"Den trettende disippel"

Omslagsdesign: Marius Renberg

I mai utkommer den femte romanen om Bjørn Beltø: "Den trettende disippel". Den fortsetter - tematisk og stilistisk - der "Sirkelens ende" slapp i 2001. Her er omslaget.

Dansen på Stieg Larssons grav

Verdens forlag danser på Stieg Larssons grav. Det er ikke et pent syn.

Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over hans Millennium-trilogi: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander – et datageni og en outsider – et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.

I 2004 – to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner – døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.

Nå har Stieg Larssons etterkommere og forlaget Norstedts bedt forfatteren David Lagercrantz om å skrive en oppfølger til Millennium-trilogien. Det er, vel å merke, ikke snakk om å ferdigstille Larssons fjerde, uferdige manuskript. Nei, Lagercrantz er blitt bedt om å skrive en helt ny, fjerde roman om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.

Det er han i full gang med. Forlag verden over holder pusten i pur spenning og glede. En ny Stieg Larsson-bok!

Jeg synes det er skammelig. Og ubegripelig. Jeg fatter ikke at dette er mulig å danse på Stieg Larssons grav på denne måten.

Jeg laster ikke først og fremst hans etterkommere – de er ikke bransjefolk og har neppe en prinsipiell tilnærming. Men hva med deres rådgivere? Jeg fatter ikke at Lagercrantz sier ja, jeg fatter ikke at Norstedts synes dette er en glimrende idé, og jeg fatter ikke at Gyldendal Norsk Forlag – sammen med forlag over hele jordkloden – jubler over galskapen.

Hvorfor reagerer jeg så kraftig?

Fra et forfatterperspektiv er svaret åpenbart: Et litterært univers tilhører forfatteren – punktum! – ikke hans rettighetshavere og forlag, som vil melke suksessen for hva den er verd.

Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2″ Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Hanne Wilhelmsen tilhører Anne Holt. Slik kan jeg fortsette og fortsette.

Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter.

Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke vår felles redaktør ringe meg og spørre: «Du, Tom, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»

Det sier seg selv, gjør det ikke?

Men det har altså Norstedts forlag gjort – med tillatelse fra Stieg Larssons etterkommere.

Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes.

Som om litterært tyveri er helt i orden bare noen har gjort det før. Parallellen: Det er ikke galt å rane en bank, for det er jo blitt ranet så mange banker før.

I noen tilfeller – særlig i det superkommersielle sjangermarkedet – har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren – eieren av det litterære universet – gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han ennå lever.

Stieg Larsson ga aldri noen slik blankofullmakt til sine etterkommere eller sitt forlag. Hvis han mot all formodning gjorde det, plikter forlaget å fremlegge den fort som svint. Men jeg tviler. Hans død kom høyst overraskende på alle – også ham selv. Da hjertet hans sluttet å slå, var han selv i gang med et fjerde – hittil upublisert – manuskript (altså: et helt annet manus enn det Lagerkrantz er blitt bedt om å skrive). Det var neppe i Stieg Larssons tanker at han så plutselig skulle gå hen og dø.

At hans enke står tilbake uten rettigheter – fordi de var samboere og ikke gift – er trist nok i seg selv. Men det er en sak for jussen.

Mitt anliggende er Stieg Larssons rettigheter og ettermæle. Han ligger kald i sin grav uten en mulighet til å stanse prosjektet. Hans enke er rasende – men umyndiggjort.

Hvem taler Stieg Larssons sak – mens forlagene verden over danser på graven hans?

Litterære universer tilhører forfatterne som skapte dem. Så enkelt er det. Andre forfattere får finne opp sine egne universer, sine egne miljøer, sine egne litterære figurer og ikke snylte på andre.

Det er ingen grunn til å glede seg til en ny «Stieg Larsson-roman». Stieg Larsson er død!

Derfor er det ikke en hån bare mot Stieg Larsson og hans ettermæle, men også mot leserne. De forledes til å tro de får noe de ikke får: En ny Stieg Larsson-roman.

I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere – altså rettighetshaverne – blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» – i store anførselstegn – Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss.

Nå er vi i gang igjen. Offeret denne gang er Stieg Larsson.

Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke.

Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på Jos litterære univers.

Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Ja, hva med å be en forfatter videreføre Tor Ulvens forfatterskap, slik Håvard Rem retorisk antyder på nettstedet www.bok365.no?

Utenkelig! Selvsagt. Aldeles utenkelig.

Men siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, så slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det ikke så utenkelig likevel. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.

Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene.

Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven sammen med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.

Også gjengitt på bransjenettstedet www.bok365.no

ARKs barnebokpris til "Katakombens hemmelighet"

Da jeg i sin tid begynte å skrive på manuset som skulle bli til ungdomsboken "Katakombens hemmelighet", ga jeg meg selv følgende utfordring: Jeg ville skrive en intenst spennende bok - en sånn du knapt kan legge fra deg - samtidig som jeg ville stimulere unge lesere til å reflektere rundt "voksne temaer" som historie, religion, mytologi, semiotikk og okkultisme.

Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg skriver "voksne temaer" fordi jeg tror at barn og unge er vel så interessert i det esoteriske og hermetiske som vi voksne. Livets store gåter ... Hva skjer med oss når vi dør? Finnes det guder?

Men som forfattere flest var jeg usikker på om jeg hadde rett. Hadde jeg truffet? Eller hadde jeg skrevet en bok med temaer som fascinerer meg, men som tenåringer synes er dørgende kjedelig?

Statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet.

Torsdag fikk jeg svar: Da ble "Katakombens hemmelighet" tildelt ARKs barnebokpris - stemt frem av 10.000 unge lesere fra 5.-, 6.- og 7.-klasse over hele landet.

Å si at jeg er glad, stolt og ydmyk, er ikke å ta i. Å vite at nettopp "Katakombens hemmelighet" ble den utvalgte - i knivskarp konkurranse med fire andre glimrende, nominerte romaner - føles som en stor ære.

Jeg blir ofte spurt hvor forskjellig det er å skrive for unge enn for voksne. Jeg synes det er vanskelig å svare. På én måte er det ingen forskjell i det hele tatt. Men samtidig er det jo sånn at jeg forsøker å skrive litt enklere, velge ord og formuleringer som jeg tror en ung leser lettere vil forstå. Og kanskje skriver jeg mer rett på sak. Mer kronologisk. Men ikke ett eneste sekund forsøker jeg å skrive "ungdommelig". Jeg skriver akkurat slik jeg pleier - men tar vel (bevisst og ubevisst) hensyn til at leserne ikke har lest hundrevis av bøker før.

Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Kulturdepartementets statssekretær Knut Olav Åmås under en seremoni ledet av Stian Barsnes Simonsen.

Her er noen av begrunnelsene fra dem som stemte på boken:

• Den er spennende helt fra begynnelsen                                                                     
• Godt kjent med hovedpersonene i boka                                                                    
• Løser problemer underveis, før et nytt problem dukker opp                                              
• Du grubler litt hver gang du legger ifra deg boka, og gleder deg til å starte på igjen
• Likte godt at det var faktaopplysninger underveis                                                
• Rett og slett en spennende og god bok for vår aldersgruppe                                           
• Skulle vært en trilogi…
• Den er mest spennende.
• Man klarer ikke å legge fra seg boka når man først har begynt på den.
• Den passer veldig godt for både gutter og jenter.
• En fantastisk bok som fanger leseren. 
• Den er grei å forstå selv om det er mange vanskelige ord.                                         
• Den er spennende og utrolig bra.                           
• En fengende bok som holder leseiveren oppe.

Tusen, tusen takk til alle som stemte og til alle som har bidratt med gode råd og innspill slik at boken nådde frem dit den skulle: til leseren. Hipp hurra!

Her er et intervju i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/stemt-fram-av-unge-lesere/

Historieløst om kunstnerstipend

Kulturdepartementets politiske ledelse: Thorhild Widvey, Knut Olav Åmås og Catharina Munthe. Foto: Wenche Nybo/KUD

DEBATT: I en kronikk i Aftenposten synes kulturminister Thorhild Widvey det er tankevekkende at Norge var et fattig land i vår kulturelle gullalder fra 1850 til 1930. Ut av denne fattigdommen sprang nemlig kunstnere som Bull og Ibsen - mens Bjørnson, Hamsun og Undset fikk Nobelprisen i litteratur. "Så penger hjelper ikke alltid," siterer kulturministeren.

KOMMENTAR AV TOM EGELAND

Hm. La meg - som for ordens skyld ikke er stipendmottager - minne om at Staten bevilget diktergasje til Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Arne Garborg, Camilla Collett, Ivar Aasen, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Johan Falkberget og mange, mange flere. I årene 1890-1920 lå forfattere som Per Sivle, Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Kristofer Uppdal, Olav Duun, Johan Falkberget og Arnulf Øverland på stipendtoppen. I 1922 ble Sigrid Undset innvilget diktergasje. Det var kanskje verdt pengene, Widvey?

I vår egen tid har forfattere som Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Tove Nilsen og Lars Saabye Christensen vokst seg store og folkekjære - ikke på grunn av stipendene, men ved hjelp av stipendene. Nå vil Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås kutte 15 millioner fra Statens Kunstnerstipend. Småpenger for staten - være-eller-ikke-være for mange kunstnere.

Men å skyve litteraturhistorien foran seg på denne måten, er historieløst.

Skal forfatterne selv betale for litteraturhusene?

Oslos kulturbyråd Hallstein Bjercke (V) mener forfatterne selv bør bidra økonomisk til driften av Litteraturhuset i Oslo.

KOMMENTAR AV TOM EGELAND

20 forfattere - deriblant undertegnede - gikk i et opprop i Aftenposten inn for at Oslo kommune må støtte Litteraturhuset i Oslo økonomisk. 

• Les oppropet her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Oslo-ma-delta-i-spleiselaget-7...

• Les Bjerckes reaksjon her: http://www.aftenposten.no/kultur/--Forfattere-og-forlag-bor-selv-stotte-...

Om driften av litteraturhusene i Norge er et offentlig eller privat anliggende, er selvsagt en legitim debatt. Men akkurat den debatten skyver Bjercke til side for et heller snodig prinsipp: Betal sjæl! 

Bjercke har regnet ut at de 20 underskriverne samlet har en inntekt på 22 millioner. Derfor burde vi forfattere bidra til å betale for driften av Litteraturhuset selv - fremfor å mase på kommunen. 

Bjercke har beklaget at han anklaget Litteraturhuset for å være til for kultureliten på Frogner. Det er voksent og ryddig. Men på Dagsnytt 18 fredag kveld mente han fortsatt at forfatterne personlig bør være med på spleiselaget for Litteraturhuset sammen med bokbransjen.

• Les beklagelsen her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Beklager_-Frogner-7351905.html...

Ser han ikke forskjell på kommuneøkonomi, bedriftsøkonomi og privatøkonomi? 

Nå ser det ut til at Litteraturhuset i Oslo uansett kan være reddet. Ikke takket være Venstre, men Fremskrittspartiet. 

• Les mer om Frps støtte her: http://www.klassekampen.no/62120/article/item/null/frp-sikrer-litteratur...

Personlig er jeg helt enig i at litteraturhus med fordel kan drives ved hjelp av et kommunalt og privat spleiselag, der Oslo-forlagene og bokhandlerne - samt private institusjoner - gjerne kan bidra.

Det er bemerkelsesverdig at kulturbyråden vil at forfattere - og formodentlig kunstnere flest - skal bla opp av sin egen, private lommebok for å sikre befolkningen et godt kulturtilbud.

Det er ikke nok at vi betaler skatt - vi skal faktisk del-finansiere Oslos kulturtilbud.

Kunstnere blir ofte beskyldt for å stikke et sugerør i statskassen. I Oslo kommune snur Venstre på prinsippet og vil stikke et sugerør i forfatternes private lønnskonto.

Hvis forfatterne skal bidra til å finansiere litteraturhus av egen lomme, slik Bjercke mener, så bør vel godt betalte politikere som Bjercke bidra med sine egne opptjente penger når rådhuset må pusses opp? 

Skal høytlønnede journalister og redaktører bidra med penger fra egen lønnskonto for å sikre støtten til utsatte aviser? 

Skal velstående musikere betale for konsertlokaler og kulturhus? 

Skal styrtrike næringslivsledere punge ut fra egen lomme hvis de krever et bedre helsevesen? 

Skal rike tog- og trikkepassasjerer yte en skjerv til NSB og Ruter før de går ut i avisen og krever mer penger fra stat og kommune til kollektivtrafikken? 

I debatten om ressurser og prioriteringer, må politikere skille mellom offentlige budsjetter, bransjeøkonomi og den enkeltes privatøkonomi. I Oslo har vi en kulturbyråd som mener at kunstnerne skal bidra av egen lomme for å sikre befolkningen et kulturtilbud.

Til slutt: Hvor mye mener Bjercke at Petter Northug skal bidra med personlig for å sikre OL i Oslo? 

Selma og Jon i Kulturquiz

Selma Lønning Aarø og Jon Michelet. (Foto: NRK)

I kveld kl. 20.55 er det premiere på NRK2s nye storsatsing Kulturquiz. Tre forfattere - Selma Lønning Aarø, Jon Michelet og deres utvalgte debutant Ida Hegazi Høyer - deltar i første program, som får rosende omtale i dagens Aftenposten.

- Hvorfor Ida Hegazi Høyer?

- I rekken av de mange unge forfattertalentene vi har i Norge i dag, peker Ida Hegazi Høyer seg ut med et sjeldent blikk for overraskende detaljer, sier Selma Lønning Aarø. - Dette gjenspeiles i både språk og form, men aller tydeligst i evnen til å skrive frem de skjulte understrømmene i et menneskes liv. Det hele er gjort med sikker språksans, eksistensiell dybde og ikke minst stor humor.

- Fordi hun er en av de mest spennende yngre forfatterne, istemmer Jon Michelet. 

Kulturquiz er et spørreprogram der åtte lag med etablerte kulturpersonligheter må svare riktig på spørsmål fra kulturlivet. Vinneren får muligheten til å gi et ungt talent drahjelp i starten av karrieren.  Kan forfatterlaget Jon Michelet og Selma Lønning Aarø slå Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen? Laget som kommer til topps vinner 100 000 kroner til talentet de brenner for.

- Hvordan var det å delta?

- Krevende! sier Jon.

- Forferdelig, selvfølgelig - og litt gøy, sier Selma.

- Var spørsmålene vanskelige?

- Nei, hjemme i sofaen ville jeg ha inntatt en overlegen holdning og sagt at dette jo var altfor lett, men i kampens hete kan man finne på å si mye rart, sier Selma.

- Både  ja og nei. I en quiz er det jo ofte sånn at en bommer på det som er såre enkelt, men greier det som i utgangspunktet er vrient, sier Jon.

Forfatterlaget med Jon Michelet og Selma Lønning Aarø og debutant Ida Hegazi Høyer konkurrerer i første episode.

NRK 2
Tirsdag 10. september
kl.2055 

Eldorado: Oslos nye gigant-bokhandel

Biljakter, action og kruttrøyk erstattes nå av litteratur i Oslos legendariske Eldorado kino. Med slagordet "Kultur siden 1891" åpner Christian Skrede svimlende 4000 kvadratmeter med litteratur - samt litt kaffe og crêpes - og tar opp kampen med Oslos bokgiganter med et ganske så annerledes konsept. 

Maren Meli Hanetho er forlagsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i den nye bokhandelen Eldorado i Oslo.

I Eldorado bokhandel leier nemlig forlagene selv plass til å stille ut sine egne bøker. Skrede senker bokhandelavansen (eller "rabatten") til 25 %.  

3100 av de 4000 kvadratmeterne midt i Torggaten er satt av til bokhandel. Det øvrige arealet går bort til kaffebar, klassisk musikk, scener og møterom. Til sammenligning er de tre store i Oslo - Norli i Universitetsgaten, Tanum på Karl Johan og ARK på Egertorget - på tilsammen 3150 kvadrat. 

Konseptet er forskjellig fra bokhandeler flest - og også fra den bokhandelen som Skrede har drevet i Vestby i noen år. Som tidligere regionsjef i ARK kjenner han bokmarkedet ut og inn. 

I Eldorado har forlagene selv kjøpt seg inn - ved å leie plass. Store forlag har sine egne avdelinger, mindre forlag deler på plassen. Men alle som vil, får være med. 

- Vi vil være en breddebokhandel, sier Christian Skrede. - På denne måten ønsker vi å demokratisere salgsprosessen. Vi har oppfordret forlagene til å vise bredden sin - og ikke bare fylle opp med bestselgere.

Eldorado har en liten, vanlig bokhandel i front ut mot gaten. Men innover i det gigantiske lokalet er det små og store forlag som råder grunnen. Og de aller fleste - også de tre store - er med.

- Det er flott med Jo Nesbø og andre bestselgere som trekker publikum til butikken og som bidrar til salg, men vi ønsker at forlagene viser hele bredden. Oktober, for eksempel, har en enorm utstilling med lyrikk. Selv om ikke lyrikken nødvendigvis vil selge en hel masse, prøver vi på denne måten å demokratisere bokmarkedet.

Eldorado er tilsluttet Fri bokhandel, og har som ambisjon å ta inn så mye de bare kan. - Vi tar inn minst ti eksemplarer av alle titler til forlagene som vil være med, sier Skrede.

Til de minste forlagene, med liten produksjon, er det satt av en egen plass. I lokalene er det også scener og møterom som bokbransjen kan benytte.

- Er dette litterær idealisme eller en råkommersiell virksomhet?     

- Jeg vil være forsiktig med å plassere oss i slike båser. Vi er selvfølgelig kommersielle. Men vi ønsker også å bety noe for formidlingen av norsk litteratur og hele bredden. 

Gode nyheter for Oslo-forfattere: Eldorado tar opp konkurransen med kontantutsalget hos Norli. Butikken garanterer 25 % rabatt til forfattere, og hele 50 % for bøker fra de forlagene som slutter seg til kontantutsalgsordningen. Halv pris, med andre ord.

- Og det er jo ikke bare for å være grei, sier Skrede. - Vi vil ha forfattere som kunder. Jeg tror de vanlige kundene vil like å se forfattere som rusler rundt mellom hyllene. 

- Eldorado var en legendarisk kino - blir det en egen avdeling i butikken med biljakter, action, westerns og alt som preget gamle Eldo?

- Jeg hadde faktisk en drøm om en egen krok for action. Jeg elsker gamle actionbøker. Men dessverre. Jeg hadde ikke råd og plass. Det ble en egen krok for klassisk musikk i stedet.

Skrede har kjøpt hele bygningen for rundt 40 millioner. Han er avhengig av en årlig omsetning på 25 millioner for å få det til å gå rundt, men håper på 50 millioner. Til sammenligning omsetter de tre store Oslo-bokhandelene for rundt 180 millioner i året.