Kunst kopierer kunst. I litteraturen, utvilsomt. Men i like stor grad i musikken. I dag skal det handle om musikk.
Grorud, Oslo, 1971: Du digget bare ikke David Bowie. Ikke faen. Bare Yngve i Flaenveien digget Bowie, og det til de grader at han så ut som Bowie. Håret var farget rødt og sto til værs. Sminke. Dette var 1971. En annen tid. Begreper som "androgyn" og "metroseksuell" eksisterte ikke. Men Yngve var unntaket. Han var den modige i gaten. Vi andre, vi digget ikke Bowie. Vi turte ikke. Bowie var femi. Virkelig. Skikkelig femi. Han var sikkert homo også. Og det som verre var. Hvis det fantes noe verre. Vi snakker 1971, folkens. Fortiden. Kombinasjonen "femi" og "kanskje homo" var utenkelig for en 12-åring på Nordtvet skole i 1971. Vi hørte på Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Statsautorisert heavyrock. "Progressiv rock" kalte vi det. Tung, elektrisk bluesrock. Rå riff. En bass så mørk at høyttalerne rumlet dypt inn i sjelen. 
Denver, Colorado, 1977: På en susete radio lyttet jeg til en smektende popsang - skikkelig søtsuppe, egentlig, men utrolig vakker. Jeg var 18 år og bodde i USA på den tiden. Eric Carmen het artisten. FM-stasjonene over hele USA spilte sangen om og om igjen. "All By Myself" het den. Mange år senere gjorde Celine Dion den til sin. Men det er en annen historie.
Grorud, 2010: Neste førti år senere. Jeg bor fortsatt på Grorud - i et hus noen drøye steinkast fra barndomshjemmet mitt. På YouTube snubler jeg over en gammel Bowie-klassiker. "Life on Mars?". Forbløffet blir jeg sittende og lytte. Noe så vakkert! Himmel og hav, jeg er femti år gammel og oppdager dette mesterverket først nå? Hvorfor elsket jeg ikke Bowie - og denne sangen - i 1971? Jeg hadde helt glemt det. Alt sammen. Men sannheten er at Bowie var så femi, så aparte, så eksentrisk, at det krevde mot av en guttunge å digge Bowie i 1971. Ihvertfall på Grorud. Så vi digget ikke Bowie.Men var ikke "Life on Mars?" ganske lik Eric Carmens sviske "All By Myself?" Å jo da. Begge - viser det seg - er nemlig basert på en klassisk pianokonsert av Sergej Rakhmaninov.
Slik steg to moderne popklassikere ut av en pianokonsert fra begynnelsen av forrige århundre.
Her er David Bowies "Life on Mars?" (originalen - kun lyd):
Her er en nyere konsertversjon, hvis du foretrekker levende bilder:
Her er Eric Carmens "All by Myself":
Og her er originalen - Sergej Rakhmaninovs annen pianokonsert, annen sats - Adagio sostenuto:
Alle tre melodiene er vakre - på hver sin måte. Hvis du tar deg tid til å lytte, vil du oppdage de felles melodilinjene som løper gjennom alle tre komposisjoner. Vi snakker ikke om plagiat - både Bowie og Carmen har vedkjent seg sitt forelegg, altså Sergej Rakhmaninov.
It's a god-awful small affair. Helt sikkert. Men livet - og kunsten - er full av sammenhenger og mønstre vi ikke alltid oppdager.
- - -
Kristoffer Egeberg i Dagbladet - @infoKeg på Twitter - tilføyer forøvrig at Bowie lagde "Life on Mars?" som en protest mot 'My Way', etter at Paul Anka (og Frank Sinatra) vant rettighetene til dens franske originalversjon: 'Comme d’habitude'. Mer om den sangen her: http://en.wikipedia.org/wiki/My_Way_(song)
12 kommentarer:
Å joda. Vi digget Bowie i enogsøtti. Uansett åssen han så ut. Vi digget Zeppelin også. Og Purple og Sabbath og Mott the hoople. Gullalder. Nostalgi.
Artig å finne slike sammenhenger i musikken. Du har selvsagt rett. Den mest kjente er vel kanskje Bach og Procul Harum. Musikk henger sammen, uløselig knyttet i variasjoner av 12 toner. Tenk om vi bare hadde 12 ord å boltre oss med?
Joda. Bowie var jo ikke direkte ukjent i '71. Og han solgte plater. Men i visse miljøer - i visse aldersgrupper - i visse strøk av byen - var det likevel "utenkelig". I alle fall å kjøpe platene hans og erklære seg som Bowie-fan. Der gikk det en grense. :-)
Musikkhistorien er full av tilsvarende eksempler. "Whiter Shade of Pale" er vel en ren rip-off? EL&P drev med mye av det samme. Jethro Tulls Bourée. Og så videre.
Gode eksempler. Fine sanger.
Om Bowie: Det hører med til historien at man i visse sammenhenger måtte understreke sin fascinasjon over musikken, ikke mannen.
For øvrig mener jeg at Changes er et av tiårets høydepunkt. Både tekst og melodi. (Og i konkurranse med EL&P, Yes, Tull, Purple, Zeppelin og alle de andre - ser ut som om vi har vokst opp med den samme musikken.)
Time may change me
But I can´t trace time
Jeg er født i 1959. Musikalsk henger jeg fortsatt igjen i 70-tallet.
Bare guttungen. 58-årgang her. :)
Hvor ble det forresten av det utmerkede innlegget om Nabokov?
Det ligger litt nedenfor dette. Jfr. arkivspalten t.h.
Hm. Pussig. Kommer ikke opp hos meg, verken i arkivspalten eller ved å browse februar. Finner det bare ved å bruke linken fra facebook. Sikkert et av disse fenomenene det ikke er meningen at jeg skal skjønne.
Å digge Bowie i 2010, når man ble født flere tiår etter at Bowie gikk rundt med rødt hår, må vel kalles retro, i allefall når man vil høre sangene på vinyl. Litt rart å lese om de som vokste opp på den tida mimre, når man selv føler at man er noen tiår for seint ute. Selv har jeg et bedre forhold til Bowie enn VG-lista.
Torgeir - Bowie er vel svært populær også i våre dager? Men fra og med 80-tallet ble han mer mainstream pop - rundt 1970 var han skikkelig avantgarde og nyskapende.
Joda, det her han. Synes det er kult når f. eks Quentin Tarantino bruker Bowie i "Inglorious Basterds" - en film lagt til andre verdenskrig. Man skulle ikke trodd at det skulle passe inn, men i dette tilfelet passet det veldig bra.
Også jeg som trodde "All by myself" var en Celine Dion-låt...alle kan ta feil, sa pinnsvinet, kasta seg over piassavakosten... ;-)
Legg inn en kommentar