Stopp pressen! Hilsen Apple!

 Denne kommentaren står på trykk i bladet Kampanje:

Aftenposten.no bruke hele toppen til "nyheten" om en varslet produktlansering -
med redaksjonelt utstyr som vanligvis er forbeholdt viktige nyheter. 

Hva er det med journalister og dingser med en liten i foran? Hvorfor elsker vanligvis kritiske og lyserøde journalister det multinasjonale, råkommersielle kapitalistkonsernet Apple?

La meg konkretisere spørsmålet: Hvor viktig er nyheten om produktlanseringen av en ny og lett forbedret iPhone-modell?

Den 12. september klokken 19 (norsk tid) steg Apple-sjef Tim Cook og visepresident Phil Schiller frem på scenen i Yerba Buena Center for the Arts i San Francisco for å presentere selskapets forbedrede mobilmodell.

En lansering som hadde vært forhåndsomtalt i månedsvis i alt fra bransjeblader til dagsaviser.

Lanseringen gikk ikke upåaktet hen. Spesielt ikke i Norge. Få minutter etter lanseringen preget nyheten toneangivende norske nettaviser. I mange tilfeller fylte iPhone-dekningen hele skjermbildet. En markedsførers våte drøm.   

Ett av maaaaaaange toppoppslag fra VG Nett.

Aftenposten.no ryddet toppen med et intetsigende breaking news-banner – som om den lenge varslede lanseringen kom som en stor overraskelse:

Akkurat nå: Apple lanserte iPhone 5

TV 2.no lot Apple smelle til med panegyrisk selvros i sin toppsak:

Slik er iPhone 5: - Mest fantastiske produktet vi noensinne har laget

Ikke snaut: "Mest fantastiske produktet vi noensinne har laget". Hvor ofte lar  vanligvis kritiske journalister produsentene av kommersielle varer slippe til med slik utilslørt egenreklame? Siden det er Apple, er åpenbart alt lov.  

VG.no satte av hele toppen til en lang rekke iPhone-saker:

Lanseres nå: Slik er iPhone 5

Det samme gjorde Nettavisen:

LIVE: Her er iPhone 5

Dagbladet.no:

LIVE NÅ: Her er'n!

Nei, så overraskende, Nettavisen. Er det slik den ser ut? 18 % tynnere!
Godt dere satte av hele toppen for denne "nyheten".

Fortjener en produktlansering av en lett forbedret mobilmodell å dominere nettavisenes fronter til de grader? Jeg synes ikke det. Men jeg har åpenbart store deler av medie-Norge mot meg.

På Twitter kritiserte jeg dekningen. Jeg innvendte at den var uten proporsjoner. Jeg syntes det var et misforhold mellom sakens vesentlighet – en produktpresentasjon – og den voldsomme mediedekningen.

Selv avisene i Apple-konsernets hjemstat California – som Los Angeles Times og San Francisco Chronicle – hadde en langt mer dempet dekning av lanseringen enn norske nettaviser. Det samme hadde NRK.no og Abcnyheter.no, for å nevne et par.  

Slik KAN det gjøres - nedtonet og riktig prioritert i LA Times.

Som teleanalytiker Tore Aarønæs slo fast overfor VG Nett samme kveld: Oppmerksomheten rundt lanseringen skyldtes Apples dyktige PR-strategi og ikke revolusjonerende nyheter. – Det var noen justeringer av forgjengeren, men ikke de store forandringene, fastslo han. – Apple er veldig flink til å få mye mediedekninger når de slipper nyheter, sa han til VG Nett.

Debatten er interessant: Snakker vi om tekstreklame eller forbrukerjournalistikk? Har journalistene bitt på Apples krok og blitt en ukritisk del av hypen – eller er dekningen en naturlig og riktig konsekvens av iPhones popularitet? Er journalistene blitt Apples PR-agenter eller er forbedringen av mobilmodell en vesentlig nyhet i vår tid? Eller – er nettredaksjonene befolket med teknologifrelste journalister som tilber sine mobiltelefoner, nettbrett og iDingser?        

De som forsvarer dekningen, mener at den nye iPhone 5 vil bli kjøpt av så mange mennesker at presentasjonen av modellen per definisjon er en stor nyhetssak. Tallet på klikk – altså lesere – bekrefter at interessen for stoffet er enorm. iPhone er viktig for USAs økonomi, påpeker andre. Et annet element er nettavisenes særpreg. Alt som skjer akkurat nå får uforholdsmessig bred dekning og plass rett og slett fordi nettavisene lever i nuet og ønsker å fornye fronten hele tiden. 

Dagbladet gikk - som mange andre nettaviser - bananas i sin iPhone-dekning.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: I løpet av noen timer denne onsdagskvelden var nyhetsbildet i gjenge igjen

Mitt hovedanliggende er ikke å kritisere at iPhone-lanseringen blir dekket. Å omtale et så populært produkt er en naturlig journalistisk refleks. Kritikken min retter seg mot proporsjonene. Eller mangelen på proporsjoner. Nettavisenes kvasireligiøse omtale av iPhone denne onsdagskvelden bar ikke preg av kritisk distanse til et hyperkommersielt produkt – en dings – men minnet mer om nesegrus hyllest.

Kanskje er jeg gammeldags. For mangel på proporsjoner – og den tilsynelatende uprioriterte blandingen av vesentligheter og krydder, viktige nyheter og dilldall – er ofte et gjennomgående problem for mange nettavisers stoffmiks på fronten.

Meg om det. Journalistikk er – i likhet med denne debatten – et fag uten fasit.

Thriller fra virkeligheten

Anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i VG: 

Hannes Råstam: "Tilfellet Thomas Quick. En seriemorder blir skapt."

Oversatt av Henning Kolstad

Dokumentar

446 sider

Kr. 379,-

Aschehoug

Vi husker alle de grusomme videoopptakene fra politiets rekonstruksjon: En knurrende, brølende Thomas Quick går amok foran kamera. Seriemorderen og kannibalen tilsto 30 uoppklarte drap og ble dømt for åtte av dem.

            Etter alt å dømme løy han om alt: Skandinavias verste seriemorder hadde diktet seg selv inn i forbrytelsene. Tilståelsene var basert på medieomtalene og god hjelp fra velvillige politifolk og psykiatere.

            "Tilfellet Thomas Quick" er et journalistisk og dokumentarisk mesterstykke. Grundig, kritisk, etterrettelig. Sak for sak og punkt for punkt dokumenterer Hannes Råstam hvordan Quick ikke kunne stå bak alle drapene han tilsto og ble dømt for.

            Forfatteren gjør jobben politiet aldri gjorde.

            I tur og orden er dommene blitt opphevet. Likevel står makten på sitt: Den tidligere svenske justiskansler Göran Lambertz fastholder at Quick meget vel kan være skyldig i et par av drapene. Etter å ha lest boken, stoler jeg mer på Råstam enn justiskansleren.  

            Her hjemme er Quick kjent for drapene på Therese Johannesen i 1988, Trine Jensen i 1981 og Gry Storvik i 1985.

            Men han drepte neppe noen av dem. Derimot leste han norske aviser.

            De første tilståelsene er så fulle av feil og gjetninger at det er forbløffende at politiet bet på. I stedet for å stille kritiske spørsmål, foret de ham med nye detaljer. Riktige detaljer. Ledende spørsmål. Quick tilpasset tilståelsene sine. Rettet på seg selv.  

            Politiet, domstolene og mediene gikk fem på.

            Men noen tvilte. Leif GW Persson. Jan Guillou. Og i 2008 begynte Hannes Råstam å nøste i historien. Slik avdekket han en politi- og rettsskandale. Med skylapper hadde politiet forfulgt alle spor som støttet Thomas Quicks løgner. Alt som avslørte at han umulig kunne stå bak drapene – selv troverdige alibier, fotografier og vitneforklaringer – ble skjøvet til side.

            Selv ikke fellende tekniske bevis holdt mål: Den forbrente knokkelen til savnede Therese – som naglet Quick til saken – viste seg å være en trebit.

            To andre av Quicks norske "drapsofre" dukket opp i lys levende live – etter at Quick i detalj hadde beskrevet hvordan han hadde drept dem og skjult likene.

            Som gravejournalister flest er Råstam monomant opptatt av detaljer, kronologi og ulogiskheter. Nettopp fordi de, i sum, former et mønster.  

            Boken kan leses som en krim. Det rystende er at den er sann.  

            At Thomas Quick ble uskyldig dømt, er ille. Mannen er ikke frisk. Han har mye på samvittigheten. Men seriemorder?

            Det verste er at de skyldige – de virkelige drapsmennene – fortsatt går fri.

            Denne boken er en thriller. Fra virkeligheten.                                  TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Thomas Quick (Sture Bergwall) ble født i 1950. Han har tilstått over 30 drap – flere av dem i Norge – og ble dømt for åtte drap.

¡ Forfatter Hannes Råstam (1955-2012) var en anerkjent og prisbelønnet gravejournalist i svensk tv.

En perle av en debutroman

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i VG:

                                              

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Roman

187 sider

Kr. 299,-

Schibsted

Ida Løkås' debutroman er en aldri så liten perle. En nydelig og fint fortalt fortelling som flyter stille forbi.   

            Boken følger unge Jamie gjennom noen sommeruker. Sammen med kompisen Charlie sitter han på en trapp og kjeder seg.

            "Ingenting skjer," observerer Jamie. "Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd."

            Så dukker underskjønne Ariel opp, hun er 19 og tror at Jamie er eldre enn han er. Og han blir kjent med Mr. Allen – den halvgamle fotografen med pedobrillene. Moren flytter sammen med sin nye kjæreste. Slik går dagene.

            Løkås har ikke gjort det enkelt for seg selv: Fortellerstemmen tilhører en 14 år gammel engelsk gutt, og handlingen er lagt til et slitent miljø i bydelen Little Venice i London. Verden betraktes gjennom øynene til en unggutt. Det krever ikke bare et eget perspektiv, men et eget språk.

            Til tross for de selvpålagte utfordringene, makter forfatteren å tegne et troverdig og varmt portrett av en tenåring som baler med alt fra pubertal kjønnsdrift og forelskelser til moralske og etiske dilemmaer.

            Det skjer ikke så mye. Jamie har rett i det. Eller?

            Moren viser seg å være gravid. Ikke bra. Kjæresten hennes er voldelig. Ikke bra. Jamie blir invitert hjem til Ariel med de store puppene. Veldig bra. Mr. Allen med pedobrillene blir banket helseløs av Ollie og de andre store guttene.  

            Små porsjoner med hverdagsdramatikk og hverdagserotikk. Men ingenting skjer. Ikke egentlig.

            Styrken i denne boken ligger først og fremst i språket. Stramt, fortettet, ujålete. Glimt av humor og skråblikk. Ida Løkås skriver med moden, tilbakeholden penn. Fra første linje merker du forfatterens klo. Hennes litterære fingeravtrykk. 

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Ida Løkås' debutroman vant Schibsteds romankonkurranse i 2011 foran 300 innsendte bidrag.

¡ Løkås (26) er født i Bodø, oppvokst i Stavanger og bosatt i Oslo. Hun har mastergrad i skrivekunst fra Kingston University i London.  

Festlige og forfriskende fraspark

Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG: 

Solveig Aareskjold: "Valkyrjesong"

Essay

269 sider

Kr. 349,-

Samlaget

  

Rå vold og øm erotikk. Kjærlighet og krig. Ynde og strid. Vikingtidens kvinner hadde det ikke bare lett – de heller.

"Valkyrjesong" er en festlig essaysamling om vikingtiden. Med sylskarp penn punkterer Solveig Aareskjold mange av vår tids forestillinger om våre forfedre.

Akademisk og tørt? Å nei! Med vidd og ironi vrir og vrenger Aareskjold på mytene om det norrøne – og særlig om samspillet mellom mann og kvinne.

Hvordan skal vi forstå vikingtidens idealer – og kvinnens plass i dette tilsynelatende mannsstyrte samfunnet?

Vi leser de gamle tekstene med moderne blikk, vi misforstår og feiltolker. Historie er et fag uten fasit. Å forstå historien handler i stor grad om å tolke. Om perspektiv. Om blikk.

Derfor er "Valkyrjesong" forfriskende lesning. Aareskjold utfordrer historiefagets patriarkalske autoriteter.

Lik en vaskeekte skald valser hun uredd gjennom historien. Lekent tilfører hun kulturhistorien sitt personlige blikk. Polemisk og retorisk. Full av friske fraspark. Den beleste Aareskjolds underfundige humor er finslepen og smart.

Valkyrjene omtales spøkefullt som Odins egne Charlie's Angels. En "høvisk kvinne" forklares med at hun er "kul". Er fotballspilleren Zinedine Zidane vår tids svar på villbassen Egil Skallagrimsson? I det hele tatt.

Men disse overfladiske og snurrige eksemplene yter ikke verket rettferdighet: Som skjønnlitterær forfatter har Aareskjold et rikt og poetisk språk som mang en akademiker kan misunne henne. Som observatør og kommentator er blikket hennes reflektert og provoserende.

"Valkyrjesong" er en oppriktig og seriøs bok skrevet av kvinne som er vittig, skarp og klok – kanskje ikke så ulik vikingtidens kvinneideal.   

TOM EGELAND

     

VISSTE DU AT

¡ Solveig Aareskjold (f. 1949) er forfatter, cand. philol. med norsk hovedfag og historie mellomfag.

¡ Hun debuterte med romanen "Det indre tempel" (1987). Hun har skrevet en rekke romaner, essaysamlinger, kåserier og foredrag.

Der døden er en del av livet

Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG:

Dag Hagenæs-Kjelldahl: "Døden på Bjørnøya"

Dokumentar

318 sider

Kr. 349,-

Spartacus

Massemord og mysterier. Forlis og fangst. Forblåst og ødslig ligger karrige Bjørnøya midtveis mellom fastlandet og Svalbard. En ishavsøy der døden er en del av livet.

            "Døden på Bjørnøya" gir både en oversikt over ishavsøyas dramatiske historie og et innblikk i forfatterens egne opplevelser som meteorologassistent og amatørhistoriker.

            Denne vekslingen er både bokens styrke og svakhet. Her og der blir fremstillingen noe springende. Samtidig tilfører forfatterens personlige opplevelser boken en egen nerve.

            I sin historiske gjennomgang gir forfatteren en samlet oversikt over viktige hendelser i øyas historie. Han beretter om et dramatisk massemord på 14 russere, om den tyske journalisten (Tåkefyrsten) som egenhendig annekterte øya i 1899, om fangst og fiske og om øyas meteorologisk base.

            Vevd inn i kulturhistorien får vi også beretningen om forfatterens egne overvintringer. Hans erfaringer favner alt fra langsomme dager og vandringer til dødelige isbjørnangrep og et stillferdig mytteri mot stasjonssjefen.

            Som historisk dokument er boken et viktig bidrag til vår forståelse av Bjørnøyas særegne og forblåste posisjon.                                                         TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Dag Hagenæs-Kjelldahl (1947) har overvintret flere ganger på Bjørnøya som meteorologiassistent. Han har samlet og sikret kulturminner fra ishavsøya.

¡ Hagenæs-Kjelldahl har bakgrunnen fra flyging, journalistikk og undervisning.

Førsteklasses finsk krim

Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG: 

Marko Leino: "Fellen"

Oversatt av Morten Abildsnes

Krim

464 sider

Kr. 379,-

Aschehoug

TERNING: 5 (FEM)

Først kom svenskene. Så kom danskene. Nå er det endelig finnenes tur til å vise kriminelle muskler i Norge.

Og det er bare å ønske velkommen: Finske Marko Leino skriver troverdig og skittenrealistisk krim. Språket er rått og nakent. De litterære figurene lever. Intrigen er spennende.  

Når jeg leser en ny krimforfatter, leter jeg alltid etter det jeg kaller klo: Særpreg. Språklig nerve. Innlevelsesevne. Personer som jeg tror på og bryr meg om.

Hos Marko Leino er alt på plass fra første side.  

"Fellen" er en gangsterkrim fra samfunnets mørkeste skyggeside. Stikkord: Vold. Narko. Sosial dumping. Organisert kriminalitet.

Vesa Levola arver sin kriminelle fars narkogjeld og tvinges til å arbeide for farens drapsmenn. Mens Vesa står i gjeld til hensynsløse forbrytere, havner også politiførstebetjent Juha Viitasalo i en real knipe. Da han endelig får pågrepet Helsinkis narkokonge Reino Sundström, viser det seg nemlig at gangsteren har kjennskap til noe fra politimannens fortid som for all del ikke må bli kjent.

Kjappe riss. Stramt språk. Spennende skjebner. Kort sagt: Førsteklasses krim.

TOM EGELAND         

VISSTE DU AT

¡ Forfatteren, finske Marko Leino (1967), har tidligere skrevet poesi, barnebøker, skuespill og manuskripter for film og tv. "Fellen" er hans andre kriminalroman.

¡ Leino er også kjent for sin langfilm om hopperen Matti Nykänen.

Mesterlig mosaikk om mennesker

Denne anmeldelsen har stått på trykk i VG:

Jennifer Egan

"Bølle på døra"

Roman

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

383 sider

Kr. 389,-

Oktober

TERNINGKAST 6 (SEKS)

En roman? En novellesamling? "Bølle på døra" er begge deler – en mesterlig litterær mosaikk om mennesker og hva tiden gjør med oss.

På overflaten handler boken om en gruppe musikere – og om menneskene som omgir dem. Vi møter punkrockeren og stjerneprodusenten Bennie Salazar, kleptomanen Sasha, vagabonden Scotty og mange andre som på et eller annet tidspunkt har krysset hverandres veier.

Men dette er ikke en bok om musikk. Det er en bok om mennesker.

Boken imponerer på flere nivåer. Den utfordrer både roman- og novellesjangeren. Fortellerperspektivet endrer seg fra kapittel til kapittel, og romanfigurene har særdeles distinkte (og ofte morsomme) litterære stemmer. Ja, et helt kapittel er skrevet som en Powerpoint-presentasjon.

Trådene som strekker seg gjennom tiden, former en fargerik og kompleks vev. Fortellingen(e) – presist oversatt av Kyrre Haugen Bakke – begynner i punkrockens California og ender en gang i fremtiden.

Boken kan leses som en sammenhengende roman – og som en samling noveller som kretser rundt de samme temaene og menneskene. Så hva er den? Først og fremst fremragende!

TOM EGELAND      

VISSTE DU AT

¡ Amerikanske Jennifer Egan (1962) er blitt tildelt Pulitzer-prisen og mange andre priser for romanen. Rettighetene er solgt til 30 land.

¡ Egan debuterte i 1993 og har skrevet én novellesamling og tre romaner før "Bølle på døra".