Egypt for nybegynnere .... 8. mars 2007

I gravkammerets dyp gliste egypteren tannløst til oss. Hemmelighetsfullt vinket han oss under et rekkverk, ned i krypten og innunder sarkofagens lave tak, som ble båret av fire søyler.

En mus pilte over gulvet. Så der satt vi, da, i et tomt gravmæle (Merenptahs mumie hadde heldigvis forlatt hulen), flere titalls meter nede i et klamt, trangt, men uendelig vakkert gravkammer (bildet t.v.), og lurte på hva i all verden som egentlig foregikk. Svaret var nokså innlysende. Egypteren, som var en slags vakt og som med sine skremte blikk opp den lange trappen viste at han løp en stor risiko for øyeblikkelig avskjedigelse ved å invitere oss nede i det aller helligste, skulle selvsagt ha penger. Noe skal man jo leve av.

Og om det moderne Egypt handler om noe, så er det penger. Driks. Pruting. Overpris. Å rusle langs en egyptisk gate er som å besøke Rhodos for 30 år siden. "Come in my friend. Where are you from? Norway? I love Norway. Fiskeboller! Special price for you my friend. No no, you don't have to buy, I will just show you something I know you'll like." Og når du tror dere er enige om prisen og du rekker ham sedlene, ser han på deg med store øyne; "Excuse me. I didn't mean Egyptian pounds, I meant Nubian pounds!"

Nubiske pund? WTF?

Men samtidig har Egypt denne tidløse kvaliteten du ellers bare finner i Forum Romanum og på Palatinhøyden i Roma, og på Akropolis i Athen - en stedlig bevisshet om at her har faraoer som Ramses, Tutmose og Tut-ankh-Amon labbet rundt i sine støvete sandaler og klekket ut krigerske planer før de tuslet hjem for å spise dadler og besudle sine søstre.

Jeg elsker Egypt. Følelsen av Egypt. Jeg kan betakke meg for det evinnelige kjøpepresset, og for byråkratiet og kjærligheten til skjemaer, og for kaoset på flyplassen (som forledet meg til å undres over at denne sivilisasjonen var i stand til å organisere byggingen av underverker som Keopspyramiden og Sfinksen). Men når hverdagslivets små trivialiteter er børstet bort sammen med ørkensanden, er Egypt overveldende. Og egypterne - selv masekoppene som driver basarer - er varme (kanskje ikke så rart), imøtekommende og vennlige.

Sånn sett endte jeg, naiv som jeg er, opp med en imponerende samling steinskarabeer, Osiriser, miniatyrsteinsarkofager med søte små mumiefigurer inni, staute gudestatuer, papyrusplakater og vaskeekte parfymeessenser for tusenvis av kroner mer enn jeg strengt tatt hadde planlagt å bruke på ... ja, det er vel suvenirer det kalles, når alt kommer til alt.

Å reise gjennom ørkenen i Egypt er en selsom affære. Du kjører ikke alene, for å si det sånn. Hver morgen samler turistpolitiet opp et femtitalls turistbusser, og en hale av lastebiler og privatbiler, og kjører i eskortert kolonne. Time etter time gjennom den golde ørken. De påstår det er for å unngå at folk havner i uløkka ved motorhavarier, men jeg har mer enn en mistanke om at hensikten er å beskytte turistene mot islamistiske terrorister.

Når så kolonnen ankommer Nilen og bebyggelsen, er det som om Åsgårdsreien kommer feiende. Hver eneste sidegate, hver eneste lille bro, hvert eneste smug er sperret av bevæpnede vakter. Hvor kommer de fra, alle vaktene? Med ulende sirener og blålys dundrer kolonnen av turistbusser gjennom fattigdommen.

Så kommer man omsider frem til sitt mål. Som Karnaktempelet, med sine mange tusen års historie. Og, på den andre siden av Nilen, på de dødes side, den golde, støvete, varme, men uendelig fascinerende Kongenes dal. Her hvilte de i sine skjulte gravkamre, storheter som Ramses-ene, Tutmoses-ene, guttekongen Tut-ankh-Amon (hvis berømmelse rett og slett skyldes at graven hans var urørt da den ble funnet av arkeologen Howard Carter i 1922).

Som bloggens faste lesere neppe har unngått å få med seg, skriver jeg på en bok der deler av handlingen foregår i Egypt. Både i vår tid og for lenge siden. Bokhyllene mine bugner av bøker om Egypt. På Google Earth har jeg saumfart Kongenes dal. I billedbøker har jeg tatt meg ned i Tutmose IIIs enestående grav.

Men ingenting er som å være der selv (ærede dommer, billedbevis nr. 1 hitsettes over), puste inn ørkenluften og stirre på den samme skimrende sol og den samme klippehorisont som oldtidens egyptiske konger.

Lærte jeg noe? En hel masse.

Men viktigst av alt, kanskje, er å ta til seg fornemmelsen av stedets sjel. Genius loci.

Og så blir jo utfordringen, da, å farvelegge denne sjelen med det som viser seg å være blasse ord og fattige formuleringer som aldri vil yte rettferdighet til "sannheten" i ørkenens sang og historiens varme pust av vind.

Skitt au. Moro var det!