Mannen bak maskene

Følgende portrettintervju med Robert Stoltenberg sto på trykk over seks sider i Dagbladet Magasinet lørdag 5. januar:

Optimist og pessimist. Positiv og negativ. Engstelig og ambisiøs. Robert Stoltenberg vil gjerne være konge i sitt eget liv. Det er ikke bare enkelt.

Tekst: Tom Egeland    Foto: Jørn H. Moen

– Egentlig er jeg en NRK-broiler.

            Robert Stoltenberg borer blikket i meg.

            – Hele ungdomstida mi ligger begravd i NRK, Tom. Jeg satt i historietimen på skolen og skrev radiosketsjer, jeg orker ikke å tenke på det! Mens de andre var ute og feira russetida, så satt jeg inne på det morkne kontoret til "Ungdommens Radioavis" og lagde radioprogram OM å være russ. I stedet for å værra med på russefeiringa sjøl! Skjønner'u?

Noen timer tidligere: Lik en virvelvind farer han gjennom NRKs endeløse korridorer. Vi skal ta bilder. På veien hilser han på alle. Hei på deg. Han vinker. Han smiler. Hei hei hei. Han kjenner alle. Alle er glade i Robert. Publikum, så klart. Sminkørene. Tv-kjendisene som labber rundt som om de var vanlige folk av kjøtt og blod. Damene på kostymelageret. Vi sveiper innom studio etter studio, hei hei hei, han nikker til en kulissesnekker, får en klem av en produksjonsleder. Vi haster innom NRK-messa, slik at fotografen kan få tatt noen bilder av at han lager mat.

            – Jeg elsker å lage mat. Det er da jeg finner roen, sier Robert Stoltenberg. Til ære for fotografen kutter han opp bananer i lange baner.  

            – Hvordan tror du din figur Roy Narvestad ville beskrive deg? spør jeg.

            – Oh! My! God! utbryter Robert Stoltenberg og tar hendene til ansiktet.

           

Snart er han tilbake på tv. I februar går Robert Stoltenberg på lufta med lørdagsshowet "Underholdningsavdelingen". Denne gangen deler han manesjen med seks andre. Han gleder seg.

            – Det er artig å jobbe sammen med andre. Å slippe å stå ansvarlig for hele produksjonen. Samtidig er det sånn at jeg er vant til å være "stjerne" i en produksjon. Hovedpersonen. Her skal du dele med alle andre. Det trigger meg. Samtidig må man finne seg i at det er flere som skal dele på oppmerksomheten, at noen faktisk er morsommere enn deg.

            – Du er vant til å være stjerne. Er du blitt bortskjemt med årene?

            Han smaker på ordet. Spytter det ut. – Nei, jeg er ikke bortskjemt. Men, innrømmer han, nå er han kanskje ikke like sulten som før. Han er ærgjerrig, ambisiøs. Men ikke like sulten.

            – Jeg har opplevd det å ha stor suksess, sier han. – Da Borettslaget kom for 10 år siden, var det så massivt. Så jeg har fått smake på suksess, jeg har det …

            Han er både takknemlig og forlegen. – Mottakelsen av seriene mine har med respekt å melde gått opp og ned, sier han. Han trekker på det. – Jeg er kanskje litt egoistisk, dypest sett.

            – Er vi ikke alle?

Ute sludder det. Fra NRK vasser vi gjennom nyfalt sørpe ned til Majorstua. Etter lange overlegninger om hvor vi skal prate – i en krok i NRK, hjemme hos Robert, på kafé – har vi bestemt oss for Valkyrien Restaurant, som bærer klengenavnet Valka med forsoffen verdighet.

            Robert er urolig fordi jeg blir våt på beina. Med sommersko subber jeg gjennom vassen snø.

            Folk som kjenner ham, har advart meg. Han er ikke lett å intervjue, sier de. Han er lukket. Privat.  

            En spennende utfordring, tenker jeg. På Valka manner jeg meg opp med en pils. Robert nøyer seg med en Pepsi Max. Og en kaffe. Samtidig.

Ute på gaten uler en sirene. Som om Robert og jeg er skuespillere i en B-film fra New York. Om en forfatter som skal intervjue en tv-stjerne. Mannen bak maskene kunne være en passende filmtittel.  

            Listen over Robert Stoltenbergs figurer er lang. Roy Narvestad, Linda Johansen, Yngve Freiholt, Piirka, Ali og Nikolay fra "Borettslaget". Henning, Jonas og Randi fra "Småbyliv". Frank Robert-Moe, Geir Fosnæs og Margot Aurèn fra "Hundehjørnet". For å nevne noen få.

            – Alle disse skikkelsene – hvor kommer de fra?

            – Livet er et studium! Jeg kan følge tett etter folk for å høre hva de snakker om. Å krype inn i andres hoder, herregud, det er så spennende! Jeg liker å observere mennesker. Å gestalte figurer. Å skrive og skape mennesker, kle seg ut. Ofte kommer inspirasjonen fra tv. Og halvtriste radioprogrammer. Dessuten har jeg gjort mye i livet. Jeg kjenner mange. Jeg bruker ting fra miljøer som jeg har vært borti selv. Kanskje noen jeg har lyst til å være sjøl. Med "Borettslaget" falt alle brikkene på plass. Regikunnskapene mine. Skrivekunnskapene. Dramaturgien. Å spille roller. Improvisasjonsteknikker. Alt … Wow!

            – Født sånn eller blitt sånn?

            – Jeg begynte veldig tidlig å spille roller. Allerede på barneskolen. Vi flytta mye rundt i vår familie. Jeg har vokst opp på forskjellige steder. Vi flytta fra Oslo til Fetsund, og så tilbake til Oslo. Så jeg bytta skole ofte og merka at det hjalp å spille roller. Lærerne oppmuntret meg. Å, nå skal Robert spille roller, dere – og så lo folk.

            – Bruker du mye av deg selv i figurene dine?

            – Ingen av dem er meg! Men klart det er noe av meg i dem.

            – Som Narvestad?

            – Ja, ta Narvestad. Den irrasjonelle tankegangen. Det der irritable … Jeg er en sånn som blander meg borti mange ting. Ikke misforstå. Jeg er ikke sånn som Narvestad. Nei!  – Hvilken figur ligner mest på deg?

            – Jeg vet ikke akkurat om vi ligner så mye på hverandre, men jeg skulle gjerne vært som Ali. Han er veldig optimistisk. Jeg kan jo absolutt være det, jeg også. Det hender jeg klyper meg selv i armen og tenker: Fy fader, jeg har vært kjempeheldig. For så i neste øyeblikk å bli kjempepessimistisk og tenke: Huff, det går aldri bra. Skjønner'u?

Han er som et ekorn. Fra tre til tre, fra grein til grein, fra tanke til tanke, fra tema til tema. Han assosierer, roter seg vekk og finner tilbake. Robert i et nøtteskall. Bak mitt ølglass og min notatblokk leter jeg etter mannen bak maskene. Hvem er han?

            – Jeg er utdannet tv-producer, forklarer Robert Stoltenberg. – Det er mulig jeg er opphengt i det sjøl, men i tillegg til grunnfag i historie, er det den eneste utdannelsen jeg har. Regilinja på Lillehammer. Så jeg føler meg som et tv-menneske.

            – Og så er du vel skuespiller …

            – Ja. Jeg er det. Jeg prøver å dempe den greia ved å si jeg er tv-producer. Men hvorfor kan jeg ikke være stolt av å være skuespiller? Jeg har jo aldri gått på noen teaterskole, alt er selvlært. Men der kommer et interessant fenomen som jeg har lyst til å lage et tv-program om. Det skal hete King Robert the Second. Jeg prøver å være konge i mitt eget liv. I Roberts liv. Men det er vanskelig. For jeg konkurrerer med en annen: King Robert the Second. Han er inni meg, han sitter på skulderen min. Hele tiden rakker han ned på Robert. Det er sikkert ikke så lurt å snakke om det, nå høres jeg vel ut som jeg er på grensen til å være schizofren –

            – Nei da, jeg kjenner meg godt igjen.

            – King Robert avbryter hele tiden og forteller meg: Du, Robert Stoltenberg, hva sitter du her og snakker med Tom Egeland om? Du sitter jo bare og snakker tull! Han skjønner jo ikke hva du mener for noe! Skjønner'u? Og når jeg står på en scene, så sier han: Robert Stoltenberg, fy faen for en idiot du er. Her står du på en scene foran tusen mennesker, du ser jo de to der, de ler jo ikke i det hele tatt. Så blir jeg stående og diskutere, i tankene, med den der idioten. Mens jeg opptrer.

            – Tv-producer. Skuespiller. Artist. Hva med komiker?   

            – Hvis jeg er i utlandet og møter noen som spør hva jeg driver med, så svarer jeg alltid at jeg jobber i tv. Tv-producer. Jeg har aldri svart: Jeg er komiker. Jeg tenker: Faen, ingen tror du er en komiker, du ser ut som en kjedelig bankfunksjonær.

            – Huh? Du er jo fantastisk morsom!

            Ros gjør Robert Stoltenberg forlegen.

            – De som kjenner meg, ser ikke på meg som spesielt morsom. Jeg misunner dere som slipper å være så morsomme hele tiden. Det er en påkjenning at ting skal være fucking morsomt!

Enda en politibil farer forbi for fulle sirener. Som en lydkulisse i en film.

            – Så hvem er du? Egentlig?

            – Jeg vil så gjerne være over alt hele tiden. Være her! Være der! Hvis jeg sitter på en restaurant, så skulle jeg gjerne sittet ved dét bordet i stedet for å sitte ved dette bordet. Veldig slitsomt å ha det sånn. Det er enklere å spille Narvestad enn å være meg sjøl. Jeg vet bedre hva Narvestad skal si for noe enn hva jeg sjøl skal si for noe. Jeg kan føle meg så usikker, det må være enorm terapi i å få spille de figurene.

            – Overfor media fremstår du temmelig privat?

            – Ja. Jeg er jo det. Folk sier at de ikke har noe å skjule. Pfft. Jeg har masse å skjule, jeg. Uff, nå blir vel det overskriften: "Masse å skjule". Men jeg syns det er mange ting som jeg vil beholde for meg selv.

            Han forteller at han gjerne kunne gjøre noe helt annet enn å jobbe i tv. Som å starte et baguetteri.

            – Det er så deilig å vite at du kan trekke deg tilbake. Gjøre retrett. Uten at folk vet alt om deg. Enten har jeg livets rett som den jeg er. Eller så får det være.

            – Har du selvtillit?

            – Ja, det har jeg. Jeg har det, altså. Tenker du at jeg ikke har det? Ble du overrasket? Noen ganger har jeg kjempeselvtillit. Andre ganger er jeg ikke helt i vater. Da tenker jeg: Jøss, noen kommer til å gjennomskue meg. Skjønner'u? Selv er jeg nok veldig skjør. Ganske pessimistisk. Engstelig. Jeg er føre var: Dette går til helvete. Så blir jeg heller en smule overrasket hvis det skulle gå bra. Det er best å ta sorgene på forskudd. Så slipper du å bli skuffet.

Vi er drabantbygutter, begge to. Enkle i matveien. Vi bestiller hvert vårt karbonadesmørbrød. Med stekt løk.

            Mens vi spiser, forteller Robert om ungdomstiden. Om karrieren som tv-producer i programmer som "Midt i smørøyet" og "Newton". Hele tiden vender han tilbake utdannelsen som tv-producer fra regilinja på Lillehammer. Det er tv-producer han er. Det er tv-regi han kan.

            – Hvilket forhold har du til publikum? spør jeg.  

            – My god! Han biter seg i underleppen. Leter etter svar: – Jeg kan lett bli vippet av pinnen. Jeg leser ikke kommentarene på nettavisene om programmene mine. Orker aldri å utsette meg for sånt. Jeg har aldri googlet meg selv. Syns du jeg fortrenger virkeligheten? Når folk kommer bort til meg, så kan jeg bli veldig forlegen. Folk kan jo replikkene til figurene mine bedre enn meg! Jeg syns ofte det er vanskelig å prate om mine egne ting. Når noen spør hva jeg driver med nå, så er det som om jeg får papir i munnen: Blaaa blaaa blaaa. Derfor spiller jeg alltid ballen over til andre: Hva holder du på med nå?

            – Du høres ut som en motvillig kjendis?

            – Nei, nei! Det verste koketteri som finnes, er sånne som jobber vettet av seg for å bli verdensberømte – og når de blir det, da klager de over hvor fælt det er å være kjendis. Nei, nei. Men jeg har aldri vært en del av den kjendisgreia. Det er ikke vanskelig å være kjent i Norge. Og i hvert fall ikke her på vestkanten. Folk på Frogner kunne jo ikke nedlate seg til å heve et øyenbryn bare fordi de ser en kjendis på gata. Så det er det perfekte stedet å være kjent. Herregud, da jeg var ung, var det jo det man håpet på: Å bli kjent. Se meg, se meg, se meg! Selvfølgelig er det en drivkraft å bli kjent. Et tomrom som skal fylles. Se på meg nå! Se se se se se! Og så blir man kjent da. Og så tenker man: Jøss, man blir jo ikke lykkelig av det.

På dette tidspunkt i samtalen har Robert Stoltenberg drukket opp Pepsien og kaffen og innsett at han nok kan trenge en halvliter, han også.

            – For ganske nøyaktig et år siden sto du fram hos Skavlan …

            – Å ja? Sto jeg fram?

            – Ja?

            – Jeg har aldri "stått fram". Det var aldri noen hemmelig at jeg var sammen med Christian – ikke overfor dem som betyr noe for meg. Vi har ikke vært noe profilert par. Noe av grunnen til at vi har holdt sammen så lenge, er at vi har vært private.

            – Så du angrer ikke på at –  

            – Nei da. Jeg ble veldig overrasket over at det ble et så stort poeng.

            – Hva er oppskriften på et samliv som har vart i 23 år?

            – Jeg føler meg veldig heldig som har vært glad i det samme mennesket i så mange år. Vi var ganske unge da vi traff hverandre. Jeg var 24, han var 26 da vi ble sammen. Vi er veldig forskjellige. Han er fra Bærum, jeg er fra landsbygda. Jeg beundrer Christian. Han er sånn jeg alltid har ønsket å være. Christian har alltid vært en klippe i livet mitt. Fordi vi har vært sammen i så mange år, så har han vært der gjennom oppturer og nedturer. Uansett om det går godt eller dårlig, så betyr det lite i heimen. Vi er opptatt av å ha det fredfullt og fint. Han har nok vært den viktigste personen i den siste halvdelen av livet mitt. 

Utenfor Valkas vindu vakler nedbøren mistrøstig mellom regn, sludd og snø. Inn ramler slitne menn. Fra virkelighetens verden. De ser ut som noen Robert Stoltenberg kunne finne på å gestalte. Eller som jeg, for den saks skyld, kunne ha skrevet inn i en av mine romaner.

            – Du er en østkantgutt som bor på beste Frogner i et storslått hjem. En klassereise?

            – Jeg kunne bodd hvor som helst, jeg. Klassereise? Nei, nei. Men jeg tenker ofte: Fy fader, at det går an å ha det så bra, bo i en stor fin leilighet, kjøre rundt i en ok bil, reise på ferie. Jeg var 12–13 da jeg begynte å jobbe i butikk. Jeg har respekt for penger. Alt jeg kjøpte meg, sparte jeg til selv. Alt jeg har fått til, har jeg fått til på egen hånd. Det er jeg stolt av. Men det er grenser for hvor bra man kan ha det, grenser for hvor god mat man kan spise. Farlig å bli for blasert. Jeg tar ikke noe for gitt. Jeg identifiserer meg med folk som sliter og står utenfor. Jeg ser mye av meg selv i andre, også i folk som sliter. Vi har ingen rett til å dømme andre.

            – Er vennskap viktig for deg?

            – De siste årene er jeg blitt mer og mer opptatt av vennene mine. Å ta vare på de vennene jeg har. Fra forskjellige faser i livet mitt. De betyr mye for meg. Jeg våger å være meg selv. Noe av det fineste jeg vet, er å lage god middag og sitte sammen med gode venner. Man må ta konsekvensen av det mennesket man er. Jeg orker ikke føle meg utrygg og hele tiden være tjo og hei. Jeg orker ikke å fremstille meg selv som verdens mest populære, jeg føler meg ikke sånn selv.

Men så var det dette med Narvestad. Hvordan ville driftsleder Roy Narvestad beskrive Robert Stoltenberg?

            Noe skjer med blikket hans:

            – Han derre Robert Stoltenberg, sier driftsleder Roy Narvestad og fekter med pekefingeren, han er veldig virrete! Surrete! I grunnen har'n veldig vanskelig for å bestemme seg. For jeg spør om én ting, og så sier'n noe – og så plutselig gjør'n det om. Så skal'n ikke gjørra det likavæl.

            Med ett er det ikke lenger virkelighetens Robert han beskriver, men en fiktiv Stoltenberg som bor i oppgang 4 i Tertitten borettslag: 

            – Han følger regla her i borettslaget. Det gjør'n. Men han kommer ikke på alle dissa møtene våre. Det syns jeg er irriterandes! Men jeg veit han er flink til å ta seg av hu Linda Johansen som bor rett over gangen. Han skal liksom være så kjekk og ordentlig. Men jeg trur han spiller innimellom, jeg. Han skal gjørra seg så veldig hyggelig, men han veit akkurat hva'n vil for no', skjønner'u, så han er en oppblåst egoist. Men han later som han er så nedpå.

            Driftsleder Roy Narvestad smiler lurt:

            – For å værra helt ærlig: Jeg trur'kke han er så ulik meg sjøl.