Velkommen til min nye blogg. Mellom nye (fremtidige) innlegg kommer jeg til å publisere enkelte gamle innlegg fra Forfatterbloggen. Her er første innlegg - opprinnelig publisert 3/12-2006:
En god bok er magisk. Når du åpner permene, forfører den deg. Den trekker deg inn i forfatterens univers og visker ut skillet mellom fantasi og virkelighet, mellom forfatter og leser.
Vladimir Nabokov er en slik forfatter - en magisk forfører.
Og Lolita er en slik bok.
Lolita. Bare navnet får deg til å grøsse i pornografisk vemmelse. Pornografene har besudlet hele begrepet.
Den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokovs roman om en middelaldrende manns kjærlighet til en ungpike, er en av forrige århundres mest omstridte, gåtefulle og bejublede litterære mesterverker - skrevet på et språk som ikke var hans.
Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.
Med Lolita skapte Nabokov et verk som er gripende og frastøtende, underfundig morsomt og dypt tragisk.
Et kunstverk som, i sin genialitet, forfører deg og som etterlater deg rystet og smilende, vemmet og leende - og full av beundring for Nabokovs virtuositet.
Nabokov levde selv et liv som var en roman verdig.
Han ble født inn i en rik aristokratisk familie i St. Petersburg i 1899, atten år før den russiske revolusjonen som skulle endre hele hans livsløp.
Vår vugge står og gynger over en avgrunn, og all sunn fornuft forteller oss at vår tilværelse intet annet er enn et stakket lysglimt mellom to evigheter av mørke.
Familien hadde fremtredende posisjoner ved tsarens hoff, i diplomatiet og embetsverket. Farfaren var justisminister, faren en liberal politiker, journalist og advokat. Som femåring snakket Vladimir russisk, engelsk og fransk.
Jeg vokste opp som et sunt og lykkelig barn i en glad verden med billedbøker, ren sand, appelsintrær, glade hunder, vakker utsikt over havet og smilende ansikter.
Revolusjonen endret alt. Som om Nabokov var hovedpersonen i et drama av Tolstoj eller Sjolokhov, svant det privilegerte overklasselivet. I 1919 forlot familien fedrelandet som var i ferd med å gå i oppløsning.
I utlendighet måtte Nabokov skape seg et nytt liv.
Mens resten av familien etablerte seg i Berlin, studerte Vladimir Nabokov i Cambridge i England. I 1922 ble faren myrdet av en politisk motstander. Året etter sluttet Nabokov seg til familien, og i Berlin begynte han en tilværelse som forfatter, oversetter og lærer. Han giftet seg i 1924 og fikk en sønn ti år senere.
Med sirlig skrift skrev han bøker som sikret ham en fremtredende plass blant de eksilrussiske forfatterne. Nabokov håndskrev sine manuskripter. Jeg kan ikke skrive på maskin, innrømmet han.
I tillegg til kjærlighet ved første blikk, finnes det også kjærlighet ved første berøring.
I 1937 flyttet han med sin hustru og sønn til Paris. Her ble han kjent med den irske forfatteren
reiste familien Nabokov tre år senere til USA. Han ble tilknyttet prestisjeuniversiteter som Stanford og Harvard som litteraturprofessor.
Nabokov var også en anerkjent sommerfuglekspert. Hans samling er utstilt i Cantonal zoologiske museum i Lausanne.
Fra 1940 tok han i bruk sitt nye språk: engelsk. Å fortelle historier uten morsmålets nyanser og smidighet, smertet ham. Han var lik en konsertpianist som kun kunne spille på de hvite tangentene. Den tilsynelatende språkløsheten gjorde ham samtidig til en mesterlig skribent som brukte det engelske språk på en original måte som ga ham en særegen stemme og stil. Derfor er han også forfatternes forfatter.
Og med Lolita skapte han et verk som sikret ham verdensberømmelse.
Det hadde tatt meg førti år å oppfinne Russland og Vest-Europa, og nå sto jeg overfor den oppgave å oppfinne Amerika.
Nabokov har fortalt at han følte det første lille pulsslag av Lolita i Paris i 1939. Men det skulle gå over femten år før boken utkom - også det i Paris (bildet under viser førsteutgavens omslag). USA ville ikke vite av boken. De amerikanske forleggerne rynket på nesen da Nabokov tilbød dem manuskriptet. Ingen våget å røre det kontroversielle mesterverket. Nabokov måtte til Europa for å finne en utgiver. Lolita utkom på et fransk bakgårdsforlag i 1955.
I Lolita møter vi en pervertert europeer som tiltrekkes av piker på 10-14 år, smånymfer som han kaller dem. Den samvittighetsløse, men sjarmerende Humbert forelsker seg i tolvåringen Lolita, som minner ham om en ungpike han elsket som gutt.
Hadde hun en forløper? Ja, faktisk, det hadde hun. Det var kanskje ikke blitt noen Lolita om jeg ikke en sommer hadde elsket som en innvielse en viss småpike i et fyrstedømme ved havet.
Humbert er en elskelig og frastøtende skikkelse med forkvaklet selvinnsikt og fullstendig mangel på empati. En velutdannet og skolert europeisk gentleman full av humor, galskap og skarp observasjonsevne. Velformulert, vittig, kynisk og beregnende.
Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme. Min synd, min sjel.
Lolita er skrevet i fengselet der Humbert venter på rettssaken etter at han misbrukte sin stedatter og drepte sin rival. Selv dør han av hjerteinfarkt i cellen - mens Lolita omkommer under en fødsel.
Den som åpner Lolita i håp om å finne rå og tabu sex, blir skuffet. For grabukkene er boken drepende kjedelig. Lolita er fri for obskøniteter og krenkende detaljskildringer. Boken er først og fremst et psykologisk studium av en formørket hjerne, en skarpsindig dissekering av et fordervet menneskesinn.
Hvis jeg var blitt stilt for min egen domstol, ville jeg gitt Humbert 35 år for voldtekt.
Boken utkom i et vakuum av likegyldighet.
Først da Graham Greene omtalte Lolita som en av årets beste bøker, blusset en heftig litteraturdebatt opp. Snart overbød de amerikanske forleggerne hverandre.
I august 1958 ble Lolita utgitt på amerikansk - og gikk rett til topps på bestselgerlistene.
Det var en bok man enten hatet eller elsket. Den ble et fenomen.
Romanen forener den rike, russiske fortellertradisjon med europeiske og amerikanske impulser - fortalt i en nyskapende engelsk språkdrakt. En bok full av episk kraft og språklig lekenhet. Stadig flere kritikere og intellektuelle var fulle av beundring - fordi de evnet å se forbi det frastøtende temaet og inn i bokens kvaliteter.
Lo-li-ta: tungespissen tripper tre trinn nedover ganen for til slutt på det tredje å tromme mot fortennene. Lo. Li. Ta.
Suksessen endret Nabokovs liv. I 1959 flyttet han tilbake til Europa og inn på Montreux Palace Hotell i Sveits (bildet over) - en tilværelse som antydningsvis kunne minne om det aristokratiske liv han forlot da revolusjonen tvang ham i landflyktighet.
Nabokov levde sine siste år i Montreux i Sveits. Han la ned sin penn for godt i juli 1977. Når jeg ser de døde i drømme, står de alltid frem i taushet, forlegne, underlig nedstemte, helt annerledes enn de muntre mennesker de var. De sitter for seg selv og stirrer dystert ned i gulvet, som om døden var en skjensel, en hemmelig skamplett på familien.
Men Nabokovs magi lever fortsatt.
* * *
Nabokov:
The Gift (1937)
Invitation to a beheading (1938) på norsk i1961
The Real Life of Sebastian Knight (1941)
Gogol-biografien (1944)
Nine Stories - noveller (1947)
Bend Sinister (1947)
Conclusive Evidence - selvbiografi (1951)
Lolita (1955) på norsk i 1959
Pnin (1957)
Nabokov's Dozen - noveller (1958)
Pale Fire (1962)
The Defence (1964) på norsk i 1970
Speak Memory - selvbiografi (1967) på norsk i 1991
Ada (1969)
Transparant Things (1972)
Look at the Harlequins (1974)
Details of a Sunset - noveller (1976)
Et utvalg av hans bøker på norsk:
Lolita (1959)
Stevnemøte med bøddelen(1961)
Forsvaret (1970)
Vår i Fialta og andre noveller (1986)
Trollmannen (1987)
Min europeiske ungdom (1991)
Oversettelsene av sitatene er ved Odd Bang-Hansen og Tor Fotland.
2 kommentarer:
Oversiktlig og interessant om Nabokov og Lolita. Symptomatisk at dette innlegget står uten kommentarer? Temaet har i hvert fall ikke blitt mindre kontroversielt siden jeg leste boken for første gang, som tenåring på 70 – tallet.
Jeg syntes godt om den da, og fascinasjonen holdt seg da jeg kikket på den en gang igjen i voksen alder.
Som forfatter makter Nabokov å trekke leseren med seg inn i det universet han skaper. Språket er fullt av poesi. Selv skulle jeg ønske at dagens skribenter kunne ta litt lærdom av tidligere mestre nettopp når det gjelder kunsten å kunne antyde. Ikke bare omskriving av erotiske opplevelser, men generelt.
Allerede ved første gangs lesning oppfattet jeg det som om boken handlet om et sykdomsforløp, beskrivelse av et kasus som kunne forklare hovedpersonens adferd. Kanskje han også ønsket skape forståelse. Jeg mener å huske fra boken, muligens et forord som var skrevet av noen annen, en uttalelse om å skrive for å frigjøre seg fra stoffet.
Sykt å leve ut, men ellers? På mange måter er det kanskje tidstypisk at dette temaet har blitt slik en tabu. I vest blir sett som naturlig at drifter skal leves ut, at forelskelse må være forbundet med seksuell fullbyrdelse. Ordet kjærlighet har for mange blitt synonymt med sex, visstnok da som en ”rettighet”.
Før i tiden kunne for eksempel en stor moralist som Tolstoj fritt snakke om sin forelskelse og kjærlighet til helt unge piker. Det var da også ganske vanlig at forfattere valgte seg ut en person som hovedinspirasjonskilde, noen å rette all sin platoniske kjærlighet til, og som de tilegnet sin skriving. Menn så seg nettopp ut små piker i denne rollen.
Vi vet vel omtrent hva tabloidene ville få ut av det, om de fikk kloa i en forfatter som vedsto seg å gjøre det samme i dag.
Takk for en grundig kommentar. At innleggene her ikke får så mange kommentarer, er ikke så rart: Bloggen er helt ny, den har knapt nok lesere, og de fleste innleggene er repriser fra Forfatterbloggen.
Legg inn en kommentar