De usynlige redaktørene

Fra kolofonen i en Juritzen-roman: redaktøren!

Forfatterens navn lyser opp både på forsiden og tittelsiden. I kolofonen får vi vite at boken er trykt på 70 grams Holmen Book Cream-papir 1,8, at den er satt i 10,5/11 Garamond hos Type-It og trykt hos GGP Media GmbH i Tyskland. Men én viktig person glimrer nesten alltid med sitt fravær: redaktøren. Hvorfor er det slik?

Som forfattere er selvsagt du og jeg ansvarlige for bøkene våre. Men med hånden på hjertet: Hvor mye bedre er ikke bøkene våre blitt takket være grundige redaktører som yter motstand der det trengs? Redaktører som vekselvis gir ris og ros - og som påtaler svakheter, løfter frem det som er bra og gir oss råd om hva vi bør jobbe grundigere med.


Likevel aner de færreste hvem som er redaktør for en skjønnlitterær bok. Hvorfor? Fortjener de ikke å dele litt av æren med forfatteren? Og ta sin del av ansvaret, for den saks skyld. I de fleste andre medier blir redaktørene navngitt.

Så hvorfor blir ikke den skjønnlitterære redaktøren nevnt i 8 punkt på kolofonsiden - sammen med papirkvaliteten, skriftopplysninger og trykkeri?

Kari Spjældnes i Aschehoug

- Det er en lang tradisjon for at den innsatsen (og merverdien) som forlaget bidrar med i prosessen fram mot ferdig bok, ikke synliggjøres, forklarer Kari J. Spjældnes, forlagsdirektør for skjønnlitteratur i Aschehoug. - Det redaksjonelle arbeidet er en sak mellom forfatteren og hennes/hans redaktør, ofte også mellom forfatteren og flere redaksjonelle krefter i forlaget. For offentligheten er den vesentlige avsenderinformasjonen forfatternavn og forlag. Det forplikter å være utgiver, forlagsnavnet skal stå som garantist for kvalitet. Det er en kjensgjerning at selv det beste og mest omfattende redaksjonelle arbeidet er – og skal være - usynlig idet boken foreligger.

Kari Marstein i Gyldendal

- Det har i hvert fall sine historiske årsaker, istemmer Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. - Det er ikke vanlig skikk å oppgi redaktøren, og derfor gjør vi det ikke. Det innebærer med andre ord at det ikke har vært spesielt presserende spørsmål vi har følt vi har måttet ta stilling til. Når det er sagt: Boka er forfatterens verk, alltid. Ja, samarbeidet mellom forfatter og redaktør kan fungere mer eller mindre godt, men æren og ansvaret vil og skal alltid ligge hos forfatteren.

Anne Fløtaker, forlagssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, er enig med Spjældnes og Marstein: - Disse spørsmålene kommer jo opp fra tid til annen - ofte, tror jeg, på grunn av den engelske/amerikanske-skikken med å takke alle fra bestemor til redaktøren i et eget kapittel (blir det jo nesten) … Hvorfor vi ikke navngir redaktørene – tja, sedvane og tradisjon vil jeg tippe. Vi har aldri følt at dette er informasjon som leserne har etterspurt. Ansvaret for utgivelsen ligger hos forlaget, både ære og eventuell vanære, ansvaret og ære/vanære for det litterære innholdet ligger hos forfatteren.

Juritzen navngir

Men ikke alle forleggere er enige i at redaktørens navn ikke hører hjemme på kolofonsiden. Bare bla opp i en Juritzen-bok:

Arve Juritzen i ... Juritzen

- Vi har kreditert redaktørene våre på kolofonsiden i et drøyt år, sier forlegger Arve Juritzen i Juritzen Forlag. - Både skjønn- og faktaredaktører. For meg er dette en selvfølge, og vi burde gjort det fra vi etablerte forlaget. Jeg er usikker på om leserne bryr seg så mye om dette, men for fagmiljøet er det langt viktigere enn å opplyse papirkvaliteten, det skjønner jeg ikke helt hvorfor vi driver med. De fleste bøker hadde jo ikke blitt utgitt uten redaktørens innsats, så æres den som æres bør! sier Arve Juritzen.

Er papiret viktigere?

- Er det ikke viktigere for leseren å få vite hvem redaktøren er enn hva slags papir romanen er trykt på, Kari Spjældnes?

- Jeg er enig i at redaktøren er viktigere for den ferdige boken enn papiret den er trykt på. Samtidig kommer altså forlagsnavnet alltid mye tydeligere fram enn benevnelsen av papir i kolofon, dvs. det viktigste kommer faktisk fram. Redaktøren fortjener stor ros, og jeg håper at vi i Aschehoug også er flinke til å synliggjøre det – internt. Forfatteren skal få være alene om å motta æren for sitt verk. Hvis det blir dårlig kritikk, er det forlaget som enhet som møter den og støtter opp om utgivelsen. Dette gjenspeiles jo også i normalkontraktene, forfatteren inngår avtale med et forlag og ikke med en enkelt redaktør. Om det oppstår juridisk tvist i forbindelse med en utgivelse, er det forlaget – til syvende og sist ved øverste leder – som står sammen med forfatter i retten.

- Jo, det kan du si! istemmer Kari Marstein. - Her er det igjen skikk og bruk: Kolofonen har tradisjonelt inneholdt disse tekniske opplysningene om boka. Og trykkeri er vi visst lovpålagt å oppgi?

Ære - og ansvar

- Bør ikke redaktøren - som i mange tilfeller er svært viktig for det litterære resultatet - få sin del av æren? Og ansvaret - i de tilfellene forlaget har gjort en dårlig redaksjonell jobb?

- Det er ikke slik vi ser vår rolle, sier Kari Marstein. - Så tror jeg både du og jeg og mange som leser dette vet at det ikke alltid er de "beste" bøkene som har fordret den sterkeste redaktørinnsatsen - og heller ikke omvendt? Æren og ansvaret ligger hos forfatteren, og det tror jeg er viktig. Det forringer ikke forfatterens autonomi at hun inngår i en sammenheng og mottar innspill og impulser.

- Ser dere fordeler ved å navngi redaktøren?

- Når alt over er sagt: ja, sier Kari Spjældnes. - Det viktigste argumentet for å navngi redaktøren er at vi dermed synliggjør redaktørens rolle og det vesentlige bidraget redaktøren yter. Det er i seg selv et sterkt argument, kanskje enda mer nå enn for noen tiår siden, fordi det personlige avtrykket står så sentralt i vår tid. Et annet argument for å oppgi redaktøren er at det kan gjøre det lettere for potensielle debutanter å finne fram til riktig redaktør – og dermed forlag.

Kari Marstein er noe nølende: - Njaaei. Hvilke skulle det være? At redaktøren jobber hardere hvis hun vet hun kan bli uthengt/rost offentlig? De redaktørene jeg kjenner motiveres av forholdet til forfatteren, til boka, og til litteraturen. Ikke muligheten for berømmelse eller faren for uthenging.

Anne Fløtaker i Cappelen Damm

- Jeg ser hverken spesielle fordeler eller ulemper ved å navngi redaktøren, sier Anne Fløtaker. - Men jeg syns det er viktig at det er forfatteren som skaper litteraturen, ikke redaktøren, uansett hvor fruktbart samarbeidet måtte være.