Roman om en tenkt virkelighet

 Anmeldelsen sto på trykk i VG 18. september 2011:

Don DeLillo

"Vekten"

Oversatt av Knut Johansen

490 sider

Kr. 399,-

Gyldendal

 Dallas, Texas, fredag 22. november 1963, kl. 12.30: Et øyeblikk som forandrer historiens gang. President John F. Kennedy blir skutt og drept.

Hvorfor? I denne boken utforsker en av USAs ledende romanforfattere alt som – i en tenkt virkelighet – ledet opp til attentatet.   

På et overfladisk nivå kan boken leses som en krim eller spionroman. Men det er den ikke. "Vekten" følger ingen av sjangerromanens konvensjoner. Tvert imot sprenger den alle rammer.

"Vekten" er en faktabasert roman om en oppdiktet virkelighet. Nettopp heri byr skjønnlitteraturen på fascinerende muligheter, nemlig forfatterens lek med og utforskning av gråsonen mellom fakta og fantasi, mellom fiksjon og virkelighet.    

Romanen følger to parallelle historier som til slutt forenes: Hovedhistorien skildrer oppveksten og livet til Kennedys banemann, Lee Harvey Oswald. Bihistorien presenterer de konspiratoriske planene til en gruppe forskrudde CIA-folk og Castro-motstandere som orkestrerer attentatet.

I boken veves ulike fortellerstemmer og perspektiver sammen. DeLillo løser opp tiden, opphever kronologien. Her er bevissthetsstrømmer og indre monologer, intense nærbilder og inngående menneskeskildringer. Ulike menneskers (oppdiktede) minner og refleksjoner limes sammen lik et glassmaleri lagd av skår som først får betydning sammen med alle de andre.

En labyrint av en roman – stilsikkert og sobert oversatt av Knut Johansen.

VISSTE DU AT

¡ "Vekten" utkom i USA i 1988 og var Don DeLillos første bestselger.

¡ DeLillo (1936) regnes blant USAs ledende samtidsforfattere.

¡ Blant DeLillo mest kjente romaner på norsk: "Hvit støy" (1986) og "Underverden" (2000).

Ari Behn - tilbake i toppform

Anmeldelsen sto på trykk i VG 10. september 2011: 

Ari Behn

"Talent for lykke"

Fortellinger

96 sider

Kr. 299,-

Kolon forlag

Forfatteren Ari Behn er tilbake – og det i toppform!

Etter suksessen med debutboken "Trist som faen" i 1999 har Behn famlet etter sitt litterære uttrykk, sin stil, sin stemme. I denne nye samlingen med korte prosatekster har han funnet tilbake til alt sammen.

Intensitet, nerve og sårbarhet preger hver av de 20 små fortellingene. Boken er på 96 sider – i realiteten bare 35 sider med tekst. Men for noen tekster!  

Suggererende skisser. Korthugde noveller. Brokker av virkelighet. Korte, stramme riss. Fragmenter av skjebner. Hastige gløtt inn i lommer av tid. Hver eneste historie rommer noe ufortalt. Noe som har skjedd, noe som kan komme til å skje.

In medias res er et litterært grep som betyr å gå rett på sak, rett inn i handlingen. Behns tekster er av den ekstreme varianten. Som om hver lille fortelling er hentet ut fra – eller et konsentrat av – noe mye større. Noe vi bare kan ane.

Det usagte vibrerer i hvert eneste tekststykke. Ordløsheten. Den tause sårbarheten. 

Slike skisser kan lett bli til litterære etyder: tekstlige eksperimenter og språklige øvingsstykker. Behn skriver seg elegant rundt sjangerens fallgruver. Med stilsikker penn og nakent språk maner han frem en flik av virkeligheten. Den brutale virkeligheten. Den skjøre, vare virkeligheten.  

Geografisk spenner fortellingene fra Tanger og Timbuktu til Tennevoll i Troms. Behn har en dragning mot ørkenen – både i bokstavelig og overført forstand – mot karrighetens ødslige uendelighet. Både i Sahara og i sinnet.  

Fortellingen "Punktum" er på 89 ord. Ni linjer. Den lengste novellen – "Torden Snø" – er på litt over fire sider. De fleste tekstene er på en side eller to. I seg har de en kraft som gjør lengden uinteressant.

Temaene er gjenkjennelige fra Behns litterære univers. Samliv og fremmedgjorthet. Seksualitet og utroskap. Barns forhold til foreldrene – og vice versa. Overmot og undergang. Fortvilelse og håp. Sorg og sinne. Det å stå utenfor. Det å dø.

Ja, det å være menneske.

Store temaer – i det lille format. Fremragende!                                         

Jeg vil ikke forstå

(Følgende tekst ble publisert i VG - i serien "Vi setter ord på det" - onsdag 27. juli 2011)

Jeg ligger på stranden i Barcelona med et blylodd av fortvilelse i magen. Rundt meg leker hvinende småbarn. Bølgene skyller dovent mot land. Måker vipper mot vinden. Solen flimrer tung og dorsk på en blå himmel.

Men ingenting er som det skal.

Jeg ser blide barn med dryppende ispinner. Men det er ofrene på Utøya jeg tenker på. Jeg ser glade familier som smører hverandre inn med solkrem. Men det er bombeofrene i regjeringskvartalet jeg tenker på. Jeg ser solbrente tenåringer som spiller fotball i strandkanten. Men det er alle de pårørende jeg tenker på. Jeg ser ut over havet. Men det er meningsløsheten jeg tenker på.

Den ufattelige meningsløsheten.

Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.

Jeg ligger på stranden i Barcelona og føler meg hjelpeløs, fortvilet, sorgtynget. I likhet med tusenvis av andre nordmenn er jeg på ferie. Hundrevis av mil borte fra tragedien. På trygg avstand fra redslene. Likevel er jeg, på et vis, hjemme. I timevis har vi fulgt direktesendingene til TV 2 Nyhetskanalen på en hakkete internettlinje. Med jevne mellomrom åpner vi nettavisene. Noe nytt? Hver time, hvert døgn, bringer nye tall, nye detaljer, nye grusomheter.

Sommeren 2011 er ikke mer.

I kioskene på La Rambla – Barcelonas yrende turistgate – blafrer aviser sorgtungt i sommerbrisen. En trenger ikke være språkmektig for å forstå overskriftene på alle de ubegripelige fremmedspråkene. Vi stanser, blar i aviser fra fjerne verdenshjørner, ser bildene fra Utøya og regjeringskvartalet.

Er dette Norge? Mitt Norge?

Nei, det er ikke mitt Norge. Ikke ditt Norge. Ikke vårt Norge.

Som forvrengte minner fra mine verste mareritt – som opprivende scener fra de mest brutale skrekkfilmer – manes bildene frem i mitt indre. Bildene jeg ikke orker å holde fast ved. Bildene jeg ikke makter å ta inn over meg.

76 døde. Døde? 76 døde!

Er dette virkelig?

76 døde. Hundre skadet. Det betyr 350 foreldre. Fire-fem-seks hundre søsken. 700 besteforeldre. Sønner og døtre. Mange tusen onkler og tanter. Titusener av kjærester og venner, kolleger og klassekamerater, bekjente og naboer.

Millioner av tårer.

Rundt oss her i Barcelona går livet sin gang. På stranden. I gatene. På La Rambla. Ved La Sagrada Familia. I Park Güell. Ved Den magiske fontenen. Turistbussene stanger seg utålmodig frem i stillestående trafikk. Tiggerne trygler om almisser. Gateselgerne falbyr sine sjal og duker.

Men ingenting betyr noe lenger. Verden er blitt en kulisse. Virkeligheten føles meningsløs.

Hvorfor gjorde han det? spør mange. Ikke jeg. Jeg vil ikke vite hvorfor. Begrepet «hvorfor» mister all mening når det ikke finnes noe meningsfylt svar. For det gjør det ikke. Ikke egentlig.

Jeg leser nettdebattene. Folk søker svar i drapsmannens høyreekstreme og fremmedfiendtlige holdninger. Vi må «forstå» for å forhindre at dette skjer igjen. Ja ja. Et prisverdig håp. Men jeg tror ikke noe på det. Hvordan kan du forhindre det utenkelige?

Kall meg naiv, men jeg klarer ikke å betrakte disse drapene som en politisk handling. Det besudler begrepet politikk og gir morderen en kredibilitet han ikke fortjener. Jeg synes dette er vanskelig. Selvsagt ser jeg den ekstremistiske klangbunnen i morderens psyke og natur. Og ja, jeg skjønner at handlingen er et pervertert politisk manifest (like avskyelig som det skrevne manifest som han publiserte på internett).

Men jeg nekter å anerkjenne massemord som uttrykk for noe annet enn det det er: massemord. Ondskap. Galskap.

I det øyeblikk morderen blandet ingrediensene til bomben – for ikke å snakke om da han så sitt første offer i øynene og trykket på sitt våpens avtrekker – frasa han seg retten til å bli vurdert og analysert ut fra vanlige menneskelige – og politiske – normer.

Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere. Alt jeg vet er dette: Han har selv tatt skrittet inn i ondskapen og galskapen.

Galskap, åpenbart. Men ikke en galskap som på noe vis unnskylder eller forklarer barbariet. Å nei. Planleggingen har vart så lenge at handlingen fremstår som veloverveid og kalkulert. Hvilket gjør det hele desto verre.

Utvilsomt har han funnet næring i tankegodset til Unabomberen Ted Kaczynski – som han har plagiert – og Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. To avskyelige menn. De hatet alle de verdier sosialdemokratiet står for. Og de mente de hadde rett til å drepe.

Ingen har rett til å drepe.

Jeg ligger på stranden i Barcelona – fjernt fra mitt kjære Norge, fjernt fra den ufattelige sorgen til hver og en av de pårørende – og føler meg maktesløs. Men hva jeg føler – og hva jeg mener – er uten betydning.

Definisjonsmakten tilhører ofrene og de pårørende.

De skal i det minste vite at vi er 4,5 millioner nordmenn som føler med dem.

Rettsstaten og demokratiet Norge får håndtere jussen. Selv skal jeg bidra med det lille jeg kan: Ikke med et ord skal jeg nevne morderens navn. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg henvise til morderens mål. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg viderebringe så mye som et komma av de ideene han kjemper for. Det fortjener han ikke,

Vel. Det er ikke mye. Jeg erkjenner det. Men hver og en av oss får gjøre det lille vi kan for å hedre minnet til alle de uskyldige som ble frarøvet sine liv og for å stille oss bak de pårørende i deres grenseløse sorg.

Norge er ikke lenger det samme, sies det. Sant nok. Likevel ligger jeg her på stranden i Barcelona og håper at det er feil. Ved å gi etter for terrorens krefter, for ondskapen og galskapen, så oppfyller vi til syvende og sist det de ønsker å oppnå.

Kan vi gjøre noe, du og jeg? Jeg tror det. Vi kan ikke bringe de døde tilbake. Vi kan ikke lindre sorgen. Men la oss, sammen, ta tilbake det Norge som var. Slik vender vi ryggen til morderen og hedrer idealene til alle de flotte menneskene som han rev ut av tiden.

Ecos rystende europeiske ekko

Anmeldelsen sto på trykk i VG 2. juli 2011:  

Umberto Eco

"Gravlunden i Praha"

Oversatt av Astrid Nordang

528 sider

Kr. 399,-

Tiden Norsk Forlag

Velkommen til en verden av hat og løgn, svik og svindel, krig og drap, umoral, hemmelige losjer, spioner, opprørere og satanister.

I "Gravlunden i Praha" tar Umberto Eco oss med til et fordervet Europa mot slutten av 1800-tallet. I denne pøl av ondskap presenterer han oss for dokumentfalskneren Simonini. Jo takk …

En avskyelig fyr, Simonini! En skruppelløs svindler. En samvittighetsløs drapsmann.

Samtidig er han en kulinarisk hedonist som med velbehag gomler seg gjennom samtidens gastronomiske spesialiteter.

Mellom måltider, drap og slag retter Simonini sitt forpestede hat mot alt fra jøder og jesuitter til skjøger og frimurere. Samt tyskere. Og kvinner generelt.   

Jeg leser boken som et oppgjør med Europa – både på 1800-tallet og i dag – og den menneskefiendtlighet som avfødte to verdenskriger og nazistenes jødeforfølgelse. Og rasisme.

Men boken er også en hyllest til romanen som kunstform, ja, til forfatterens lek med ord. Ecos roman er i seg selv en elegant lek med skjønnlitterære fortellerteknikker.

Inn i bokens rammefortelling – den forkvaklede Simoninis dagboknotater – blander abbed Dalla Piccola seg med sine kryptiske anførsler. For øvrig en abbed som Simonini mener å ha drept for mange år siden. Oven i kjøpet møter vi Fortelleren med stor F – formodentlig Eco selv – som kommenterer og korrigerer fremstillingene til Simonini og abbeden.

"Gravlunden i Praha" er en krevende bok. Utallige små og store handlingstråder – befolket av et mylder av historiske figurer – veves inn i et bakteppe av tallrike referanser til italiensk og europeisk historie.

Derfor står oversetter Astrid Nordang for en bragd som har maktet å gi boken en troverdig, lett arkaisk norsk språkdrakt. 

Lett å lese? Definitivt ikke! Men for den som gyver løs på de 528 sidene, venter et verk fullt av esoteriske absurditeter og litterære referanser – men først og fremst en kunnskapsrik innføring i ekstremismens natur og et tidsbilde av Europa på randen av stupet.   

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Bakgrunnen for romanen er "Sions vises protokoller", et falskneri om jødisk verdensherredømme.

¡ Alle i boken – unntatt Simonini – er ifølge Eco basert på virkelige mennesker.

¡ Boken er illustrert med tegninger fra Ecos ikonografiske arkiv.

Kløktig psykologisk krim

Anmeldelsen sto på trykk i VG 3. juli 2011: 

Jodi Picoult

"Åstedet"

Oversatt av Sissel Busk

619 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Tenk deg tanken: Sønnen din blir mistenkt for et brutalt drap. Alt peker mot ham. Vil også du stille deg spørsmålet: Kan min sønn være morderen? 

18-åringen Jacob er ekspert på kriminalitet og teknisk etterforskning. Takket være politiradioen er han kjapt på plass på åsteder i nabolaget. Bare én ting skiller Jacob fra ungdommer flest: Han har Aspergers syndrom – en mild form for autisme.

Etter et blodig drap vender politiet sitt fokus mot den nysgjerrige, hjelpsomme unggutten. En rekke indisier gjør Jacob til en åpenbar mistenkt.

Er han morderen?

En av bokens styrker er den uanstrengte og troverdige tonen til de fem personene som vekselvis forteller historien: Jacob (den autistiske hovedpersonen), Emma (moren), Theo (broren), Rich (politimannen) og Oliver (advokaten).

Samtidig kan dette grepet – å la dramaets ulike aktører føre ordet etter tur – lett fremstå som forvirrende for lesere som foretrekker et mer stringent og enhetlig fortellerperspektiv.

Selv lot jeg meg fengsle og sjarmere av denne psykologisk kløktige og småoriginale kriminalromanen, godt oversatt av Sissel Busk.  

En lettlest, velskrevet, underholdende krim til ettertanke.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Den bestselgende amerikanske forfatteren Jodi Picoult (45) har skrevet 18 romaner som er solgt i over 14 millioner eksemplarer verden over.

¡ Jodi Picoult er også fast skribent for DC Comics' tegneserieheltinne Wonder Woman. 

Uten det lille ekstra

Anmeldelsen sto på trykk i VG 19. juni 2011:

Kitty Sewell

"Mørke skyer"

Oversatt av Ellen Karine Berg

378 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Også bøker trenger x-faktor. Det lille ekstra.

Jeg fant aldri denne ubestemmelige, men avgjørende x-faktoren i Kitty Sewells "Mørke skyer".   

Boken er litt spennende – men ikke så veldig. Troverdig? Nja. Engasjerende? Tja, her og der. Språklig leken og oppfinnsom? Nei.

Romanen løfter seg aldri over det jevne. 

Helikopterpiloten Daniel Villeneuve blir tilkalt til sin ukjente fars dødsleie. Den døende mannen bærer på en hemmelighet – slik døende menn har en tendens til å gjøre i fiksjonens lunefulle verden. Dermed havner Daniel midt i et spill der amerikanske og kinesiske etterretningsagenter lurer bak hver en busk og i hver en seng.

I kulissene lusker en datter som kanskje er litt synsk, en ekskone som er blitt lesbisk, mystiske menn med solbriller, en temperamentsfull mor og en elskerinne fra helvete.

For å løse floken må Daniel reise til Tibet for å finne løsningen på farens hemmeligheter og livets mysterier.

Boken er ikke uten kvaliteter. Plottet er velsnekret. Hovedpersonen er godt tegnet.

Likevel blir jeg aldri grepet og revet med. 

Hvis det er riktig at det utgis altfor mye krim i Norge, er dette et eksempel på en helt grei roman – som vi godt kunne ha klart oss uten.

TOM EGELAND

Romantikk, dramatikk, mystikk!

Anmeldelsen sto på trykk i VG 12. juni 2011:  

Félix J. Palma:

"Tidskartet"

Oversatt av Kristina Solum

566 sider

Kr. 369,-

Cappelen Damm  

Et festfyrverkeri av en roman – en herlig cocktail av romantikk, dramatikk og mystikk. 

Hver sommer bruker jeg god tid på å velge ut bøkene som skal holde meg i ånde gjennom late feriedager.

"Tidskartet" av den spanske forfatteren Félix J. Palma er en slik roman. En herlig, underholdende sommerbok!

Boken boltrer seg i ulike litterære sjangere. Litt gotisk, litt 1800-talls science fiction, litt krim, endel romantikk. Men først og fremst er den en usedvanlig velskrevet underholdningsroman – i ordets aller beste mening.

Feinschmeckerne vil finne et vell av litterære referanser og hentydninger. Men det gjør ingenting om du går glipp av dem.

Historien, som finner sted i London på slutten av 1800-tallet, åpner med det mislykkede selvmordet til en rik ung mann. Andrew Harrington kommer ikke over tapet av sin prostituerte kjæreste, som ble myrdet av Jack the Ripper.

TIDSREISER: Lar det seg gjøre å reise i tid? I filmer og bøker er det i hvert fall mulig. Her fra filmen "The Time Machine", basert på H.G. Wells roman.

Lar det seg gjøre å reise tilbake i tid for å forhindre drapet?

Sinnrikt knyttes Andrew Harringtons skjebne opp til historiene til et knippe andre hovedpersoner: Claire Haggerty, en ung kvinne som ikke finner seg til rette i viktoriatiden, Gilliam Murray, som arrangerer tidsreiser til år 2000 (og krigen mellom menneskene og automatene), sjarlatanen og skjørtejegeren Tom Blunt og kriminalbetjent Colin Garrett.

Frekt, men respektfullt vever Palma virkelige personer inn i fiksjonen: Blant andre møter vi forfatteren H.G. Wells ("Tidsmaskinen", "Klodenes kamp"), seriemorderen Jack the Ripper og den vanskapte Elefantmannen, John Merrick.

Forfatteren drøfter – seriøst og reflektert – om det er mulig å reise i tid. Svaret? Ja da. Nei da. Jo da. Kanskje? Hvem vet …

Jeg skal ikke røpe bokens konklusjon, men kan love deg tallrike overraskelser. For ingenting er slik du tror.   

Romanens snirklete og elegante språk er mesterlig ivaretatt av den stilsikre oversetteren Kristina Solum. Presist og fantasifullt evner hun ikke bare å oversette, men gjendikte forfatterens snurrige, viktorianske og selvironiske toneleie. 

"Tidskartet" er en bok for deg som elsker det lekne, fargerike eventyret.

TOM EGELAND