Verdens forlag danser på Stieg Larssons grav. Det er ikke et pent syn.
Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over hans Millennium-trilogi: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander – et datageni og en outsider – et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.
I 2004 – to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner – døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.
Nå har Stieg Larssons etterkommere og forlaget Norstedts bedt forfatteren David Lagercrantz om å skrive en oppfølger til Millennium-trilogien. Det er, vel å merke, ikke snakk om å ferdigstille Larssons fjerde, uferdige manuskript. Nei, Lagercrantz er blitt bedt om å skrive en helt ny, fjerde roman om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.
Det er han i full gang med. Forlag verden over holder pusten i pur spenning og glede. En ny Stieg Larsson-bok!
Jeg synes det er skammelig. Og ubegripelig. Jeg fatter ikke at dette er mulig å danse på Stieg Larssons grav på denne måten.
Jeg laster ikke først og fremst hans etterkommere – de er ikke bransjefolk og har neppe en prinsipiell tilnærming. Men hva med deres rådgivere? Jeg fatter ikke at Lagercrantz sier ja, jeg fatter ikke at Norstedts synes dette er en glimrende idé, og jeg fatter ikke at Gyldendal Norsk Forlag – sammen med forlag over hele jordkloden – jubler over galskapen.
Hvorfor reagerer jeg så kraftig?
Fra et forfatterperspektiv er svaret åpenbart: Et litterært univers tilhører forfatteren – punktum! – ikke hans rettighetshavere og forlag, som vil melke suksessen for hva den er verd.
Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2″ Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Hanne Wilhelmsen tilhører Anne Holt. Slik kan jeg fortsette og fortsette.
Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter.
Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke vår felles redaktør ringe meg og spørre: «Du, Tom, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»
Det sier seg selv, gjør det ikke?
Men det har altså Norstedts forlag gjort – med tillatelse fra Stieg Larssons etterkommere.
Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes.
Som om litterært tyveri er helt i orden bare noen har gjort det før. Parallellen: Det er ikke galt å rane en bank, for det er jo blitt ranet så mange banker før.
I noen tilfeller – særlig i det superkommersielle sjangermarkedet – har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren – eieren av det litterære universet – gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han ennå lever.
Stieg Larsson ga aldri noen slik blankofullmakt til sine etterkommere eller sitt forlag. Hvis han mot all formodning gjorde det, plikter forlaget å fremlegge den fort som svint. Men jeg tviler. Hans død kom høyst overraskende på alle – også ham selv. Da hjertet hans sluttet å slå, var han selv i gang med et fjerde – hittil upublisert – manuskript (altså: et helt annet manus enn det Lagerkrantz er blitt bedt om å skrive). Det var neppe i Stieg Larssons tanker at han så plutselig skulle gå hen og dø.
At hans enke står tilbake uten rettigheter – fordi de var samboere og ikke gift – er trist nok i seg selv. Men det er en sak for jussen.
Mitt anliggende er Stieg Larssons rettigheter og ettermæle. Han ligger kald i sin grav uten en mulighet til å stanse prosjektet. Hans enke er rasende – men umyndiggjort.
Hvem taler Stieg Larssons sak – mens forlagene verden over danser på graven hans?
Litterære universer tilhører forfatterne som skapte dem. Så enkelt er det. Andre forfattere får finne opp sine egne universer, sine egne miljøer, sine egne litterære figurer og ikke snylte på andre.
Det er ingen grunn til å glede seg til en ny «Stieg Larsson-roman». Stieg Larsson er død!
Derfor er det ikke en hån bare mot Stieg Larsson og hans ettermæle, men også mot leserne. De forledes til å tro de får noe de ikke får: En ny Stieg Larsson-roman.
I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere – altså rettighetshaverne – blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» – i store anførselstegn – Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss.
Nå er vi i gang igjen. Offeret denne gang er Stieg Larsson.
Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke.
Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på Jos litterære univers.
Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Ja, hva med å be en forfatter videreføre Tor Ulvens forfatterskap, slik Håvard Rem retorisk antyder på nettstedet www.bok365.no?
Utenkelig! Selvsagt. Aldeles utenkelig.
Men siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, så slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det ikke så utenkelig likevel. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.
Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene.
Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven sammen med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.
Også gjengitt på bransjenettstedet www.bok365.no
.jpg)
.JPG)
