Sigmund Løvåsen: Lederkandidat som brenner for litteraturen og hule eiker

 

På årsmøtet om halvannen uke går Anne Oterholm av etter syv år som leder og fem år som nestleder. Valgkomiteen har innstilt nåværende nestleder, Sigmund Løvåsen, til ny DnF-leder. Hvem er han? Sigmund er en prisbelønnet forfatter og dramatiker – og en kar med et hjerte som banker for litteratur, salamandere og hule eiketrær. Møt Sigmund Løvåsen!

---

FAKTA:
Sigmund Løvåsen
Født: 16. august 1977 i Trysil
Utdannelse: Forfatterstudiet i Bø, Universitetet i Oslo og Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitetet.
Bibliografi: Nyryddinga (2003), Daga (skuespill 2004), Brakk (2006), Vente på fugl (skuespill 2008), Mamsell Iversen (2009), Vid din sida (skuespill 2011).
Priser: Tarjei Vesaas' debutantpris 2003 for Nyryddinga, P2-lytternes romanpris 2003 for Nyryddinga, Sigmund Skard-stipendet 2006, Bjørnsonstipendet 2010

---

TE: Fortell om deg selv - både som forfatter og privatperson?

SL: Jeg bor i Svartskog i Oppegård kommune med kone og to barn midt i et fantastisk landskapsvernområde. Her driver jeg i to bransjer, både som forfatter og med skjøtsel av kulturlandskap, det vil si alt fra restaurering av salamanderdammer, registrering av hule eiker til gjenåpning av gamle beiter. Så bytter jeg vernebuksa med nestlederskjorta og drar på forhandling eller møter nå og da. Jeg er født og oppvokst i Trysil, noe som har prega både karakterer, miljø og stil i de tre romanene jeg har skrevet. I tillegg har jeg skrevet tre skuespill, det siste ble satt opp på Teater Innlandet i fjor høst og kom som bok forrige uke.

TE: Hvor lenge har du vært medlem i DnF?

SL: Jeg ble medlem i 2006 og ble snart aktiv i forfatterklubben på Samlaget, som igjen ledet meg inn i styret i DnF. Det er interessant å få innsikt i hele systemet rundt litteraturen: rettighetsorganisasjoner, distribusjon, bibliotek, stipend- og støtteordninger, språk- og litteraturpolitikk, situasjonene for forfattere og litteratur i andre land. Ikke minst er det inspirerende å se alle som brenner for litteratur, som i praksis jobber dugnad for litteraturen og språket. Nå har jeg sittet som nestleder i to år, en fin posisjon for å tilegne seg kunnskap som kreves i et eventuelt lederverv. Arbeidet kjennes både meningsfylt og viktig. Vi er et lesende folk og rammebetingelsene for litteratur er blant de beste i verden. Leser vi historia ser vi at Forfatterforeningen har sin del av æren for dette. Jeg er redd mye av kreftene i åra som kommer må brukes på å holde på det vi har opparbeida oss av vellykka litteraturpolitiske virkemidler, avtaleverk og stipendordninger.

TE: Hva synes du kjennetegner DnF som organisasjon?

SL: Solidaritet. Poeten som snakker krimforfatternes sak, krimforfatteren som snakker poetens sak. Forståelsen blant medlemmene for stipendsystemet som kollektiv ordning og viktigheten av kollektive avtaler. Blikket ut over landegrensene er også et kjennetegn. DnF har lang tradisjon for internasjonalt arbeid, vi ser og skal se utsatte forfattere i resten av verden. Utdelingen av ytringsfrihetsprisen er et av årsmøtets høydepunkt, da er det høytid. Forfatterforeningen er ei brokete forsamling, alle aldre, alle partier, alle sjangere. Til tider har det gått hardt for seg, men vi samler oss stort sett om det som er viktig for litteraturen.

TE: Hva tror du blir de viktigste sakene for DnF i de neste par årene?

SL: Arbeidet for boklov blir fortsatt viktig ei tid, hvor lenge avhenger av hva nåværende regjering bestemmer seg for. I en boklov vil vi med større langsiktighet kunne videreføre dagens fastprissystemet vi har i dag til beste for den litterære bredden, forfatteren og ikke minst leseren.
I år og i åra som kommer, vil det også komme en hel mengde med ulike utgaver og framføringer av hvert enkelt verk gjennom stadig nye tekniske løsninger. Vi har allerede innbundne og hefta bøker, lydbok og lydfil, e-bok og berika e-bok, applikasjoner, strømming av lydbøker og snart kommer strømming av tekst og kanskje abonnementstjenester på linje med Spotify. Nye utgaver og tekniske løsninger krever nye avtaler og alle avtaler vil være kortvarige ettersom verken vi eller forleggerne vet hva som skjer neste år. I tillegg skal kanskje noen eldre avtaler reforhandles,. Ddet blir mange forhandlinger! Ellers har alltid forfatterforeningen jobbet for flere og bedre stipend. Det vil fortsette., nNyskaping av norsk litteratur og bygging av forfatterskap er avhengig av gode stipendordninger.

TE: Hva synes du om DnFs forhold til forlagene?

SL: Vi har i dag forfatterklubber på de fleste av de store forlagene. Selv om det ikke alltid er stor aktivitet i alle klubbene, er det viktig at de finnes når det er ting å ta opp og som talerør fra forfattere tilbake til foreningen. Forlagene tar nå klubbene på alvor og har jevnlige møter med klubbstyrene. Det gir en helt annen mulighet for forfatterne til å ta opp forhold på hvert enkelt forlag. Forfatterforening har de siste årene hatt to undersøkelser blant forfatterne om forholdet til forlagene. Her er det påpekt mange ting som nå er blitt bedre eller som det nå jobbes med. Vi har et åpent og godt forhold til de fleste forlagene: vi samarbeider om viktige ting som boklov og momsfritak, vi gjør undersøkelser som kanskje svir, men forbedrer forlagene. Vi er aldri enige om prosentsatser og vi tar dem i nakkeskinnet når det er nødvendig, vi forer dem med ny og spennende litteratur gjennom stipendtildelinger. Og vi ser at mange forleggere har samme engasjement for norsk litteratur som oss. Men det finnes useriøse forlag som tar lett på kontrakter, lovnader og utbetalinger til forfattere. Vi må alltid følge med. Det finnes i dag en hel jungel av forlag. Forfatterforeningen må bistå mange med kontrakter og krav gjennom året.

TE: Hva synes du om DnFs stipendspolitikk?

SL: Med sine ni medlemmer valgt ut fra en tanke om at de skal representere bredden (språk, kjønn, sjanger, alder, geografi) i foreningen, mener jeg Det litterære Råd er de rette til å stå for en mest mulig rettferdig stipendtildeling. Stipendene er helt avgjørende for å bygge nye forfatterskap, men også for å holde verdifulle forfatterskap i live videre. Det er stort og viktig for en forfatter å få et stipend, og kanskje avgjørende for om et bokprosjekt (eller forfatterskap) blir noe av. Derfor er det også nyttig og riktig med diskusjon om stipendfordeling med jevne mellomrom, slik som på medlemsmøtet sist høst. Denne debatten kommer, og bør komme igjen, med jevne mellomrom sammen med ny statistikk for tildelinger. Det store problemet er imidlertid for få stipender. Alle som vil skal ikke ha stipend, men det er mange flere som fortjener det enn de som får i dag.

TE: Hva liker du selv å lese?

SL: Jeg liker godt tilfeldige og uventa møter med bøker. Dra på hyttetur og finne ei gammal, rar bok i hylla. Rusle rundt på biblioteket og plukke ut en haug med bøker av forfattere jeg ikke har lest, kanskje ikke engang har hørt om. Fint å bli overraska av noe nytt og for meg ukjent. Derfor er det viktig at hele bredden finnes der i biblioteket. Da jeg som nittenåring begynte å interessere meg for litteratur og bestemte meg for å gå og låne ei bok og lese, plukka jeg med meg Kafta, Børli og Ulven. Jeg hadde kanskje hørt navna, men ante ikke hva det var. Det er bra å bli utsatt for så ulike og overraskende uttrykk. Siste året har jeg sirkla mest rundt lyrikkhyllene. Akkurat nå leser jeg Intervju med den hjemvendte helten av Ingvild Burkey. Det er bra saker. Boka er for øvrig kjøpt på Forfatternes julemarked der Burkey fikk 100% av den såkalte bokkrona.

TE: Vil du få tid til å skrive egne bøker hvis du blir valgt til leder?

SL: Jeg har ingen forhåpninger om å få skrevet noe et eventuelt første år som leder. Men kanskje etter hvert. Tusker litt med kortere former som dikt og novelle og håper å få skribla litt på toget inn til Rådhusgata.

Snorre til seks

Følgende bokanmeldelse av Kjell Arild Pollestads nyoversettelse av Snorre sto i VG lørdag 10. mars:  

Snorre Sturlason

"Heimskringla. Norske kongesagaer"

Oversatt fra gammelislandsk av Kjell Arild Pollestad

Tre bind – 935 sider

Kr. 799,-

Gyldendal

Action og brutale drap. Maktkamp og krig. Blodige slag og farefulle reiser. Kjærlighet og sjalusi. Snorres kongesagaer – Norges ubestridte nasjonalepos – byr på drama og sterke følelser over nesten tusen sider. 

Årets nyoversettelse av det islandske mesterverket er en begivenhet – og Kjell Arild Pollestads 2012-versjon en sann fryd å lese!    

Nylig utkom Bibelen i ny og modernisert språkdrakt. Endelig er turen kommet til Snorre.

Med nitid fokus på språkets nyanser har teologen, filologen og forfatteren Kjell Arild Pollestad oversatt verket fra gammelislandsk til moderne, moderat riksmål.

For en strålende jobb han har gjort!

Der hvor lesningen av Snorre før kunne butte i gammelmodige og samnorske vendinger og ord som sperret for innlevelsen og forståelsen, flyter språket til Snorre nå smidig og sømløst.

Fra perm til perm – gjennom tre tykke, gjennomillustrerte bind – har jeg med fornyet fascinasjon bladd meg gjennom og levd meg inn i beretningene om fordums konger.

Smidig og sømløst

Den Snorre-versjonen de fleste av oss har lest, er faktisk fra 1934. Da oversatte Didrik Arup Seip og Anne Holtsmark Snorre i samsvar med samtidens språknorm.

I 1979 – til Snorres 800-årsjubileum – utkom 1934-oversettelsen i en revidert og noe modernisert versjon av Finn Hødnebø (bokmål) og Hallvard Magerøy (nynorsk).

Men tidene forandrer seg. Og språket utvikler seg. Derfor var det på høy tid at Snorre ble hentet hjem – inn i et nytt årtusen og inn i en ny og moderne språkdrakt.

Selv om Pollestad har fornyet Snorres språk, har han pietetsfullt beholdt sagalitteraturens patos. Det er viktig og riktig.

Men selv om sagastilen fortsatt er høytidsstemt, er 2012-utgaven av Snorre befriende lettlest.

Brutal tid

Vikingtiden var brutal. Det er ikke måte på hvor mange som brennes inne, får en kniv i magen eller en øks i skallen.

Å lese Snorre er ikke for pyser.

I et slag blir Tormod Kolbrunarskald såret. Med en pil i brystet oppsøker han en legekone:

Så tok han tangen, røsket ut pilen og så på den; på mothakene hang det trevler av hjertet, noen røde, andre hvite. Da sa Tormod: "Vel har kongen fødd oss, feit er jeg ennå om hjerterøttene." Så lente han seg tilbake og var død.

Betegnende nok gir Snorre mer plass og oppmerksomhet til de kongene som regjerte ved sverd enn de mer fredsæle. Olav Kyrre (1050–1093) – sønn av råtassen Harald Hardråde – var en nasjonsbygger som regjerte i et kvart århundre. 25 år var lang tid i et samfunn tuftet på voldelig maktkamp. Likevel avspiser Snorre fredelige Olav Kyrre med fire sider.  

Praktverk

Illustrasjonene i "nye Snorre" er de gode, gamle som du husker fra tidligere utgaver. Derimot er bokens grafiske design helt nytt og særdeles tiltalende. Bokklubbens 1979-utgave er på 733 sider. 2012-versjonen er på 935 sider. Teksten og illustrasjonene tilgodeses altså med to hundre flere sider. Det gjør sidene luftigere og teksten mindre grå og kompakt.

Trebindsverket – som er samlet i en egen boks – fremstår som en bibliofil praktutgave. Den perfekte gave til jubilanter, konfirmanter og alle vi vil gjøre krus på.

En nyoversettelse av Snorre er en nasjonal begivenhet. Kjell Arild Pollestad har vist seg oppgaven verdig. Sekundert og støttet av den skjønnlitterære forfatteren og sagaentusiasten Roy Jacobsen, som selv behersker gammelislandsk og gammelnorsk, har Pollestad maktet å gjøre Snorre lettlest og høytidsstemt på samme tid.

Dette verket fortjener sin plass i norske bokhyller!                                      

Skaldesmed

med hodepine

Skaldekvadene er en hodepine for oversetteren, fastslår Kjell Arild Pollestad i bokens innledning. I "Heimskringla" er det syv hundre kvad. Litt av en hodepine, med andre ord.

Et skaldekvad er et seremonielt dikt som ble fremført foran kongen. Skalden fokuserte på kongens positive sider: hans seire og styrker, hans mot og makt. Men nettopp fordi skalden nødig ville lyve foran sin konge i forsamlingens påhør, regnes mange skaldekvad som historisk troverdige.

Skaldekvadene følger et minutiøst sett med regler om metrikk og rytmikk. Å oversette de krevende kvadene til moderne norsk er derfor i seg selv en bragd.

Pollestad har ikke bare oversatt kvadene – han har gjendiktet dem.

De gamle kvadene er fulle av kjenninger – poetiske omskrivninger – som forutsetter innsikt i norrøn mytologi, historie og hverdagsliv:

·         "Hornets hav" representerer ølet i drikkehornet.

·         "Skogtyv" betyr ild. "Sjøkongens stier" er havet.

·         "Ravnemetter" er krigeren som gir ravnene lik å spise.

Et annet særtrekk ved kvadene er bokstavrimene – som disse tre g-ene:

Gildt det gyldne merke

gjorde vei for kongen …

     

I etterordet beskriver Kjell Arild Pollestad detaljert hvilke utfordringer, kompromisser og avveininger en oversetter står overfor når han skal gjendikte norrøne skaldekvad.

Her er Gustav Storms gjendiktning fra 1899:

Den gyldne stang fremad

fór, da stridmænd vrede

gikk op under merket

med gjæve konge paa skibet.

Da var det ikke paa skibet

under sverdenes hilsen,

som når møen bar mjøden

til mænd i kongens saler.

I Kjell Arild Pollestads gjendiktning lyder kvadet slik:

Gildt det gyldne merke

gjorde vei for kongen,

vi stormet fiend-skipet

sitrende av kamplyst;

hilste da på havet

hærmenns blanke våpen

ei som når mø bar mjøden

til menn i kongens følge.

Også som skaldesmed viser Kjell Arild Pollestad sitt betydelige talent og poetiske lynne.

                                                                                                                      

Olav Trygvasons saga, kapittel 108:

1979-utgaven: Da sa kong Olav: "Hva brast så høyt der?" Einar svarte: "Norge av di hand, konge." "Det var vel ikke så stor brist," sa kongen, "ta min bue og skyt med den," og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa: "For veik, for veik er kongens bue!"

  

2012-utgaven: Da sa kong Olav: "Hva var det som brast så høyt?" Einar svarte: "Norge av din hånd, konge." "Så stor brist var det neppe, ta buen min og skyt med den," sa kongen og kastet buen sin over til ham. Einar tok buen og spente den straks ut forbi odden på pilen og sa: "For veik, for veik er kongens bue!"

Haraldsønnenes saga, kapittel 32

1979-utgaven: Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, "for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå." Simon sa da at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt. Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lyngen der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære.

2012-utgaven: Kongen ba ham om hjelp til å komme seg unna, og mente det ville sømme seg for ham. "For lenge var alt vel mellom oss to," sa han, "selv om det nå er annerledes." Simon svarte at det kom ikke på tale. Så ba kongen om å få høre en messe først, og det fikk han. Deretter la han seg med ansiktet ned, strakte armene ut og ba dem hugge ham i kors mellom skuldrene; da skulle de få se, sa han, om han tålte jern, eller om han ikke gjorde det, slik kong Inges følgesvenner hadde hevdet. Simon ga beskjed til ham som skulle hugge, at han burde skride til verket; kongen hadde krøpet altfor lenge rundt i lyngen, sa han. Så falt hugget, og de syntes kongen tok det som en mann.

VISSTE DU AT

Snorre Sturlason (1179–1241) var en rik og mektig islandsk høvding, forfatter og skald. Snorre ble selv stukket ned og drept av politiske motstandere hjemme på Reykholt 23. september 1241.

VISSTE DU AT

Oversetter Kjell Arild Pollestad er kjent som katolsk pater, men er også utdannet teolog og filolog og er forfatter av en rekke bøker. Pollestad har samarbeidet nært med forfatteren Roy Jacobsen om den nye Snorre-versjonen.

To modige forfattere med vind i seilene og sol i håret etter hvert sitt dramatiske romanhavari

Hva skjer når en litterær tekst havarerer? Når du innser at romanen du har arbeidet med i måneder og år, ikke holder mål. Når det går opp for deg at ordene du har kjærtegnet og setningene du har smidd må kasseres. For et år siden snakket vi med to modige forfattere - Vidar Kvalshaug og Simon Stranger - som begge hadde opplevd nettopp det. Men ble det deres livs litterære katastrofe? Slett ikke. På ruinene av sine selvrefuserte manuskripter har de nå reist hver sin nye bok. Og hvis du tror at noe som helst av dette er tilfeldig, får du tro om igjen. Her kan du lese hvorfor:

VIDAR KVALSHAUG

Vidar er forfatter, journalist og for tiden kommentator og bokanmelder i Aftenposten. For nesten et år siden skrev vi her på DnFs nettsted om "Trampolineland":

http://www.forfatterforeningen.no/v2/content/forfatteren-som-refuserte-s...

"I to år har han levd med og åndet for sitt bokmanuskript. Du vet hvordan det er. Du kan kjenne deg igjen: I to år har han hengitt seg til sitt fiktive univers, sine litterære figurer, funnet en tone og stil, puslet med ord og setninger, flyttet på avsnitt og scener. I to år har romanprosjektet "Trampolineland" dominert forfatter Vidar Kvalshaugs litterære liv. I går la han det hele på is."

Men nå? På Gyldendals nettside leser jeg at "Trampolineland" av Vidar Kvalshaug - en novellesamling om en verden av vårmalte hus, skygger fra blå trampoliner og lyd fra gressklippere, en verden av stille familiedramaer - er i salg fra 23. april 2012.

- Hva i all verden har skjedd i mellomtiden, Vidar Kvalshaug?

- Det var faktisk Simon Stranger som var med på å gjøre meg modig nok. Vi var i teatret sammen og snakket litt sammen etterpå. Han fortalte om sitt havari som hadde begynt å bli til noe nytt. Selv om jeg hadde et forlag som ville gi ut hele tiden, sådde dette teaterbesøket tanken om at det gikk an å si nei takk. I begynnelsen var tanken at de tre dramantiske vendepunker skulle bli med i ny novellesamling. Jeg utsatte disse tre novellene fordi jeg tenkte de var lettest å skrive. I stedet skrev jeg seks-sju helt nye, som ikke har noe som helst med romankarakterer eller handling å gjøre. Så begynte det å dukke opp en tematikk: voksnenverden/barneverden og hvor mye bedre barn er til å takle kriser enn oss voksne. Da de første sju novellene var leveringsklare, skrev jeg fire nye til. Resultatet er at absolutt ingenting er med fra romanen. Ikke en setning, karakter eller noe. Utelukker ikke at det fortsatt kan være noe å hente der, men utsetter det. Har ikke lest den på over et halvt år. Kari Marstein ville at tittelen Trampolineland skulle bli med videre. Det ble vi enige om.

- Hva har du lært av prosessen?

- Jeg har lært at man skal våge å stoppe seg selv. Ikke bare redigere og forbedre, men stoppe hvis det ikke kjennes helt riktig. Norsk litteratur er full av mellombøker, og hver enkelt forfatter bør gjøre sitt for å begrense mengden. De fleste av oss skriver jo ikke for penga, likevel. Guy Clark har en sang jeg alltid har trodd på. Sangen har denne linjen i refrenget "You gotta sing like you don´t need the money". Romanen som lå der og tørket inn, ga samtidig en slags trygghet. Jeg kunne jo gripe til en av de tre nevnte konfliktene hvis det røynet. Slapp det. Men bunken kan godt komme til nytte igjen - i en komprimert form eller annen sammenheng. Jeg anser dette som mitt siste forsøk på å skrive roman. Har gjort to, en god debut og en mindre heldig, og har i løpet av prosessen funnet ut at jeg er novellist av legning.

- Bortkastet arbeid?

- Arbeidet med romanen var absolutt ikke bortkastet. Den kunne kanskje fått en firer på terningen i Hamar Arbeiderblad og tjent sine 70.000 kroner, men jeg legger den igjen til ungene. Kanskje de kan tjene noen slanter på den når jeg har reist videre til den himmlelen som jeg er sikker på finnes for gode novellister og låtskrivere, et sted med nok fersk torsk, rødvin, pipetobakk, vinylplater og vakre kvinner.

SIMON STRANGER

Også Simon Stranger refuserte sitt eget manuskript. Men forleden dag leste jeg følgende på Facebook-siden til Simon:

"Til dere som leste min litterære havari-post her for et års tid siden: Jeg har nå satt sammen en ny roman, har hatt møte med forlaget i dag, og er satt opp på listen over høstens bøker. Vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land like der i horisonten. Oppdatering følger."

"Den havarerte romanen" står altså på høstlisten! I fjor skrev vi her på nettstedet om Simon Strangers havarari:

http://www.forfatterforeningen.no/v2/content/historien-om-simon-stranger...

- Hva har skjedd, Simon Stranger?

- Den 19. desember 2010 skrev jeg denne posten på Facebook: "Romanen jeg har jobbet med de siste årene har havarert, og jeg svømmer rundt blant vrakgodset." Etter et møte med forlaget hadde jeg blitt tvunget til å innse det jeg innerst inne visste. At den storslåtte romanen jeg skrev på manglet noe vesentlig. Fallhøyde. Intensitet. Emosjonelt alvor. Det var fine partier der, men det holdt ikke. Jeg hadde havarert. Romanen jeg skrev på, hadde handlet om en adoptert gutt i slummen i Sør-Afrika, og en kvinne som vokste opp under apartheid. Den hadde handlet om den nederlandske kapteinen Jan van Riebeeck, og koloniseringen av kappunktet på midten av 1600-tallet. Mens jeg sto i vannkanten der, på Gran Canaria, ved siden av et sammensunket sandslott, slo det meg merkelig nok for første gang at jeg selv hadde seilt mye av den samme ruten som Jan van Riebeeck, det året jeg fylte 19. Vi hadde seilt forbi her, og til Karibien i en liten seilbåt uten fungerende girkasse. Kapteinen hadde samme navn. Jan. Det samme navnet som faren min. Videre slo det meg der jeg sto, med bølgene oppetter anklene, så hadde foreldrene mine vært i et bryllup i den samme slummen som jeg hadde skrevet om. Bryllupet til Tomm Kristiansen. Til sist, og viktigst. Faren min er adoptert. I mange år visste jeg ikke engang navnene på mine biologiske besteforeldre. I enda flere år visste jeg ikke om at de fantes. Jeg gikk opp fra stranden. Fant frem en notisbok, og begynte å skrive, grave meg inn i stoffet, og for hver bit jeg løftet opp, speilet det seg flere nye. Dette har blitt den nye romanen. Et kaleidoskop av virkelige og fiktive hendelser, mennesker som har levd, og noen som bare kunne ha gjort det. Det blir mer personlig enn noe jeg har skrevet tidligere. Nå er førsteutkastet lest og forlaget er veldig begeistret. Boken er satt opp på høstlisten. I månedene fremover skal jeg stryke, skrive om, pusse bort. Så skal jeg gi den fra meg.

- Har du lært noe i denne prosessen som kan komme frustrerte kolleger til nytte?

- Hva har jeg lært? Jeg vet ikke. At jeg aldri må forsøke å forhaste meg. Ta nok til ved begynnelsen av et prosjekt, stanse opp underveis, ikke være redd for å gjøre om på alt. Havariet var ihvertfall ikke forgjeves. Det nye prosjektet er sterkere og bedre enn det gamle noen gang var. Personlig nok blir det absolutt, og som jeg skrev i oppfølgingsposten på Facebook nå for noen dager siden, så har jeg "vind i seilene igjen. Sol i håret. Et smil om munnen. Skimter land der, like i horisonten. Oppdatering følger"

"Nostradamus' testamente"

Fra tidlig morgen til sen kveld jobber jeg med innspurten på manuskriptet til det som skal bli spenningsromanen "Nostradamus' testamente". I halvannet år har jeg lekt meg med mystiske chifre og koder, anagrammer og rebuser, fanatiske munkeordener og hemmelighetsfulle kardinaler, mytologiske mysterier og bibelske relikvier - kort sagt: en ny bok i universet til en lett nevrotisk albino arkeolog ved navn Bjørn Beltø.

Nostradamus

Utgivelsesdato blir 2. mai, boken trykkes i et førsteopplag på 20.000 eksemplarer og blir dessuten hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og Tanums Krimklubb. Den utkommer samtidig som e-bok med masse tilleggsmateriale (bilder, tegninger, kart og "fotnoter" med mer informasjon om temaene).  

Endelig er omslaget klart. Det er designer Marius Renberg som står bak coveret og profilen som dere vil kjenne igjen fra mine siste bøker.

Et bokomslag kan være så mangt. En diktsamling eller kunstroman trenger et lavmælt uttrykk. Kanskje bare en flate, en tone, med forfatterens navn og bokens tittel i små bokstaver. Eller et grafisk kunstuttrykk. En tilbaketrukket visuell profil, ingenting prangende. Et cover skal si noe om innholdet, signalisere hva slags bok det er snakk om. Selv skriver jeg spenningsbøker. Jeg konkurrerer med landets bestselgende krimforfattere og internasjonale stjerner. Det tradisjonelle norske uttrykket er  neddempet. Mine omslag er inspirert av den angloamerikanske tradisjonen. De roper – de hvisker ikke.


Da vi ble enige om å ha Paktens ark på omslaget, var vi også hjertens enige om at en tegning ikke ville duge. Derfor fikk vi Gimpville til å lage Paktens ark som såkalt CGG (computer generated graphic) basert på Bibelens anvisninger og eksempler fra kunsthistorien. Slik beskrives lovkisten (der israelittene oppbevarte de to steintavlene med de ti bud under ørkenvandringen) i Det gamle testamente:

Du skal lage en kiste av akasietre, to og en halv alen lang, halvannen alen bred og halvannen alen høy. Kle den med rent gull både innvendig og utvendig, og sett en gullkant omkring den! Støp fire gullringer og fest dem i de fire føttene på kisten, to på hver side! Lag så stenger av akasietre, kle dem med gull, og stikk dem inn i ringene på begge sider, så dere kan bære kisten med dem. De skal alltid være i ringene på kisten; de må aldri tas ut. I kisten skal du legge loven som jeg vil gi deg.
                Så skal du gjøre i stand et soningssted; det skal være av rent gull, to og en halv alen langt og halvannen alen bredt. På endene av soningsstedet skal du lage to kjeruber av hamret gull, en kjerub på den ene siden og en på den andre. Du skal lage dem slik at de går i ett med endene på soningsstedet. Kjerubene skal holde vingene utbredt og løftet, så de dekker og verner soningsstedet med vingene. De skal være vendt mot hverandre, med ansiktet ned mot soningsstedet. Så skal du sette soningsstedet oppå kisten, og i kisten skal du legge loven som jeg vil gi deg. Der vil jeg møte deg. Alt det jeg pålegger deg å tale til israelittene, vil jeg si deg fra soningsstedet mellom de to kjerubene som er over lovkisten. - Andre Mosebok, kapittel 25, vers 10 – 22

Og slik har en AD og to designere ved Gimpville gjenskapt den bibelmytologiske arken:

"Nostradamus' testamente" er en spenningsroman som åpner i Firenze, der Bjørn Beltø er deltager på en kongress om manuskripter og chifre fra middelalderen og renessansen. Midt i et foredrag om et mystisk brev fra spåmannen Nostradamus til Cosimo den Store - en av de mange mektige Mediciene - blir professor Lorenzo Moretti kidnappet av bevæpnede menn og ført bort i et helikopter. Hvorfor? En heller motvillig Bjørn Beltø lover å hjelpe Morettis hustru Angelica med å finne professoren. Han har selvsagt gått hen og forelsket seg i henne, tomsingen.

Fra "Alamanakken" av Michel de Nostradamus.

Jeg har ikke tenkt å si altfor mye om handlingen, men jeg kan gi noen stikkord: Nostradamus (og en gjennomgang av hans mildt sagt upresise spådommer), Medici-familien, Biblioteket i Alexandria, Paktens ark - og litt om Machiavelli og Michelangelo. Tempelridderne og johannittene er selvsagt med - og en eksentrisk amerikansk nevrobiolog på leting etter Gud langt utenfor religionenes og Bibelens rammer. Nemlig i menneskets hjerne.

Mye research, for å si det forsiktig. Skjønt det finnes vel mer krevende oppdrag enn å rusle rundt i Firenze for å bli kjent med byen og atmosfæren.

Foran Palazzo Vecchio i Firenze

Har dere forresten sett denne berømte tegningen av Leonardo da Vinci? Den forestiller Bernardo di Bandino Baroncelli, som henger og dingler fra Bargello-fengselet i Firenze:

Den ble tegnet etter den såkalte Pazzi-sammensvergelsen mot Medici-familien og inspirerte meg til å skrive følgende scene (hentet fra prologen):

2012

Palazzo Vecchio, Firenze

Min Gud, tenkte munken og kysset korset i halskjedet med sine tørre lepper, i dine hender overgir jeg min ånd og mitt legeme.

            Varlig trakk munken renneløkken over hodet og strammet bøddelknuten. Tauet gnisset mot adamseplet og nakken. Den andre enden av repet hadde han festet rundt det massive skrivebordet. Han klatret opp i vinduskarmen. Da han åpnet det enorme vinduet, blafret den sorte munkekutten i vinden. Knærne dirret. Bak ham dundret kardinalens menn på døren. Han hadde blokkert den med håndverkernes verktøykasser og en stige. Villdyr, tenkte han, intet annet enn villdyr! En due kom flaksende og satte seg ytterst i vindusposten, skakket på hodet, kurret. Han tenkte: Vil Gud se i nåde til en ussel selvmorder? Han håpet at Herren var mild mot en trofast, hengiven munk som, tross alt, forlot sitt miserable jordeliv i kjærlighet til Vårherre og Sønnen, i lengselen etter paradis.

            I tårnet høyt over ham slo den eldgamle klokken ettermiddagens første, tunge slag. Ad maiorem Dei glóriam! hvisket munken. Han lente seg fremover og speidet etter dem han hadde avtalt å møte. Men han så dem ikke i turistmylderet langt der nede på Piazza della Signoria. De var sene. Forfølgerne hadde kommet dem i forkjøpet. Selv hadde han gjort hva han kunne. Han hadde forsøkt å advare dem, han hadde invitert dem hit – til Palazzo Vecchio, hvor ellers? – for å forklare. Men tiden var løpt fra dem. Han var oppsporet. Innhentet. Omringet. Hvert øyeblikk ville kardinalens hyener ta seg inn. Hvilken ordre hadde de fått? Å drepe ham? Å skjære tungen ut på ham? Å tvinge ham med seg tilbake til klosteret og sette ham i en fuktig kjellercelle sammen med andre opprørske munker? Nei takk. Han foretrakk Herrens milde nåde. En siste gang myste han ned mot piazzaen. Han så dem ikke. Så fikk de finne ut av det selv. Hemmeligheten. Den eldgamle hemmeligheten.            

---

Avslutningsvis kan du kanskje bryne deg på denne:

Ñ

L'ABATTES AILS BOT

MBOMAOMDCNMLEHEV C3443

AZCJPPOEGGWS

GRNVLGFFAGQMFVABP

Bokens Facebook-side:
https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402

Årets ord 2011: Rosetog

"Rosetog" er årets ord, synes Språkrådet. - Så vidt vi vet, var det helt nytt, sier språkdirektør Arnfinn Muruvik Vonen til Aftenposten. - For oss var det også et poeng å velge et ord som ikke bare er nytt og kreativt, men et ord som er godt forankret i det norske språksystem.

Ordet, som oppsto i kjølvannet av 22.7-tragedien, konkurrerte med flere andre språklige nyskapninger. Også flere beslektede ord, som rosehyllest, rosemarkering og rosemarsj, oppsto samtidig.

Også "22.7" var en kandidat Språkrådet vurderte - "selv om man kan diskutere om det er et ord," sier Vonen. - Vi har sett at det noen ganger gis alternative former, enten 22/7 eller bare 2207. Folk ønsker tydeligvis å la det få en fast form i språket som gjør det litt annerledes enn andre datobenevnelser.

Storslått vikingepos

Anmeldelsen sto i VG 18/12-2011

  

Tore Kvæven

"Hard er mitt lands lov"

Roman

538 sider

Kr. 379,-

Samlaget

Vikingtiden er et litterært skattkammer. Det utnytter debutanten Tore Kvæven til fulle i sitt epos "Hard er mitt lands lov". Romanen er et imponerende svennestykke: velskrevet, spennende og fengslende.  

År 1010: Det norske vikingskipet Havjerven ligger til havn i Roma da høvdingen blir drept i sverdkamp med grønlendingen Ulfr. Han overtar som høvding og lokker mannskapet med seg på en farefull og strabasiøs reise: Fra Middelhavet seiler de sørover langs Afrikas vestkyst, opp Kongoelven og videre til fots over savannen. Et sted dypt inne i Store Blåland venter nemlig en gullskatt.  

Det kan høres ut som opplegget til en billig røverroman, men nei: Denne romanen har mange litterære lag og betydelige kvaliteter.

Spennende er den, ja visst. Boken er skrevet på et poetisk, lekent nynorsk. Kvæven tegner tydelige litterære figurer. Noen av dem fremstår som arketyper – modige, sterke, så å si uovervinnelige. Andre er lunefulle og svikefulle.

Ikke overraskende fikk jeg assosiasjoner til Snorre og sagafortellerne, men også til Trygve Gulbranssens Bjørndaltrilogi og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad.

Romanen bærer preg av nitid research. I alt fra detaljer om klær og mat til båtbygging og kampteknikker – for ikke å snakke om vikingenes tenkesett – fremviser forfatteren sin historiske innsikt.      

Som actioneventyr er historien underholdende og medrivende. Som skjønnlitteratur tegner den et kunnskapsrikt bilde av livet i viking. Hos meg maner fortellerstemmen frem et bilde av en allvitende og lun skald som sitter tilbakelent og observerer dramaet mens han med langsom penn, og glimt i øyet, skildrer og kommenterer blodige slag og hverdagslivet om bord i et havgående vikingskip.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Tore Kvæven har brukt 20 år på å skrive debutromanen.

¡ Han er født i 1969 og bor i Sirdal i Vest-Agder. Til daglig er han lærer på Sinnes skole.

¡ Flere ganger har han vært i Afrika, der deler av handlingen finner sted. 

Lars Mytting til topps med ved. Hel ved!

Du drømmer kanskje om det. Men tør ikke riktig håpe. Å skrive årets store bestselger. For Lars Mytting landet suksessen - for å holde oss i Myttings terminologi - som et høyst overraskende lass med ved rett i fanget. Og millionene? Jo, de går rett i banken! 

Fra før av var han kjent som skjønnlitterær forfatter. Debutromanen "Hestekrefter" (2006) plasserte ham på det litterære kartet. Med oppfølgeren "Vårofferet" sikret han seg medlemskap i Forfatterforeningen.

Men hvem skulle vel tro at en bok om ved - ja, vi snakker om noe så traust som ved - skulle bane veien for årets kanskje mest overraskende superbestselger?

  

En bok som sikret forfatteren og hans svimlende økonomiske utsikter - minst 5,5 millioner kroner (før kemneren glupsk forsyner seg med halvparten) - førstesiden i Finansavisen. I skrivende stund - to kassaklingende salgsuker før jul - har opplaget nådd 109.000.

"Hel ved" heter boken. Kanskje ikke like overraskende som suksessen.  

I Kagge forlag gisper de begeistrede redaktørene fremdeles etter luft. Boken utkom 15. august i år. I september smøg den seg inn på bestselgerlisten. Og plutselig lå den på topp. Der har den holdt seg. Til nå er det  trykt fem opplag - men det overrasker vel ingen om etterspørselen fremover mot jul fremtvinger nye eksemplarer til bokhandlerne.

 

Selv er Lars Mytting av de jordnære og ydmyke typene. Med store øyne har han fulgt sin egen boks ferd fra mørke granskauen og opp til bestselgernes stjernehimmel. Så hvordan forklarer han selv bokens formidable suksess?

– Jeg ante jo ikke at dette skulle ta av, innrømmer han overfor DnFs nettsted. - Det var en smal bok som Vidar Kvalshaug opprinnelig hadde ideen til, og som ble skrevet die-hard på vedhoggernes premisser. Og de kjøper jo ikke bøker, etter vanlig forlagstenkning, men så viser det seg at de kanskje gjør det likevel, og iallfall gjerne får dem i presang. De forteller om gode leseropplevelser, men noen tydelig formel på boka har jeg ikke. Det beste jeg kan si, er vel at mange har et stort register av følelser knyttet til gleden ved praktisk arbeid, og når boka beskriver dette, leser folk seg selv inn i teksten på en fin måte. Boka er jo en praktisk håndbok som også gjør noen dykk i følelseslivet. Kanskje er det innlevelsen i det praktiske som gir en slags "show don’t tell"-virkning, at leseren åpnes for et følelsesregister han eller hun har, men som de ikke har definert eller formulert for seg selv. Men uansett må det ha falt et litterært flax-lodd inn i manusbunken.

- Hvor stort opplag regnet du med da du skrev boken?

– Jeg var glad da forlaget bestemte seg for 4000, og tenkte oppriktig at da har de nok til Mammutsalget. Som forfatter er slike salgstall vanskelige å forholde seg til. Vi sitter jo og skriver og gjør vårt beste, arbeidet er like stritt uansett hvor mye boka selger, og så treffes en og annen bok av en supernova.

- Før var du kjent som skjønnlitterær forfatter - har suksessen fristet deg til å skrive mer sakprosa?

– Ja, det var gøy med denne avvekslingen. Materialet er tilstede og definert, det er mer om å gjøre å finne måten å si det på. Det har vært som å få en ny interesse, eller en hobby, og så gå helt til bunns i den, for så å kunne skrive den på en personlig måte.

- Hvilken styrke har det vært å være skjønnlitterær forfatter når du skriver sakprosa?

- Veldig stor. Det var ikke helt lett å finne fortellerstemmen til en bok som dette, som måtte være skrevet på vedhoggernes premisser. Og hva søren er det? Jeg endte med en tredjepersonstemme som man forstår tilhører en vedfreak, en som er med på galeien. Det er en litt fri skjønnlitterær stil i starten av hvert kapittel, som deretter glir til det mer humoristisk-essayistiske, før kapitlene ender med mer reinspikka faktaformidling med mange digresjoner.

– Å bli lørdagsgjest i Dagsrevyen er få forfattere forunt - hvordan var den opplevelsen?

– Veldig gøy på opptaksdagen, fordi NRK-folkene er så proffe og hyggelige. Men det var for skummelt å se det ved sendetid, så jeg tok det opp på video og så det først dagen etter.

- Hva er ditt neste bokprosjekt?

- Jeg har skrevet i et drøyt år på den tredje romanen min, og hadde egentlig regnet med å bruke hele høsten på den i ro og fred, mens vedboka dødde en stille død i bokhandlene, ett eksemplar her og der, alle med ryggen ut. Men jeg skriver jevnt på romanen og går på for fullt igjen over nyttår. Jeg kommer ikke til å forandre livsstil, det er fotfestet i skrivingen min, så det er fortsatt gammel Volvo, gammel Mac og bruktkjøp på finn.no som gjelder. Halvparten av pengene går jo bort i skatt, resten i banken, og så tar jeg ut litt etter litt slik at jeg kan skrive på heltid. Men denne hendelsen gjør at jeg har gjort meg noen refleksjoner om forfatterøkonomi. Jeg sa jo opp en ok jobb for å skrive på heltid, og økonomisk var det helt suicidalt. Jeg merket at jeg ble ekstremt forsiktig med alt jeg gjorde, jeg våget ikke så mye, og jeg kunne se at denne forsiktigheten kunne flyte inn i skrivingen også. Det ble slik for meg i allfall, mye tekst jeg kuttet fordi det var for forsiktig. Men rikdom gir kanskje giddaløshet, så det beste er at det går greit uten for mye fuzz.

For Lars Mytting er ved mer enn litteratur, mer enn teori. Selv er han en pasjonert vedhogger og svartovnentusiast. Gamleøksa er byttet ut med et håndsmidd vidunder fra Gränsfors Bruk. Og den gamle Partner 5000 Professional-ovnen er erstattet med en heit Husqvarna 353G.

Så er du en vindskjev bjørk i Lars Myttings nabolag, er det bare å passe seg!   

 

Noen sitater fra «Hel ved»:

«En mann kan nok knusle på kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygging foran sydenferie, men den mann som lar sin familie fryse – han lider av karakterbrist.»

«Det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse.»

«Hodet mitt er aldri så behagelig tomt som når jeg driver med ved.»

«Vedfyring er mer enn oppvarming. Det er en del av den norske folkesjela, en anvendelig nasjonalromantikk på linje med Nitimen, blåswixen og heimevernsmauseren.»

BILDENE:

Hovedbildet har Lars Mytting tatt selv - med selvutløser. Stolt er han nok av boken, men vel så stolt er han av den nye øksa - håndsmidd fra Gränsfors Bruk. "Øksenes 550 Maranello" kaller han den selv - en henvisning til et av Ferraris flaggskip (for dem som, i motsetning til Mytting, ikke er så bevandret i bilenes vrooomende verden).

Bildet av Lars i garasjen er tatt av Christian Elgvin. 

Bildet av Lars i korridoren er tatt av Erik Lindholm Hansen.