rette i viktoriatiden, Gilliam Murray, som arrangerer tidsreiser til år 2000 (og krigen mellom menneskene og automatene), sjarlatanen og skjørtejegeren Tom Blunt og kriminalbetjent Colin Garrett.

Frekt, men respektfullt vever Palma virkelige personer inn i fiksjonen: Blant andre møter vi forfatteren H.G. Wells ("Tidsmaskinen", "Klodenes kamp"), seriemorderen Jack the Ripper og den vanskapte Elefantmannen, John Merrick.

Forfatteren drøfter – seriøst og reflektert – om det er mulig å reise i tid. Svaret? Ja da. Nei da. Jo da. Kanskje? Hvem vet …

Jeg skal ikke røpe bokens konklusjon, men kan love deg tallrike overraskelser. For ingenting er slik du tror.   

Romanens snirklete og elegante språk er mesterlig ivaretatt av den stilsikre oversetteren Kristina Solum. Presist og fantasifullt evner hun ikke bare å oversette, men gjendikte forfatterens snurrige, viktorianske og selvironiske toneleie. 

"Tidskartet" er en bok for deg som elsker det lekne, fargerike eventyret.

TOM EGELAND 

Historien om Simon Strangers havarerte roman

"Alt er nå" var arbeidstittelen. De siste årene har forfatter Simon Stranger arbeidet med et ambisiøst og storslått verk som - ifølge ham selv - "skulle kunne bevege seg uanstrengt gjennom tid og rom. En colaflaske kunne føre leseren direkte til den amerikanske borgerkrigen, og til slaget der mannen som senere oppfant Coca Cola ble såret av en sabel."

Men så sa det stopp. Romanen havarerte. Her forklarer han hvorfor.

- Hvorfor valgte du å legge romanen til side?

- Etter to års arbeid, og rundt fire hundre skrevne sider, ble det tydelig at romanen manglet noe. Intensitet. Fallhøyde. Et emosjonelt nærvær. Jeg hadde merket det selv, og fått det antydet av forlaget, men skjøvet det til side hver gang. Hvorfor? Interessen min lå mer i overgangene, og i randsonen av romanen, enn den gjorde med en av hovedpersonene i boken. Etterhvert som jeg tok inn flere elementer ble også selve romanformen for tungrodd. Det å alltid skulle bevege seg gjennom nærhet i tid og rom, i en sammenhengende linje gjennom boken, det var til å begynne med en enorm glede. Alt var mulig. Alt kunne være med. En fabrikk for videokameraer i Kina. Dannelsen av kull av sollyset som strålte over jorden for 300 millioner år siden. Oppfinnelsen av Coca Cola som medisin. Slike ting, men etterhvert som manuset vokste, ble også svakhetene tydeligere. Hvis jeg egentlig, innerst inne ikke brydde meg om en av hovedpersonene, hvordan skulle da leseren kunne gjøre det?

- Hva var ambisjonen da du begynte å skrive den?

- Ambisjonen da jeg begynte å skrive på boken var ganske stor. Det var planlagt som en trilogi, med Cape Town som utgangspunkt, og skulle kulminere i et opprør fra den tredje verden i bok 3. Jeg reiste til Cape Town i fjor og gjorde research til det som skulle bli del én av trilogien: om den første europeeren som bosatte seg på kappunktet, Jan van Riebeeck, i 1652, og om en farget, adoptert gutt fra en av de velstående delene av Cape Town, 350 år senere, som begynner å oppsøke sine biologiske røtter i slummen. Først og fremst var nok ambisjonen med prosjektet å skrive en slags totalroman. En fortettet virkelighet, slik jeg selv har opplevd enkelte kunstverk. En roman der verden langsomt vokste ut av sidene. En bok der alt som finnes, ble en åpning til alt annet.

- Hva var det du ikke lyktes med?

- Romanen manglet intensitet. Noe som samlet den. Noe som gjorde den vesentlig nok, for det største problemet var nok at jeg ikke hadde en tilstrekkelig interesse for en av de viktigste karakterene. Løsningen på det har vært å gjøre ham mindre viktig. Plassere ham på det nivået han kan bære som karakter. Et sted der jeg har interesse for ham. Som en av mange, og heller fylle de nye tomrommene med karakterer som har mer å by på. Fortellingen til det som skulle bli bok nummer to, er en av disse.

- På hjemmesiden din antyder du at det havarerte romanprosjektet nå har fått en ny kurs? Så det kommer en roman - bare en helt annen enn den du begynte på - ut av dette? Eller regner du teksten fortapt for evig og alltid?

- Det kommer en ny roman. Jeg håper det. Jeg brukte juleferien på Gran Canaria til å vasse i vannkanten, samle sammen restene av romanen og se hva som kunne brukes videre, og hva som bare måtte bli liggende igjen. Det første jeg skrotet var selve komposisjonsformen. Selve kronidéen. Selv om det var noen fine ting der, var det ikke nok. Det jeg plukket med meg var hovedfortellingene. Plutselig skjedde noe der, på stranden. For 15 år siden seilte jeg forbi disse øyene, på veien mot Karibien, i en 32 fots båt uten girkasse. Det samme stedet som Jan van Riebeeck seilte forbi i 1652, og som jeg har funnet beskrevet i journalene hans. For første gang slo det meg at kapteinen på båten vår hadde samme fornavn. Jan. Det samme navnet har også faren min. I tillegg var den kompisen som jeg seilte over Atlanterhavet med i 1995, også med på reisen til Cape Town da jeg dro for å gjøre research i 2010. Plutselig falt alt på plass, og en ny bok begynte å ta form. En roman som er satt sammen av brokker. Av likheter. En kaleidoskopisk roman med noen fiktive personer, og noen reelle. Noen som lever, og noen som er døde. Det blir en ny måte å organisere stoffet på, og en roman som har mye større fallhøyde, og som både er mer personlig, og sterkere. Vi får se hvor det bærer hen. Romaner lever litt sitt eget liv, opplever jeg. Det eneste jeg kan si er at det føles veldig riktig, selv om det er enormt mange arbeidsdager som vil være forgjeves, og mange skrevne sider som ikke vil være med videre. Rundt to hundre. Deler av dette materialet er det altså jeg har lagt ut på nettet. Da det ble helt åpenbart at jeg ikke ville rekke bokhøsten, satte jeg meg ned og jobbet intenst med en ny roman for ungdom som jeg såvidt hadde startet på. Førsteutkast er levert, og den skal komme til høsten. Fra nå av har jeg tenkt til å fortsette på den havarerte romanen. Jeg kan faktisk si at jeg gleder meg.

Les mer på forfatterens egen hjemmeside:http://web.me.com/simon.stranger/Hjemmeside/Blogg/Innlegg/2011/6/9_Johan...

Den nye sjefen til bokhandlerne

At e-boken vil bety kroken på døren for norsk bokhandel, er en altfor snever tanke. Det mener Trine Stensen Lunde (47), som er ansatt som ny direktør i Bokhandlerforeningen etter Randi S. Øgrey. Med optimisme og glød vil hun kjempe for å finne bokhandelens naturlige plass også i en digital fremtid. På det personlige plan leser hun mye faglitteratur - og krim som ikke er altfor skummel.

- Hva kjennertegner en god bokhandel?

- Dette er et spørsmål jeg ser frem til å diskutere og definere sammen med bransjen. Som utgangspunkt har jeg at kjerneverdiene som bredde i litterært utvalg, kvalitet, tilgjengelig må ha en sentral plass. Det forhindrer ikke at bokhandelen også tilbyr andre produkter og tjenester. Det er mange mulige krysningfelt, for eksempel den teknologiske retningen eller kultur- og kaféretningen for å nevne noen.

- Hvorfor har du lyst til å bli sjef i Bokhandlerforeningen?

- Først og fremst fordi jeg mener det er en svært spennende jobb med store utfordringer som skal løses. Det å sikre at vi har en god utbredelse av bokhandlere som kan tilby publikum over hele landet god bredde og kvalitet på bøker ser jeg som et viktig samfunnsvar. Så har jeg hørt at det er trivelige folk i bransjen og de ser jeg frem til å bli bedre kjent med.

- Hva blir bokhandelens plass i et marked der mange tror at e-boken gradvis vil forskyve papirboken?

- Jeg har en strek tro på at bokhandelen består som en sterk faghandel for litteratur også i fremtiden. Dette skjer ikke uten en bevisst satsing på det. Endringer i bransjen vil helt sikkert fortsette og e-bokens utvikling vil selvsagt innvirke på slike endringer. Isolert sett vil en kunne hevde at e-bokomsetning ikke fordrer en fysisk bokhandel. Dette tror jeg er en altfor snever tanke om leseres behov i fremtiden. Jeg tror, som flere før meg, at e-bok tildels vil treffe et nytt behov hos lesere og dermed tildels et nytt marked, selv om det også vil erstatte papirbok i noen tilfeller. Når det er sagt tror jeg ikke det er utenkelig at fremtidens lesere både vil ha boka de kjøper i papirform og i e-bokform, eller anvende e-bok på andre måter enn papirbok. Rett og slett fordi de har ulikt format og fyller ulike funksjoner. Hvordan bokhandelen evner å erobre posisjon i denne utviklingen vil være sentralt. Bokhandelens plass i fremtiden er et omfattende tema som nok krever mer spalteplass for å utdype. Kort sagt er det åpenbart at e-bok ikke er den eneste utfordringen for bokhandelbransjen. Boklov er en annen. Uansett, ønsker jeg å være med å dempe frykten for fremtiden, bidra til engasjert, realistisk og offensiv debatt om de mange faktorene som spiller inn, og så gå i møte med disse utfordringene med sterk tro på fremtiden.

- Hvilken bakgrunn har du?

- Jeg er oppvokst i Lier i Buskerud. Flyttet til Oslo for snart 20 år siden og bor på Nordstrand. Jeg har tre barn på 11, 17 og 25. Kommer fra jobben som avdelingsleder i Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI) hvor jeg ledet en avdeling for mennesker med sykelig overvekt. Har alltid jobbet med "saker" som engasjerer meg. Saker som miljøvern, bistand, menneskerettigheter og rus er blant det som ligger i fortiden min. Interessen for det kommersielle og markedsorienterte har vokst sterkt frem fordi jeg ser det er en selvsagt sammenheng mellom fag og kvalitet på den ene siden og lønnsomhet og butikk på den andre. Ellers som dere sier i bransjen: forholdet mellom børs og katedral. Jeg har lederutdanning og avslutter i disse dager en master i coaching og organisasjonsutvikling. Utdanning har jeg tatt på si ved siden av jobb i flere år. Nå blir det fullt fokus på litteraturfeltet fremover. Da kan jeg også dyrke leseinteressen enda sterkere.

- Hva liker du selv å lese?

- Det blir ofte mye faglitteratur. Liker å lese meg godt opp på de fagområdene jeg jobber med. Når det kommer til skjønnlitteratur liker jeg krim - bare det ikke er for skummelt. Bøker må fenge meg før en tredjedel av boka er lest. De bøkene som fenger meg raskt, har handling fra det politisk maktspillet. Som lobbyist i mange år er det gjenkjennelig og artig scene.

Stensen Lunde tiltrer som bokhandeldirektør 1. september.