torsdag 8. desember 2011
Nostradamus' testamente
Den neste romanen om arkeologen Bjørn Beltø får tittelen "Nostradamus' testamente". Nå har boken fått sin egen Facebook-side:
Hvis du vil bli medlem av siden, går du hit:
https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402
På denne siden kommer jeg jevnlig til å publisere nyheter om boken og kanskje et og annet utdrag. I mellomtiden: Her er omslaget fra originalutgaven av "Les Propheties":
mandag 5. desember 2011
I maktens korridorer
Anmeldelsen sto i VG 4/12 2011
Carl Johansen
"Skinn"
Roman
381 sider
Kr. 349,-
Vigmostad & Bjørke
"Skinn" er en uvanlig roman og en løfterik debut. På ett nivå kan den leses som en plotdrevet spenningsroman. Men det er den ikke. Eller?
Handels- og næringsdepartementet blir, som medeier i et selskap, koplet til byggingen av torturleire i Iran. Departementets informasjonsrådgiver og spin doctor Tomas Hansen hjelper statsråden med å håndtere den gryende politiske skandalen. Det går ikke bra. Statsråden mister forstanden, og Hansen mister jobben.
Politikere, byråkrater, journalister og informasjonsrådgivere vil la seg more av forfatterens karikering av den interne maktkampen i et departement og samspillet mellom det offentlige og mediene. Jeg forestiller meg at Johansen ønsker å si noe om individet versus staten, enkeltmennesket versus systemet. Og om mediene.
Dessverre for romanen ville den bærende konflikten vært langt mer spennende i virkelighetens oppjagede mediesamfunn enn i fiksjonen.
Statsråden takler ikke presset og blir splitter pine gal. Tomas Hansen får – via løgnaktige lekkasjer til et ukritisk mediekorps som glupsk sluker agn, krok, søkke og snøre – skylden for departementets misere. Dermed står han overfor krakilske journalister, en kynisk forvaltning samt sinte folk på gaten som roper skjellsord etter nasjonens syndebukk. Her bikker handlingen, i mine øyne, over i det absurde.
Men om jeg ikke tror på og i liten grad lar meg rive med av historien, er den elegant fortalt. Carl Johansen skriver med en spiss, skarp og satirisk penn. Han er en smart observatør og refser. Småvittig og slagferdig avdekker han hva som får et departement (og et menneske) til å tikke og gå – eller gå helt i stå. Som svennestykke er "Skinn" mer enn godkjent.
TOM EGELAND
VISSTE DU AT
¡ "Skinn" er Carl Johansens debutroman.
¡ Carl Johansen er født i 1974. Han er fra Sunndal, men bor i Oslo.
¡ Forfatteren har bakgrunn fra organisasjonslivet, Forfatterstudiet i Bø og som manusforfatter
Der gud er en elefant
Tor Åge Bringsværd
"Ganesha"
Biografi
144 sider
Kr. 249,-
Spartacus
For oss som har vokst opp med en streng og allmektig gud, kan det synes snodig at en av de mest populære guder i hinduismen er en liten, tykkmaget mann med elefanthode.
Ganesha heter han. I sin sjarmerende minibiografi om denne guddommen lar Tor Åge Bringsværd leseren bli kjent med figuren. Samtidig tar han oss med inn i en annen type mytologi enn den jødisk-kristne.
Reiser du gjennom India, møter du bilder og statuer av elefantguden Ganesha over alt. I hjemmene. Langs landeveien. I butikker.
I korte, lettleste og upretensiøse kapitler – fulle av morsomme fotnoter – gir Bringsværd oss et innblikk i hinduismen som religion og Ganeshas plass i troen.
Det første bud lyder: "Du skal ikke ha andre guder enn meg." Så enkelt er det ikke i hinduismen. Der er Ganesha én av mange guder. Og slik kristendom og islam er splittet i ulike retninger, har Ganesha sin egen sekt.
Når jeg leser Tor Åge Bringsværd, er det som om en godslig, gråskjegget skald sier: "Kom hit, så skal jeg fortelle deg en historie!"
Og den historien forteller han med ubesværet eleganse, fortellerglede og klokskap.
TOM EGELAND
Visste du at
¡ Tor Åge Bringsværd (1939) har skrevet en rekke romaner, novellesamlinger, skuespill, barnebøker og tegneserier.
¡ Radarparet (Jon) Bing og Bringsværd er blant Norges første, og viktigste, science fiction-forfattere.
Herlig snål og absurd
Gøhril Gabrielsen
"Skadedyr"
Roman
267 sider
Kr. 349,-
Aschehoug
"Skadedyr" er en herlig snål roman. Aldeles absurd – men elegant og velskrevet.
God litteratur handler, blant mange ting, om å våge. Om å utfordre leseren. Det gjør Gøhril Gabrielsen.
Inspirasjonen fant forfatteren i et nyhetsbilde av to mumifiserte noviser, som noen skadedyrbekjempere kom over inni en vegg i et kloster i Brasil i 2008. Hvem var de? Hva var deres historie? Slikt blir det litteratur av.
Ytre sett er romanen delt i to:
Den lengste delen følger livet til en skakkjørt skadedyrbekjemper, som i en kafkaesk metamorfose (eller aller helst: nevrose) identifiserer seg med – og gradvis blir til – et sånt insekt han har viet sitt liv til å forstå. Og utrydde. Mye symbolikk og undertekst, med andre ord.
I bokens annen del møter vi to noviser i Lysets Kloster i São Paolo på 1700-tallet. Den uskjønne fortelleren er "skranglete for en mann, men fullkommen for Herren". Hennes historie begynner en novemberdag da "himmelen krystes". Den dagen slutter den yndige novisen Y seg til klosterfellesskapet. Y fascinerer ikke bare fortelleren, men også klosterets sprengkåte skriftefar.
"Skadedyr" kan leses som en fabel, en allegori. Boken er full av kontraster – mellom Jordens små kryp og universets uendelighet, mellom det ekle, frastøtende og det overjordiske og underskjønne. Alle disse kontrastene blir litt overtydelige etter hvert – samtidig bidrar de svimlende perspektivene til romanens klangbunn.
Gabrielsens språk er finstemt, stramt og lekende lyrisk, fylt med presise bilder. Summen av inntrykk – det gode språket, den snodige handlingen – gjør "Skadedyr" til en roman som ikke helt vil slippe taket i deg.
TOM EGELAND
VISSTE DU AT
¡ Gøhril Gabrielsen (1961) er utdannet sykepleier og tekstforfatter.
¡ Hun har mottatt Aschehougs debutantstipend for "Unevnelige hendelser" (2006) og Tanums kvinnestipend (2010).
¡ "Skadedyr" er Gabrielsens tredje roman.
Bånn gass!
Jeremy Clarkson
"Full gass!"
Petiter
Oversatt av Gunnar Nyquist
267 sider
Kr. 299,-
Gyldendal
La meg innrømme det først som sist: Dette er ingen objektiv anmeldelse. Ingen kjølig, analytisk dissekering med lupe, litteraturvitenskapelig mellomfag og skalpell.
Denne 6-eren kommer fra en blodfan av sportsbiler – og av humoren til Jeremy Clarkson. Jeg skal ikke engang late som jeg er objektiv.
Tilhører du den gruppen mennesker som mener at en bil er et transportmiddel som først og fremst skal starte om morgenen og bringe deg fra A til B, kan du snurre terningen tilbake med et foraktelig snøft.
"Full gass!" er en bok for bilentusiaster. For alle som vet å beundre linjene til en klassisk sportsbil og som grøsser frydefullt ved lyden av en rumlende V8-er. Jeremy Clarkson er en sånn. Og han er, for å sitere forfatteren Lars Mytting, "bilskribentenes Hamsun".
"Full gass!" består av 57 petiter – vroomende oversatt av Gunnar Nyquist – halvparten bilomtaler, halvparten kommentarer om samfunn, politikk og hverdagsliv. De har én ting felles: De er rasende festlige! Jeg har ikke ledd så mye av en bok siden "Haikerens guide til galaksen".
"Så lenge det har vært mennesker på jorden, har det vært umulig å kjøpe en Lamborghini med mindre du heter Rod Stewart," konstaterer Clarkson: "Som biler betraktet var de ganske håpløse. Miuraen lettet hvis du ba den kjøre fortere enn 130, og Countachen var like lett å ratte som en fryseboks. […] Etter at Countachen forsvant, fikk vi Diablo, som kunne komme seg fra null til hundre … én gang. Mens du sto igjen og var dekket av en tynn film med det som engang var kløtsjen".
Heh.
Har du en bilgal slektning? Da er årets julegave i boks!
TOM EGELAND
PS: Ved nærmere ettertanke trenger du ikke være bilgal for å like boken. Det holder å være smågal.
VISSTE DU AT
¡ Jeremy Clarkson er kjent fra BBC-serien "Top Gear", med over 350 millioner seere verden over.
¡ Han er omstridt for sin friske humor og sine kontroversielle meninger.
¡ Clarkson har to æresdoktorater: ved Oxford og Brunel.
tirsdag 15. november 2011
RIP Brikt Jensen (1928-2011)
Forlagsmannen, forfatteren og programlederen Brikt Jensen er død. Han ble 83 år gammel.
For meg vil Brikt Jensen stå igjen som forlegger, forfatter og en litteraturens hedersmann.
Brikt Jensen var redaktør av Vinduet midt på 1960-tallet og ble i 1965 ansatt som assisterende direktør i Gyldendal Norsk Forlag. Fra 1970 til 1980 var han administrerende direktør i forlaget, deretter hovedkonsulent.
Flere nettaviser omtaler Brikt Jensen som en "NRK-profil". Det synes jeg er et historieløst knefall for tv-mediets gjennomslagskraft. Brikt Jensen var en litteraturprofil! En bøkenes mann!
Flere nettaviser omtaler Brikt Jensen som en "NRK-profil". Det synes jeg er et historieløst knefall for tv-mediets gjennomslagskraft. Brikt Jensen var en litteraturprofil! En bøkenes mann!
Jo da, han var også en storartet programleder i det populære bokprogrammet «Bokstavelig talt» fra 1984 til 1990. Men å gjøre ham til "en kjent NRK-profil" er i mine øyne å redusere Brikt Jensen til et ufrivillig offer for et kjendiseri han neppe noen gang følte seg hjemme i.
For meg vil Brikt Jensen stå igjen som forlegger, forfatter og en litteraturens hedersmann.
torsdag 27. oktober 2011
Den magiske bokhandel: City Lights
SAN FRANCISCO - En bokhandel er en magisk butikk. Jeg har besøkt den kanskje mest magiske av dem alle: City Lights.
På et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco – et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden – ligger den unnselig butikken. Litt sånn Tronsmo-aktig. Slett ikke strømlinjeformet.
Du har kanskje hørt om den? Noen har nok vært der. Og en rekke av dere har garantert lest bøkene som sprang ut av den legendariske bokhandelen.
"Howl" ("Hyl og andre dikt") av Allen Ginsberg. "Naked Lunch" ("Naken lunsj") av William S. Burroughs. "On the Road" ("På kjøret") av Jack Kerouac. "One Flew Over the Cuckoo's Nest" ("Gjøkeredet") av Ken Kesey, hvis vi ser stort på det.
Vis-à-vis ligger vannhullet "Vesuvio" - stambula til mang en fordrukken lyriker og prosaist. Et steinkast nedenfor: den grønne bygården og restauranten til regissør Francis Ford Coppala. På den andre siden av gaten: kjendisrestauranten "Tosca". Et par kvartaler ovenfor: Alt fra strippebuler til kirken med gatenummeret 666, som den plent nekter å skru fast på veggen.
Men tilbake til City Lights.
Mange rangerer City Lights blant verdens beste. Ikke på grunn av antallet titler, men på grunn av det kresne utvalget. Og ikke minst fordi butikken var beatgenerasjonens vugge. Fra City Lights sendte jeg en SMS til forfatterkollega Vidar Kvalshaug og fikk sporenstreks svar: "Du står nå i beatgenerasjonens vugge på vestkysten. Poesihylla er selve døpefonten."
Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandeler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.
Jeg tenker: Om hundre år - når e-bøkene har overtatt - vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandeler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel.
Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så ... annerledes.
Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien.
Slike refleksjoner gjør jeg meg mens jeg rusler langs bokhyllene i City Lights. For oss som elsker bokhandelen blir verden et fattigere sted når den forsvinner og erstattes av websider på internett. Og hva med bokhyllene våre – de som bugner av vårt livs oppsamlede litterære kapital – de skal erstattes av kjønnsløse lister stengt inne i sine digitale lagringsmedier.
Akkurat her – i City Lights i San Francisco – føler jeg dette ekstra sterkt. Her oppsto beatlitteraturen. Skal vi være rause med beatgenerasjonens dophuer, knipset de borti vår kulturhistorie. Endret kanskje litt på den. Allen Ginsberg. William S. Burrough. Jack Kerouac. Lyrikere, forfattere og levemennesker som banet vei for en ny generasjon: hippiene. Opprøret. Fredsbevegelsen. Miljøbevegelsen.
Bob Dylan var venn med Allen Ginsberg og lot seg inspirere både av Ginsberg og Kerouac (Ginsberg var med på Dylan-turnen "Rolling Thunder Revue" i 1975). Jim Morrison i The Doors viste til Kerouac som en av sine viktigste inspirasjonskilder. John Lennon og Paul McCartney (nettopp: fra the B e a t les) er blant mange som hentet inspirasjon fra den rastløse, opprørske beatgenerasjonen som våknet til liv i USA etter krigen. City Lights var bevegelsens litterære arnested. Lennon likte Kerouac. McCartney likte Ginsberg. Ja, så gode venner ble de at Paul McCartney spilte gitar på Ginsbergs "Ballad of the Skeletons". Sent i livet ble William S. Burroughs kompis med musikere som Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.
I en av City Lights' bokhyller fant jeg en bok med originalteksten til Jack Kerouacs "On the Road". Den han skrev på en sammenhengende papirrull - angivelig i løpet av tre uker. (Sannheten er at han hadde jobbet med romanen i årevis). Og som et hyggelig lite PS: I en bitte liten hylle forbeholdt krim, fant jeg en norsk forfatter: Karin Fossum.
På et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco – et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden – ligger den unnselig butikken. Litt sånn Tronsmo-aktig. Slett ikke strømlinjeformet.
Du har kanskje hørt om den? Noen har nok vært der. Og en rekke av dere har garantert lest bøkene som sprang ut av den legendariske bokhandelen.
"Howl" ("Hyl og andre dikt") av Allen Ginsberg. "Naked Lunch" ("Naken lunsj") av William S. Burroughs. "On the Road" ("På kjøret") av Jack Kerouac. "One Flew Over the Cuckoo's Nest" ("Gjøkeredet") av Ken Kesey, hvis vi ser stort på det.
Vis-à-vis ligger vannhullet "Vesuvio" - stambula til mang en fordrukken lyriker og prosaist. Et steinkast nedenfor: den grønne bygården og restauranten til regissør Francis Ford Coppala. På den andre siden av gaten: kjendisrestauranten "Tosca". Et par kvartaler ovenfor: Alt fra strippebuler til kirken med gatenummeret 666, som den plent nekter å skru fast på veggen.
Men tilbake til City Lights.
Mange rangerer City Lights blant verdens beste. Ikke på grunn av antallet titler, men på grunn av det kresne utvalget. Og ikke minst fordi butikken var beatgenerasjonens vugge. Fra City Lights sendte jeg en SMS til forfatterkollega Vidar Kvalshaug og fikk sporenstreks svar: "Du står nå i beatgenerasjonens vugge på vestkysten. Poesihylla er selve døpefonten."
Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandeler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.
Jeg tenker: Om hundre år - når e-bøkene har overtatt - vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandeler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel.
Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så ... annerledes.
Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien.
Slike refleksjoner gjør jeg meg mens jeg rusler langs bokhyllene i City Lights. For oss som elsker bokhandelen blir verden et fattigere sted når den forsvinner og erstattes av websider på internett. Og hva med bokhyllene våre – de som bugner av vårt livs oppsamlede litterære kapital – de skal erstattes av kjønnsløse lister stengt inne i sine digitale lagringsmedier.
Akkurat her – i City Lights i San Francisco – føler jeg dette ekstra sterkt. Her oppsto beatlitteraturen. Skal vi være rause med beatgenerasjonens dophuer, knipset de borti vår kulturhistorie. Endret kanskje litt på den. Allen Ginsberg. William S. Burrough. Jack Kerouac. Lyrikere, forfattere og levemennesker som banet vei for en ny generasjon: hippiene. Opprøret. Fredsbevegelsen. Miljøbevegelsen.
Bob Dylan var venn med Allen Ginsberg og lot seg inspirere både av Ginsberg og Kerouac (Ginsberg var med på Dylan-turnen "Rolling Thunder Revue" i 1975). Jim Morrison i The Doors viste til Kerouac som en av sine viktigste inspirasjonskilder. John Lennon og Paul McCartney (nettopp: fra the B e a t les) er blant mange som hentet inspirasjon fra den rastløse, opprørske beatgenerasjonen som våknet til liv i USA etter krigen. City Lights var bevegelsens litterære arnested. Lennon likte Kerouac. McCartney likte Ginsberg. Ja, så gode venner ble de at Paul McCartney spilte gitar på Ginsbergs "Ballad of the Skeletons". Sent i livet ble William S. Burroughs kompis med musikere som Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.
I en av City Lights' bokhyller fant jeg en bok med originalteksten til Jack Kerouacs "On the Road". Den han skrev på en sammenhengende papirrull - angivelig i løpet av tre uker. (Sannheten er at han hadde jobbet med romanen i årevis). Og som et hyggelig lite PS: I en bitte liten hylle forbeholdt krim, fant jeg en norsk forfatter: Karin Fossum.
Abonner på:
Innlegg (Atom)










