I gudenes skygge .......... 9. september 2007

"Men Bibelen hadde rett" (av Werner Keller) het en bok jeg fant i mine foreldres bokhylle som guttunge. Ved hjelp av såkalte ugjendrivelige beviser - arkeologiske (ja, Noahs ark har strandet på en fjelltopp og her sannelig et et bilde av herligheten), historiske (selvsagt fikk Noah plass til all verdens dyr på arken, det står jo i Bibelen, hvorfor spør du?) og teologiske (nåvel) - søkte denne kvasivitenskapelige boken å dokumentere noen av bibelhistoriens høydepunkter.
Hos meg hadde boken en motsatt effekt. Jeg stupte lukt ut i ateismens fortapelse.
Jeg har boken den dag i dag. Den står i bokhyllen rett bak meg, og det morer meg stadig å bla i den.
Hvordan ble kristendommen til? Dette spørsmålet har fascinert meg i nesten 40 år. Ikke fordi jeg er troende, som du skjønner, men fordi jeg forsøker å forstå hva som får andre til å tro på guder - enten de nå kaller seg Odin, Zevs, Amon-Ra, Poseidon, Balder, Jahve eller Herren.

Bibelen er verdens fremste bestselger. Alle har noe pent å si om Bibelen og fremholder den som en moralsk kodeks (selv om den forteller oss at det er okay å selge våre døtre som slaver og steine våre naboer til døde. Beats me!). Greia med Bibelen, har jeg skjønt, er at vi kan plukke og velge de elementene som passer oss i vår tid og dekke over de mer barbariske partiene (som forteller oss hvordan denne barmhjertighetens gud, Jahve, likviderer spedbarn og bifaller massevoldtekter og massedrap). Jesus nullstilte på sett og vis Det gamle testamentes lunefulle og herskesyke skapergud (han som ikke holder seg for god til å herje med sine små menneskebarn slik en katt ville seigpine en mus) og tegnet et bilde av en mer barmhjertig, vennligstilt og øm guddom. Vel. Det nye testamente - et slags Det gamle testamente light - forteller oss den dag i dag at kvinner skal tie i forsamlinger og at homofili er en vederstyggelighet. Men igjen: Utfra teologisk ståsted kan man - med Bibelen i hånd - velge og vrake. Bibelfundamentalister leser Bibelen slik Taliban leser Koranen. Mer liberale teologer og troende ser på Bibelen som en slags veileder som ikke alltid skal tolkes helt bokstavelig og der visse avsnitt har større gyldighet enn andre. Igjen: Vi kan velge og vrake. Men hvem bestemmer egentlig hva vi skal velge - og vrake? Historien har ettertrykkelig vist oss at institusjonen Kirken (og jeg mener her institusjonen i motsetning til enkeltprester) ikke alltid er til å stole på - ihvertfall ikke i grunnleggende tros- og lærespørsmål.
Med grenseløs fascinasjon har jeg den siste tiden lest et knippe bøker jeg gjerne vil anbefale andre som deler min interesse for, forståelse av og forundring over verdensreligionen kristendommen.

"Jesus feilsitert" av Barth D. Ehrman forteller pedagogisk og grundig hvordan Det nye testamente er blitt til i et sammensurium av gjenfortellinger, kopieringer, feilavskrifter, misforståelser, manipuleringer og tilpasninger. Ehrman er ingen hvem som helst: Som dr. theol. leder han University of North Carolinas teologiske fakultet. Hans bok er (i motsetning til min fremstilling) nøktern, saklig og grundig og kaster et forbløffende lys på utviklingen av den kanon som har munnet ut i Det nye testamente. De tallrike eksemplene, nitid gjengitt og forklart, kan virkelig ta pusten fra deg. Les mer om boken her.
"De gnostiske evangelier" har fått ny renessanse etter Dan Browns "Da Vinci-koden". Men har du lest dem? Disse evangeliene nådde aldri opp da de katolsk-ortodokse kirkefedrene gikk seirende ut av lærestridene i urkristendommens rivaliserende tid og samlet "de sanne" evangelier og tekster i den nytestamentlige, autoriserte kanon. Les mer om boken her. Det "ferskeste" av disse apokryfe skrifter er "Judasevangeliet". Et kortfattet og fascinerende skriftstykke om bibelhistoriens kanskje mest misforståtte skikkelse. Uten Judas - ingen korsfestelse. Uten korsfestelsen - ingen oppstandelse. Uten oppstandelsen - ingen kristendom. Les mer om boken her.
Om gnostisismen kan lærde teologer foredra i timer og dager. Men la meg dele en kort smakebit. Se for deg at guden vi kjenner som Gud - Herren - slett ikke er en allmektig og eneveldig guddom. Tenk deg at vår Gud er en laverestående guddom hvis skaperverk, Jorden og menneskene, blott er et tragisk bevis på hans udugelighet. (Hvorfor innleder han De ti bud med å si at du ikke skal ha andre guder enn ham - hvis det ikke finnes andre guder?) Se for deg at det over denne lavere gud finnes en mektigere skaperkraft - en hardcore GUD uanfektet av vår gjøren og laden her på jord. Tenk deg at det fantes et udødelighetens rike, en urkraft, kalt Barbelo, og at det var Barbelo Jesus lengtet tilbake til da han hang på korset. Han ønsket slett ikke å gjenoppstå - han ville rett og slett hjem til urkraften, hjem til Barbelo.

For noen hundre år siden ville jeg vel ha blitt henrettet av inkvisisjonen for å viderebringe slik hedenskap. (Visste du forresten at inkvisisjonen - i mildere form - finnes den dag i dag? I vår tid heter inkvisisjonen Kongregasjonen for troslæren og er en del av Den katolske kirkes sentrale forvaltning). I kristendommens første hundreår ble disse kjetterske tankene nedkjempet med argumenter og vold. Som vi alle vet, tapte gnostikerne så det suste. Den katolsk-ortodokse kirke vant, og utgangspunktet for kristendommen, slik vi kjenner den i dag, ble formet av mektige menigheter og kirkefedre.
For meg personlig er den teologiske dragkampen av akademisk interesse. Jeg tror ikke på noen av disse trosretningene - like lite som jeg tror på egyptiske solkultuser eller indonesiske jungelguder. Verken katolikkene eller gnostikerne hadde, i mine øyne, rett. Men for å forstå hvorfor og hvordan "vår" kristendom vant frem, og la fundamentet for den kirke og den tro som senere utviklet seg fra 300-400-tallet og frem til vår tid, er disse bøkene fascinerende og lærerik lesning.