Så er den tid kommet at det som i halvannet år har vært "et manuskript" er blitt til "en bok". Noe som lenge bare var en tanke, er blitt noe håndgripelig. I går var jeg nedom Aschehoug og hentet en blodfersk bok fra trykkeriet. Den veide godt i hånden.
Jeg tror nesten man må ha skrevet en roman for å skjønne den lett euforiske følelsen av å holde sin egen bok i hånden, kjenne dens tyngde, åpne den og bla i den og føle disse blaffene av stolthet og lykke. Selv om jeg utmerket godt vet at boken risikerer både kritikk og anmelderslakt. Manifest:
Jeg står for den!
Tro det eller ei, men jeg er allerede i full gang med neste bok. Jeg bestemte meg tidlig for "å komme i gang" før det var for sent. Mange forfattere må få forrige bok ut av blodomløpet før de makter å gå i gang med en ny. Jeg skjønner den følelsen. Men i mitt tilfelle ville det betydd at jeg først hadde kommet i gang i august. Så jeg er 15 000 ord inne i en thriller med arbeidstittelen
Cobra. Både Bjørn Beltø og jeg trenger en pause fra hverandre nå, så denne gang skriver jeg en actionthriller. Akkurat nå er jeg i den vanskelige fasen der jeg må finne stemmene til de ulike fortellerperspektivene. Kanskje noe av det vanskeligste i skriveprosessen. Jeg har handlingen på plass, jeg har de viktigste personene, men jeg søker og leter meg frem til de ulike figurenes karakter, stemme, uttrykksmåte.
Samtidig handler alt rundt meg om
Lucifers evangelium. Naturlig nok. Boken har offisiell lansering tirsdag 26. mai. Om en knapp uke. I går - tirsdag - kom den fra trykkeriet. Med Dagbladet på slep ilte jeg ned på Sehesteds plass for å ta den i øyesyn. Min redaktør, Øyvind Pharo, sprettet opp plastomslaget rundt pallen. Og så fikk jeg den i hånden. Tung og god.
A Kodak Moment.
Lucifers evangelium er den tredje boken om den albino og lett nevrotiske arkeologen Bjørn Beltø. I
Sirkelens ende utforsket han Jesus og evangeliene. I
Paktens voktere sto Moses og Mosebøkene for tur. Ikke overraskende - tittelen tatt i betraktning - er det Satan og demonenes plass i mytologien og bibelhistorien som opptar Bjørn Beltø denne gang.
"Krim" beskyldes ofte for å være formeltro og forutsigbar. Jeg har gjort noen valg og grep i
Lucifers evangelium som mildt sagt ikke samsvarer med den nordiske sosialrealistiske litteraturtradisjon, så jeg er spent på mottakelsen.
Litteratur er på mange måter en lek med virkeligheten. I
Lucifers evangelium leker jeg med opphavet til naturreligionenes myter om onde ånder og demoner som - i en fascinerende prosess - utviklet seg gjennom bibelhistorien og middelalderen til dagens bilde av "Satan".
I kristen forståelse er Satan inkarnasjonen av ondskap, Guds rake motsetning. Men la oss utfordre Kirkens "sannheter". Hva om Satan ikke var ond? Hva om Satan er en misforstått
whistleblower? Hva om Satan var en modig opprører i Guds hoff - en erkeengel som våget å stå opp mot en selvtilfreds og retthaversk gammeltestamentlig Gud og som ble straffet med evig fordømmelse for sin modige protest? Bare en tanke ...
Og hva med demonene? Kan de være noe annet enn "falne engler"? Kan Satan og demonenes opphav være noe ganske annet enn det Bibelen og Kirken vil ha oss til å tro?
Og kan helvete være noe mer enn en sinnstilstand? Kan stedet vi kjenner som "helvete" en gang ha vært et høyst fysisk og konkret sted her på Jorden? Ikke Hades. Ikke Gehenna. Ikke Sheol. Men en nekropol kalt Irkalla som (kan hende) lå i tilknytning til det legendariske Babels tårn i Mesopotamia?
Selv er jeg ateist. Men jeg er grenseløst fascinert av bibelhistorien og hvordan gamle gudemyter - som
Gilgamesj-eposet og
Enuma elish - ble sammenflettet med utviklingen av jødedommen som igjen la fundamentet for både kristendommen og islam.
Dette er noen av de mange spørsmålene som
Lucifers evangelium utforsker - innenfor spenningsromanens fiktive rammer. Jeg verken påstår eller later som jeg har funnet "sannheten" (hva nå enn den måtte være) eller "fakta". Jeg bruker litteraturen for å fylle noen av de mange hullene i vår teologiske og historiske kunnskap med mine tanker, teorier, fiksjoner.
På hjemmesiden min kan du se Aschehougs reklamevideo for boken:
http://www.tomegeland.com/no/news/
Hjemmesiden min vil forøvrig oppdateres med en egen seksjon med bakgrunnsinformasjon om temaene i boken, litteraturliste osv. når boken er utgitt.
Dere får bære over med min ublu selvopptatthet og all denne nidkjære egenreklame. Når man har puslet med sitt i halvannet år - og endelig skal dele resultatet med noen lesere - er kanskje ikke tilbaketrukket beskjedenhet den fremste dyd.
Grorud, Oslo, 1971: Du digget bare ikke David Bowie. Ikke faen. Bare Yngve i Flaenveien digget Bowie, og det til de grader at han så ut som Bowie. Håret var farget rødt og sto til værs. Sminke. Dette var 1971. En annen tid. Begreper som "androgyn" og "metroseksuell" eksisterte ikke. Men Yngve var unntaket. Han var den modige i gaten. Vi andre, vi digget ikke Bowie. Vi turte ikke. Bowie var femi. Virkelig. Skikkelig femi. Han var sikkert homo også. Og det som verre var. Hvis det fantes noe verre. Vi snakker 1971, folkens. Fortiden. Kombinasjonen "femi" og "kanskje homo" var utenkelig for en 12-åring på Nordtvet skole i 1971. Vi hørte på Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Statsautorisert heavyrock. "Progressiv rock" kalte vi det. Tung, elektrisk bluesrock. Rå riff. En bass så mørk at høyttalerne rumlet dypt inn i sjelen. 
Denver, Colorado, 1977: På en susete radio lyttet jeg til en smektende popsang - skikkelig søtsuppe, egentlig, men utrolig vakker. Jeg var 18 år og bodde i USA på den tiden. Eric Carmen het artisten. FM-stasjonene over hele USA spilte sangen om og om igjen. "All By Myself" het den. Mange år senere gjorde Celine Dion den til sin. Men det er en annen historie.
Grorud, 2010: Neste førti år senere. Jeg bor fortsatt på Grorud - i et hus noen drøye steinkast fra barndomshjemmet mitt. På YouTube snubler jeg over en gammel Bowie-klassiker. "Life on Mars?". Forbløffet blir jeg sittende og lytte. Noe så vakkert! Himmel og hav, jeg er femti år gammel og oppdager dette mesterverket først nå? Hvorfor elsket jeg ikke Bowie - og denne sangen - i 1971? Jeg hadde helt glemt det. Alt sammen. Men sannheten er at Bowie var så femi, så aparte, så eksentrisk, at det krevde mot av en guttunge å digge Bowie i 1971. Ihvertfall på Grorud. Så vi digget ikke Bowie.
