Om stil og stemme

Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en aspirerende forfatter kan gjøre, er å finne denne stemmen. Den må både finnes og oppfinnes. 





Hva en bok skal handle om, og hvilke skikkelser som skal befolke dens sider og slumre mellom dens permer, er viktig nok. Men uten språket og den riktige litterære stemmen til å formidle alt dette, vil romanen i beste fall mangle karakter og særpreg. Denne svakhet preger dessverre mange bøker – helt sikkert også mine egne – men det skal ikke stanse oss i å strekke oss etter det uoppnåelige.   

Stil og stemme

Først noen få ord om forskjellen på stil og stemme. Jeg skal prøve å definere ut fra mitt ikke spesielt akademiske ståsted:

Stil og stemme henger nøye sammen, som en sammenvevd enhet, men er like fullt ikke det samme. 

Stilen representerer forfatterens helhetlige kunstneriske uttrykksmåte. Stilen kan for eksempel være hardkokt og preget av mye dialog og få beskrivelser av mennesker og landskaper. Eller stilen kan være blomstrende, pompøs, med få dialoger og mange skildringer. Den kan være korthogd eller svulstig. For eksempel. Stil er en vid kategori. Man kan eksempelvis snakke om "kommersiell stil" og "kunstnerisk stil" uten at det sier så mye. 

Stemmen, derimot, representerer måten forfatteren ordlegger seg på innenfor sine stilistiske rammer. To forfattere kan derfor skrive i samme stil, men likevel fremstå med svært ulike stemmer.


     

Ett eksempel er sydstatsforfatterne William Faulkner (over t.v.) (Larmen og vreden, Absalom, Absalom) og William Styron (over t.h.) (Sofies valg, Nat Turners bekjennelser)  Bare smak på den stilistiske likheten i titlene på to av forfatteres mesterverker: As I Lay Dying (Faulkner) og Lie Down in Darkness (Styron). 


Nobelprisvinneren Faulkner regnes som en større forfatter enn Styron, som alltid så opp til (og etterlignet?) sitt forbilde. Stilen deres er lik. Så hva er det som først og fremst skiller dem? Stemmen. 


      

Den litterære stemmen er ofte vel så viktig som, eller viktigere enn, stilen. Det er i den litterære stemmen forfatteren – ved hjelp av blant annet vokabular, syntaks, setningslengde, innskudd, tegnsetting osv. – skaper ikke bare tekstens figurer og handling, men først og fremst den språklige tekstur som kjennetegner forfatteren. 

Stemmen vil ofte romme et abstraksjonsnivå som skiller én forfatter fra en annen. De to kan skrive tilsynelatende likt, men den ene evner å reflektere på et helt annet nivå enn den andre. 

Mye av det jeg sier om stemme, kan med en viss rett også sies å gjelde stil. Derfor er det ingen grunn til å henge seg altfor mye opp i begrepsbruken.   

Stemme

Den litterære stemmen  er (tror jeg) forfatterens viktigste særpreg. Selv innenfor en hardkokt actionsjanger – der språket strengt tatt ikke er "viktig" utover å formidle det som skjer – kan forfatterens stemme bety forskjellen på suksess eller fiasko, lesere eller makulatur. 


Innenfor den språkdrevne kunstlitteraturen er stemmen alfa og omega. Alt. Stilen kan være viktig nok, men stemmen er det som teller aller mest. 

Hva er en litterær stemme? 

Jeg kan prøve å sette noen fine ord på det, men når alt kommer til alt, vet jeg egentlig ikke hvordan jeg skal definere begrepet. En amerikansk høyesterettsdommer ble engang bedt om å definere porno (i debatten om porno versus erotisk kunst). Da han ble utfordret til å definere pornografien, svarte han noe i retning av: I know it when I see it.


Jeg tror at mye av suksessen til Karl Ove Knausgård ligger i hans bruk av litterær stemme. Ved hjelp av språket - og verken stil eller handling - evner han å gjøre det trivielle og hverdagslige til noe allmenngyldig og universelt. Det er derfor så mange av oss kjenner oss igjen i det livet som Knausgård - eller hans gestalt - har levd. Men hva er det ved denne stemmen som gjør Min kamp til stor litteratur? 


Å analysere litteratur kan minne om å fange en vakker sommerfugl og drepe den og stifte den fast til silke og ramme den inn - for så å oppdage at skjønnheten er svunnen.


Så jeg skal ikke analysere. Hver og en får finne sin begrunnelse. Slik du, som leser,  know it when you see it hos din favorittforfatter. 

  
       

Mange elsker – og noen grøsser av – den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafon. Hans roman Vindens skygge er (i langt større grad enn den blekere oppfølgeren Englenes spill) en merkverdig blanding av det kommersielle og det kunstneriske, av treffende metaforer og svulstige klisjeer. Litt sånn Danielle Steel møter Gabriel Garíca Márquez. 

Slik kunne boken, rent teoretisk, ha åpnet:

Jeg husker den gangen far tok meg med til et bortgjemt og spennende bibliotek av glemte bøker. Det skjedde en sommerdag i 1945, og vi gikk gjennom gatene i Barcelona mens solen skinte over Rambla de Santa Monica. 

Men sånn begynner den ikke. Og når du sammenligner de to avsnittene, ser du hvordan Ruiz Zafóns særegne stemme (oversatt av Kari og Kjell Risvik) skiller de to versjonene:

Jeg kan ennå huske den morgenen da far for første gang tok meg med til De glemte bøkers kirkegård. Det var en av de første i den lange rekken av sommerdager 1945, og vi vandret gjennom gatene i et Barcelona som var fanget under en askegrå himmel og en dampende sol som strømmet over Rambla de Santa Monica i en girlander av flytende kobber.     

Jeg skal ikke forsøke å analysere de to avsnittene, for ulikhetene og hvordan de fungerer synes nokså selvforklarende. Enten man nå elsker denne stilen eller synes den er pompøs.   

En av mine litterære favoritt-førstesetninger lyder – radbrukket – slik:

Mange år senere måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen. 

Noe mangler. To ord.


Ser du hvilke uten å kikke på fasiten?

Slik lyder åpningen med mesterens – og vi snakker selvsagt om Gabriel García Márquez (oversatt av Kjell Risvik) – egne ord: 

Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen. 

Legg merke til hvordan de to ordene i sin eksplosive styrke og narrative genialitet både setter en tone og skaper en spenning og forventing som gjør åpningen mildt sagt perfekt. 

   

Over til et annet litterært fyrtårn, Vladimir Nabokov. I hendene til en talentløs pornograf kunne mesterverket Lolita – som dessverre og ufortjent har gitt navn til en hel pornoindustri – kanskje ha åpnet slik: 

Jeg husker den sommeren i 1952, da jeg i en blanding av ømhet og råskap knullet en vill og villig ungpike på vår halsbrekkende flukt gjennom Amerika.

Eller noe enda verre. Hvordan åpner Nabokov? Smak på dette (oversatt av Odd Bang-Hansen): 

Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme. Min synd, min sjel. Lo-lo-ta: tungespissen tripper tre trinn nedover ganen for til slutt på det tredje å tromme mot fortennene. Lo. Li. Ta.
   Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der, 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.   
   Hadde hun en forløper? Ja, faktisk, det hadde hun. Det var kanskje ikke blitt noen Lolita om jeg ikke en sommer hadde elsket som en innvielse en viss småpike i et fyrstedømme ved havet.

Enten man nå liker disse forfatterne og eksemplene eller ikke, kan man ikke unngå å legge merke til forfatterens karakteristiske fingeravtrykk. Hans stemme. 

Egne eksempler

Jeg har gitt dere noen eksempler på store, internasjonale forfattere. Her kommer noen eksempler fra en norsk forfatter. Hans begavelse er dessverre lysår unna de før nevnte. Jeg snakker om meg selv. 

Grunnen til at jeg vil bruke meg selv, er fordi jeg er den eneste forfatteren jeg kjenner som vet hvordan jeg tenker. Selv om jeg ikke er noen stor stilist, er jeg (håper jeg iallfall) en bevisst bruker av språk, stil og stemme. 

Jeg forestiller meg at stilen min er gjenkjennelig og karakteristisk. Men jeg har mer enn én stemme. 

Noe av det viktigste jeg gjør før jeg går i gang med en ny bok, er å søke etter denne stemmen.

 

Å finne en stemme handler om å definere romanens karakter og fortellerens ståsted (samt hans lever og nyrer). En bok skrevet i første person entall – altså en jeg-forteller – får nødvendigvis en helt annet karakter enn en kollektivroman med ulike fortellerperspektiver. 

Thrilleren Ulvenatten (2005) er ett eksempel. Ulvenatten er en politisk og til en viss grad internasjonal actionthriller om en gruppe tsjetsjenere som kupper et direktesendt norsk tv-debattprogram. Boken har tallrike fortellerperspektiver: programlederen, politiet, politikere. Med ett unntak er disse fortellerperspektivene skrevet i en naken, "ikke-litterær" stil som ligger tett opp til nyhetsjournalistikkens usynlige språk. Et eksempel:

Ramzan Jevlojev foldet armene over brystet med høvdingaktig verdighet. "Tsjetsjenia er en stolt nasjon! Og vi er et ærerikt og fryktløst folk!" Han snakket engelsk med tykk aksent, men med et rikt ordforråd og feilfri grammatikk. "Vi tsjetsjenere –" han uttalte ordet på sitt eget språk, nokhtsje, "er villige til å ofre alt for vår frihet. Vi er ulver. Det stolteste av alle dyr! Vi er ulvemennesker! Berzloj." Stemmen hans ble mer og mer intens. "Vi frykter ingen. Ingenting stanser oss!" 

Innlysende nok pretenderer ikke dette å være stor litteratur. Språket er usynlig og motstandsløst, deskriptivt. Det tjener først og fremst én funksjon: Å drive handlingen fremover. Ambisjonen var ikke å skrive litterært. Min litterære stemme skulle være like gjennomskinnelig og kaldt observerende som den journalistiske dekningen av en tilsvarende, løpende nyhetshendelse. At stilen og stemmen er som den er, er et bevisst og manipulerende valg.  

Men noen av kapitlene i Ulvenatten har et helt annet fortellerperspektiv. Her er språkleiet og stemmen annerledes:

Ved daggry lettet tåken som hver natt kom sigende fra fjellene. Huset vårt lå på et høydedrag, med utsikt over den frodige dalen og elven og tindene. Fra gårdsplassen kunne jeg se utover åstoppene som stakk opp lik øyer i et hav av bølgende dis. Fjellvinden var full av tagger. Jeg pleide å våkne før de andre i familien, og hver morgen satt jeg for meg selv på benken ute på gårdsplassen mens den iskalde snoen klorte meg i ansiktet. 

Selv om jeg ikke skal påstå at dette er spesielt høylitterært, vil den observante leser umiddelbart få med seg forskjellen i toneleie og tekstur. Ikke minst innenfor rammene av en actionthriller der språket underordner seg handlingen, var min intensjon å la disse (kursiverte) kapitlene bryte opp. Ikke bare i handlingen (gradvis presenteres en helt ny forståelse av det som skjer i nåtiden), men også litterært og språklig. Og metoden jeg brukte, var rett og slett å finne (opp) en helt annen stemme enn den som preger resten av romanen. 

En annen av bøkene mine, Sirkelens ende (2001), er i seg selv et litterært eksperiment. Den handler om en arkeolog som finner et to tusen år gammelt manuskript som endrer vår forståelse av kristendommen. Jeg ville skrive en kriminalroman uten en forbrytelse. En spennende bok uten ytre dramatikk. Ingen blir drept i Sirkelens ende. Den mest dramatiske forbrytelsen i boken, er et brudd på kulturminnevernloven. Ikke særlig sexy, med andre ord. I større grad enn mine andre bøker, hviler Sirkelens ende i stor grad på språkets kraft. 

Et eksempel fra bokens "fortale" (prolog): 

I dagboken skriver jeg om alt som hendte meg i sommer.
   Hadde det ikke vært for skorpene og den sviende kløen, ville jeg ha trodd at sommeren var en sammenhengende vrangforestilling. At jeg befant meg på rommet mitt på klinikken. I en tvangstrøye. Proppet full av Stesolid. Muligens ville jeg aldri skjønne noe som helst av det som hendte. Det gjør ikke noe. Det lille jeg har forstått, eller ikke forstått, holder lenge for meg.
   Dagboken er en tykk perm av skinn. Nederst til høyre på omslaget er navnet mitt trykt i gull. Bjørn Beltøs bok. 
  Det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.
  Pennen skraper mot papiret. Stille vever jeg mitt spindelvev av minner. 

I denne boken er stemmen – både jeg-personens fortellerstemme og min egen litterære stemme – forhåpentligvis både synlig og karakteristisk. Språklig har jeg stukket et sugerør ned i hjernen og nervesystemet til den nevrotiske, selvopptatte, engstelige og selvironiske albinoen Bjørn Beltø. 

Ikke minst er leserreaksjonene på antihelten Bjørn kostelige. De fleste lesere og anmeldere er begeistret for ham. Men noen avskyr ham og tonen hans. De kan ikke utstå ham. Det forteller meg at jeg gjennom språket har lykkes i å forme en figur som vekker - følelser. Selv liker jeg Bjørn. Men jeg kan godt skjønne at noen finner ham slitsom og anmassende. Slik jeg tolker det, er han iallfall levende. 

Jeg har mange favoritter. La meg avslutte dette innlegget med to sitater – til glede og inspirasjon – fra storslåtte bøker som i alle fall for meg rommer denne udefinerbare størrelsen som kalles stemme.

Hun har pleiet ham i flere måneder, og hun kjenner kroppen hans godt, penisen som slumrer som en havhest, de magre, stramme hoftene. Samme hofteben som Jesus, tenker hun. Han er hennes fortapte helgen. Han ligger rett ut på ryggen, uten pute, og stirrer opp i løvverket som er malt i taket, sengehimmelen av grener og ovenfor den, blå himmel.            
 Hun heller galmeievann i striper over brystet, hvor han er minst forbrent, og hvor hun kan ta i ham. Hun elsker gropen under det nederste ribbenet, hudens bratte stup. Idet hun når opp til skuldrene, blåser hun kjølig luft på halsen hans, og han mumler noe. 
   Hva? spør hun og rykker seg opp av konsentrasjonen.
  Han vender det mørke ansiktet med de grå øynene mot henne. Hun stikker hånden i lommen. Med tennene river hun skinnet av plommen, tar ut steinen og putter fruktkjøttet i munnen hans.
  Han hvisker noe igjen, drar den unge pleierskens lyttende hjerte dit hvor han har tankene, ned i den minnenes brønn som han stadig dykket ned i de siste månedene før han døde. 

(Michael Ondaatje, Den engelske pasient, oversatt av Kari og Kjell Risvik)

- Men først får du skyve meg i gang, Sidner.
  Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff. Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småsten spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene, fra trær og grøftekanter, trekker inn duften av mjødurt og gulmaure og prestekraver, og Sidner piler tvers over gården, kommer ut på den bratte kanten rett ovenfor svingen og han roper: "Hei …" og ser kyrne, ser faren, ser hvordan Solveig stemmer føttene mot bremsen, ser at kjedet hopper av, ser at hun ikke kan svinge unna, ser hvordan de forreste av kyrne kaster seg til siden for denne pil av fart, ser hvordan de som dilter etter ikke rekker det, ser at hun farer rett inn i grotten av kjøtt og horn og klover, ser henne falle og bli liggende, mens det tramper og tramper over henne, lenge etter at ikke lenger er til – "Det finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt.

(Göran Tunström, Juleoratoriet, oversatt av Per Qvale)

Det er når man leser slike tekster man føler sin egen utilstrekkelighet som forfatter. Men å gi opp? Aldri i verden.