Bokvideoer

Her er to bokvideoer om "Katakombens hemmelighet" som de flinke folkene i Cynergi har laget på oppdrag for Aschehoug. Den første er en reklamefilm som skal gå på kino før jul (klikk på tekstlenken for å se den): 

http://www.youtube.com/watch?v=hmVqfZp0P4s

Den andre er en artig sammenstilling av inntrykkene til noen unge lesere: 

De usynlige redaktørene

Fra kolofonen i en Juritzen-roman: redaktøren!

Forfatterens navn lyser opp både på forsiden og tittelsiden. I kolofonen får vi vite at boken er trykt på 70 grams Holmen Book Cream-papir 1,8, at den er satt i 10,5/11 Garamond hos Type-It og trykt hos GGP Media GmbH i Tyskland. Men én viktig person glimrer nesten alltid med sitt fravær: redaktøren. Hvorfor er det slik?

Som forfattere er selvsagt du og jeg ansvarlige for bøkene våre. Men med hånden på hjertet: Hvor mye bedre er ikke bøkene våre blitt takket være grundige redaktører som yter motstand der det trengs? Redaktører som vekselvis gir ris og ros - og som påtaler svakheter, løfter frem det som er bra og gir oss råd om hva vi bør jobbe grundigere med.


Likevel aner de færreste hvem som er redaktør for en skjønnlitterær bok. Hvorfor? Fortjener de ikke å dele litt av æren med forfatteren? Og ta sin del av ansvaret, for den saks skyld. I de fleste andre medier blir redaktørene navngitt.

Så hvorfor blir ikke den skjønnlitterære redaktøren nevnt i 8 punkt på kolofonsiden - sammen med papirkvaliteten, skriftopplysninger og trykkeri?

Kari Spjældnes i Aschehoug

- Det er en lang tradisjon for at den innsatsen (og merverdien) som forlaget bidrar med i prosessen fram mot ferdig bok, ikke synliggjøres, forklarer Kari J. Spjældnes, forlagsdirektør for skjønnlitteratur i Aschehoug. - Det redaksjonelle arbeidet er en sak mellom forfatteren og hennes/hans redaktør, ofte også mellom forfatteren og flere redaksjonelle krefter i forlaget. For offentligheten er den vesentlige avsenderinformasjonen forfatternavn og forlag. Det forplikter å være utgiver, forlagsnavnet skal stå som garantist for kvalitet. Det er en kjensgjerning at selv det beste og mest omfattende redaksjonelle arbeidet er – og skal være - usynlig idet boken foreligger.

Kari Marstein i Gyldendal

- Det har i hvert fall sine historiske årsaker, istemmer Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. - Det er ikke vanlig skikk å oppgi redaktøren, og derfor gjør vi det ikke. Det innebærer med andre ord at det ikke har vært spesielt presserende spørsmål vi har følt vi har måttet ta stilling til. Når det er sagt: Boka er forfatterens verk, alltid. Ja, samarbeidet mellom forfatter og redaktør kan fungere mer eller mindre godt, men æren og ansvaret vil og skal alltid ligge hos forfatteren.

Anne Fløtaker, forlagssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, er enig med Spjældnes og Marstein: - Disse spørsmålene kommer jo opp fra tid til annen - ofte, tror jeg, på grunn av den engelske/amerikanske-skikken med å takke alle fra bestemor til redaktøren i et eget kapittel (blir det jo nesten) … Hvorfor vi ikke navngir redaktørene – tja, sedvane og tradisjon vil jeg tippe. Vi har aldri følt at dette er informasjon som leserne har etterspurt. Ansvaret for utgivelsen ligger hos forlaget, både ære og eventuell vanære, ansvaret og ære/vanære for det litterære innholdet ligger hos forfatteren.

Juritzen navngir

Men ikke alle forleggere er enige i at redaktørens navn ikke hører hjemme på kolofonsiden. Bare bla opp i en Juritzen-bok:

Arve Juritzen i ... Juritzen

- Vi har kreditert redaktørene våre på kolofonsiden i et drøyt år, sier forlegger Arve Juritzen i Juritzen Forlag. - Både skjønn- og faktaredaktører. For meg er dette en selvfølge, og vi burde gjort det fra vi etablerte forlaget. Jeg er usikker på om leserne bryr seg så mye om dette, men for fagmiljøet er det langt viktigere enn å opplyse papirkvaliteten, det skjønner jeg ikke helt hvorfor vi driver med. De fleste bøker hadde jo ikke blitt utgitt uten redaktørens innsats, så æres den som æres bør! sier Arve Juritzen.

Er papiret viktigere?

- Er det ikke viktigere for leseren å få vite hvem redaktøren er enn hva slags papir romanen er trykt på, Kari Spjældnes?

- Jeg er enig i at redaktøren er viktigere for den ferdige boken enn papiret den er trykt på. Samtidig kommer altså forlagsnavnet alltid mye tydeligere fram enn benevnelsen av papir i kolofon, dvs. det viktigste kommer faktisk fram. Redaktøren fortjener stor ros, og jeg håper at vi i Aschehoug også er flinke til å synliggjøre det – internt. Forfatteren skal få være alene om å motta æren for sitt verk. Hvis det blir dårlig kritikk, er det forlaget som enhet som møter den og støtter opp om utgivelsen. Dette gjenspeiles jo også i normalkontraktene, forfatteren inngår avtale med et forlag og ikke med en enkelt redaktør. Om det oppstår juridisk tvist i forbindelse med en utgivelse, er det forlaget – til syvende og sist ved øverste leder – som står sammen med forfatter i retten.

- Jo, det kan du si! istemmer Kari Marstein. - Her er det igjen skikk og bruk: Kolofonen har tradisjonelt inneholdt disse tekniske opplysningene om boka. Og trykkeri er vi visst lovpålagt å oppgi?

Ære - og ansvar

- Bør ikke redaktøren - som i mange tilfeller er svært viktig for det litterære resultatet - få sin del av æren? Og ansvaret - i de tilfellene forlaget har gjort en dårlig redaksjonell jobb?

- Det er ikke slik vi ser vår rolle, sier Kari Marstein. - Så tror jeg både du og jeg og mange som leser dette vet at det ikke alltid er de "beste" bøkene som har fordret den sterkeste redaktørinnsatsen - og heller ikke omvendt? Æren og ansvaret ligger hos forfatteren, og det tror jeg er viktig. Det forringer ikke forfatterens autonomi at hun inngår i en sammenheng og mottar innspill og impulser.

- Ser dere fordeler ved å navngi redaktøren?

- Når alt over er sagt: ja, sier Kari Spjældnes. - Det viktigste argumentet for å navngi redaktøren er at vi dermed synliggjør redaktørens rolle og det vesentlige bidraget redaktøren yter. Det er i seg selv et sterkt argument, kanskje enda mer nå enn for noen tiår siden, fordi det personlige avtrykket står så sentralt i vår tid. Et annet argument for å oppgi redaktøren er at det kan gjøre det lettere for potensielle debutanter å finne fram til riktig redaktør – og dermed forlag.

Kari Marstein er noe nølende: - Njaaei. Hvilke skulle det være? At redaktøren jobber hardere hvis hun vet hun kan bli uthengt/rost offentlig? De redaktørene jeg kjenner motiveres av forholdet til forfatteren, til boka, og til litteraturen. Ikke muligheten for berømmelse eller faren for uthenging.

Anne Fløtaker i Cappelen Damm

- Jeg ser hverken spesielle fordeler eller ulemper ved å navngi redaktøren, sier Anne Fløtaker. - Men jeg syns det er viktig at det er forfatteren som skaper litteraturen, ikke redaktøren, uansett hvor fruktbart samarbeidet måtte være.

Yay! 6-er i VG!

Jeg har utgitt 12 bøker, men mottakelsen er like spennende hver gang. Noen forfattere reiser vekk og orker ikke lese anmeldelsene. Selv er jeg både spent og nysgjerrig. Jeg har fått alt fra lunkne 3-ere til panegyriske 6-ere opp gjennom årene.

Deilig var det derfor å åpne VG i dag og lese at min første spenningsroman for ungdom, "Katakombens hemmelighet", får en skinnende blank 6-er.

Da må det være lov å koste på seg et aldri så lite yay!

Under tittelen "Fulltreffer for ungdom" skriver anmelder Frid Feyling:

"Tom Egeland har skrevet mange spenningsromaner for voksne med tema hentet fra arkeologi, historie og tolkning av historie og tegn. Når han nå benytter samme tematikken i en spenningsmettet bok for ungdom, er resultatet svært vellykket. (...) Egeland lar sin unge helt reflektere over livets små og store mysterier. Hva som skjer etter døden og hva tid egentlig betyr utfordrer Roberts virkelighetsoppfatning. (...) Egelands kunnskap om historiske hendelser og sikre sans for dramatikk tilfører noe nytt til ungdomslitteraturen. «Katakombens hemmelighet» går garantert rett hjem hos unge lesere."

Mange spør meg om hvor gammel man må være for å ha glede av boken. Tja, si det. Forlagets målgruppe er 12-16, men selv tenker jeg ikke så bokstavelig. Jeg tenker som så at en oppegående 10-åring kan lese den - og at de voksne leserne mine som liker Bjørn Beltø-bøkene, også kan lese den.

Den er i salg nå og er å få som papirbok, e-bok og lydbok.

Strenge sikkerhetstiltak rundt Dan Browns nye thriller "Inferno"

Konfigurer

14. mai lanseres Dan Browns nye thriller "Inferno". Før den tid må bokens internasjonale oversettere - også den norske - flytte til London og oversette boken under strenge sikkerhetstiltak. Bokens norske forlegger forventer et salg på rundt 200.000 bøker.   

Tittelen "Inferno" er hentet fra Dantes kjente verk "Den guddommelige komedie" fra 1300-tallet, og boken foregår i renessansebyen Firenze. I hovedrollen nok en gang: Robert Langdon. 

Svenska Dagbladet skrev denne uken om de rigorøse sikkerhetstiltakene som internasjonale forleggere og oversettere må underlegge seg. Bakgrunnen er erfaringene fra Dan Browns forrige roman, "Det tapte symbol", der også internasjonale forlag og oversettere først fikk boken da den forelå i bokhandelen. Konsekvensene var temmelig dramatiske: Den etterspurte thrilleren måtte oversettes på rekordtid, og i mellomtiden strømmet utålmodige Dan Brown-fans til bokhandelen for å kjøpe den engelske versjonen. Les Svenska Dagbladet her: http://tinyurl.com/afalqu3 

 

Browns amerikanske forlag har dermed kommet sine internasjonale kolleger i møte, men til beinharde betingelser: Oversetterne blir fløyet til London, der de får tilgang til Browns manus under et oppsiktsvekkende strengt sikkerhetsregime. Ikke bare blir de overvåket, men de får heller ikke tilgang til internett (for å unngå at manus lekkes). 

 

- Det kommer til å sitte folk fra fjern og nær og jobbe med samme tekst. Det er lett surrealistisk, medgir den svenske forleggeren Albert Bonnier. Han tror det vil ta 1-2 måneder å oversette boken.

 

Blir så den norske utgaven av "Inferno" oversatt under samme betingelser? DnFs nettsted retter spørsmålet til Dan Browns norske forlegger, forlagssjef Øyvind Hagen i Bazar. 

 

- Nøyaktig samme betingelser! fastslår Hagen. - Og siden bare forlagssjefene får anledning til å lese manus når det er klart, under samme strenge bevoktning, møter jeg nok Albert Bonnier i London. 

 

Hagen har god teft for internasjonale bestselgere. Ikke bare er han Pauolo Coelhos norske forlegger og nære venn - han oppdaget og sikret seg rettighetene til både Harry Potter og "Da Vinci-koden" foran nesen på hele forlags-Norge. 

 

- Er den nye praksisen en konsekvens av erfaringene med "Det tapte symbol", som først ble oversatt etter at den forelå i salg på engelsk.  

 

- Jeg har fått forståelse av at det skjer fordi de engelske utgavene stjeler salg fra de nasjonale. Men også fordi det blir for hektisk å oversette tidsnok. Og fordi en internasjonal lanseringsdag er kraftfullt for en forfatter av hans posisjon. Vi må ha satt verdensrekord i Norge med "Det tapte symbol", med seks uker fra vi mottok manus til boken fantes i bokhandelen og kun én oversetter (Kjell Olaf Jensen) og en fantastisk manusvasker (Peter Lorenzen) og selvfølgelig en utrolig redaktør i Turid Løvskar, for dette er logistikk. Mens svenskene brukte seks oversettere og fem uker. Men andre større land brukte måneder.

 

- Hvem skal oversette den? Hvor lang tid settes av?

 

- Oversetter er ikke helt klart. Det er jo ikke alle som kan påta seg noe slikt. Vi har tre måneder fra start medio februar til boken skal foreligge i bokhandelen.

 

- Når forventer du norsk utgivelse? 

 

- 14. mai, det er vår oppgave. Og det skal vi klare! Blir nok mange som vil lese Dan Brown i 17. mai-helgen.

 

- Jeg regner ikke med du vil si hvor mye du har betalt for rettighetene, men kan du antyde noe om størrelsesorden sammenlignet med andre internasjonale bestselgere? 

 

- Kan selvfølgelig ikke si noe om det. Uten at jeg kjenner alle forskudd som er betalt i Norge, så vil jeg tro at både dette og det for "Det tapte symbol", er de største noen gang betalt her.

 

- Hvor store har Dan Browns samlede opplag vært i Norge, og hvor stort opplag ser du for deg på "Inferno"? 

 

- Samlet opplag i Norge er 1,2 millioner. Vi forventer salg som med "Det tapte symbol", ca 200.000 med alle utgaver. En hardt tiltrengt suksess for norsk bokhandel. 

 

Dermed et det duket for et heftig mestermøte mellom Dan Brown og vår egen Jo Nesbø, som lanserer sin neste Harry Hole-roman - "Politi" - 6. juni. 

Mannen bak maskene

Følgende portrettintervju med Robert Stoltenberg sto på trykk over seks sider i Dagbladet Magasinet lørdag 5. januar:

Optimist og pessimist. Positiv og negativ. Engstelig og ambisiøs. Robert Stoltenberg vil gjerne være konge i sitt eget liv. Det er ikke bare enkelt.

Tekst: Tom Egeland    Foto: Jørn H. Moen

– Egentlig er jeg en NRK-broiler.

            Robert Stoltenberg borer blikket i meg.

            – Hele ungdomstida mi ligger begravd i NRK, Tom. Jeg satt i historietimen på skolen og skrev radiosketsjer, jeg orker ikke å tenke på det! Mens de andre var ute og feira russetida, så satt jeg inne på det morkne kontoret til "Ungdommens Radioavis" og lagde radioprogram OM å være russ. I stedet for å værra med på russefeiringa sjøl! Skjønner'u?

Noen timer tidligere: Lik en virvelvind farer han gjennom NRKs endeløse korridorer. Vi skal ta bilder. På veien hilser han på alle. Hei på deg. Han vinker. Han smiler. Hei hei hei. Han kjenner alle. Alle er glade i Robert. Publikum, så klart. Sminkørene. Tv-kjendisene som labber rundt som om de var vanlige folk av kjøtt og blod. Damene på kostymelageret. Vi sveiper innom studio etter studio, hei hei hei, han nikker til en kulissesnekker, får en klem av en produksjonsleder. Vi haster innom NRK-messa, slik at fotografen kan få tatt noen bilder av at han lager mat.

            – Jeg elsker å lage mat. Det er da jeg finner roen, sier Robert Stoltenberg. Til ære for fotografen kutter han opp bananer i lange baner.  

            – Hvordan tror du din figur Roy Narvestad ville beskrive deg? spør jeg.

            – Oh! My! God! utbryter Robert Stoltenberg og tar hendene til ansiktet.

           

Snart er han tilbake på tv. I februar går Robert Stoltenberg på lufta med lørdagsshowet "Underholdningsavdelingen". Denne gangen deler han manesjen med seks andre. Han gleder seg.

            – Det er artig å jobbe sammen med andre. Å slippe å stå ansvarlig for hele produksjonen. Samtidig er det sånn at jeg er vant til å være "stjerne" i en produksjon. Hovedpersonen. Her skal du dele med alle andre. Det trigger meg. Samtidig må man finne seg i at det er flere som skal dele på oppmerksomheten, at noen faktisk er morsommere enn deg.

            – Du er vant til å være stjerne. Er du blitt bortskjemt med årene?

            Han smaker på ordet. Spytter det ut. – Nei, jeg er ikke bortskjemt. Men, innrømmer han, nå er han kanskje ikke like sulten som før. Han er ærgjerrig, ambisiøs. Men ikke like sulten.

            – Jeg har opplevd det å ha stor suksess, sier han. – Da Borettslaget kom for 10 år siden, var det så massivt. Så jeg har fått smake på suksess, jeg har det …

            Han er både takknemlig og forlegen. – Mottakelsen av seriene mine har med respekt å melde gått opp og ned, sier han. Han trekker på det. – Jeg er kanskje litt egoistisk, dypest sett.

            – Er vi ikke alle?

Ute sludder det. Fra NRK vasser vi gjennom nyfalt sørpe ned til Majorstua. Etter lange overlegninger om hvor vi skal prate – i en krok i NRK, hjemme hos Robert, på kafé – har vi bestemt oss for Valkyrien Restaurant, som bærer klengenavnet Valka med forsoffen verdighet.

            Robert er urolig fordi jeg blir våt på beina. Med sommersko subber jeg gjennom vassen snø.

            Folk som kjenner ham, har advart meg. Han er ikke lett å intervjue, sier de. Han er lukket. Privat.  

            En spennende utfordring, tenker jeg. På Valka manner jeg meg opp med en pils. Robert nøyer seg med en Pepsi Max. Og en kaffe. Samtidig.

Ute på gaten uler en sirene. Som om Robert og jeg er skuespillere i en B-film fra New York. Om en forfatter som skal intervjue en tv-stjerne. Mannen bak maskene kunne være en passende filmtittel.  

            Listen over Robert Stoltenbergs figurer er lang. Roy Narvestad, Linda Johansen, Yngve Freiholt, Piirka, Ali og Nikolay fra "Borettslaget". Henning, Jonas og Randi fra "Småbyliv". Frank Robert-Moe, Geir Fosnæs og Margot Aurèn fra "Hundehjørnet". For å nevne noen få.

            – Alle disse skikkelsene – hvor kommer de fra?

            – Livet er et studium! Jeg kan følge tett etter folk for å høre hva de snakker om. Å krype inn i andres hoder, herregud, det er så spennende! Jeg liker å observere mennesker. Å gestalte figurer. Å skrive og skape mennesker, kle seg ut. Ofte kommer inspirasjonen fra tv. Og halvtriste radioprogrammer. Dessuten har jeg gjort mye i livet. Jeg kjenner mange. Jeg bruker ting fra miljøer som jeg har vært borti selv. Kanskje noen jeg har lyst til å være sjøl. Med "Borettslaget" falt alle brikkene på plass. Regikunnskapene mine. Skrivekunnskapene. Dramaturgien. Å spille roller. Improvisasjonsteknikker. Alt … Wow!

            – Født sånn eller blitt sånn?

            – Jeg begynte veldig tidlig å spille roller. Allerede på barneskolen. Vi flytta mye rundt i vår familie. Jeg har vokst opp på forskjellige steder. Vi flytta fra Oslo til Fetsund, og så tilbake til Oslo. Så jeg bytta skole ofte og merka at det hjalp å spille roller. Lærerne oppmuntret meg. Å, nå skal Robert spille roller, dere – og så lo folk.

            – Bruker du mye av deg selv i figurene dine?

            – Ingen av dem er meg! Men klart det er noe av meg i dem.

            – Som Narvestad?

            – Ja, ta Narvestad. Den irrasjonelle tankegangen. Det der irritable … Jeg er en sånn som blander meg borti mange ting. Ikke misforstå. Jeg er ikke sånn som Narvestad. Nei!  – Hvilken figur ligner mest på deg?

            – Jeg vet ikke akkurat om vi ligner så mye på hverandre, men jeg skulle gjerne vært som Ali. Han er veldig optimistisk. Jeg kan jo absolutt være det, jeg også. Det hender jeg klyper meg selv i armen og tenker: Fy fader, jeg har vært kjempeheldig. For så i neste øyeblikk å bli kjempepessimistisk og tenke: Huff, det går aldri bra. Skjønner'u?

Han er som et ekorn. Fra tre til tre, fra grein til grein, fra tanke til tanke, fra tema til tema. Han assosierer, roter seg vekk og finner tilbake. Robert i et nøtteskall. Bak mitt ølglass og min notatblokk leter jeg etter mannen bak maskene. Hvem er han?

            – Jeg er utdannet tv-producer, forklarer Robert Stoltenberg. – Det er mulig jeg er opphengt i det sjøl, men i tillegg til grunnfag i historie, er det den eneste utdannelsen jeg har. Regilinja på Lillehammer. Så jeg føler meg som et tv-menneske.

            – Og så er du vel skuespiller …

            – Ja. Jeg er det. Jeg prøver å dempe den greia ved å si jeg er tv-producer. Men hvorfor kan jeg ikke være stolt av å være skuespiller? Jeg har jo aldri gått på noen teaterskole, alt er selvlært. Men der kommer et interessant fenomen som jeg har lyst til å lage et tv-program om. Det skal hete King Robert the Second. Jeg prøver å være konge i mitt eget liv. I Roberts liv. Men det er vanskelig. For jeg konkurrerer med en annen: King Robert the Second. Han er inni meg, han sitter på skulderen min. Hele tiden rakker han ned på Robert. Det er sikkert ikke så lurt å snakke om det, nå høres jeg vel ut som jeg er på grensen til å være schizofren –

            – Nei da, jeg kjenner meg godt igjen.

            – King Robert avbryter hele tiden og forteller meg: Du, Robert Stoltenberg, hva sitter du her og snakker med Tom Egeland om? Du sitter jo bare og snakker tull! Han skjønner jo ikke hva du mener for noe! Skjønner'u? Og når jeg står på en scene, så sier han: Robert Stoltenberg, fy faen for en idiot du er. Her står du på en scene foran tusen mennesker, du ser jo de to der, de ler jo ikke i det hele tatt. Så blir jeg stående og diskutere, i tankene, med den der idioten. Mens jeg opptrer.

            – Tv-producer. Skuespiller. Artist. Hva med komiker?   

            – Hvis jeg er i utlandet og møter noen som spør hva jeg driver med, så svarer jeg alltid at jeg jobber i tv. Tv-producer. Jeg har aldri svart: Jeg er komiker. Jeg tenker: Faen, ingen tror du er en komiker, du ser ut som en kjedelig bankfunksjonær.

            – Huh? Du er jo fantastisk morsom!

            Ros gjør Robert Stoltenberg forlegen.

            – De som kjenner meg, ser ikke på meg som spesielt morsom. Jeg misunner dere som slipper å være så morsomme hele tiden. Det er en påkjenning at ting skal være fucking morsomt!

Enda en politibil farer forbi for fulle sirener. Som en lydkulisse i en film.

            – Så hvem er du? Egentlig?

            – Jeg vil så gjerne være over alt hele tiden. Være her! Være der! Hvis jeg sitter på en restaurant, så skulle jeg gjerne sittet ved dét bordet i stedet for å sitte ved dette bordet. Veldig slitsomt å ha det sånn. Det er enklere å spille Narvestad enn å være meg sjøl. Jeg vet bedre hva Narvestad skal si for noe enn hva jeg sjøl skal si for noe. Jeg kan føle meg så usikker, det må være enorm terapi i å få spille de figurene.

            – Overfor media fremstår du temmelig privat?

            – Ja. Jeg er jo det. Folk sier at de ikke har noe å skjule. Pfft. Jeg har masse å skjule, jeg. Uff, nå blir vel det overskriften: "Masse å skjule". Men jeg syns det er mange ting som jeg vil beholde for meg selv.

            Han forteller at han gjerne kunne gjøre noe helt annet enn å jobbe i tv. Som å starte et baguetteri.

            – Det er så deilig å vite at du kan trekke deg tilbake. Gjøre retrett. Uten at folk vet alt om deg. Enten har jeg livets rett som den jeg er. Eller så får det være.

            – Har du selvtillit?

            – Ja, det har jeg. Jeg har det, altså. Tenker du at jeg ikke har det? Ble du overrasket? Noen ganger har jeg kjempeselvtillit. Andre ganger er jeg ikke helt i vater. Da tenker jeg: Jøss, noen kommer til å gjennomskue meg. Skjønner'u? Selv er jeg nok veldig skjør. Ganske pessimistisk. Engstelig. Jeg er føre var: Dette går til helvete. Så blir jeg heller en smule overrasket hvis det skulle gå bra. Det er best å ta sorgene på forskudd. Så slipper du å bli skuffet.

Vi er drabantbygutter, begge to. Enkle i matveien. Vi bestiller hvert vårt karbonadesmørbrød. Med stekt løk.

            Mens vi spiser, forteller Robert om ungdomstiden. Om karrieren som tv-producer i programmer som "Midt i smørøyet" og "Newton". Hele tiden vender han tilbake utdannelsen som tv-producer fra regilinja på Lillehammer. Det er tv-producer han er. Det er tv-regi han kan.

            – Hvilket forhold har du til publikum? spør jeg.  

            – My god! Han biter seg i underleppen. Leter etter svar: – Jeg kan lett bli vippet av pinnen. Jeg leser ikke kommentarene på nettavisene om programmene mine. Orker aldri å utsette meg for sånt. Jeg har aldri googlet meg selv. Syns du jeg fortrenger virkeligheten? Når folk kommer bort til meg, så kan jeg bli veldig forlegen. Folk kan jo replikkene til figurene mine bedre enn meg! Jeg syns ofte det er vanskelig å prate om mine egne ting. Når noen spør hva jeg driver med nå, så er det som om jeg får papir i munnen: Blaaa blaaa blaaa. Derfor spiller jeg alltid ballen over til andre: Hva holder du på med nå?

            – Du høres ut som en motvillig kjendis?

            – Nei, nei! Det verste koketteri som finnes, er sånne som jobber vettet av seg for å bli verdensberømte – og når de blir det, da klager de over hvor fælt det er å være kjendis. Nei, nei. Men jeg har aldri vært en del av den kjendisgreia. Det er ikke vanskelig å være kjent i Norge. Og i hvert fall ikke her på vestkanten. Folk på Frogner kunne jo ikke nedlate seg til å heve et øyenbryn bare fordi de ser en kjendis på gata. Så det er det perfekte stedet å være kjent. Herregud, da jeg var ung, var det jo det man håpet på: Å bli kjent. Se meg, se meg, se meg! Selvfølgelig er det en drivkraft å bli kjent. Et tomrom som skal fylles. Se på meg nå! Se se se se se! Og så blir man kjent da. Og så tenker man: Jøss, man blir jo ikke lykkelig av det.

På dette tidspunkt i samtalen har Robert Stoltenberg drukket opp Pepsien og kaffen og innsett at han nok kan trenge en halvliter, han også.

            – For ganske nøyaktig et år siden sto du fram hos Skavlan …

            – Å ja? Sto jeg fram?

            – Ja?

            – Jeg har aldri "stått fram". Det var aldri noen hemmelig at jeg var sammen med Christian – ikke overfor dem som betyr noe for meg. Vi har ikke vært noe profilert par. Noe av grunnen til at vi har holdt sammen så lenge, er at vi har vært private.

            – Så du angrer ikke på at –  

            – Nei da. Jeg ble veldig overrasket over at det ble et så stort poeng.

            – Hva er oppskriften på et samliv som har vart i 23 år?

            – Jeg føler meg veldig heldig som har vært glad i det samme mennesket i så mange år. Vi var ganske unge da vi traff hverandre. Jeg var 24, han var 26 da vi ble sammen. Vi er veldig forskjellige. Han er fra Bærum, jeg er fra landsbygda. Jeg beundrer Christian. Han er sånn jeg alltid har ønsket å være. Christian har alltid vært en klippe i livet mitt. Fordi vi har vært sammen i så mange år, så har han vært der gjennom oppturer og nedturer. Uansett om det går godt eller dårlig, så betyr det lite i heimen. Vi er opptatt av å ha det fredfullt og fint. Han har nok vært den viktigste personen i den siste halvdelen av livet mitt. 

Utenfor Valkas vindu vakler nedbøren mistrøstig mellom regn, sludd og snø. Inn ramler slitne menn. Fra virkelighetens verden. De ser ut som noen Robert Stoltenberg kunne finne på å gestalte. Eller som jeg, for den saks skyld, kunne ha skrevet inn i en av mine romaner.

            – Du er en østkantgutt som bor på beste Frogner i et storslått hjem. En klassereise?

            – Jeg kunne bodd hvor som helst, jeg. Klassereise? Nei, nei. Men jeg tenker ofte: Fy fader, at det går an å ha det så bra, bo i en stor fin leilighet, kjøre rundt i en ok bil, reise på ferie. Jeg var 12–13 da jeg begynte å jobbe i butikk. Jeg har respekt for penger. Alt jeg kjøpte meg, sparte jeg til selv. Alt jeg har fått til, har jeg fått til på egen hånd. Det er jeg stolt av. Men det er grenser for hvor bra man kan ha det, grenser for hvor god mat man kan spise. Farlig å bli for blasert. Jeg tar ikke noe for gitt. Jeg identifiserer meg med folk som sliter og står utenfor. Jeg ser mye av meg selv i andre, også i folk som sliter. Vi har ingen rett til å dømme andre.

            – Er vennskap viktig for deg?

            – De siste årene er jeg blitt mer og mer opptatt av vennene mine. Å ta vare på de vennene jeg har. Fra forskjellige faser i livet mitt. De betyr mye for meg. Jeg våger å være meg selv. Noe av det fineste jeg vet, er å lage god middag og sitte sammen med gode venner. Man må ta konsekvensen av det mennesket man er. Jeg orker ikke føle meg utrygg og hele tiden være tjo og hei. Jeg orker ikke å fremstille meg selv som verdens mest populære, jeg føler meg ikke sånn selv.

Men så var det dette med Narvestad. Hvordan ville driftsleder Roy Narvestad beskrive Robert Stoltenberg?

            Noe skjer med blikket hans:

            – Han derre Robert Stoltenberg, sier driftsleder Roy Narvestad og fekter med pekefingeren, han er veldig virrete! Surrete! I grunnen har'n veldig vanskelig for å bestemme seg. For jeg spør om én ting, og så sier'n noe – og så plutselig gjør'n det om. Så skal'n ikke gjørra det likavæl.

            Med ett er det ikke lenger virkelighetens Robert han beskriver, men en fiktiv Stoltenberg som bor i oppgang 4 i Tertitten borettslag: 

            – Han følger regla her i borettslaget. Det gjør'n. Men han kommer ikke på alle dissa møtene våre. Det syns jeg er irriterandes! Men jeg veit han er flink til å ta seg av hu Linda Johansen som bor rett over gangen. Han skal liksom være så kjekk og ordentlig. Men jeg trur han spiller innimellom, jeg. Han skal gjørra seg så veldig hyggelig, men han veit akkurat hva'n vil for no', skjønner'u, så han er en oppblåst egoist. Men han later som han er så nedpå.

            Driftsleder Roy Narvestad smiler lurt:

            – For å værra helt ærlig: Jeg trur'kke han er så ulik meg sjøl.

Her er de 25 mest solgte norske romanene i 2012

Konfigurer

Med den svært populære romanen "En sjøens helt: Skogsmatrosen" gikk Jon Michelet til topps på listen over fjorårets mest solgte norske romaner i bokhandelen - fulgt av Per Petterson og Jørn Lier Horst. 

På vegne av Den norske Forfatterforenings nettsted har Bokhandlerforeningen utarbeidet en topp 25-liste over fjorårets mest solgte norske skjønnlitterære romaner i bokhandelen. Salg i bokklubber og enkelte andre salgskanaler er ikke medregnet. 

 

Listen toppes av to skjønnlitterære romaner. Syv av topp 10-titlene er krim og spenning.

 

Listen ser slik ut: 

 

1. Jon Michelet: En sjøens helt: Skogsmatrosen

2. Per Petterson:Jeg nekter

3. Jørn Lier Horst: Jakthundene

4. Unni Lindell: Djevelkysset

5. Tom Egeland: Nostradamus testamente

6. Gunnar Staalesen: Der hvor roser aldri dør

7. Tom Kristensen: Korsbæreren

8. Linnéa Myhre: Evig søndag

9. Jan-Erik Fjell: Skyggerom

10. Anne Holt: Skyggedød

11. Lars Saabye Christensen: Sluk 

12. Bjørn Olav Nordahl: Skyggeland

13. Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen

14. Henrik H. Langeland: Hauk og due

15. Jørgen Jæger: Stemmen

16. Jørgen Brekke: Drømmeløs

17. Gabi Gleichmann: Udødelighetens elixir

18. Hans Olav Lahlum: Katalysatormordet

19. Lars Amund Vaage: Syngja

20. Jan Mehlum: En god sak

21. Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene

22. Hans Olav Lahlum: De fem fyrstikkene

23. Vigdis Hjorth: Leve posthornet!

24. Frode Granhus: Stormen

25. Aslak Nore: En norsk spion

 

Listen er basert på salg "over disk" av norsk skjønnlitteratur (romaner), bokgruppe 4.1, salg uke 1–52 i 2012, med utgivelsesår 2012. Listen omfatter IKKE billigbøker, barne- og ungdomsbøker, tegneserier, novelleantologier og nyutgivelser av gamle bøker. Den aller mest solgte boken i bokgruppe 4.1 var tegneserien "Pondus" av Frode Øverli. 

Klart for ny krimfestival i Oslo

Konfigurer

Krimfestivalen i Oslo videreføres i 2013. Det lover festivalgeneral Knut Gørvell. Over 40 norske og utenlandske forfattere - anført av Val McDermid og Lars Kepler - kommer til Krimfestivalen i mars.  

- Ja, naturligvis må vi følge opp årets suksess med en enda større og bedre Krimfestival i 2013, sier Knut Gørvell. - Den blir arrangert fra 7. til 9. mars på flere scener, blant annet i Centralteatret og i Cappelen Damm-huset. De siste årene har vært en gullalder for nordisk krim. Derfor tok vi initiativ til Krimfestivalen for å utforske hva som er spesielt med den nordiske krimmen, og la krimleserne møte mange av sine favorittforfattere.

 

Knut Gørvell - tidligere redaksjonell direktør i Bokklubben, nå utviklingssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm - er initiativtaker og primus motor i Krimfestivalen. 

 

- I år var Cappelen Damm alene om arrangementet - har dere fått med dere flere forlag i 2013? 

 

- Det er riktig at vi var initiativtaker og hovedarrangør i år, men vi fikk allerede dette første året med oss seks andre forlag, og i tillegg samarbeidet vi med Centralteatret, Rivertonklubben og Dagbladet. I neste års festival ser det ut til at så å si alle forlag med krimbøker blir med på festivalen, og derfor blir naturligvis programmet enda større og bedre. Alle forlagene kommer med innspill til forfattere og programposter, og så forsøker vi å sy sammen et program som er best mulig for det kriminteresserte publikum.

 

- Erfaringene fra festivalen i år? 

 

- Krimfestivalen ble en stor suksess med 30 forfattere og 35 forskjellige programposter. Festivalen var meget godt besøkt, forfatterne var begeistret, festivalen fikk stor dekning i media og Krimmagasinet som vi laget til festivalen hadde et opplag på ca 120.000. Så vi hadde en kjempestart som gir løfter om en ny suksess i mars.

 

- Kan du røpe noe om programmet og planene for 2013? 

 

- Jeg kan love at det blir flere programposter og flere forfattere enn i 2012. De fleste kjente norske krimforfatterne kommer, og i tillegg kan jeg røpe at den skotske krimdronningen Val McDermid og det svenske forfatterekteparet bak svenskenes krimsuksess, Lars Kepler, kommer. I januar vil vi avsløre over40 forfattere til fra programmet på festivalens nettside:www.krimfestivalen.no.

 

- Trenger krimlitteraturen en festival? Mange synes krim får altfor mye oppmerksomhet - hva synes du om den kritikken? 

 

- Selvsagt trenger krimlitteraturen en festival, i tillegg til den allerede etablerte i Kongsberg krimfestival. Krim er den kanskje meste leste romansjangeren for tiden, og da er det selvsagt naturlig å analysere den nærmere og la leserne få møte sine favorittforfattere. I år under festivalen ble en av verdens mest leste krimforfattere, Lee Child, spurt om: «Why crime?». Da hisset han seg opp og mente at spørsmålet burde stilles andre veien til de «merkelige» forfatterne som ikke skriver krim. For krim er en av de grunnleggende fortellingene i menneskets historie som man jo kan se allerede i Bibelen med Kain og Abel. Jeg kan da sitere en av mine favorittforfattere, Aksel Sandemose: «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om.» Jeg tror at det å «skyte på krimmen» fordi den får for mye oppmerksomhet, er å rette baker for smed. Det er strålende at det skrives svært mye god krim i Norge og Norden, og det må vi gjerne feire med festival og annet. Samtidig håper og tror jeg at mange krimlesere som har store leseopplevelser, også leter etter annen litteratur som kan gi dem andre erfaringer og opplevelser. I Cappelen Damm ønsker vi naturligvis å stimulere til lesning av både krim og andre sjangere. Vi har tro på at en direkte kontakt mellom forfatterne og leserne også er viktig, og derfor skal vi altså arrangere Krimfestivalen i mars, på samme måte som vi arrangerte Poesifest i september og er med på andre viktigere arenaer der forfatterne kan møte leserne.